HATER at jeg er så føyelig og dårlig på forhandlinger!

[AnonymBruker]

Jeg har en god jobb som jeg i utgangspunktet trives veldig godt i. Jeg yter mitt beste hver dag, jobber mye overtid, hjelper kolleger, tar initiativ og ansvar og får også gode skussmål både fra sjefen og andre kollegaer. Selv om jeg er den på avdelingen som har høyest utdanning, og på mange områder høyest kompetanse og mest ansvar, er jeg den blant kollegaene mine som tjener minst, antakelig fordi jeg ikke forhandlet lønn da jeg begynte i jobben (jeg ble da fortalt at det var gode muligheter for å stige raskt i lønn). Dette har til nå ikke plaget meg nevneverdig, ettersom jeg tross alt tjener bra og er mer opptatt av interessante arbeidsoppgaver og fleksibilitet i jobben enn av lønn.

Nylig tok jeg imidlertid endelig mot til meg og ba om å få en fast ordning med delvis hjemmekontor, noe som er viktig for meg av hensyn til familien, og som jeg syntes jeg hadde gode argumenter for. Siden jeg har en såkalt "særlig uavhengig stilling" og har bevist siden mars at jeg fint greier å levere fra hjemmekontor tenkte jeg at dette burde være en smal sak, men nok en gang opplever jeg å ikke få gjennomslag, og at sjefen vrir seg unna forslaget mitt ved å foreslå andre tilpasninger, som ikke ville løst problemet mitt. Jeg er overbevist om at det er mine manglende forhandlingsevner som er problemet, og ser for meg at en gjennomsnittlig mann med gjennomsnittlig selvtillit lett ville klart å få iland en avtale. Jeg er til vanlig en kvinne med bein i nesa, og jeg er heller ikke spesielt redd for å si meningene mine. Jeg tror også at jeg fremstår relativt trygg i jobben. Men med en gang det kommer til forhandlinger eller det å stille personlige krav merker jeg at jeg ikke greier å stå løpet ut. Jeg begynner ofte å skjelve i stemmen, får et usikkert kropsspråk og nikker og jatter med som en annen dukke når sjefen sier at han "skal tenke på det" eller "komme tilbake med et svar" (noe som 99% sikkert betyr "nei").

Nå merker jeg at motivasjonen er på bunn, samtidig som det koker innvendig fordi jeg føler meg så urettferdig behandlet. Jeg er så utrolig sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å ta meg sammen og stå opp for meg selv, og samtidig kjenner jeg på en enorm irritasjon over at det alltid skal straffe seg å være så pliktoppfyllende og medgjørlig, mens kolleger som yter langt mindre enn meg greier å forhande seg frem til både høyere lønn og gunstigere ordninger. Hva gjør jeg nå?

 

Anonymkode: f4414...b48

[AnonymBruker]

Et råd: organiser deg!

Anonymkode: d9162...46c

[AnonymBruker]

jeg trodde dette skulle være enda en idiot tråd om idiotting, men du virker jo ikke idiot.

Jeg kan desverre ikke gi deg noen veldig gode råd, men du må enten bygge opp selvtillig for å gjennomføre alle de tankene du hadde, eller gå et annet sted. Eller finne deg i det, men det kommer til å gnage, antakelig. Lykke til da!

Anonymkode: b9080...886

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen, dvs. jeg er enten akkurat som du, nikker og er enig i alt eller blir så frustrert at jeg blir totalt motsatt, sier nei til alt og setter meg skikkelig på bakbeina.

Men det jeg har merket, er at når jeg er veldig godt forberedt, da går det bedre. Altså at jeg vet hvilke argumenter som kommer og kan parere dem med mine. Av og til hjelper det faktisk å gjenta seg selv hvis det kommer argumenter jeg ikke er forberedt på.

Føler med deg, det kjennes så urettferdig at andre  (som kanskje faktisk er mindre dyktig i jobben sin) får fordeler og oppnår bedre betingelser enn jeg, bare fordi de rett og slett er store i kjeften eller er mer på bølgelengde med sjefen.

Men det er dette med å sette i gang på nytt når du akkurat har godtatt å ikke endre på det. Det virker litt rart, så jeg vil anbefale å holde ut et halvår til, og så prøve på nytt. Forbered deg godt, hvis han kommer med samme motargumentene som sist, får du si at det ikke er relevant for din situasjon osv. Hvis han fremdeles nekter, og du i utgangspunktet har en ok tone med ham, kan du jo spørre rett ut hva det egentlig er problemet med ordningen du foreslår.

Anonymkode: b6fee...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg litt igjen, dvs. jeg er enten akkurat som du, nikker og er enig i alt eller blir så frustrert at jeg blir totalt motsatt, sier nei til alt og setter meg skikkelig på bakbeina.

Men det jeg har merket, er at når jeg er veldig godt forberedt, da går det bedre. Altså at jeg vet hvilke argumenter som kommer og kan parere dem med mine. Av og til hjelper det faktisk å gjenta seg selv hvis det kommer argumenter jeg ikke er forberedt på.

