Å være den som flytter ut ved samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Det går mot samlivsbrudd, og planen er delt omsorg 50/50, og at jeg flytter ut til en leilighet i nærområdet. Far blir boende i huset. Barna er i barneskolealder.

Dette er i utgangspunktet en grei løsning, men jeg er redd for at barna skal oppfatte det som et "svik" at jeg flytter fra dem. Jeg oppfatter det som at de er mest knyttet til meg, da jeg har jobbet deltid og vært mer tilstede, mens far har jobbet mye og vært mye borte. Det er fortsatt meg de kommer til hvis det er noe, far er litt "fjern" og virker av og til litt uinteressert i det barna er opptatt av. Overtenker jeg når jeg oppfatter det som et svik mot barna?

Og vil barna syns det er stusselig å være i en leilighet med meg i stedet for hus med far? De får egne rom, men det er jo mindre enn de er vant til.

Er mest opptatt av barnas beste her, og vil så gjerne opprettholde den gode relasjonen jeg har med dem. Er det noen som har erfaringer eller tips rundt dette? 

Anonymkode: ad632...dd6

[AnonymBruker]

Barnas beste hadde vært at dere holdt sammen. Er så ufattelig tragisk at folk får barn og ikke klarer å holde sammen. Da kjenner man virkelig ikke hverandre godt nok før man får barn. 

Men ja, dette vil nok ungene oppfatte som et svik, det kommer du ikke unna. Og selvfølgelig er en leilighet stusselig. Men barn tilpasser seg fort, så de blir nok vandt til den nye situasjonen raskt. 

Anonymkode: d84f9...546

[AnonymBruker]

Herregud, for noen svar du har fått til nå, TS..

Noen ganger kan ikke forhold reddes, folk forandrer seg, og et brudd kan være det eneste riktige. Er ikke idiot eller egoist for det.

Jeg tror at barna dine kommer til å tilpasse seg, det viktigste er at du er den samme, trygge mammaen deres ☺️ Hvor gamle er barna? Om de feks er tenåringer, kan de kanskje få være med å bestemme samværsordning selv, og kanskje vil de velge å være mer sammen med deg, om du er den de er mest knyttet til. 
 

Dette er en vanskelig tid for dere, men det blir bedre 🥰

Anonymkode: 17ae6...f05

[Revenmann29]

8 minutter siden, Alex-Fluefisker said:

Barnas beste er at dere blir voksne, skjerper dere og flytter sammen

Dårlig økonomi og ensomhet venter deg

Tilsutt er du bitter på exen

barnas beste er ikke at dem er sammen.

Om dem går i strupen på hverandre fra før av, så blir ikke dette noe bedre. Barna har ikke godt av å høre krangling dagen lang, det er ikke noe bra for dem.

Da e det heller bedre at de får de 50/50. 

Ungene kommer til å venne seg til dette, ingen problem. Du er ikke den første i verden som flytter fra mannen når det er unger til stedet. 
 

Du har tross alt et liv du også, og du kan ikke bo sammen med en fyr i 12 år til bare fordi det er  barn der.

[Revenmann29]

5 minutter siden, Alex-Fluefisker said:

Tenker man på barnas beste så krangler man ikke høylytt

Man gjør det ikke på butikken så hvorfor hjemme?

Tror ikke noe på at du setter barna først her. Tror ikke problemene deres ikke kan løses kanskje noe av problemet er deg?

med tanke på hvordan du svarer, så høres det ikke ut som du har mye erfaring med forhold.

Om du hadde vært i et forhold der det ikke fungerte, så hadde du vist at og fikse et forhold er nesten umuligt om følelsene ikke er der, og man kan ikke tvinge på seg følelsene tilbake heller.

Så du mener hun skal kaste bort kanskje 10-15 år av livet sitt fordi hun må bo med en mann for barnas beste? Nei.

Det letteste er og flytte for seg selv og la barna komme 50/50. 

Dette blir bedre for barna også for da får de også flere venner og flere muligheter.

til TS: 

Mitt svar er og ta imot tips om å flytte. Det vil bli lettere for deg og du kan enda gjøre det beste for barna.

Du skal også ha et fint liv til tross for barnas beste. 

Og prøve og tvinge deg til å like noen bare for barnas beste kommer ikke til å ende godt! 

Evt, gjør det du føler for er viktigst for deg og best for deg videre!

