Kan han ha en diagnose? Hva i alle dager er dette?

[AnonymBruker]

Rett før Korona stengte landet hadde jeg startet å date en fyr. Kjempesnill, veldig vanskelig å bli kjent med, jeg tenkte han bare var veldig sjenert. 
Så stengte landet ned, jeg mistet jobb og leilighet på dagen og han steppet opp og sa han ville jeg skulle flytte inn til han (noe jeg tenkte skulle være veldig midlertidig men fortsatt varer fordi jeg ikke har klart å finne en 100% jobb.)

Etter svært kort tid som samboere begynte jeg å merke at noe skurret noe voldsomt her. Vil gi noen eksempler for blir så usikker på om det er jeg som overreagerer... 

Han snakker ekstremt monotont, langsomt og kan snakke i evigheter om overfladiske ting, han merker heller ikke at jeg eller andre soner helt ut fordi det drar ut i det uendelige og man har mistet interessen for lenge siden. 

Han forstår ikke sarkasme overhodet, jeg liker å kunne «erte» både kjærester og venner og alle andre i livet mitt tar det med humor og returnerer samme mynt. Han her blir fornærmet og sur, jeg har blitt helt satt ut av reaksjonene og bare sluttet å være sånn jeg er.

Midt i en samtale kan han bare slutte helt å svare eller kun si «ja» eller «nei» til noe som ikke var et ja/nei spm. 

Min farmor som jeg var svært glad i døde og jeg måtte reise til andre siden av landet for å delta i begravelse. Dagen før jeg skulle reise kl 6 om morgenen dro han på grillfest og ble borte til 2 på natten. Da han kom hjem var han ikke full, og begynte å skulle ha en lang samtale og holdt meg våken fordi han «ville jo se meg før jeg dro» ??? Så jeg måtte si til han hva med å ikke dra på fest hele dagen for så å skal holde meg våken når jeg skal opp VELDIG tidlig? Hele uken jeg var bortreist for denne reisen fikk jeg ikke et eneste spm som «hvordan går det med deg? Hvordan var begravelsen?» INGENTING. Fra mange andre venner etc fikk jeg dette. Dette syntes jeg var ekstremt rart og ble irritert, han forsto ikke at jeg var irritert da jeg kom hjem og bare overfalt meg med klemmer og at han hadde «savnet meg». Fortsatt INGEN spm om begravelsen osv. 

Jeg har p-stav. I fjor sommer hadde jeg en veldig dårlig dag, hadde fått avslag på en jobb. Hadde vært våken i godt over 20 timer og jeg drev å tulla med at det dårlige humøret mitt sikkert var pms. Rett før jeg sovna som en dupp på sofaen tulla jeg om at «jeg er sikkert gravid». Jeg hadde glemt han ikke forstår sarkasme, noe jeg skulle angre på da jeg våkna. Her hadde han full panikk over at jeg var gravid, hadde vært våken hele natten og googlet, dratt på en bensinstasjon for å kjøpe en graviditetstest etc etc. Jeg var, for å si det mildt, bare helt speechless. 

Jeg har maaange flere men redd for å bli for spesifikk og bli gjenkjent. 
 

Er dette så rart som jeg syns det er?? Jeg føler meg slem men jeg har sittet å googlet hva slags diagnose han kan ha. 
For meg virker det som mangel på empati, store problemer med å lese sosiale tegn, ustabile/merkelige reaksjonsmønster for å bare starte en plass.. det er mer også. Hva i alle dager gjør man? Han er en snill kar, men jeg holder på å bli gal. 
 

 

Anonymkode: e7a55...60f

[AnonymBruker]

Autist. 

Anonymkode: 67ae5...406

[AnonymBruker]

Tipper den nye diagnosen er singel

Anonymkode: 87507...ca5

[AnonymBruker]

Får du ikke «tak» på han? Rar sosialt? Ser han DEG? Generelt «fjern» uten «vanlig» aderd? Ikke humor, eller spes humor? Tipper innen autisme

Anonymkode: 9d720...7b2

[Ulven]

Det du beskriver er ikke uvanlig for en person med autismespekterforstyrrelse, men det er egentlig ikke viktig hva han har eller ikke har av diagnoser. Det vigtige er at han, slik du beskriver, ikke fungerer i et forhold med deg. 

