Datter med anoreksi. Kaloririke måltider. Foreldre blir fete.

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Næring ja, ikke fett. Fokuset virker til å være helt feil. Kun vekt. 
De skal liksom få henne opp i vekt uansett hva. Vekta kommer når hodet kommer mer på plass. Se viser jo med det fokuset at de (fremdeles?) ikke ser barnet/ungdom eller hva hun er. Overdreven aktivitet kan hun gjøre på rommet, en lysbetont tur sammen med familien er gull verdt! Skogen i seg selv er faktisk også god terapi. All forsking viser det. 
 

Dårlig råd fra Bup. 
Og nei, man må ikke ha alvorlig undervekt for å få diagnosen anoreksi. Snakker av egen erfaring. 

Anonymkode: 0aae1...4fe

Dette stemmer ikke. Ved alvorlig anoreksi kommer også kognitiv svikt. Vekten må faktisk opp for at personen skal være mer mottakelig for videre behandling som skal få hodet mer på plass.

Atypisk anoreksi hvor alvorlig undervekt ikke er tilstede behandles litt annerledes da det ikke er umiddelbar fare for liv og sterk kognitiv svikt på grunn av undervekten ikke er like hemmende for at behandling skal ha effekt. 

[AnonymBruker]

TS

BUP sier at psykologbehandling er bortkastet så lenge hun er så undervektig.  Hjernen fungerer ikke. 

Slik personligheten hennes er endret, tror jeg de har rett. Væremåte, mimikk, stemmebruk, er annerledes. Ordvalget er annerledes. Interessefeltet er innskrenket til null. Ingen empati med andre. Ikke empati med seg selv . Ser ingen verdi i seg selv.

Og så er det effekten på oss. Tålmodigheten som  kan briste og ende med raseriutbrudd. Yngre søsken som stryker på dør. Det at de ikke kan ha venner på besøk fordi de er redd for hva som kan skje. 

Det er  utmattende. Og ender med trøstespising foran TV på sofaen om kvelden. Det høres ut som det er enkelt å endre på akkurat det, men når kvelden kommer er strikken røket, nervene blør. Om natten ligger jeg på madrass inne hos henne. Fordi hun er så redd. Redd for sine egne følelser. 

TS 

Anonymkode: 37642...4f2

[AnonymBruker]

Dere må bare tilpasse dere den nye "livsstilen deres". Litt mer aktivitet og mindre søtsaker. Hva med en familietur på søndager? Eller at du og mannen går alene på tur noen kvelder i uka?

Anonymkode: 60af8...680

[AnonymBruker]

Går du og far i terapi?

Anonymkode: 60af8...680

[Lacy]

Jeg har ingenting å bidra med i diskusjonen, men jeg krysser alt jeg har for dere ❤️❤️❤️ varm klem fra meg 🌹

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med ei venninne om dere skal gå tur sammen en kveld. Til datter kan du si at du skal besøke henne. Ville ikke sagt noe om at dere er blitt overvektige, eller at dere skal bevege dere.

Anonymkode: b2e58...aa6

[AnonymBruker]

Det kan jo være at spisevegringen blir forsterket av at hun ser hva den maten gjør med dere(?) Ikke at det er deres feil så klart. Håper dere klarer å prioritere egen helse oppi dette også, Synes det virket som en god idé å bevege seg sammen med venner men si du skal på besøk. Kanskje dere klarer å passe litt på porsjonsstr osv uten å vise det til henne. ❤️ Uansett skjønner jeg at dette må føles som en umulig og tung tilværelse, krysser fingrene for dere. 

Anonymkode: 35a79...a9b

[Meadow]

Denne tråden gjorde inntrykk 😥

Jeg har dessverre ikke noe annet å komme med enn at jeg har all mulig sympati for den vanskelige situasjonen dere er i, håper at hele familien får hjelp til å mestre dette. Noen kilo for mye for dere er nå en ting, mye verre at dere sliter dere fullstendig ut med å passe på og bekymre dere. 