Endret 31. januar 2021 av Revenmann29

[Revenmann29]

2 minutter siden, Alex-Fluefisker said:

Dette blir bedre for barna også for da får de også flere venner og flere muligheter.

Du ødelegger barna. Ta å sjekk hva statistikken sier

Skjønner hvorfor det ikke er mulig å være sammen med deg.

Du tenker ikke på barna i det hele tatt. Fortell hvordan en skilsmisse er bra for barn?

Og allerede her har du begynt og dumme deg ut, så her sier jeg takk for praten med deg, og blir ikke å besvare flere innlegg fra deg! God kveld!

Og før du kommer med dine påstander om statistikker, så kom med kilder. Uten kilder så er det bare brøl.

Endret 31. januar 2021 av Revenmann29

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Alex-Fluefisker said:

Litt vanskelig å fortelle hvordan en skilsmisse er bra for barna eller?

Møtte deg selv i døra nå

Svaret er jo ganske enkelt: Være i et forhold der krangling blir og skje, og det er ikke alltid man klarer og skjerme barna for dette, spesielt i korona tidene. 

Skillsmisse: Det kan gå dårlig og det kan gå bra. Men det er bedre at det tar litt tid, en at barna skal sitte å høre på krangling i 12 år til. 

Anonymkode: 5ae85...2d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Svaret er jo ganske enkelt: Være i et forhold der krangling blir og skje, og det er ikke alltid man klarer og skjerme barna for dette, spesielt i korona tidene. 

Skillsmisse: Det kan gå dårlig og det kan gå bra. Men det er bedre at det tar litt tid, en at barna skal sitte å høre på krangling i 12 år til. 

Anonymkode: 5ae85...2d2

Krangling er en uting for enkle mennesker. Vi kranglet aldri, vi diskuterer på en sivilisert måte. 

Anonymkode: d84f9...546

[AnonymBruker]

Det er klart at det beste for barna er at foreldrene holder sammen og blir boende i ett hjem, men når situasjonen ikke er sånn må man gjøre det beste ut av det. Ja, barna kan føle det som ett svik at du flytter. Prøv å forklar så godt du kan på forhånd, at dette er noe dere er enige om. Flyttet selv fra min mann gjennom mange år i høst og selv om vi snakket med barna om det i forkant så merket jeg at de oppførte deg annerledes mot meg rundt tiden jeg flyttet. Jeg tror de følte deg forlatt, selv om det selvfølgelig ikke var tilfelle. Det gikk seg til etterhvert, og nå går det bra med alle.

Anonymkode: f7e76...33c

[AnonymBruker]

Alex-Fluefisker skrev (Akkurat nå):

Man behøver ikke krangle i 12 år. Man kan gå en tur og prate ut. Det er noe man kan slutte med. Det er bare å bytte reaksjonsmønster

Så enig! Hva er det med voksne mennesker som krangler? 

Anonymkode: d84f9...546

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Alex-Fluefisker said:

Man behøver ikke krangle i 12 år. Man kan gå en tur og prate ut. Det er noe man kan slutte med. Det er bare å bytte reaksjonsmønster

Barn eller ikke, jeg hadde ikke kastet bort 12 år  med å bo med en jeg ikke liker i det hele tatt bare for barnas beste. Det er mange familier som har skilt seg og minimale skader har skjedd.

Du kan heller ikke gå etter statistisker på dette, for alle familie er forskjellige.

Og ingen barn reagere på samme måte.

Selv om man har et barn så har man et liv som man skal kose seg med også, og dem som  faktisk vil ha et samlivsbrudd, vet at dette aldri kommer til å gå uansett om dem prøver eller ikke, for de har har garantert prøvd før dem valgte dette.

Anonymkode: 5ae85...2d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barn eller ikke, jeg hadde ikke kastet bort 12 år  med å bo med en jeg ikke liker i det hele tatt bare for barnas beste. Det er mange familier som har skilt seg og minimale skader har skjedd.

Du kan heller ikke gå etter statistisker på dette, for alle familie er forskjellige.

Og ingen barn reagere på samme måte.

Selv om man har et barn så har man et liv som man skal kose seg med også, og dem som  faktisk vil ha et samlivsbrudd, vet at dette aldri kommer til å gå uansett om dem prøver eller ikke, for de har har garantert prøvd før dem valgte dette.

Anonymkode: 5ae85...2d2

Nå går du bort fra diskusjonen her, her blir det diskutert barnets beste. Du argumenter for ditt eget beste.

