Greier ikke å gjennomføre samlivsbrudd..

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift i 12 år, sammen i 14 og har 2 barn på barneskolen. Når minste barnet var baby fant jeg ut at mannen min var utro med en kollega, dette hadde pågått i ca 6 mnd. Jeg hadde mistanke en periode, men han innrømmet det ikke før jeg tilslutt hadde konkrete bevis som ikke kunne bortforklares, selv om jeg fortalte om min bekymring ved noen anledninger. Forholdet til kollegaen ble avsluttet, han byttet jobb og vi fortsatte. Fikk beskjed den gang at han ikke elsket meg like mye som før, og at han var forelsket i hun andre. 
 

I årenes løp har vi hatt det greit nok, men jeg har kjent på at jeg ikke har trodd på han når han har sagt han elsker meg. Han har ikke vært villig til å jobbe for forholdet og jeg har dratt lasset stort sett alene. Vi har ikke hatt en emosjonell relasjon, sex (på hans premisser og han har ikke brydd seg om meg) 1-2 ganger i mnd, som stort sett jeg har tatt initiativ til for å i alle fall ha noe mellom oss.

For et år siden fortalte jeg på nytt om min tvil og sa ettersom jeg føler han ikke har de rette følelsene begynner mine og skrante også. Jeg sa jeg vurderte skilsmisse. Først ble han sjokkert, deretter gikk det en tid før han innrømmet at han ikke elsket meg og kun var sammen pga barna.

Han har de siste årene vært mye sur og mutt, unngått nærhet i hverdagen som feks sitte sammen i sofaen, et kyss i forbifarten etc. 

Han vil at vi ikke skal skilles, men at vi må tenke på barna og leve et platonisk ekteskap for deres skyld. Det er slutt mellom oss, men ingen skal vite det utad. Så kan vi gjøre det vi vil på si.

Så til tross for utroskap og svik, parallelle liv i mange år, mangel på kjærlighet og nærhet, lite og dårlig sex etc greier jeg ikke avslutte. Jeg tenker på de fine barna jeg bare vil se halve tiden, og at de skal måtte oppleve to hjem fordi jeg er ulykkelig  i perioder. Vi bor i et nabolag der «ingen» er skilt. Tenker også på at da jeg giftet meg skulle det vare livet ut, og at jeg føler meg mislykket om jeg skilles.

Til tross for det jeg har skrevet har vi og hatt det mye hyggelig med god steming, vi har stor vennekrets og mye aktivitet som skjer der (minus corona da). Så skal man fortsette å bare holde ut? Jeg er tidlig i 40-årene, opplever at jeg får komplimenter fra menn og oppmerksomhet. Da er det trist å bo med en som ikke synes du er bra nok.

Det ble langt dette, og litt rotete. All fornuft sier jeg må gå. Men det føles så vanskelig når jeg må dra skilsmissen alene. Føles ut som det da er min feil at vi skilles, selv om jeg synes det er han som er årsaken til situasjonen med utroskap, manglende vilje til å jobbe for forholdet, manglende følelser for meg.

 

Hverdagen går forøvrig for tiden som vanlig og vi krangler ikke. Så barna merker ikke noe foreløpig.

 

Anonymkode: ae9af...099

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å bryte opp og man er selvsagt glad i hverandre. Men ut på leit å finne kjærligheten - da får du fyr på tankene om å gå. 

Anonymkode: 3b955...70e

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er slutt mellom oss, men ingen skal vite det utad. Så kan vi gjøre det vi vil på si.

Hva med å ta han på alvor? Det er slutt mellom dere, dere er rett og slett to voksne som bor sammen i et kollektiv. Du nyter godt av hans bidrag i hjemmet (jeg håper i hvert fall at bidraget monner), men skylder han ikke noe som helst på et personlig plan annet enn normal høflighet. Du er fri til å gjøre det du vil ellers.

Du vet nå at han ikke elsker deg, han ønsker heller ikke å finne tilbake til deg. Og når det ikke er aktuelt å skille seg, hva er alternativet? Jeg synes du skal gjøre det beste ut av situasjonen for din egen del, innenfor de rammene dere har satt. Og hvis du ikke allerede har begynt, sett i gang å spare. Du kommer til å trenge det, det høres ikke ut som om dette forholdet kommer til å vare evig.