 

[AnonymBruker]

Still deg selv spørsmålet:

Ønsker du å leve i dette forholdet hvis han ikke kvalifiserer til en diagnose?

Endrer du mening hvis han HAR en diagnose? Hvorfor?

Er han 22, så kan han jo være umoden. Hvis han er voksen, så er dette slik han er. Rett og slett. En diagnose på et papir vil ikke gjøre forholdet deres bedre. Det vil bare forklare hvorfor forholdet IKKE FUNGERER!

Anonymkode: 9a5e6...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Får du ikke «tak» på han? Rar sosialt? Ser han DEG? Generelt «fjern» uten «vanlig» aderd? Ikke humor, eller spes humor? Tipper innen autisme

Anonymkode: 9d720...7b2

Dette er som om du skulle ha tatt mine ord ut av munnen på meg! Han ser ikke meg overhodet, alle vennene mine som har møtt han har også sagt han er veldig merkelig og virker fjern. Han forstår ikke noe som helst av humor utenom sin helt spesifikke, som jeg overhodet ikke forstår eller synes er utrolig dårlig. Han skjønner heller ikke når jeg ikke synes noe er morsomt og bare presser på enda mer. Feks en «vits» han synes er kjempegøy, han får ingen reaksjon av meg eller til og med irritasjon. Så han bare gjentar den. 
 

Han tar heller ikke til seg beskjeder. Jeg takler ikke slafsing, han er ekstrem på det. Har sagt fra om dette fra dag 1 vi bodde sammen. Må fremdeles mase om dette daglig. Det er flere ting jeg også har sagt fra om, men jeg må fortsatt gjenta det daglig/ofte. 
 

Jeg har også for meg selv lurt på om han kunne være på spekteret, men jeg forstår ikke hvordan ikke foreldrene har merket noe i oppveksten?? For det er så ekstremt mye som er merkelig her, det jeg har fortalt her er bare en brøkdel. 
Det er vel kanskje ikke så mye håp for forbedring heller dersom dette faktisk er tilfellet... 

 

TS

Anonymkode: e7a55...60f

[AnonymBruker]

Asperger. Har datet en med diagnosen, og man mister seg selv. Alt blir handlende om å ta hensyn til hvordan han er og man begrenser seg selv.   

Pass på deg selv og flytt ut.  

Anonymkode: be184...7d6

[AnonymBruker]

Tror som andre her også nevner, at han kanskje har en form for autisme. De forstår ikke alltid sarkasme, spøk o.l. De kan være veldig opptatt av en spesiell ting, der og da, som igjen gjør at de kan snakke i evigheter om det. 
 

Anonymkode: e019e...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Still deg selv spørsmålet:

Ønsker du å leve i dette forholdet hvis han ikke kvalifiserer til en diagnose?

Endrer du mening hvis han HAR en diagnose? Hvorfor?

Er han 22, så kan han jo være umoden. Hvis han er voksen, så er dette slik han er. Rett og slett. En diagnose på et papir vil ikke gjøre forholdet deres bedre. Det vil bare forklare hvorfor forholdet IKKE FUNGERER!

Anonymkode: 9a5e6...41c

Oi..

Svaret er nok nei. Jeg har egentlig bare gådd rundt med et håp om at ting skulle bli bedre. Han er 26, så han er jo ung, men jeg kjenner mange på hans alder og yngre som ikke er sånn her. Har ærlig talt aldri møtt et menneske som han før. 
 

ts

Anonymkode: e7a55...60f

[yamask]

Dette minner om min fetter. Han har ingen diagnose fordi moren hans «nektet» for at han var annerledes så han er aldri utredet. Men alle andre mistenker jo en mild form for autisme. 
Husker en gang hele familien hadde vært ute å spist, og beveget oss mot våre besteforeldre for kake og kaffe. Fetter spurte hva vi skulle hos dem, hvorpå jeg sa at nå skal bestemor lage nøyaktig det vi spiste på restaurant 10 minutter i forveien. Min nevø på 10 syns det var hysterisk morsomt, mens fetter trodde på dette helt til vi kom frem. 
 

Forstår ikke ironi, sarkasme eller vitser (bortsett fra de du får i kransekaka), snakker høyt og lenge om de kjedeligste ting, drikker litt for mye og er generelt utilpass. Men vi er jo glad i ham alikevel. Man må bare forstå at de dessverre bare er sånn. 

[AnonymBruker]

Spess at du flytter inn med en person du såvidt kjenner..

