Orker snart ikke mer av syk samboer

[AnonymBruker]

Jeg blir snart gal. Jeg gjør alt i huset når det gjelder husarbeid. Jeg tar det aller aller  meste med ungene (på 2 og 3) (han tar kanskje legging en kveld i uka og leverer i barnehagen om jeg har smurt matpakker og lagt fram klær og alt som skal være med). Jeg jobber fullt som lærer på småskolen under rødt nivå, og oppnå det hele har jeg en ufin, respektløs samboer som knapt løfter en finger.

Hadde det bare vært så enkelt.... Det som gjør det vanskelig er at samboer har vært plaget av en kronisk sykdom siden minstemann kom, så jeg har egentlig gjort mye hele tiden. Samtidig har det vært litt futt i samboeren også, så han bidrar med oppussing og diverse typiske "mannegreier". Også har han jo pleid å gi uttrykk for at han er glad i meg. Men nå i det siste har han blitt verre og verre. Antageligvis er han på vei inn i en utbrenthet, og slik har det vært en stund. Oppå det hele plages han med symptom på symptom. Han føler seg ikke tatt seriøst av legen, og han er livredd for at han egentlig er alvorlig syk. Dette plager han skikkelig, nesten sånn at han sitter og gråter av fortvilelse. Også er han superirritabel, slapp, frekk og med kort lunte. Dette gjør han frekk og ufin, og egentlig også en temmelig dårlig oppdrager. Ungene kan jo knapt lage en lyd uten at han blir irritert. Skikkelig dårlig stemning med andre ord... Og jeg blir sliten av å gjøre absolutt fuckings alt mens han er sykemeldt og sitter og spiller dataspill, at jeg blir gretten og sur og masete av det. 

Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg kan jo ikke akkurat svikte han og ta ungene og dra heller. Man skal jo være der for hverandre i både gode og onde dager. Jeg prøver å anerkjenne følelsene hans og frykten hans og hjelpe han med å finne løsninger i forhold til helsen. Men det er vanskelig å nå inn. Virker som han graver seg ned i det. 

Også blir jeg så innmari sliten selv. Hadde jeg bare fått litt anerkjennelse for alt jeg gjør for han hadde det kanskje vært litt lettere... Men det kan jeg se langt etter. 

Må bare poengtere midt i alle de håpløse tilfellene her på kg at i dette tilfellet er det ikke snakk om en samboer eller far som utsetter samboer og barn for fysisk eller bevisst psykisk vold. 

Men er det noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 9b21a...991

[AnonymBruker]

Vær ærlig. Si at du ikke klarer mer. Si at du er i ferd med å møte veggen selv, og nå må han faktisk ta seg sammen og steppe opp om ikke ungene skal ha to syke foreldre. 
 

Hva slags barndom ønsker han dem, liksom? 
 

Om han ikke tar deg alvorlig, så forlater du huset og går på jobb på torsdag. Ikke la noenting være klart for levering i barnehagen. Si at du er hjemme i 20-tiden, ta deg en massasje og en frisørtime etter jobb. 
 

Få time hos noen som kan hjelpe dere hvis det ikke funker. 

Anonymkode: 4d885...532

[AnonymBruker]

Føler med deg. Har vært i ganske lik situasjonen over tid selv. På mange måter er det som å leve med psykisk vold, og det er ekstremt utmattende. Når partner har null kapasitet til å være en støtte eller tilby deg noe som helst begynner man å tenke hvor lenge man skal holde ut, om det noen gang skal bli bedre. Hos meg sitter også denne følelsen med gode og onde dager, ikke forlate noen som har det vanskelig osv, samtidig tenker jeg ofte at det går en grense.. Men jeg elsker han, og håper han skal bli seg selv igjen. Veldig veldig vanskelig når man vet at ingenting er forårsaket av vond vilje, men rett og slett sykdom. 

Anonymkode: fedd0...ce1

[AnonymBruker]

2 barn på 2 og 3 år er da ikke en uoverkommelig oppgave for en enslig mor heller... så jeg synes du bør holde ut en stund til og se om samboeren din får orden på helsen sin! Men kanskje han bør være på et annet rom enn barna når han er i dårlig humør?