[AnonymBruker]

Det høres ut som en «grei» plan å fortsette å bo sammen og være platoniske venner, slik at dere begge får være deltagende i barnas liv 100%. Men hva når en av dere finner en annen? Mannen har jo sagt at du er «fri til å gjøre som du vil» og da antar jeg at det gjelder han også. Ergo så vil han nok være «utro» igjen, og/eller du finner en annen, og hva da? Hvordan skal du kunne unngå å bli sjalu den kvelden han plutselig ikke kommer hjem? For han er jo fri til å gjøre som han vil. Orker du å utsette deg selv for dette? 
 

I mine øyne kan noe slikt kun fungere dersom dere er enige om å ikke involvere dere med andre, men da nekter dere dere jo selv både sex og et kjærlighetsliv. Og det fungerer vel ikke på sikt. Da er det nok bedre å skille lag, og forsøke å skaffe dere boliger i nærheten av hverandre slik at barna kan gå fra og til som de ønsker.

Anonymkode: c6606...285

[Nilar]

Jeg har vært der du var i mange år. Til slutt valgte jeg å gå. Har ikke angret en dag siden. Det er nå 8 år siden. Jeg levde med en mann som ikke hadde følelser for meg, ikke ville ha sex, heller ikke nærhet og kos. Han ville holde sammen pga av barna, og redselen for å ikke klare beholde hus, livsstil osv. Det er utrolig vondt å leve slik du gjør nå. Selvtilliten får seg en stor knekk. Man føler seg avvist og i veien. Klart det er vondt å være den som går, men jeg måtte gjøre det for meg selv. Klarte ikke leve slik. Da er det bedre å være lykkelig alene. Det er vondt å bare se barna annenhver uke, men det blir en vane. Jeg og min ex er bedre venner nå, enn da vi bodde sammen. Ungene stikker innom ofte, selv om det er pappa’s uke. Mine er nå så store, at de ikke husker annet enn slik vi har det nå. Foreldre som ikke krangler, er gode venner og samarbeider- er bedre enn foreldre som bor under samme tak uten å snakke med hverandre. Hva som er best for deg, vet bare du. Det her er en lang prosess, og du må tenke deg godt om. Ta det valget som er best for deg og din familie. Jeg vet at jeg tok det valget som var best for min familie. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har vært gift i 12 år, sammen i 14 og har 2 barn på barneskolen. Når minste barnet var baby fant jeg ut at mannen min var utro med en kollega, dette hadde pågått i ca 6 mnd. Jeg hadde mistanke en periode, men han innrømmet det ikke før jeg tilslutt hadde konkrete bevis som ikke kunne bortforklares, selv om jeg fortalte om min bekymring ved noen anledninger. Forholdet til kollegaen ble avsluttet, han byttet jobb og vi fortsatte. Fikk beskjed den gang at han ikke elsket meg like mye som før, og at han var forelsket i hun andre. 
 

I årenes løp har vi hatt det greit nok, men jeg har kjent på at jeg ikke har trodd på han når han har sagt han elsker meg. Han har ikke vært villig til å jobbe for forholdet og jeg har dratt lasset stort sett alene. Vi har ikke hatt en emosjonell relasjon, sex (på hans premisser og han har ikke brydd seg om meg) 1-2 ganger i mnd, som stort sett jeg har tatt initiativ til for å i alle fall ha noe mellom oss.

For et år siden fortalte jeg på nytt om min tvil og sa ettersom jeg føler han ikke har de rette følelsene begynner mine og skrante også. Jeg sa jeg vurderte skilsmisse. Først ble han sjokkert, deretter gikk det en tid før han innrømmet at han ikke elsket meg og kun var sammen pga barna.

Han har de siste årene vært mye sur og mutt, unngått nærhet i hverdagen som feks sitte sammen i sofaen, et kyss i forbifarten etc. 

Han vil at vi ikke skal skilles, men at vi må tenke på barna og leve et platonisk ekteskap for deres skyld. Det er slutt mellom oss, men ingen skal vite det utad. Så kan vi gjøre det vi vil på si.

Så til tross for utroskap og svik, parallelle liv i mange år, mangel på kjærlighet og nærhet, lite og dårlig sex etc greier jeg ikke avslutte. Jeg tenker på de fine barna jeg bare vil se halve tiden, og at de skal måtte oppleve to hjem fordi jeg er ulykkelig  i perioder. Vi bor i et nabolag der «ingen» er skilt. Tenker også på at da jeg giftet meg skulle det vare livet ut, og at jeg føler meg mislykket om jeg skilles.