Anonymkode: 702a5...0e3

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Jeg har også for meg selv lurt på om han kunne være på spekteret, men jeg forstår ikke hvordan ikke foreldrene har merket noe i oppveksten?? For det er så ekstremt mye som er merkelig her, det jeg har fortalt her er bare en brøkdel. 
Det er vel kanskje ikke så mye håp for forbedring heller dersom dette faktisk er tilfellet... 

 

TS

Anonymkode: e7a55...60f

Hva var det som gjorde at du falt for han?

Anonymkode: c1ea3...abb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Spess at du flytter inn med en person du såvidt kjenner..

Anonymkode: 702a5...0e3

Jeg vet. Hadde ikke så mye valg, inntekten min ble kraftig redusert. Jeg fant ikke en leilighet innen min prisklasse, har ikke foreldre eller annen familie. 

Anonymkode: e7a55...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Oi..

Svaret er nok nei. Jeg har egentlig bare gådd rundt med et håp om at ting skulle bli bedre. Han er 26, så han er jo ung, men jeg kjenner mange på hans alder og yngre som ikke er sånn her. Har ærlig talt aldri møtt et menneske som han før. 
 

ts

Anonymkode: e7a55...60f

Asberger er noe som går i arv. Jeg møtte foreldrene til min, og der var det soleklart en arv fra far. Men de hadde oppdaget det hos min i tidlig alder, og han hadde fått mye hjelp fra det offentlige. Feks i å forstå at man må ta hensyn til andre mennesker, fordi han hadde ikke det intuitivt i seg slik som normaltfungerende. Men det at han visste at man skal ta hensyn til andre, kom ikke av empati eller omsorg for den andre. Det var tillært og ikke ektefølt, en ren intellektuell kalkulasjon at hvis han ikke tar hensyn, blir man sosialt isolert, folk vil ikke være med han.  Og han hadde jo sosiale behov han som alle andre. Men jo lenger vi var sammen, jo mindre hensyn tok han, fordi han slappet av i forholdet. 

Han hadde også denne hangen til å prate i insisterende monologer. Hans regel var at han skulle prate lenge om valgt tema. Jeg skulle lytte. Når han var helt ferdig å prate, kunne jeg stille oppfølgingsspørsmål for å være sikker på at jeg forstod akkurat hva han mente og når det var klart at jeg hadde forstått ham 100%, kunne jeg komme med min monolog, og han skulle lytte og spørre oppfølgingsspørsmål for å sikre at han forstod meg 100% korrekt. Dvs, en naturlig ping- pong- dialog var uaktuelt, og var vi sammen med venner hvor samtalen springer fra det ene til det andre, så falt han helt ut. 

 Fikk han ikke gjort rutinen sin akkurat slik han hadde forespeilet seg, falt han helt sammen og var umulig å snakke med eller få til å bli med på et enkelt impulsivt valg om å gå på en kafe. 

 

 

Anonymkode: be184...7d6

[AnonymBruker]

Skjønner at økonomien er litt dårlig nå, men flytt for deg selv igjen så fort du kan, ts. Han kommer ikke til å forandre seg, så hvis du vil ha endring må du utføre den selv. Det kommer til å kjennes godt å få seg selv og sitt eget liv tilbake igjen. 

Anonymkode: 62955...99c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva var det som gjorde at du falt for han?

Anonymkode: c1ea3...abb

Da vi bare datet møttes vi ikke så ofte. Han var utrolig snill, og spontan/impulsiv. Å kjøre til en annen by flere timer unna bare for å dra på en restaurant kunne man gjerne gjøre. 

virket ekstremt lite sjalu til å begynne med (dette har endret seg, det bare kommer ut på merkelige måter). 
 

Ellers var han attraktiv rent fysisk sett, var renslig, hadde god jobb, økonomisk stabil osvosv. 
 

