Jeg er en sånn som egentlig aldri er blitt bedt på fest, bryllup osv.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg virkelig som en grå mus som ingen har noe ordentlig forhold til. Ingen nære venner, det har i så fall vert enveis.jeg  Ber folk i bursdagen min, og så blir jeg ikke bedt tilbake. 

Jeg vet at man må gi og ta i vennskap, og jeg føler faktisk at jeg er god til det. Tror rett og slett jeg er for kjedelig og lite minneverdig til at folk husker meg når det er fester, bursdager, bryllup. 

Har ei venninne som på bursdagen sin dro på spa med 3 venninner på bursdagen sin. Hun sa til meg at hun kunne bare velge 3 og da ble det de. Så på en annen bursdag hadde hun invitert omtrent hele bygda og da kom hun med unnskyldningen at det var så mange hun måtte be at hun glemte rett og slett enkelte og tilfeldigvis ble en av de meg. Jeg faller liksom utenfor uansett!

Eneste eventene jeg har følt meg "invitert" til er ting som tidligere samboere har blitt invitert på og det er +1. Og da blir du jo ikke invitert fordi du er deg, men fordi du er dama til ...og det er av høflighet. 

Når jeg tenker på dette så kjenner jeg at jeg blir så utrulig lei meg. Skulle ønske jeg var en sprudlende person som alle likte. 

Lurer på hvordan det er å være en sånn person som folk virkelig VIL komme i bursdagen til, hvor de gleder seg og tripper av forventning. 

Har inntrykk av at de få som dukker opp på dagen min gjør det fordi de føler de må, og gjør det av plikt. 🥺

 

Anonymkode: 3aabe...68f

[AnonymBruker]

Dette var leit. Tror ikke problemer er deg, men heller at du har dårlig venner. Se deg om etter nye venner. ❤️

Anonymkode: 40849...6db

[AnonymBruker]

Kjære deg! 

Får vondt av lese dette. Jeg har det helt likt selv skjønner du, derfor forstår jeg. Jeg ble ikke bedt i barnedåp til venninna mi sin unge. Jeg ble ikke bedt i bryllup til en annen venninne. Og nå har nok en venninne blitt gravid, koselig det. 

Men har lite troen på at jeg blir bedt der å. De andre blir jo bedt, sett vet jeg i og med at de har vært i bryllup e og fadder i barnedåp. 

Jeg synes det sier mer om de, enn om oss her. Det er dårlig gjort. Ufint og ikke greit. Man føler seg mindre verdt å blir lei seg. 

Håper du opplever bryllup og de store tingene en dag du også. Det fortjener du, og jeg er sikker på at en dag opplever du det du også 💗

Anonymkode: 81b0d...de3

[AnonymBruker]

Karma er en fin ting. Rettferdigheten seirer alltid til slutt.  💗

Anonymkode: 81b0d...de3

[Sophonax]

Kjære deg, du trenger nye venner.❤️

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt. Jeg nærmer meg 30. Har aldri i mitt liv vært i et bryllup. Har ikke vært i bursdagsfest siden jeg gikk på videregående. Har aldri blitt invitert i barnedåp. Jeg feiret nettopp nyttårsaften alene.

Jeg har flere "venner", men det er bare enveis. Jeg tar initiativ, og de blir med, men jeg får aldri bli med på noe selv. Når en av vennene mine er nedfor ringer de meg og ber meg om å komme for å være med dem, men når jeg trenger dem er det ingen som "kan". Jeg blir lei meg når mine venner møtes sammen, legger det ut på sosiale medier, og jeg ikke visste om det en gang. De kommenterer aldri selv at de utestenger meg, men når jeg hinter og spør om jeg ikke kunne fått bli med, får jeg som regel til svar at de glemte å spørre meg, eller at det bare ble sånn fordi det føltes naturlig for dem. Det er veldig sårende.

Av mennesker jeg er sikker på ville stilt opp når jeg trenger dem, er mine aller næreste i familien. Jeg tenker ofte på hva som kommer til å skje når mine foreldre dør. Da mister jeg omtrent alt jeg har. Jeg prøver å få nye venner, og de blir ofte "venner", men vanligvis bare enveisvennskap som jeg bare gir og gir til, uten å få noe tilbake. Jeg tror jeg kommer til å være svært ensom på mine eldre dager.

Anonymkode: c4fb9...401

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også. Er 37 år gammel, lite kontakt med min familie, ingen nære venner, innflytter til en relativt liten by, kjente ingen her før jeg traff mannen. Vi har bare sosial kontakt med hans venner, jeg har to venner, ene bor miiiiiilevis langt vekke og den andre i et annet land. 

De jeg anser som et felles vennepar ringer og ber mannen med på tur, men aldri bare meg.. 