Til tross for det jeg har skrevet har vi og hatt det mye hyggelig med god steming, vi har stor vennekrets og mye aktivitet som skjer der (minus corona da). Så skal man fortsette å bare holde ut? Jeg er tidlig i 40-årene, opplever at jeg får komplimenter fra menn og oppmerksomhet. Da er det trist å bo med en som ikke synes du er bra nok.

Det ble langt dette, og litt rotete. All fornuft sier jeg må gå. Men det føles så vanskelig når jeg må dra skilsmissen alene. Føles ut som det da er min feil at vi skilles, selv om jeg synes det er han som er årsaken til situasjonen med utroskap, manglende vilje til å jobbe for forholdet, manglende følelser for meg.

 

Hverdagen går forøvrig for tiden som vanlig og vi krangler ikke. Så barna merker ikke noe foreløpig.

 

Anonymkode: ae9af...099

Det her er nok din feil også . Ser så utrolig mange damer som går i samme fella. De er så desperate etter mann, livsvarig forhold og barn at de blir fullstendig blinde på at mannen egentlig ikke er så keen. Det er så vanlig. Du er ikke alene.

Mennene satser ikke på dere 100% fordi de vet at de da går glipp av fremtidige (og sannsynligvis deiligere) damer. Dette er faren ved å date menn som ikke har nådd sitt potensial økonomisk og statusmessig: De vet at hvis de forbedrer seg så kan de få bedre damer. Likevel er de late, konfliktsky og ubesluttsomme, så de går minste motstands vei: Fortsette å være sammen med damen som legger alt til rette for et forhold, men som de ikke har følelser for.

Kan garantere deg at barna merker at noe er off med relasjonen deres. Slå opp med mannen. Det er det beste for barna, deg OG faktisk mannen. Men jeg skjønner deg godt. Det å slå opp sånn er utrolig vanskelig å gjøre alene. Det er mange som er i samme situasjon. Mitt tips er å fortelle alle du møter at mannen var utro så han mister jobben sin, familien sin og vennene sine og så gå til kvinnelig psykolog for videre veiledning. 

Anonymkode: 59f74...51a

[AnonymBruker]

Jeg tror vi mennesker generelt bør ha litt mindre forventninger til livet. Vi mennesker er tross alt bare dyr med store hjerner som gir oss sterke kognitive evner. Hannapen paret seg med en annen hunnape. Big deal. Føles selvfølgelig ut som verdens største problem, men zoomer man ut er det ganske ubetydelig i det store og det hele.

Etter jeg så en løve bli spist levende av hyener i Afrika forandret livet mitt seg. Jeg forstod hvor jævlig livet potensielt kan være og hvor små alle problemene våre egentlig er. 

Jeg prøver ikke å si at utroskapen var dårlig gjort, men ikke la den ødelegge ditt liv ved at du blir bitter eller deprimert. Vi mennesker har en tendens til å fokusere på den ene prosenten av livet som er dårlig og ikke på de 99 andre prosentene som er bra. Kanskje det er en overlevelsesmekanisme. Men vi kan overstyre det vet å være mer bevisste på de bra delene av livet.

Anonymkode: 59f74...51a

[AnonymBruker]

Dere må gå fra hverandre på GRUNN av barna, ikke på tross.

Dere lærer barna deres hvordan et forhold skal se ut, hva de skal kreve av et forhold og hva de skal måtte tåle i et forhold. Og akkurat nå gjør dere den jobben jævlig dårlig.

Anonymkode: 8737e...969

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Dere må gå fra hverandre på GRUNN av barna, ikke på tross.

Dere lærer barna deres hvordan et forhold skal se ut, hva de skal kreve av et forhold og hva de skal måtte tåle i et forhold. Og akkurat nå gjør dere den jobben jævlig dårlig.

Anonymkode: 8737e...969

Yes👏🏻

Anonymkode: 20e73...980

[Nilar]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dere må gå fra hverandre på GRUNN av barna, ikke på tross.

Dere lærer barna deres hvordan et forhold skal se ut, hva de skal kreve av et forhold og hva de skal måtte tåle i et forhold. Og akkurat nå gjør dere den jobben jævlig dårlig.