Jeg så ingen av disse merkelige greiene i starten, han var veldig stille og vanskelig å komme inn på. Jeg tenkte han var sjenert og litt «mystisk» som jeg også syntes var spennende. Lite viste jeg. 
 

ts

Anonymkode: e7a55...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Asberger er noe som går i arv. Jeg møtte foreldrene til min, og der var det soleklart en arv fra far. Men de hadde oppdaget det hos min i tidlig alder, og han hadde fått mye hjelp fra det offentlige. Feks i å forstå at man må ta hensyn til andre mennesker, fordi han hadde ikke det intuitivt i seg slik som normaltfungerende. Men det at han visste at man skal ta hensyn til andre, kom ikke av empati eller omsorg for den andre. Det var tillært og ikke ektefølt, en ren intellektuell kalkulasjon at hvis han ikke tar hensyn, blir man sosialt isolert, folk vil ikke være med han.  Og han hadde jo sosiale behov han som alle andre. Men jo lenger vi var sammen, jo mindre hensyn tok han, fordi han slappet av i forholdet. 

Han hadde også denne hangen til å prate i insisterende monologer. Hans regel var at han skulle prate lenge om valgt tema. Jeg skulle lytte. Når han var helt ferdig å prate, kunne jeg stille oppfølgingsspørsmål for å være sikker på at jeg forstod akkurat hva han mente og når det var klart at jeg hadde forstått ham 100%, kunne jeg komme med min monolog, og han skulle lytte og spørre oppfølgingsspørsmål for å sikre at han forstod meg 100% korrekt. Dvs, en naturlig ping- pong- dialog var uaktuelt, og var vi sammen med venner hvor samtalen springer fra det ene til det andre, så falt han helt ut. 

 Fikk han ikke gjort rutinen sin akkurat slik han hadde forespeilet seg, falt han helt sammen og var umulig å snakke med eller få til å bli med på et enkelt impulsivt valg om å gå på en kafe. 

 

 

Anonymkode: be184...7d6

Han fungerte ikke som alle andre sosialt, og jeg tror at det var en forsvarsmekanisme hos han at han isteden fokuserte på at han var "høytfungerende" og at alle vi andre var "nevrotypiske", hvor ordene i seg selv klinger av at han er bedre enn alle andre. I tillegg til denne besattheten av at jeg som kjæreste skulle sirkle rundt han og hans behov. Man forstår jo at det er fortvilende å ikke funke som normale folk, innerst inne ser de nok at de ikke gjør det. Men for å klare å leve med seg selv er det nok enklere å klandre den andre for at den ikke forstår ham 100% og ikke gjorde nok innsats for å gjøre det 

Anonymkode: be184...7d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da vi bare datet møttes vi ikke så ofte. Han var utrolig snill, og spontan/impulsiv. Å kjøre til en annen by flere timer unna bare for å dra på en restaurant kunne man gjerne gjøre. 

virket ekstremt lite sjalu til å begynne med (dette har endret seg, det bare kommer ut på merkelige måter). 
 

Ellers var han attraktiv rent fysisk sett, var renslig, hadde god jobb, økonomisk stabil osvosv. 
 

Jeg så ingen av disse merkelige greiene i starten, han var veldig stille og vanskelig å komme inn på. Jeg tenkte han var sjenert og litt «mystisk» som jeg også syntes var spennende. Lite viste jeg. 
 

ts

Anonymkode: e7a55...60f

jeg så det ikke jeg heller, min var kjekk, hadde god jobb som fysiker med høy lønn (som han knuget på). Da jeg gjorde det slutt, inviterte han meg på middag for å prøve å bli sammen igjen. Da vi avsluttet middagen ba han meg om å betale 😂 Og det gjorde jeg 

Anonymkode: be184...7d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han fungerte ikke som alle andre sosialt, og jeg tror at det var en forsvarsmekanisme hos han at han isteden fokuserte på at han var "høytfungerende" og at alle vi andre var "nevrotypiske", hvor ordene i seg selv klinger av at han er bedre enn alle andre. I tillegg til denne besattheten av at jeg som kjæreste skulle sirkle rundt han og hans behov. Man forstår jo at det er fortvilende å ikke funke som normale folk, innerst inne ser de nok at de ikke gjør det. Men for å klare å leve med seg selv er det nok enklere å klandre den andre for at den ikke forstår ham 100% og ikke gjorde nok innsats for å gjøre det 

Anonymkode: be184...7d6

Oooi dette fikk meg til å tenke på at han KLIKKER hvis jeg skyter inn noe i en samtale før han er HELT ferdig å snakke. Problemet er også at jeg til og med kan tro han var ferdig å snakke fordi han tar en laaaaaang pause, akkurat så mye for lang at man tror han er ferdig. Men neida, det er han ikke. Og blir dritsur fordi jeg avbryter. 
 

Ts

Anonymkode: e7a55...60f