Anonymkode: f7e76...33c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nå går du bort fra diskusjonen her, her blir det diskutert barnets beste. Du argumenter for ditt eget beste.

Anonymkode: f7e76...33c

Går ikke bort fra situasjonen, fordi ts skal flytte vekk.

Barnas beste:

Du og mannen snakker med barna på forhånd om dette, og forklarer så enkelt som mulig på en måte som dem kan forstå at det dere blir å gjøre, er det beste for dere. Det blir å ta litt tid før dem klarer og venne seg til dette, men det kommer til å gå bra.  

Ikke driv å hør på folk som mener du MÅ bo sammen med mannen din for at dem skal ha det bra, det er helt absurd. Ingen skal måtte tvinge seg selv til å være ulykkelig. Du kommer til å få det mye bedre når du vet at du selv har det bra, for da kan du også foksuere mere på barna, og dere finner ut en god rutine på hvordan dere skal få dette til å fungere med din ex.

Anonymkode: 5ae85...2d2

[Sophonax]

En skilsmisse er jo selvfølgelig vanskelig for barna, men noen ganger må det til for at alle skal få det bedre. Barn plukker opp mye, og selv om man tror man klarer å skjule alt for barna, får de med seg mer enn man tror. Det må da være bedre at mamma og pappa er lykkelige på hver sin kant, når de ikke er lykkelige sammen lenger. Det er jo fint og trygt for barna at de slipper å flytte til to nye hjem, og får beholde barndomshjemmet sitt halvparten av tiden. At du flytter til en ny leilighet kommer de til å venne seg til, og det viktigste er jo at du er der.

[Revenmann29]

Just now, Sophonax said:

En skilsmisse er jo selvfølgelig vanskelig for barna, men noen ganger må det til for at alle skal få det bedre. Barn plukker opp mye, og selv om man tror man klarer å skjule alt for barna, får de med seg mer enn man tror. Det må da være bedre at mamma og pappa er lykkelige på hver sin kant, når de ikke er lykkelige sammen lenger. Det er jo fint og trygt for barna at de slipper å flytte til to nye hjem, og får beholde barndomshjemmet sitt halvparten av tiden. At du flytter til en ny leilighet kommer de til å venne seg til, og det viktigste er jo at du er der.

Dette ^. Godt noen faktisk er enig med meg her, for dette er viktigt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det går mot samlivsbrudd, og planen er delt omsorg 50/50, og at jeg flytter ut til en leilighet i nærområdet. Far blir boende i huset. Barna er i barneskolealder.

Dette er i utgangspunktet en grei løsning, men jeg er redd for at barna skal oppfatte det som et "svik" at jeg flytter fra dem. Jeg oppfatter det som at de er mest knyttet til meg, da jeg har jobbet deltid og vært mer tilstede, mens far har jobbet mye og vært mye borte. Det er fortsatt meg de kommer til hvis det er noe, far er litt "fjern" og virker av og til litt uinteressert i det barna er opptatt av. Overtenker jeg når jeg oppfatter det som et svik mot barna?

Og vil barna syns det er stusselig å være i en leilighet med meg i stedet for hus med far? De får egne rom, men det er jo mindre enn de er vant til.

Er mest opptatt av barnas beste her, og vil så gjerne opprettholde den gode relasjonen jeg har med dem. Er det noen som har erfaringer eller tips rundt dette? 

Anonymkode: ad632...dd6

Kjære TS, skilsmisser er vondt, forferdelig vondt. 7 år etter er jeg fremdeles ikke vant til å «dele» på barna. Jeg har konstant dårlig samvittighet, MEN barna er lykkelige og trygge barn.

Det var i mitt tilfelle som ditt, jeg flyttet ut til en mindre leilighet og jeg hadde vært den forelderen som tok mest ansvar for barna. De har aldri klandret meg for noe, vi har akkurat like godt forhold og jeg er fremdeles den forelderen de kommer til når det er noe, selv om far ble igjen i huset..

Far prøvde å bruke det imot meg ved bruddet, det at han ble igjen i barnas kjente hjem. Han ble stoppet med en gang av rådgiveren på familievernkontoret, det var ikke argument godt nok å bruke imot meg.

Lykke til!❤️

Anonymkode: 841db...57b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det går mot samlivsbrudd, og planen er delt omsorg 50/50, og at jeg flytter ut til en leilighet i nærområdet. Far blir boende i huset. Barna er i barneskolealder.