Anonymkode: 8737e...969

Den der er jeg helt enig i. Spikeren på kista for min del, kom etter at vi hadde gått i familieterapi ett år. Hun vi gikk hos sa til meg; når datteren din blir stor, vil hun gå ut og finne en fyr som pappa. En som behandler henne slik som pappa er mot mamma. Da fant jeg ut; dette kan ikke jeg «gi videre» til min datter. Selv om vi ikke kranglet, så hun jo hvordan vi var mot hverandre. Hvordan vi behandlet hverandre, snakket til hverandre, mangel på kjærlighet og omsorg til hverandre osv.

[AnonymBruker]

På sikt skader du barna dine og deres fremtidige forhold. 

De vil voksne opp i et hjem der mor og far ikke viser hverandre kjærlighet. Mangel på kjærtegn og ømhet er borte. Dette tar de med videre i sine relasjoner. De ser et hjem uten kjærlighet og vil videreføre dette. 

De merker og veit at dere ikke er sammen. De vil ødelegge seg selv fordi dere er for veike til å gå fra hverandre. De vil klandre seg selv fordi dere velger å være ulykkelig pga av barna. Voksne folk kan ikke skylde på barna og bruke de som unnskyldning.

Det er bare feighet. 

Anonymkode: c37ee...3d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg tror vi mennesker generelt bør ha litt mindre forventninger til livet. Vi mennesker er tross alt bare dyr med store hjerner som gir oss sterke kognitive evner. Hannapen paret seg med en annen hunnape. Big deal. Føles selvfølgelig ut som verdens største problem, men zoomer man ut er det ganske ubetydelig i det store og det hele.

Etter jeg så en løve bli spist levende av hyener i Afrika forandret livet mitt seg. Jeg forstod hvor jævlig livet potensielt kan være og hvor små alle problemene våre egentlig er. 

Jeg prøver ikke å si at utroskapen var dårlig gjort, men ikke la den ødelegge ditt liv ved at du blir bitter eller deprimert. Vi mennesker har en tendens til å fokusere på den ene prosenten av livet som er dårlig og ikke på de 99 andre prosentene som er bra. Kanskje det er en overlevelsesmekanisme. Men vi kan overstyre det vet å være mer bevisste på de bra delene av livet.

Anonymkode: 59f74...51a

Leste du hele innlegget? Poenget er jo ikke at mannen var utro én gang - det har jo TS forsøkt å legge bak seg. Problemet er jo at forholdet er dødt, at mannen ikke ønsker å jobbe med det, og at TS nå må velge mellom å sitte i et kjærlighetsløst forhold eller å dele omsorgen for barna. Her er det ikke snakk om én prosent nedsatt livskvalitet - her er det potensielt store konsekvenser for mulighetene til å leve et tilfredsstillende liv eller ei.

Til TS: jeg tror nok du får mer ut av å gå. Man venner seg til å ha barna halve tiden, og du får muligheten til å finne noen som vil ha hele deg, hele tiden, og ikke bare holde noen på lunk i skyggene mens du opprettholder en fasade med mannen. Barna dine har det bedre med to lykkelige foreldre som er skilt, enn med to ulykkelige som lar ting skure og gå, og som potensielt henter lykken sin utenfor hjemmet. Jeg er barn av skilte foreldre, og jeg er sjeleglad for at de skilte seg. De kranglet aldri foran oss, var alltid gode venner, men de hadde det ikke bra sammen. Når de skilte seg (og beholdt en svært god relasjon) ble livet mye bedre for dem, og jeg er glad de valgte det for seg selv, særlig i voksen alder. Jeg hadde nok blitt veldig trist av å finne ut at mamma hadde kastet sin egen lykke på bålet for å opprettholde en fasade. 

 

Anonymkode: daba4...2e4

[passionata]

Det er to holdninger til dette;

den ene står mannen din for. Han tenker praktisk, økonomisk, på barna. Han evner å bo sånn og leve relativt greit. 
jeg har mange venninner som har valgt å gå pga de var i samme situasjon. Det er ikke nødvendigvis en bedre tilværelse. Økonomien vil bli stram. Det er slett ikke sikkert du finner kjærligheten på nytt. Og barna vil du ikke lengre se daglig. 

Men prisen å betale for et slikt «praktisk» forhold er at man ikke føler seg elsket og ikke har en å elske.. Prisen er også hva man lærer barna om hvordan et forhold skal være. 
 