Føler med deg, det kjennes så urettferdig at andre  (som kanskje faktisk er mindre dyktig i jobben sin) får fordeler og oppnår bedre betingelser enn jeg, bare fordi de rett og slett er store i kjeften eller er mer på bølgelengde med sjefen.

Men det er dette med å sette i gang på nytt når du akkurat har godtatt å ikke endre på det. Det virker litt rart, så jeg vil anbefale å holde ut et halvår til, og så prøve på nytt. Forbered deg godt, hvis han kommer med samme motargumentene som sist, får du si at det ikke er relevant for din situasjon osv. Hvis han fremdeles nekter, og du i utgangspunktet har en ok tone med ham, kan du jo spørre rett ut hva det egentlig er problemet med ordningen du foreslår.

Anonymkode: b6fee...b72

Takk for svar  Dette er så pass viktig for meg at jeg kjenner at det er verdt å kjempe for og for tidlig å gi opp. Likevel er jeg så utrolig irritert over at jeg bare lot situasjonen gå fra meg ved å akseptere at han skulle «komme tilbake med svar», uten en gang å be om et nytt møte. Jeg hadde til og med forberedt meg kjempegodt og tenkt gjennom alle mulige motargumenter, men ble altså likevel fullstendig satt ut av spill.

Er det noen som har noen tips til veien videre? Jeg har altså fortsatt ikke fått et klart «nei», men er ganske sikker på at det kommer hvis jeg ikke foretar meg noe mer. Og hva gjør jeg hvis/når det kommer? 

Anonymkode: f4414...b48

[AnonymBruker]

Hva med å følge opp med en e-post?

Jeg er MYE tøffere skriftlig enn muntlig, så jeg foretrekker å skrive fremfor å snakke (jeg blir også en slik yndig nikkedukke).

Jeg pleier å søke opp gode formuleringer på nett og så pugge dem, evt bruke dem i e-posten. Et eksempel er f.eks det med lønn, da jeg fikk tilbud om fast så gruet jeg meg skikkelig til å forhandle helt til jeg fant en enkel setning type "har dere mer å gå på?" som jeg kunne stille meg bak, fremfor å si "nei, jeg vil ha så og så mye mer".

Finn (andres) formuleringer du er komfortabel med og bruk dem.

Og prøv å si "jeg merker jeg presterer bedre når..." og "jeg tenker bedriften ville ha dratt nytte av...", legg det frem som at dine goder vil være positivt for bedriften.

Anonymkode: 2939a...1a4

[AnonymBruker]

Å få litt hjemmekontor burde ikke være uoverkommelig i disse tider. Litt avhengig av hvor du bor, så er det jo faktisk pliktig at arbeidsplassen har hjemmekontor så langt det er praktisk mulig. Det vil si at hvis du har en jobb som er mulig å gjøre fra hjemmekontor, så skal den gjøres på hjemmekontor. For det andre har du også særlig uavhengig stilling, og da skal man ha mulighet til å bestemme hvor, når og hvordan en jobb gjøres. Hvis ikke er man ikke reelt sett særlig uavhengig. 

Om du er organisert, så ville jeg tatt det videre med dem. 

Anonymkode: b65a4...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Et råd: organiser deg!

Anonymkode: d9162...46c

Men hva er det egentlig en fagforening kan hjelpe med her? 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva med å følge opp med en e-post?

Jeg er MYE tøffere skriftlig enn muntlig, så jeg foretrekker å skrive fremfor å snakke (jeg blir også en slik yndig nikkedukke).

Jeg pleier å søke opp gode formuleringer på nett og så pugge dem, evt bruke dem i e-posten. Et eksempel er f.eks det med lønn, da jeg fikk tilbud om fast så gruet jeg meg skikkelig til å forhandle helt til jeg fant en enkel setning type "har dere mer å gå på?" som jeg kunne stille meg bak, fremfor å si "nei, jeg vil ha så og så mye mer".

Finn (andres) formuleringer du er komfortabel med og bruk dem.

Og prøv å si "jeg merker jeg presterer bedre når..." og "jeg tenker bedriften ville ha dratt nytte av...", legg det frem som at dine goder vil være positivt for bedriften.

Anonymkode: 2939a...1a4

Takk for tips, jeg er også mye bedre til å formulere meg skriftlig enn muntlig. Jeg synes på en måte likevel at det er bedre å ta opp sånne ting face-to-face. Føler meg nesten litt feig hvis jeg tar det på mail, hvis du skjønner. Men nå som vi uansett har hjemmekontor kan jo det være en unnskyldning for å fortsette dialogen på mail. Jeg må tenke litt på denne, kjenner jeg. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Å få litt hjemmekontor burde ikke være uoverkommelig i disse tider. Litt avhengig av hvor du bor, så er det jo faktisk pliktig at arbeidsplassen har hjemmekontor så langt det er praktisk mulig. Det vil si at hvis du har en jobb som er mulig å gjøre fra hjemmekontor, så skal den gjøres på hjemmekontor. For det andre har du også særlig uavhengig stilling, og da skal man ha mulighet til å bestemme hvor, når og hvordan en jobb gjøres. Hvis ikke er man ikke reelt sett særlig uavhengig. 

