Avsmak

[AnonymBruker]

Hei

Etter at vi fikk en baby i høst har jeg fått mer og mer avsmak for mannen. Alt ved ham irriterer meg. Skulle ønske det bare var meg og babyen, faktisk. Har aldri kjent det sånn for ham før... 
Det hjelper heller ikke veldig på at moren og faren hans er idioter. Egoister uten noe som helst å tilby. Verken emosjonelt eller intellektuelt. De vet ikke noe om politikk og samfunn, ingenting om økonomi (de har ingen verdier i en alder av 60 år), ingenting om trening og ernæring, generell helse, de er fullstendig blanke. Ikke er de hyggelige heller.  
Jeg ønsker egentlig ikke at barnet mitt skal ha noe å gjøre med disse menneskene. Det er nok kanskje disse følelsene jeg projiserer over på mannen. 
 

Er det noen andre som har hatt det sånn og fått det bedre? Eller blir jeg nødt til å gå fra ham?

Anonymkode: a0036...29c

[AnonymBruker]

Du høres trivelig ut. 

Anonymkode: 2f503...fba

[AnonymBruker]

Uten å ha møtt dei, så er du ganske hard mot svigers. Men kan vere dei har andre verdier dei kan lære barnet enn det du verdsetter. Dei har jo tross alt oppdratt ein mann du syntes var bra nok til å få barn med. 

Men babyfasen er tøff for kropp og sinn. Tusen hormoner som er løpsk. Gi mannen din litt slakk og vurder forholdet igjen først om eit års tid....

Anonymkode: 55ba5...293

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Uten å ha møtt dei, så er du ganske hard mot svigers. Men kan vere dei har andre verdier dei kan lære barnet enn det du verdsetter. Dei har jo tross alt oppdratt ein mann du syntes var bra nok til å få barn med. 

Men babyfasen er tøff for kropp og sinn. Tusen hormoner som er løpsk. Gi mannen din litt slakk og vurder forholdet igjen først om eit års tid....

Anonymkode: 55ba5...293

Takk for svar. 

Tja, mannen min er i all hovedsak oppdratt av besteforeldrene sine, foreldrene har først vist interesse for ham etter at han fikk barn. 

Men det er ikke bare svigers. Det er han og. Eller, det føles sånn akkurat nå. Tenker daglig på å gå fra ham. Kommer dette til å gå over når den verste babyperioden er over? Vil jo ikke leve livet mitt sånn her. 

Anonymkode: a0036...29c

[AnonymBruker]

Jeg er i ei fullstendig boble i 6mnd etter fødsel. Da teller kun babyen (og evt større søsken). Mannen kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Når han vil ta på meg, så føler jeg bare at det er enda en person som krever noe av min kropp - og at jeg ikke har kapasitet til det i tillegg til babyen som spiser meg med hud og hår.

Etter 6mnd endres hormonene mine, og jeg blir meg selv igjen. Og jeg forelsker meg i mannen på nytt. 

 

Med første barnet var dette et sjokk. Vi hadde vært stormende forelsket i 6 år, og brått klarte jeg ham ikke. Det ble en liten krise i forholdet, men jeg husket jeg hadde lest en plass at det burde vært "forbudt" å skilles når man hadde barn under 2 år, fordi det var så unntakstilstand, så jeg holdt ut. (Og mannen holdt vel også bare ut).

 

Med barn nr2 visste jeg hva jeg gikk til. Vi visste hva vi gikk til. Og vi taklet det på en helt annen måte. Jeg forsto at min avsmak var hormonell, og ikke noe jeg burde leve etter. Og mannen forsto at dersom han stoppet med tilnærminger, så ville jeg heller komme til ham. 

 

Med barn nr 3 var det enda enklere. 

 

 

Selvfølgelig kan det være at mannen din er dust, og at dere bør gå fra hverandre. Men det kan like gjerne være at du er så proppfull av hormoner at du bare.bør prøve å ignorere følelsene dine. (Slik som når man i tenåra hater søskena sine. Man gjør jo ikke faktisk det, selv om det føles slikt).

Anonymkode: 1d31e...fcc

[Fiffig]

Hvis jeg leser deg rett, så mener du svigerforeldrenes manglende kunnskap om ernæring, er samlivsbruddsgrunn? Jeg håper for guds skyld dette er hormonene som snakker. Det høres også ut som hensynet til barnet ikke er så inne i bildet, det vil jo gjerne helst ha to foreldre, om det kan.