Hva er sannheten om fødsel?

[AnonymBruker]

Jeg er snart bare 10 uker unna fødsel, og kjenner jo at nervene begynner komme så smått. Jeg synes generelt sett at det er utrolig mye negativ info omkring svangerskap og fødsel generelt. Ofte hører du grusomme historier om egentlig det meste som omhandler svangerskapet og fødselen.

Er det ikke fødselen som nesten tar livet av damene, så er det en million komplikasjoner som har hendt både den ene og andre.

Er det dette jeg mest sannsynlig kan forvente meg, at fødsel blir en høydramatisk seanse med masse smerte, masse komplikasjoner og noe jeg virkelig burde frykte? Fordi jeg opplevde det ikke slik før, for noen år siden, jeg opplevde at folk dro på fødestuen og kom ut igjen og sa det var såklart vondt og alt det der, men det var liksom ikke så innmari komplisert å gjennomføre. Slik jeg opplever i dag, høres jo ut som at det er 99% sannsynlighet for at hadde ikke helsepersonell vært der hadde du dødd av ungen som ikke kom seg ut, morkaken som ikke kom seg ut, svangerskapsforgiftning, blodforgiftning, sugekopp på ungen som gav noe smerter uten like, ungen døde nesten, akutt keisersnitt, 4 døgns fødsel, 10 turer til og fra sykehus før det skjedde noe fødsel. Nei hvor ender det, jeg synes det høres ut som hver eneste kvinne har en fødsel ut av denne verden som nesten ingen hadde overlevd.

Eller har det blitt en kultur for å hause opp og overdrive historiene? Jeg bare stusser, og merker at alt er så utrolig nedpsykende. Bare glukosebelastningstesten ble av bekjente beskrevet som en forferdelig, kvalmende og grusom seanse hvor man kunne omtrent ende opp med å kaste opp i flere døgn. Jeg syntes drikken smakte som sterk saft og hadde ingen ubehag, men historiene jeg fikk i forkant var jo helt ekstreme. Hørtes jo ut som man omtrent ikke kom seg gjennom det. Amming høres også ut som en komplett umulig oppgave. Samt tiden hjemme i mammapermisjon, høres jo ut som folk har lyst å henge seg selv, fordi det er så lite søvn. Men man har jo fri fra jobb? Er det virkelig så dritt å føde barn og ta seg av barn, og alt sammen?

Jeg vet ikke om det er bare meg som opplever det sånn, men råder en ekstrem negativitet i mine øyner, både på nettet, blant kvinner og ellers. Noen betraktninger?

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

Eneste du må tenke på er at ungen må ut uansett. Lytt til helsepersonellet, de vet mest sannsynlig hva de prater om. Ikke bli hysterisk! Det begrenser seg hvor lenge en får lov til å være i aktiv fødsel. 

Anonymkode: ac48b...517

[AnonymBruker]

Min betraktning er at du virker dømmende. Alle opplever ting ulikt. De som har en historie med å takle graviditet, barsel og permisjonstid bra er ikke mer verdt enn de som har opplevd utfordringer. 

Anonymkode: 520fd...371

[Thea82]

Jeg hadde ingen god fødselsopplevelse. Men jeg velger å ikke snakke så mye om det, for å ikke spre negativitet (4 døgn, endte i akutt keisersnitt). Men min lille jente er verdens fineste, og alt gikk fint med henne jeg kom meg og raskt igjen etterpå. 

[AnonymBruker]

Thea82 skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde ingen god fødselsopplevelse. Men jeg velger å ikke snakke så mye om det, for å ikke spre negativitet (4 døgn, endte i akutt keisersnitt). Men min lille jente er verdens fineste, og alt gikk fint med henne jeg kom meg og raskt igjen etterpå. 

Nå må ikke du misforstå meg, jeg synes absolutt at man skal kunne dele og snakke om det. Men jeg leter etter sannheten, er det slik at for de aller aller fleste er dette en helt forferdelig opplevelse. Kanskje jeg tar feil, at før så snakka ikke damer så mye om hvor ille det var, mens nå har de begynt å prate om det? Kanskje det er mer den veien det har gått, at dette er en helt rå og brutal greie. Virker jo nesten sånn.

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

Hva er «noen år siden»? Fødsler har nok alltid vært opplevd dramatisk for mange førstegangsfødende, men kanskje det var mindre rom for å snakke om det og bearbeide det før?

Sannheten er at fødsler er individuelle. Både praktisk og erfaringsmessig. Lykke til med din!

Anonymkode: 0aeb2...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min betraktning er at du virker dømmende. Alle opplever ting ulikt. De som har en historie med å takle graviditet, barsel og permisjonstid bra er ikke mer verdt enn de som har opplevd utfordringer. 

Anonymkode: 520fd...371

Du misforstår meg, egentlig så spør jeg. Frykten min gjør at jeg virker dømmende, jeg ønsker at det ikke skal være sånn, jeg ønsker at sannheten er at kvinner overdriver. Men kanskje sannheten er at kvinner har blitt ærligere om hva fødsel er, og at det faktisk er en ganske stygg greie som egentlig gir deg traumer i flere år.

