Han er så deprimert

[Gjest Anonymous]

Kjæresten min er så deprimert for tiden.

Han har ikke lyst til noe, og alt som må gjøres er et ork.

Når han kommer hjem fra jobb, sitter han bare tiltaksløs i huset.

Jeg blir helt fortvilet over at han har det sånn.

Er det noen som har råd om hva jeg kan gjøre? Jeg vil bare at han skal bli glad igjen...

Eva

[Tusenfryd]

Vet du hvorfor han har det sånn? Sliter han med noe på jobben? Har dere det godt i forholdet? Høstdepresjoner er vel heller intet ukjent fenomen... det trenger ikke komme av noe spesielt.

Ta han med å gå en tur! Bevegelse er veldig bra. Og så vil han sikkert ikke, da må du få han til å si hva det er han vil.

Kanskje det er å sitte på rompa i tre uker? La ham da gjøre det. Du skriver ikke hvor lenge det har vært sånn. Men veldig lenge skal det ikke være.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar Tusenfryd!

Han har hatt det sånn de siste månedene, men først nå har han begynt å sette ord på det. Han sier han ikke lenger vet hvem han er.

Når jeg spør hva han har lyst til, hva han liker eller ikke liker sier han at han ikke vet noen ting og at han har vanskelig for å forstå sine egne følelser. Han får vondt i hodet av å tenke så mye sier han, og han gråter også endel.

Jobben er ikke problemet tror jeg. Der har han det relativt greit.

Vi har et godt og kjærlig forhold synes jeg, men føler kanskje at vi har grodd litt fast ved rutiner. Han sier det ikke har med oss å gjøre, og jeg må tro på at han mener det han sier.

Jeg har tilbudt å få fatt i en psykolog (har selv god erfaring) til ham, men det vil han ikke.

Eva

[Tusenfryd]

Bra at han er på gli! Men dere må bryte rutinene! Finn på noe nytt. Ta med termos med kakao på utr. Spis på restaurant midt i uken. Gå på trening sammen - bestill en squash-time selv om ingen av dere har spilt før.

Dra til skogs, og halvveis inni skogen skal julegavelisten settes opp.

Samme hva det er - bare gjør noe! Og han trenger tydeligvis aktivitet for å slippe å tenke.

Når dere er i aktivitet, vil det etterhvert bli lettere å snakke sammen også. Ja, for det er det det må munne ut i - selv om dette dreier seg om han. Ja, han må få tid til seg selv også, men ikke for mye (Tusenfryd kjenner gufs fra en gang hun gjorde nettopp det)

Røsk opp i rutinene - og han må bare finne seg i å bli dratt med. Om han liker det eller ikke - spiller ikke så stor rolle i første omgang, han vet det likevel ikke akkurat nå. Etterhvert vil han komme med egne meninger.

Uansett - månedsvis? Gjør noe nå, før det er for sent. Redd ikke bare han, men forholdet deres.

[Maeve]

Kan han ikke dra til legen å få sjekket om stoffskiftet er i orden? Ved for lav stoffskifte blir man som regel sånn. Hør med han om det, for ingen er tjent med denne situasjonen!

Min mann kom hjem fra jobb, dønnsliten, deprimert, helt energiløs, ville ingenting. Alt han ville var omtrent bare å sove.

Et helt år gikk på det viset, og omsider dro han til legen. Da var han fri for stoffskifte. Nå har han gått på jevnlig kontroll, spiser sin tabelett hver morgen og er ikke til å kjenne igjen. Bare et lite tips i fra meg.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for dine svar Tusenfryd og din gode innsikt!

Jeg hadde tenkt å la ham styre tingene selv, og la ham være i fred, men dine ord har fått meg til å ombestemme meg. Jeg vil så gjerne at dette skal gå bra..

Jeg skal dra ham med på tur i ettermiddag. Og aktivisere ham med nye ting til han selv klarer å ta kontrollen tilbake. Hvis han ikke gjør det fort, skal jeg sende ham rett til legen.

Dette må vi klare!!

Takk igjen, både Tusenfryd og Maeve.

Eva

[Tusenfryd]

Oj, dette ble et tyngende ansvar... hmmm... du kjenner selv mannen din best. Det som renner meg i hu, er et råd og et tips, men du må kjenne etter underveis nå. Ikke mase ham i hjel heller... oj, det er sånn jentegreie det, å trekke seg tilbake... :oops:

Ikke dumt tenkt av Maeve heller - det kan være en ublanse i kroppen hans...

Jeg ønsker deg riktig lykke til!

[Gjest Lea]

Jeg føler meg akkurat sånn til tider jeg også.

Trives godt på jobben og med min situasjon hjemme, men noen ganger går alt i stå. Jeg blir sur og deppa. Føler at jeg går på veggen uansett hva jeg gjør.