Var jeg sur, innesluttet og negativ før, hvordan blir det fremover? 😝

Anonymkode: 54ebf...f08

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har ei venninne som på bursdagen sin dro på spa med 3 venninner på bursdagen sin. Hun sa til meg at hun kunne bare velge 3 og da ble det de. Så på en annen bursdag hadde hun invitert omtrent hele bygda og da kom hun med unnskyldningen at det var så mange hun måtte be at hun glemte rett og slett enkelte og tilfeldigvis ble en av de meg.

Det der er ikke ei venninne.

Jeg holder med de andre her. Finn deg nye venner.

Forøvrig har ikke jeg vært i mange bryllupene jeg heller.

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (3 timer siden):

Det der er ikke ei venninne.

Jeg holder med de andre her. Finn deg nye venner.

Forøvrig har ikke jeg vært i mange bryllupene jeg heller.

Du som er så klok og fin her på forumet. Hadde glatt bedt deg på bryllupet mitt ❤️🥰

Anonymkode: e76d2...349

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte. Hatt samme vennegjeng i mange år. Fikk samboer. Var fremdeles med mine venner, men ble litt sjeldnere (samme skjedde når de hadde kjæreste). Dessverre jobber jeg både dag og kveld, så har ofte måtte si nei pga jobb. Så kom korona. Har måtte prioritere samboer, jobb og familie (risiko). Vært noen få ganger med vennene mine. Ser at de er sammen uten å spørre meg. Synes det er litt synd. Har sagt grunnen for hvorfor jeg ikke kan alltid. Men hadde vært fint å blitt invitert likevel. Jeg inviterer alle når jeg inviterer til noe selv.

Anonymkode: 92da9...544

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det litt på samme måte. Hatt samme vennegjeng i mange år. Fikk samboer. Var fremdeles med mine venner, men ble litt sjeldnere (samme skjedde når de hadde kjæreste). Dessverre jobber jeg både dag og kveld, så har ofte måtte si nei pga jobb. Så kom korona. Har måtte prioritere samboer, jobb og familie (risiko). Vært noen få ganger med vennene mine. Ser at de er sammen uten å spørre meg. Synes det er litt synd. Har sagt grunnen for hvorfor jeg ikke kan alltid. Men hadde vært fint å blitt invitert likevel. Jeg inviterer alle når jeg inviterer til noe selv.

Anonymkode: 92da9...544

Dette kan jo ha utviklet seg naturlig da når du sier det er pga korona. Du har prioritert familie som nærkontakter, og de har sikkert prioritert hverandre. Da er det ikke sikkert de tror du vil ha invitasjoner pga tiltak og restriksjoner. 

Anonymkode: 81535...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette kan jo ha utviklet seg naturlig da når du sier det er pga korona. Du har prioritert familie som nærkontakter, og de har sikkert prioritert hverandre. Da er det ikke sikkert de tror du vil ha invitasjoner pga tiltak og restriksjoner. 

Anonymkode: 81535...7c3

Alt er ikke korona.. 

hun har dårlige venner, og fortjener bedre 

Anonymkode: 304df...bea

[AnonymBruker]

Hadde det på samme måte selv. 
Bare at da jeg inviterte til bryllup var det ingen av de som kom. Det var vist for langt ( var i Sverige, og ikke akkurat langt fra der de bor ) .
Men ikke så lenge etter dro de alle i ett bryllup til en venninne som bor i Malta. Som jeg heller ikke var invitert til, da " det var så langt, så gjestelisten var kort" .

Jeg ga opp alle disse "venninnene" til slutt, og har det mye bedre nå! 

Anonymkode: 2506c...5d8

[AnonymBruker]

De menneskene som beskrives i innleggene er ikke venner. Det er bekjente som ber sine venner, og som ikke inkluderer de som faller utenfor det de selv oppfatter som sin vennekrets.

Aldri i livet om jeg hadde bedt disse personene til bursdagsfeiring eller noe som helst annet når de ikke ber tilbake. Handlingene deres viser at de ikke regner deg som noen venn av seg. Bare å kutte ut slike folk.

 

Anonymkode: 88b3f...f97

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor gammel du er, hvor du bor og hvordan hverdagen din er, men jeg vet at alle forandrer seg iløpet av 20-årene. 

Vet du selv om du kan fremstå som negativ? For jeg var veldig negativ før, og jeg forstod det ikke selv. Alle var så lei av meg og unngikk meg, og jeg følte meg så utenfor og forlatt. 

Anonymkode: a1284...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor gammel du er, hvor du bor og hvordan hverdagen din er, men jeg vet at alle forandrer seg iløpet av 20-årene. 

Vet du selv om du kan fremstå som negativ? For jeg var veldig negativ før, og jeg forstod det ikke selv. Alle var så lei av meg og unngikk meg, og jeg følte meg så utenfor og forlatt. 

Anonymkode: a1284...080

Enig i denne. Jeg var også sånn før, og det endret seg med en gang jeg tok tak i mine problemer. Hvis man ikke merker det blir man jo bare mer og mer bitter og enda kjipere å være sammen med. 