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er «noen år siden»? Fødsler har nok alltid vært opplevd dramatisk for mange førstegangsfødende, men kanskje det var mindre rom for å snakke om det og bearbeide det før?

Sannheten er at fødsler er individuelle. Både praktisk og erfaringsmessig. Lykke til med din!

Anonymkode: 0aeb2...14a

Ja de er vel det. Takk,jeg håper jeg slipper "billig" unna. Gruer meg ekstremt, livredd.

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

Man hører jo alltid om de negative historiene og erfaringene, disse fenger og vi husker de bedre fordi vi tenker "hva om" og prøver å forberede oss mest mulig på hva som kan skje. Suger til oss info som er negativ/skremmende. De fleste går det helt greit med, og de historiene gjenfortelles ikke like ofte.

Anonymkode: 08d77...f9e

[AnonymBruker]

Det har alltid blitt fortalt skrekkhistorier (om det meste), men folk har vært vant til at det er historier og klar over at det er overdrivelser for å skape en effekt. I våre dager kan alle fortelle sin historie, og det vil mange, og ting blir veldig "sanne" når de står på trykk. Derfor er det vanskeligere å skjerme seg nå, og skille hva som er realistisk fra hva som er propaganda. 

Anonymkode: d124f...24f

[AnonymBruker]

Det er ikke likt for noen. Hvis du har fått skikkelig angst kan du snakke med jordmor på helsestasjonen eller en gynekolog og prøve å få planlagt keisersnitt. Hvis ikke den første du snakker med forstår deg bør du oppsøke en annen. 

Anonymkode: 7caf1...961

[AnonymBruker]

Hvis jeg ikke hadde vært på sykehus, så hadde jeg blødd ihjel etter første fødsel. 

Hvis vi ikke hadde hatt tilgang på sykehus og helsehjelp i Norge, hadde jeg dødd pga infeksjon etter fødsel(sepsis og operasjoner etter begge fødsler). 

Heldigvis har vi et godt helsevesen i Norge, slik at vi med all sannsynlighet ikke dør av slike komplikasjoner. For meg føltes det heller ikke traumatisk, for jeg var jo trygg på sykehus. Men at andre føler det traumatisk, forstår jeg godt. 

Min mormor sliter forresten fortsatt med traumer etter fødsel. Men når hun fødte, var det ikke greit å snakke høyt om slike følelser og opplevelser. 

Fødsel og svangerskap er farlig. 

Anonymkode: 453be...514

[AnonymBruker]

Det er vel fordi det er historiane om kompliserte fødslar som når media, og som også folk fortel om på KG? 

Eg slapp lett fra det heile: Ukomplisert svangerskap (riktignok med glukosebelastningstest, som gikk heilt fint), grei fødsel og fin babytid. Ikkje noko drama her, bortsett fra at ammmingen kom litt tregt i gang, men det er jo vanlig. 

Anonymkode: 8b528...e0a

[Hedda-78]

Statistisk sett så er det vel flest normale fødsler (ellers hadde de jo per def ikke vært normale... ).

Men også normale fødsler kan ha et visst dramatisk tilsnitt, og ikke minst blir fødsler opplevd ulikt fra kvinne til kvinne.

Og selv om du hører om alt som er galt, så er det jo ikke slik at den samme kvinnen opplever alt sammen!

Jeg hadde en helt fin fødsel, men ja, jeg hadde lyst å henge meg i barselperioden. Min veninne hadde spinalhodepine etter ks, men hadde etterpå en barseltid som den reneste rosa idyll.

[AnonymBruker]

Det skyldes nok i stor grad av seleksjonsbias; de som har ukompliserte graviditeter og fødsler (som jo gjelder de aller fleste) er langt mindre tilbøyelige til å skrive om det på nettforum eller utbrodere til venner og bekjente da behovet ikke er der. På samme måte som at samlivsforumet her bare handler om utroskap og fandens oldemor - er man i er trygt og godt parforhold har man verken behov for å skrive eller snakke så mye om det. 
Jeg har to helt normale graviditeter og raske, naturlige fødsler bak meg - det samme har alle venninnene mine, på nær én hvor det endte i katastrofekeisersnitt. Jeg har null behov for å dele dette her eller i virkeligheten, nettopp fordi det gikk så bra og det er egentlig ikke noe å snakke om - det er rett og slett glemt nå som barna er over spedbarnsfasen. 
De som opplever traumatiske, fæle fødsler vil naturlig nok ha et større behov for å dele, søke trøst og støtte. 

Anonymkode: 9aad8...82e

[velociraptor]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå må ikke du misforstå meg, jeg synes absolutt at man skal kunne dele og snakke om det. Men jeg leter etter sannheten, er det slik at for de aller aller fleste er dette en helt forferdelig opplevelse. Kanskje jeg tar feil, at før så snakka ikke damer så mye om hvor ille det var, mens nå har de begynt å prate om det? Kanskje det er mer den veien det har gått, at dette er en helt rå og brutal greie. Virker jo nesten sånn.