Jeg er i samme situasjon som deg og tenker som deg at det er verdt mye å ha et felles hjem og at barna ikke skal være pakker som sendes frem og tilbake. Men barna blir større og får egne liv...

[Julia1]

Er ikke helt enig med dette argumentet "barna lærer at forhold er...". Så lenge dere kommuniserer og klarer å snakke med hverandre med respekt så tror jeg det er bedre for barna enn lærdommen de får ved at dere gjennomgår et samlivsbrudd. Forskning viser at barn som opplever dette tidlig gjør det dårligere senere i livet. Er det konstant sur stemning er jo saken en annen. 

Tror nøkkelen er å innstille seg på at dere ikke er kjærester. Slutt å ha sex og slutt og forvent nærhet. Hvis du ikke trygler om dette, men heller viser at du har litt krav og standard tror jeg det er mye større sjanse for at mannen vil like deg igjen. Prøv å få til forskjellige soverom for eksempel. Og prøv å bo slik at det er naturlig med litt mer space, to stuer for eksempel. Så kan dere eventuelt skille dere etter hvert hvis dere vil det. Tror at hvis du klarer å tilpasse deg situasjonen og mestrer denne ikke helt optimale situasjonene, så vil du få mestringsfølelse. 😃

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2021 den 18.46):

 

Mennene satser ikke på dere 100% fordi de vet at de da går glipp av fremtidige (og sannsynligvis deiligere) damer. Dette er faren ved å date menn som ikke har nådd sitt potensial økonomisk og statusmessig: De vet at hvis de forbedrer seg så kan de få bedre damer.

Anonymkode: 59f74...51a

Dummeste jeg har hørt. Det her henger jo ikke på greip i det hele tatt. Om du er kvinne, så høres du ufattelig bitter ut - om du er mann, så høres du svært overfladisk ut. 

Nei, ikke alle menn er ute etter "bedre" damer. Mange er svært fornøyd med den dama de har. Og nei, ikke alle kvinner er opptatt av status. Kanskje TS ser bedre ut enn mannen, det vet du ikke. Kanskje mannen er lei pga. noe helt annet enn utseende. 🙄

[Brunello]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dere må gå fra hverandre på GRUNN av barna, ikke på tross.

Dere lærer barna deres hvordan et forhold skal se ut, hva de skal kreve av et forhold og hva de skal måtte tåle i et forhold. Og akkurat nå gjør dere den jobben jævlig dårlig.

Anonymkode: 8737e...969

Problemet med det er at folk som skiller seg / går fra hverandre oftere gjør det igjen. Og igjen. Og igjen. Ikke så bra å lære barna det heller.

[Tradegy]

Jeg synes du skal ta noen timer alene hos en psykolog eller sexolog. Ikke for å redde parforholdet, men for å få hjelp til å gå  

Du er altfor ung til å gi opp deg selv og ungene. For det er dèt du gjør når du blir av veldedighet. Skill kjærlighet fra avhengighet. 

Ta tak i livet ditt før andre gjør det, og søk hjelp . Det aller viktigste du gjør med dette, er å starte på prosessen. Alene først, og siden, når du har fått jobbet deg litt tryggere, så gjør du noe med å sikre din egen lykke og framtid

 

 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (5 timer siden):

Problemet med det er at folk som skiller seg / går fra hverandre oftere gjør det igjen. Og igjen. Og igjen. Ikke så bra å lære barna det heller.

Har du kilder på dette? For jeg tror det er helt feil.

Anonymkode: 8737e...969

[Enmanelskeråhate]

Virker ikke som han var så veldig opptatt av A4 livet når han involverte seg med elskerinnen? Du skal da ofre kjærlighet og nærhet pga hans valg? Seriøst barna kommer til å klare seg helt fint så lenge dere samarbeider og oppfører dere gjennom bruddet

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du kilder på dette? For jeg tror det er helt feil.

Anonymkode: 8737e...969

Det er ikke feil. Jeg har lest statistikk, men finner den ikke. Men tenker du deg om, er det helt åpenbart at det blir sånn. Det er ekstremt mange flere variabler å ta hensyn til som potensielt er helt ødeleggende for et forhold. Det er egentlig bare å lese alle trådene her inne på forumet om alle utfordringer med ekser og stebarn.