Anonymkode: 778e4...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

2 barn på 2 og 3 år er da ikke en uoverkommelig oppgave for en enslig mor heller... så jeg synes du bør holde ut en stund til og se om samboeren din får orden på helsen sin! Men kanskje han bør være på et annet rom enn barna når han er i dårlig humør?

Anonymkode: 778e4...4a4

Det er faktisk ganske tøft i disse tider med redusert åpningstid og full jobb. Dagene går i ett fra 06.30 til 22.

Anonymkode: 4d885...532

[AnonymBruker]

Selv om man er utbrent, må man faktisk ta vare på barna sine i noen grad. 

Anonymkode: 4d885...532

[AnonymBruker]

Hvilken sykdom har han som gjør at det hjelper å sitte og spille dataspill??? Må jo være noe smertegreier så han skal bli distrahert? Om ikke burde han fokusere på å forbedre helsen sin, og bruke sykmeldingen på å gå tur/meditere/hva enn som kan hjelpe. Ikke spille data. 
 

Han må jo bidra i familien selv om han er syk. Med mindre han er sengeliggende kan jo han gjøre mer!

Anonymkode: 5c7e7...b4d

[AnonymBruker]

Gir beskjed om at du ikke klarer mer. Sender han til en annen lege og får tatt grep om helsen hans. Spør familie om avlastning som barnevakt. 

Anonymkode: fb0a0...5f4

[AnonymBruker]

Orker han å spille dataspill så orken han å gjøre husarbeid. Han gidder bare ikke.

Anonymkode: 3dd3f...448

[AnonymBruker]

Kva er galt med han da? Kan du setta opp ei lista med ting han skal gjera? Kva bidrar han med?

Husk at du var glad i han før og fekk to barn med han. Kanskje det bare er ein fryktelig tung periode. 

Kva gjer han for å arbeida seg ut av dritten? 

Anonymkode: 327a5...b84

[AnonymBruker]

Det å være kronisk syk,gir deg ikke automatisk rett til å være en dritt mot andre. Tror nok du må ha deg en ordentlig snakk med denne mannen din om hvordan hans oppførsel påvirker deg,og evt. komme dere i en eller annen form for parterapi. 

Anonymkode: 7463f...a2b

[Virrevirrevapp]

Han må bytte lege og få ordentlig oppfølging. 

[Gjest Chroma]

Hvorfor får han dårlig oppfølging? Er legene ikke enige i at han er syk? 

At han ikke har det bra gir han ikke rett til å behandle dere sånn. Du må snakke med han, i det minste for barnas skyld! 

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (10 minutter siden):

Han må bytte lege og få ordentlig oppfølging. 

Nettopp. 

Sånn du beskriver din samboer ts så forstår jeg at han er psykisk syk. Hva han feiler som har ført han dit vet jeg ikke men du beskriver kort lunte etc som er tegn på at han har nådd en smertegrense psykisk pga noe. Jeg har hatt det slik og ble ikke hørt av legen. Løsningen kom uventet men den hjalp. Min mann bestilte time hos min lege til seg selv. Der fortalte han hvordan det var å leve med meg, hvem jeg var som frisk og at noe må skje. Etter det fikk jeg en to ukers innleggelse på ett rehab sted som tok for seg alt både fysisk og psykisk.

Anonymkode: 37584...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg blir snart gal. Jeg gjør alt i huset når det gjelder husarbeid. Jeg tar det aller aller  meste med ungene (på 2 og 3) (han tar kanskje legging en kveld i uka og leverer i barnehagen om jeg har smurt matpakker og lagt fram klær og alt som skal være med). Jeg jobber fullt som lærer på småskolen under rødt nivå, og oppnå det hele har jeg en ufin, respektløs samboer som knapt løfter en finger.