Anonymkode: ed1b5...a39

Vel, helsevesenet har jo rustet betraktelig ned. De fødende blir nå, i motsetning til «for noen år siden» ofte sendt hjem første gang de kommer til sykehuset når fødselen er i gang, for å lide mer hjemme før de er «verdige» til å få et rom på sykehuset, noe som selvsagt er svært stressende, slitsomt og skremmende, og vil påvirke hvilken opplevelse man samlet har av fødselen.

Det er færre jordmødre, så man blir ofte liggende alene og redd, og selv om det kanskje egentlig ikke er farlig så føles det sånn. Fødselen blir stress og mekanisk, man ses ikke på som et menneske, man skal kun få ut den ungen helst uten å forstyrre helsepersonellet for mye. Og etterpå skal man kastes ut så fort som mulig.

 

Hadde jeg blitt gravid igjen hadde jeg heller født hjemme, med en tilstedeværende jordmor. 

[AnonymBruker]

Graviditet og fødsel pleide jo å være farlig for både mor og barn fordi det så innmari mye som kan gå galt, og sånn er det ofte fortsatt i fattigere land med dårligere helsevesen osv. Når vi i dag oppsøker og deler informasjon med hverandre er det vel også naturlig at alle de som har hatt en eller annen komplikasjon (eller flere av disse) har størst behov for å snakke om det.

Anonymkode: e991e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

. Men kanskje sannheten er at kvinner har blitt ærligere om hva fødsel er, og at det faktisk er en ganske stygg greie som egentlig gir deg traumer i flere år.

Anonymkode: ed1b5...a39

Sjansen for at fødsel går fint, er mykje større enn at det blir traumatisk.

Hugs på at dei fleste får både to og tre barn. Om første fødsel hadde vore så fryktelig  ille, så trur eg nok at det ville ha vore fleire einebarn rundt om kring. 🙂 

Anonymkode: 8b528...e0a

[Nymerïa]

Ingen av oss kan fortelle deg hva som skjer, ingen fødsler er like. Men det er selvfølgelig risiko knyttet til fødsel.

Når du hadde inntrykket av at før dro folk på sykehuset og poppet ut en unge og dro igjen, så er det fordi det var akkurat de historiene som ble framhevet. Da jeg ble født, derimot, ble alle babyene plassert på en sal fordi mor skulle ligge og hvile seg og fikk knapt stå opp. Og hun var lenge på sykehuset.

Jeg synes det er kjempebra at det snakkes om hva en fødsel kan innebære. Hvis man bare hører om glanshistoriene så vil mange føle seg ganske ensomme og mislykket med sine mer trasige opplevelser. Dette er absolutt ingen tjent med.

Jeg berget ganske bra, trengte ikke så mye som et sting noen av gangene. Dette anser jeg som ren og skjær flaks. Ammingen derimot opplevde jeg som ille i begynnelsen. At det ikke står noe om det i brosjyrene synes jeg er et svik. Jeg hadde takla problemene mye bedre hvis det hadde vært åpenhet rundt det enn denne halleluja-framstillinga som man finner i informasjonen fra helsemyndighetene. Jeg håper dette er blitt bedre.

Jeg ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

velociraptor skrev (Akkurat nå):

Vel, helsevesenet har jo rustet betraktelig ned. De fødende blir nå, i motsetning til «for noen år siden» ofte sendt hjem første gang de kommer til sykehuset når fødselen er i gang, for å lide mer hjemme før de er «verdige» til å få et rom på sykehuset, noe som selvsagt er svært stressende, slitsomt og skremmende, og vil påvirke hvilken opplevelse man samlet har av fødselen.

Det er færre jordmødre, så man blir ofte liggende alene og redd, og selv om det kanskje egentlig ikke er farlig så føles det sånn. Fødselen blir stress og mekanisk, man ses ikke på som et menneske, man skal kun få ut den ungen helst uten å forstyrre helsepersonellet for mye. Og etterpå skal man kastes ut så fort som mulig.

 

Hadde jeg blitt gravid igjen hadde jeg heller født hjemme, med en tilstedeværende jordmor. 

Jeg kan si at det var akkurat dette inntrykket jeg fikk når min brors kone fødte akkurat. De ble sendt til og fra sykehuset ørten ganger før hun ble lagt inn. Før trodde jeg man ble lagt inn når vannet gikk, men her var det snakk om å dra inn først når ungen var omtrent halvveis ute. Den historien skremte vannet av meg, for det virket nesten som at hun som førstegangsfødende måtte tolke selv omtrent når det nærmet seg fødsel. Utrolig ekkelt å høre og følge dems opplevelse, når jeg skal føde om noen uker selv. Jeg befinner meg også i Oslo, hvor det sikkert er ekstra ille pga stor pågang.

Anonymkode: ed1b5...a39