Det jeg har funnet ut er at dette skjer på høsten og om vinteren. Når det er mørkt og trist liksom. Det er ingenting å glede seg til før jul og andre ferier osv. Ting blir liksom litt kjedelig.

Kanskje det hjelper hvis dere planlegger noe. Hva med en liten langhelg et annet sted enn hjemme eller et besøk hos venner som bor et stykke borte.

Eller en ny hobby. Sett av en fast kveld da dere gjør noe sammen med andre. Spill bowling, gå på kino, hva som helst, bare det er utenfor husets 4 vegger. Og det bør helst være noe dere gjør sammen med venner dere trives sammen med.

Det kan også hende at han trenger tid for seg selv. At han trenger en tur på byen sammen med en god kamerat (eller flere) eller en videokveld sammen med disse. Det trenger ikke å bety at han er lei av deg, men at han trenger nye impulser.

Mulighetene er mange, men han må selv finne ut hva han vil og trenger.

Lykke til!

P.S. En tur til legen er heller ikke skadelig!

[Ada=)]

Mange blir deprimerte om hosten, pga at det gaar mot morkere tider. Det kan derfor vaere at lysterapi kan hjelpe.

Eller aa reise til et lyst og varmt land (hvis dere liker aa reise og har mulighet).

Det kan ogsaa hjelpe aa planlegge noe koselig frem i tid, saann at man har noe aa glede seg til. (se lyset i enden av tunnellen)

ELLER det kan hende at han har en ALVORLIG depresjon, og at det eneste som kan hjelpe han er profesjonelle. Paa meg saa virker det dessverre som om det siste er tilfelle.

Han sier han ikke lenger vet hvem han er

Tror ikke dette gaar over av aa gjore hyggelige ting, og dessuten hvor mye faar man ut av det man gjor av 'hyggelige' ting dersom man virkelig er deprimert? det kan derimot hende at han foler seg enda mer utilstrekkelig naar han ser hvordan du strever for aa hjelpe.

Mitt forslag er derfor aa snakke med ham, og deretter aa skrive ned utsagn som han kommer med. La han deretter lese gjennom det, for aa faa han til aa forstaa at han trenger hjelp til aa komme seg ut av det han sliter med.

Vaer veldig forsiktig med aa pushe for mye, han blir uansett ikke frisk for han tar valget selv om aa begynne aa jobbe med det.

Det du kan gjore er derfor aa prove aa paavirke gjennom aa vise han den virkeligheten du ser, og prove aa faa han til aa se det samme som du ser (ergo hvorfor du er bekymret)

Dette er ganske alvorlige (dodlige) saker... kanskje det aller lureste du kan gjore er aa ta kontakt med fagfolk for aa hore hvordan du skal forholde deg? Vi her inne kommer med velmenende raad, men uansett: vi kjenner veldig lite av deres situasjon. Og dessuten vet vi kanskje ikke saa mye om depresjon, heller (i hvert fall ikke sammeliknet med fagpersoner)...

Uansett onsker jeg deg lykke til, og det er veldig viktig at du bryr deg! OG det er kjempevanskelig aa leve med en som er deprimert, men tenk paa gode stunder i tunge tider.

Ada

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svar.

Denne uken dro jeg ham med ut, og han ble med. Men det virket ikke.

I går hadde vi nok en lang samtale, eller rettere sagt, jeg avhørte ham! Spurte og gravde alt jeg kunne for å få mer ut enn "jeg vet ikke".

Konklusjonen ble at han ikke klarer å finne ut av noe når jeg er der.

Han må være ifred og finne ut hva han føler og hva han vil med alle og alt i livet sitt.

Så jeg pakket noen ting og flyttet ut i går. Det var forferdelig vondt, men jeg kan ikke fikse ham eller forholdet uten at han er med. Så nå venter jeg på hans svar (jeg vet godt hva jeg vil).

Jeg har kjærlighetssorg. Fy søren så fælt det er.

Jeg kan jo ikke vite hva som kommer ut av dette, men håper at når han kjenner etter på følelsene han har for meg, at han føler like sterkt som jeg gjør.

Krysser fingrene.

Eva :cry:

[Tusenfryd]

Næmen, lille venn da! Dette var da drastisk!

Husk han har slitt med dette i månedsvis. Det kommer til å kunne ta månedsvis før han blir frisk. Så lenge det ikke er snakk om stoffskifte, eller annen fysisk ubalanse i kroppen.

Er du sikker på dette da?

[Gjest Janna]

Eva, dette går bra! Ganske sikkert!

Jeg har selv hatt depresjon og ble da i tvil om livet jeg levde, og en del av den prosessen innebar å distansere seg fra kjæresten. Vi gikk aldri så langt at vi flyttet fra hverandre, men jeg hadde mange vonde følelser som jeg ikke ville meddele ham pga min egen frykt. Bl.a overdrev jeg en del følelser av sjalusi og avvisning som jeg hadde.