Anonymkode: 81535...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg føler meg virkelig som en grå mus som ingen har noe ordentlig forhold til. Ingen nære venner, det har i så fall vert enveis.jeg  Ber folk i bursdagen min, og så blir jeg ikke bedt tilbake. 

Jeg vet at man må gi og ta i vennskap, og jeg føler faktisk at jeg er god til det. Tror rett og slett jeg er for kjedelig og lite minneverdig til at folk husker meg når det er fester, bursdager, bryllup. 

Har ei venninne som på bursdagen sin dro på spa med 3 venninner på bursdagen sin. Hun sa til meg at hun kunne bare velge 3 og da ble det de. Så på en annen bursdag hadde hun invitert omtrent hele bygda og da kom hun med unnskyldningen at det var så mange hun måtte be at hun glemte rett og slett enkelte og tilfeldigvis ble en av de meg. Jeg faller liksom utenfor uansett!

Eneste eventene jeg har følt meg "invitert" til er ting som tidligere samboere har blitt invitert på og det er +1. Og da blir du jo ikke invitert fordi du er deg, men fordi du er dama til ...og det er av høflighet. 

Når jeg tenker på dette så kjenner jeg at jeg blir så utrulig lei meg. Skulle ønske jeg var en sprudlende person som alle likte. 

Lurer på hvordan det er å være en sånn person som folk virkelig VIL komme i bursdagen til, hvor de gleder seg og tripper av forventning. 

Har inntrykk av at de få som dukker opp på dagen min gjør det fordi de føler de må, og gjør det av plikt. 🥺

 

Anonymkode: 3aabe...68f

Dette er kjipt ja. Har hatt det slik selv, jeg fikk til og med vite grunnen på hvorfor jeg ikke var blitt bedt engang og det var at jeg bare satt der og ikke gjorde noe ut av meg. Dette var jo også sant, men det gjorde litt vondt å høre allikevel. Nå i dag har jeg ingen venner eller kontakt med noen som helst bortsett fra familie, så blir heller ikke invitert da naturligvis 😌 Er nesten bedre nå som jeg ikke har kontakt med noen for da kan ingen såre meg. Jeg trives også best for meg selv.

Anonymkode: c506c...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor gammel du er, hvor du bor og hvordan hverdagen din er, men jeg vet at alle forandrer seg iløpet av 20-årene. 

Vet du selv om du kan fremstå som negativ? For jeg var veldig negativ før, og jeg forstod det ikke selv. Alle var så lei av meg og unngikk meg, og jeg følte meg så utenfor og forlatt. 

Anonymkode: a1284...080

Kan du utbrodere ang. negativiteten? Hvordan merket andre det, var det gjennom kroppsspråk, tonefall eller ting du sa? I og med at du nevnte at du ikke forstod det selv.

Anonymkode: d14f5...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kan du utbrodere ang. negativiteten? Hvordan merket andre det, var det gjennom kroppsspråk, tonefall eller ting du sa? I og med at du nevnte at du ikke forstod det selv.

Anonymkode: d14f5...58a

Jeg var vel negativ ved at jeg klaget mye, var kanskje litt passiv aggressiv, hver gang noen fikk til noe begynte og gråte. Klarte ikke høre om andres lykke fordi jeg var så langt nede og følte meg så mislykka. Klaget hele tiden på at jeg var så stygg. Pleiede å drikke meg full på fest fordi jeg hadde det så vondt inni meg. Jeg skulle alltid være den som var sykest, hadde det værst og det ble vel for mye for de rundt meg. 

Fikk en vekker en dag, etter at flere hadde sagt ifra at jeg var så negativ og når søstern min frøs meg ut måtte jeg gå i meg selv. 

Anonymkode: a1284...080

[AnonymBruker]

Har det på samme måten. Jeg har ikke blitt mobbet direkte, men blitt oversett hele livet. Har ofte følt meg fryst ut, men det har ikke vært sånn at jeg kan kalle det mobbing. Hvis jeg er tilstede blir jeg feks spurt om å ta bilde av de andre, er aldri noen som tar bilde av meg. Jeg er introvert, men lojal, god venn som fort blir glad i mennesker. Vet ikke hvor ofte jeg tror jeg har fått en ny venn for bare å bli såret igjen for at «den nye vennen» slettet meg på snap eller noe sånt.

Hvertfall - jeg har felt noen tårer hver bursdag pga ensomhet og at jeg ikke får bursdagsmeldinger engang fra de jeg er sammen med i løpet av året. 30-årsdagen hadde jeg ingen å be.

40-årsdagen hadde jeg 4 ekstremt gode venner å be - 2 av de har kommet det siste året. Må klype meg i armen at jeg - vera venneløs- har venner som sa de elsket meg og ville feire meg. 🥺 

Så mitt råd: ikke bruk tid på å prøve å bli likt av de som overser deg/verdsetter deg, vær åpen for nye vennskap, de kan dukke opp der du ikke aner det. ❤️

Anonymkode: 9b373...c7d