Dette er i utgangspunktet en grei løsning, men jeg er redd for at barna skal oppfatte det som et "svik" at jeg flytter fra dem. Jeg oppfatter det som at de er mest knyttet til meg, da jeg har jobbet deltid og vært mer tilstede, mens far har jobbet mye og vært mye borte. Det er fortsatt meg de kommer til hvis det er noe, far er litt "fjern" og virker av og til litt uinteressert i det barna er opptatt av. Overtenker jeg når jeg oppfatter det som et svik mot barna?

Og vil barna syns det er stusselig å være i en leilighet med meg i stedet for hus med far? De får egne rom, men det er jo mindre enn de er vant til.

Er mest opptatt av barnas beste her, og vil så gjerne opprettholde den gode relasjonen jeg har med dem. Er det noen som har erfaringer eller tips rundt dette? 

Anonymkode: ad632...dd6

Har tenkt samme tanke som deg. Har etter at min mann (i følge meg) har svikta og skuffa meg, tenkt tanken på å skilles og flytte ut. Men, jeg og tenker at barna føler og tenker at jeg svikter de. At det er jeg som ødelegger familien. At det er jeg som ikke er glad i pappa'n dems. Kan jo ikke forklare barne hva som er skjedd. De er 9 og 12. 

Så forstår tanken din. Men tenk veldig godt igjennom det før du flytter. Klem til deg ts

Anonymkode: 1154f...0f3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har tenkt samme tanke som deg. Har etter at min mann (i følge meg) har svikta og skuffa meg, tenkt tanken på å skilles og flytte ut. Men, jeg og tenker at barna føler og tenker at jeg svikter de. At det er jeg som ødelegger familien. At det er jeg som ikke er glad i pappa'n dems. Kan jo ikke forklare barne hva som er skjedd. De er 9 og 12. 

Så forstår tanken din. Men tenk veldig godt igjennom det før du flytter. Klem til deg ts

Anonymkode: 1154f...0f3

Bare fordi man flytter så stopper man ikke å være en familie. Man er enda en familie selv om man ikke bor sammen å er "Kjærestepar" lengre.

Anonymkode: 5ae85...2d2

[regine]

Det barna nok oppfatter som et svik, TS, er at du som deres primære omsorgsperson så langt i livene deres, plutselig ikke skal være det lenger. En far som har jobbet mye og vært mye borte skal nå plutselig bli tilstedeværende og ivareta barnas behov på en måte han aldri har gjort før. Jeg forstår ikke hvorfor du går med på det, det er ikke til barnas beste. Jeg antar at det er far som nå plutselig insisterer på at han skal være far, selv om han hittil ikke har prioritert barna. Og at du tror at du «må» gå med på det, fordi «far er jo så viktig for barna». Antakeligvis vil du fortsatt ha det overordnede ansvaret også i fars uker, at du må sørge for at barna har det de trenger av ting og utstyr, at legetimer etc følges opp, bursdager etc, for du har jo alltid hatt det. 

For å minimere sviket ville jeg insistert på at barna blir med når du flytter ut. At dere skal ha delt bosted for ungene er jo deres sak, men da bør dere begynne med det slik at du har første perioden hos deg. Da reiser du ikke fra ungene og de oppfatter det heller ikke sånn, men de er med på å flytte inn i ditt hjem sammen med deg. Dere må jo snakke med ungene, som flere foreslår, men samtidig er det mye viktigere hva dere (eller du i denne situasjonen) faktisk gjør. Og handling sier mye mer enn ord, om du sier aldri så mange ganger at du ikke flytter fra ungene, er det jo i praksis det du gjør. Får de være med sammen med deg, så blir oppfattelsen av at du flytter fra dem mindre. 

[AnonymBruker]

TS her. Til info så er det mannen som vil ut av forholdet, men av bl.a økonomiske årsaker blir det nok til at jeg er den som flytter ut. Vi er enige i at forholdet er dårlig, lite krangling, men mye dårlig stemning (som barna fanger opp), men jeg har sagt at jeg er villig til å bli for barnas skyld. Når han da likevel vil ut, må jeg selvsagt respektere det. Og jeg tror jo egentlig det er det beste av to onder; det er nok bedre å ha to lykkelige foreldre som bor hver for seg og samarbeider bra (det vet jeg at vi vil klare), enn at de bor sammen og er ulykkelige og til tider litt deprimerte. Ja, jeg vet at det beste hadde vært å være lykkelige sammen, men det går dessverre ikke her. 

Anonymkode: ad632...dd6