[Gjest Jon Are]

Dette har heller ingen hensikt , for deres datter må ønske å bli frisk først. Be om å få henne innlagt hvis det er mulig. Det er trist at foreldre blir sittende igjen alene med ansvaret med så syke barn.

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2021 den 13.50):

TS

BUP sier at psykologbehandling er bortkastet så lenge hun er så undervektig.  Hjernen fungerer ikke. 

Slik personligheten hennes er endret, tror jeg de har rett. Væremåte, mimikk, stemmebruk, er annerledes. Ordvalget er annerledes. Interessefeltet er innskrenket til null. Ingen empati med andre. Ikke empati med seg selv . Ser ingen verdi i seg selv.

Og så er det effekten på oss. Tålmodigheten som  kan briste og ende med raseriutbrudd. Yngre søsken som stryker på dør. Det at de ikke kan ha venner på besøk fordi de er redd for hva som kan skje. 

Det er  utmattende. Og ender med trøstespising foran TV på sofaen om kvelden. Det høres ut som det er enkelt å endre på akkurat det, men når kvelden kommer er strikken røket, nervene blør. Om natten ligger jeg på madrass inne hos henne. Fordi hun er så redd. Redd for sine egne følelser. 

TS 

Anonymkode: 37642...4f2

Veldig slitsomt situasjon. Understreket at slike barn bør ikke bo hjemme.de ødelegger for alle andre også. 

[AnonymBruker]

Kanskje hun bør legges inn en stund? Da får hun spise normal mat og god oppfølging rundt forsøk på å kaste opp, gå av seg kaloriene og slikt. Aldri hørt om at noen tvinges i fet mat mot anoreksi, ei heller at hele familien legger seg på den linja. Tvert imot er jo gjerne fet mat et mål mange setter seg - i fremtiden, når de er friskere av behandlling og normal kost, skal de klare å spise junk og fet mat uten å bekymre seg for mye.

Anonymkode: 9800b...301

[Lill3My]

Normal mat til hele familien. Hun må lære å spise normalt, hun også. For flere kalorier bør hun supplere med næringsdrikker (Fresubin OL) fra apotek dersom hun ikke på eget initiativ klarer å øke kaloriinntaket selv 

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt at de kan si at terapi er bortkastet, eller, forstår det jo at hjernen ikke fungerer osv, men ikke at man da bare kan sendes hjem med beskjed om å spise fet mat? Det er vel andre alternativer enn terapi? Behandling på institusjon, ernæringsfysiolog, kostholdsplan? Situasjonen høres forferdelig ut, forstår veldig godt at du legger på deg, både av stresset og av maten. Nå er jeg ingen ekspert altså, men har hatt spiseforstyrrelser selv. For meg var det ihvertfall bedre med mat som jeg følte var "trygg". Grønnsaksupper som jeg hadde laget selv, frukt og yoghurt i beger så jeg visste nøyaktig kalori innholdet, frokostblandinger med fiber osv. Hadde fått total angst og sperre av fete sauser og spesial mat noen hadde laget for at jeg skulle legge på meg, og av å ikke få være med på kjøkkenet. 

 

Anonymkode: 47e04...e75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2021 den 9.11):

Vi har en datter med spisevegring. Tærende situasjon. All matlaging handler om å få inn flest mulig kalorier. Separate retter til måltid er ikke aktuelt, ønsker å ha så normalt familieliv som mulig. Både av hensyn til henne og av hensyn til søsken. Ekstremt fet mat hjelper på gram-fronten for hennes del, men det går sakte opp og bipper fortsatt ned innimellom. For oss foreldre derimot er det mange kilos vektoppgang ila det siste året. Vi hadde kun et par kilos overvekt da dette startet, nå er vi 10-12 kilo overvektige begge to. Pussig nok har den fete maten ingen bivirkninger på søsken, bare på oss voksne.