Hadde det bare vært så enkelt.... Det som gjør det vanskelig er at samboer har vært plaget av en kronisk sykdom siden minstemann kom, så jeg har egentlig gjort mye hele tiden. Samtidig har det vært litt futt i samboeren også, så han bidrar med oppussing og diverse typiske "mannegreier". Også har han jo pleid å gi uttrykk for at han er glad i meg. Men nå i det siste har han blitt verre og verre. Antageligvis er han på vei inn i en utbrenthet, og slik har det vært en stund. Oppå det hele plages han med symptom på symptom. Han føler seg ikke tatt seriøst av legen, og han er livredd for at han egentlig er alvorlig syk. Dette plager han skikkelig, nesten sånn at han sitter og gråter av fortvilelse. Også er han superirritabel, slapp, frekk og med kort lunte. Dette gjør han frekk og ufin, og egentlig også en temmelig dårlig oppdrager. Ungene kan jo knapt lage en lyd uten at han blir irritert. Skikkelig dårlig stemning med andre ord... Og jeg blir sliten av å gjøre absolutt fuckings alt mens han er sykemeldt og sitter og spiller dataspill, at jeg blir gretten og sur og masete av det. 

Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg kan jo ikke akkurat svikte han og ta ungene og dra heller. Man skal jo være der for hverandre i både gode og onde dager. Jeg prøver å anerkjenne følelsene hans og frykten hans og hjelpe han med å finne løsninger i forhold til helsen. Men det er vanskelig å nå inn. Virker som han graver seg ned i det. 

Også blir jeg så innmari sliten selv. Hadde jeg bare fått litt anerkjennelse for alt jeg gjør for han hadde det kanskje vært litt lettere... Men det kan jeg se langt etter. 

Må bare poengtere midt i alle de håpløse tilfellene her på kg at i dette tilfellet er det ikke snakk om en samboer eller far som utsetter samboer og barn for fysisk eller bevisst psykisk vold. 

Men er det noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 9b21a...991

Han må bytte lege

 

Han må endre diett

 

Du må sette han skikkelig på plass pga dette vil påvirke barna negativt

 

Du må sette han på plass pga dette tærer på deg

Anonymkode: f7787...ba8

[~white lady~]

Du må prøve igjen. Sett dere ned og snakk. Forklar åpent og ærlig hvordan situasjonen oppleves for deg, og at selv om han har det vanskelig nå, må begge ta ansvar for hverdagen og barna. 
Legge vekk dataspillinga, komme seg ut og få frisk luft, ringe en venn og ha middag klart på bordet til du er hjemme fra jobb. Dette klarer han.
Han må rett og slett bare skjerpe seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg blir snart gal. Jeg gjør alt i huset når det gjelder husarbeid. Jeg tar det aller aller  meste med ungene (på 2 og 3) (han tar kanskje legging en kveld i uka og leverer i barnehagen om jeg har smurt matpakker og lagt fram klær og alt som skal være med). Jeg jobber fullt som lærer på småskolen under rødt nivå, og oppnå det hele har jeg en ufin, respektløs samboer som knapt løfter en finger.

Hadde det bare vært så enkelt.... Det som gjør det vanskelig er at samboer har vært plaget av en kronisk sykdom siden minstemann kom, så jeg har egentlig gjort mye hele tiden. Samtidig har det vært litt futt i samboeren også, så han bidrar med oppussing og diverse typiske "mannegreier". Også har han jo pleid å gi uttrykk for at han er glad i meg. Men nå i det siste har han blitt verre og verre. Antageligvis er han på vei inn i en utbrenthet, og slik har det vært en stund. Oppå det hele plages han med symptom på symptom. Han føler seg ikke tatt seriøst av legen, og han er livredd for at han egentlig er alvorlig syk. Dette plager han skikkelig, nesten sånn at han sitter og gråter av fortvilelse. Også er han superirritabel, slapp, frekk og med kort lunte. Dette gjør han frekk og ufin, og egentlig også en temmelig dårlig oppdrager. Ungene kan jo knapt lage en lyd uten at han blir irritert. Skikkelig dårlig stemning med andre ord... Og jeg blir sliten av å gjøre absolutt fuckings alt mens han er sykemeldt og sitter og spiller dataspill, at jeg blir gretten og sur og masete av det. 

Hva gjør man i en sånn situasjon? Jeg kan jo ikke akkurat svikte han og ta ungene og dra heller. Man skal jo være der for hverandre i både gode og onde dager. Jeg prøver å anerkjenne følelsene hans og frykten hans og hjelpe han med å finne løsninger i forhold til helsen. Men det er vanskelig å nå inn. Virker som han graver seg ned i det. 