Om du er organisert, så ville jeg tatt det videre med dem. 

Anonymkode: b65a4...6d3

Bare for å rette opp i eventuelle misforståelser: Vi sitter alle på hjemmekontor nå, men dette var snakk om en permanent ordning. Det står dessverre ikke noe i AML om at særlig uavhengige stillinger kommer med hjemmekontor (her trumfer nok arbeidsgivers styringsrett), men jeg er helt enig med deg i at dette burde inngå som en del av pakken. Så langt kan jeg ikke si at jeg har merket så mye til fordelene som jeg har av ulempene med en slik type stilling, ettersom jeg jobber mange timer overtid uten å få betalt, samtidig som arbeidsmengden gjør det vanskelig å ta avspasering. Kanskje spesielt derfor føler jeg det ekstra urettferdig at de ikke kan "belønne" den gode innsatsen med å gi meg den tilliten og fleksibiliteten jeg ber om. 

Anonymkode: f4414...b48

[AnonymBruker]

Jeg tenker at siden du har tatt opp dette face to face og han skal komme tilbake til deg, men ikke har gjort, at det er innafor at du sender en oppfølgingsmail. Og at du der kan henvise til det du sa i møte og kanskje legge på noen ekstra gode argumenter for hvorfor du mener dette er en god løsning for både deg og jobben. Blir avslaget gitt på mail eller via telefon, ville jeg prøvd å manne meg opp og bedt om en begrunnelse for avslaget. Det syns jeg er rett og rimelig at man kan forvente. Hvis han da prøver å ro seg unna med noe vås, så prøv å vær forberedt på det og hva du kan gi som motsvar. 

"Er usikker på om jeg forstår bakgrunnen til avslaget basert på det du nå sier"

For øvrig kan jeg kjenne meg veeeldig godt igjen i det du skiver. Det er jo en grunn til at all statistikk viser at vi kvinner er dårligere enn menn til dette. Og selv om jeg er veldig bevist på at jeg ikke skal komme noe dårligere ut enn menn i f.eks lønnsforhandlinger osv, så kjenner jeg at jeg blir veik i slike situasjoner.

Er nå i jobbsøkerprosess og klar for 2.gangsintervju denne uken og sitter å øver meg på hvordan jeg skal være tøff nok til eventuelle forhandlinger  

Anonymkode: ef995...8fe

[AnonymBruker]

Se deg om etter en annen jobb. 

Dersom leder ikke vet å sette pris på jobben du gjør så får han finne en annen til å utføre jobben. Dette koster han en del både ift. rekruttering og opplæring, men slik får det bare bli når han ikke gidder å være det minste imøtekommende ift. individuelle tilpasninger som ikke koster han en krone. 

Anonymkode: ab8bf...8eb

[Capt. Obvious]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Bare for å rette opp i eventuelle misforståelser: Vi sitter alle på hjemmekontor nå, men dette var snakk om en permanent ordning. Det står dessverre ikke noe i AML om at særlig uavhengige stillinger kommer med hjemmekontor (her trumfer nok arbeidsgivers styringsrett), men jeg er helt enig med deg i at dette burde inngå som en del av pakken. Så langt kan jeg ikke si at jeg har merket så mye til fordelene som jeg har av ulempene med en slik type stilling, ettersom jeg jobber mange timer overtid uten å få betalt, samtidig som arbeidsmengden gjør det vanskelig å ta avspasering. Kanskje spesielt derfor føler jeg det ekstra urettferdig at de ikke kan "belønne" den gode innsatsen med å gi meg den tilliten og fleksibiliteten jeg ber om. 

Anonymkode: f4414...b48

Du har rett i at arbeidssted og hvorvidt det skal være hjemmekontor ikke er beskrevet direkte for særlig uavhengig stilling, men jeg vil hevde at det gjelder implisitt likevel. Har man en slik stilling skal man i realiteten ha råderett selv over hvilke oppgaver som skal løses, når de skal løses og hvordan de skal løses. Da er også arbeidssted en nærliggende komponent. Hvis man f. eks. skal gjøre oppgave X mest effektivt, så kan man mye enklere argumentere for at arbeidssted da i praksis vil være en del av den uavhengige stillingen. 

Ellers høres det litt ut som om det er en del som bør ryddes opp i hos deg. Ut fra det du beskriver, så kan det virke som om du ikke selv har råderett over hvilke arbeidsoppgaver som skal gjøres eller når de skal gjøres? I så fall har du i realiteten ikke særlig uavhengig stilling, og det bør tas tak i. Det finnes dessverre arbeidsgivere som forsøker å utnytte ordningen med særlig uavhengige, noen bransjer er verre enn andre. 

Endret 3. februar 2021 av Capt. Obvious

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2021 den 23.16):

Et råd: organiser deg!

Anonymkode: d9162...46c

Kan man organisere seg 1) når man er vikar? 2) uten at sjefen får vite? 

Anonymkode: 8c974...78d