Jeg lurer egentlig på om noen her har erfaring med det samme? Jeg har lurt på om stresset rundt maten også har effekt, at vi spiser mer pga alt ubehaget, eller spiser fortere for å døyve ubehaget ved situasjonen. 

Det viktigste er selvsagt at hun blir frisk, våre ekstra kilo er en bagatell. Men de kommer på toppen av alt som er gått tapt. Ingen egentid lengre, Ingen skiturer, skogsturer, fjellturer. Må være hjemme og passe på. Når man er hjemme er det lettere å småspise, trøstespise. Må handle ofte for å fylle opp lagre av smør og fløte, da går det ofte nøtter, sjokoloade og saltsnacks i handlekurva og. Humøret er nede. Viljestyrken borte. Det er blitt en nedadgående spiral. Vanskelig for oss voksne å bytte på å "ta fri", søsken krever sitt, og den syke har selvdestruktiv atferd og er aggressiv. 

Anonymkode: 37642...4f2

For det første vil jeg si at det er trist å høre at dere har en så ung datter som sliter med spiseforstyrrelser. Som pårørende kan det være en svært vanskelig situasjon å stå i, og dager som er mye tyngre enn andre. 

Jeg tenker at her må dere først og fremst høre på BUP, dette er fagfolk som kjenner deres familie best. Du skriver ikke hvor gammel denne jenta er, men antar hun er i tenårene, eller pre-teen og heller ingenting om hvor lenge dere har gått hos BUP. 

Videre regner jeg med at dere har hatt samtale om tiltaksplan/individuellplan basert på pakkeforløp? Og fått tips ut i fra dette hvordan dere skal håndtere hjemmesituasjonen? Har dere foreldre fått tilbud om å bli med på pårørendegrupper? Hva sier jenta selv om måltidene og behandlingen? Går hun på medisiner?
 

Det er vanskelig å gi noen konkrete råd med tanke på måltidene. Men energitett mat trenger ikke være vanskelig. På generell basis kan en familie spise det samme, man tilsetter bare noen ekstra kalorier i måltidene til den som trenger det.  Feks. Ekstra smør i sausen hennes, eller enda bedre sunn, næringsrik olje i salaten, buljong i sausen, avokado, eller ekstra egg, fet fisk. Da får dere samme måltid alle uten at hun føler det blir feil. Velg gode proteinkilder istedenfor fett om dere kan. 

Når det gjelder småspisingen så er det veldig mange som gjør det, men når dere velger det fordi dere er i en vanskelig situasjon blir løsningen mat for dere også, og dere sender signaler om at vanskelige ting kan løses ved å fokusere på mat. Da kan en ide være å finne en felles plattform som hun kan delta i, feks en hobby eller finne dere en felles interesse. Har dere noe dere kan gjøre i felleskap som familie eller at dere voksne deler dere opp som kan hjelpe henne i å få mestringsfølelse over uten at hun nødvendigvis tenker over det, så kan det hjelpe dere mye. Både fysisk og mentalt. Frisk luft er også veldig bra for helsa, men også for å få økt appetitt. 

Til slutt vil jeg bare si at familiesituasjonen for øvrig bør normaliseres. De ande søsknene må få så mye informasjon at de skjønner det er sykdommen og ikke nødvendigvis jenta selv som står bak det som evnt skjer når de har besøk. De må også føle seg velkommen i eget hjem uten å være redd for at noe skal skje. Men hvis jenta deres får et tilbakefall, så er det ikke deres feil. Jenta må også få informasjon om hvorfor hun kanskje reagerer slik hun gjør. At hennes søsken ikke har skyld i lidelsen hennes, og at de også trenger en ok hverdag. Det viktigste uansett er å ikke ha så mye fokus på selve sykdommen, men på ressursene dere har som familie samme og hver for dere. Gi hverandre pusterom, avlastning og prioriter det som er hyggelig i felleskap. 

Anonymkode: 87d6c...178