Også blir jeg så innmari sliten selv. Hadde jeg bare fått litt anerkjennelse for alt jeg gjør for han hadde det kanskje vært litt lettere... Men det kan jeg se langt etter. 

Må bare poengtere midt i alle de håpløse tilfellene her på kg at i dette tilfellet er det ikke snakk om en samboer eller far som utsetter samboer og barn for fysisk eller bevisst psykisk vold. 

Men er det noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 9b21a...991

Samboeren din tror han er alvorlig syk. Dette høres ut som for meg at det kan dreie seg om sterk angst. Han burde få hjelp til angsten sin. Det er det som gir han alle disse symptomene. Han MÅ søke hjelp for psyken sin. Noe tyder på helseangst som kan gi ulike kroppslige symptomer som føles ekte og skremmende ut. 
Og skjønner godt det er slitsomt og irriterende å være den som gjør absolutt alt. Hva er det som kan gjøre at du får det bedre og lettere i hverdagen din?

Anonymkode: 81ece...b31

[AnonymBruker]

Det er ikke greit med psykisk vold bare fordi "det ikke er bevisst". Psykisk vold er like skadelig uansett intensjon. Skadelig for deg og barna. Det er hans ansvar å oppsøke hjelp, og det er ditt ansvar å skjerme deg og spesielt barna mot volden så lenge den pågår. Om dere så må bo fra hverandre for en periode. Hvem skal du ta mest hensyn til? En syk mann som ikke oppsøker hjelp? Eller barna som blir utsatt for psykisk vold

Anonymkode: 505a9...29f

[Delfin82]

 Man bruker mye energi  på å spille dataspill, så er jo ikke rart han ikke orker noe annet. Dette hadde jeg faktisk ikke klart å tolerere. Klarer han å spille så klarer han også sitte og leke med barna på gulvet. Dette går på prioritering. 
 I tillegg så er det greit å se på hva han spiser i løpet av en dag. Jeg er der selv nå etter jul at jeg spiser fine baguetter, spiser pizza til middag osv osv og det gir meg NADA i energi tilbake
 Nå har jeg gått over til å spise mer salat/grønnsaker og skikkelig mat og allerede etter 1 dag med super mat dag så kjenner jeg også at energien er på vei opp. 
 Her tror jeg det er mange faktorer som spiller inn. 
Hva med en time hos megler (Husker ikke hva det heter når barna er involvert) 

 Han er syk og det må tas må alvor, men det betyr ikke at han har frikort til resten av livet sitt av den grunn

[AnonymBruker]

Jeg er i en situasjon som ikke er helt ulik din, ts. Og jeg får mye av den samme typen råd fra de rundt meg. "Han må...", "du må få ham til å...", "han må faktisk bare ta seg sammen". Men de som mener han må ta seg sammen kan ikke vite mye om psykisk helse. Og disse rådene gjør det bare verre for meg, så jeg har slutta å snakke om det. I tillegg til at jeg gjør alt med hus og barn og det hele, skal jeg også ha energi til å tvinge samboer til å endre atferd? Jo takk skal du ha.

Det er mye fokus på mannen din i denne tråden, men jeg vil heller snakke om barna dine. Hvordan har de det? Du skriver han lett blir irritert og ikke tåler at de lager lyd. Hvordan er dette å leve med for dem? Hvordan påvirker det dem at du er utslitt og må ta hensyn til en mann som sliter så mye?

Jeg har ingen gode råd, jeg sitter i samme saksa selv og har ikke funnet en vei ut. Men her er noen ting jeg har vurdert, men ikke fått meg til å gjøre ennå:

- snakke med helsesøster om hvordan barna har det hjemme for å få en vurdering av om dette er innafor. 

- kontakte psykisk helse i kommunen eller egen fastlege i håp om å få noe hjelp til å håndtere situasjonen bedre selv

- oppsøke hans fastlege og forklare hvordan dette ser ut utenifra og hvordan det påvirker familien

Jeg sitter også med den tanken om gode og onde dager, men barna har ikke valgt denne mannen og de er fullstendig hjelpesløse her. De kan ikke dra, de kan ikke be om hjelp utenfra, de er stuck. De må komme først rett og slett.

Anonymkode: 72cce...bc1