Jeg tenkte på livet mitt som om jeg ikke hadde kjæresten min der, og fant etter noen dager ut at det ikke gikk, jeg trengte ham der. Elsket ham. Og det gjør jeg fortsatt.

Jeg tror 100% sikkert at det han nå sliter med ikke har NOE med deg å gjøre, eller forholdet deres. Det bare ser sånn ut for ham nå. Vær sterk i troen på at han kommer sterkere tilbake om en stund :blunke: Inntil da så må du bare være tålmodig, hvis du vil ha ham. Hvis ikke du vil vente på ham så anbefaler jeg deg å gå videre med en gang, for dette KAN ta sin tid. Hvis han virkelig er deprimert så må han ha behandling, hvis han ikke er så sta og sterk at han kurerer seg selv. (Som jeg delvis har gjort..)

Det beste du kan gjøre for ham hvis han er deppa nå og du ikke vil gi ham opp, er å bare være der for ham. Vise at du bryr deg, si at du vil lytte hvis han vil snakke. Ikke be ham om å skjerpe seg, det gjør bare vondt verre. Prøv å være den stødige klippen som alltid står der og er en trygghet i livet hans, selv om han selv påstår han er forvirret når det gjelder forholdet deres.

Du skal se at dere bor sammen igjen ganske snart

Klem fra

[Gjest Anonymous]

HEi og takk for oppmuntrende svar.

Hva gjør jeg når han omtrent har bestemt at forholdet vårt er roten til problemet? Han sier at han ikke trives med seg selv.

Kanskje forholdet gjør at han låser seg i seg selv, men det må gå an å gjøre noe med?

Av egen vond erfaring vet jeg godt at man må ha et liv utenfor forholdet for å ha det godt. Det går ikke an å fungere hvis man bare skal være to hele tiden.

Han har kjørt seg fast i rutinen med to ting: gå på jobb og gå hjem. Det sier jo seg selv at dette blir kjedelig og deprimerende i lengden.

Jeg har alltid noe som må gjøres, tonnevis av forpliktelser i forhold til min familie, og venner som jeg vil og trenger kontakt med.

Han har ingen store forpliktelser, og har nesten sluttet å være med sine venner. Dem har han vært "lei" dem siden før jeg traff ham.

Hva sier man til en som på den ene siden sier: "Jeg elsker deg! Du er det beste som har hendt meg!" Og på en annen: "men jeg vet ikke om det er nok...."

Ikke vet jeg :cry:

Nå har jeg ikke snakket med ham siden fredag.

Har fått et par sms med spørsmål om hvordan det går med meg og sånt. Dem har jeg selvfølgelig svart på.

Vet ikke om jeg skal ta kontakt eller vente på at han gjør det?

Dette ble bare rot, men alt er bare rot nå!

Jammen er det godt å få det ut uansett...

Eva :cry: Snufs

[Gjest Lea]

Huff da! *trøsteklem*

Jeg tror at den eneste løsningen er å tanke positivt og ta en dag om gangen. Ingen av dere kan jo ha det særlig godt i et sånt forhold. Men det kan hende at han kommer seg ut av depresjonen nå som han er alene. Kanskje han ser nye ting ved forholdet, ting han savner.

Hadde faktisk et lite brudd selv for noen år siden jeg. Vet ikke om det var samme sak, men vi ble enige om å ta en liten pause. Det hjalp og ting ble mye bedre etter dette. Det var helt i starten av foholdet og ting hadde gått litt fort tror jeg. Plutselig satt vi der og var som et gammelt ektepar. Vi jobbet, gikk hjem, så på TV og la oss. Det var alt vi gjorde.

Den korte tiden vi var fra hverandre gjorde at vi tenkte gjennom ting. Satte ord på hva vi savnet og ønsket, men også hva vi satte pris på. Når vi kom sammen igjen ble det annerledes. Han hadde tatt opp kontakten med gamle venner og jeg hadde funnet tilbake til mine gamle venner. Nå gjør vi ting sammen med disse, både sammen og hver for oss. Vi har funnet flere felles interesser og kanskje enda flere ting som vi IKKE deler interessen for. Men forskjellen er at vi tillater oss å være fra hverandre. Det er greit at den ene går ut og den andre blir hjemme. I hovedsak gjør begge det som gjør oss lykkelige.

Nå kan jeg jo ikke garantere at dette skjer med dere. Men hvis forholdet kan repareres, så går sånt av seg selv.

Ikke lett å gi råd i sånne situasjoner, men hvis det er noen trøst: tiden leger alle sår!

Håper at det går bedre etterhvert!

[Gjest marilyn]

har vært i en lignende situasjon. La han ikke grave seg ned i sorgen sin. Kjemp for han , men sett klare grenser. Vis han at du vil hjelpe han og lag "regler" for hvordan dere skal forholde dere til hverandre når han er "sånn". Det er lov å deppe litt innimellom, men ikke tre uker i strekk.

Lag avtaler, feks hvis han ikke greier å stramme seg opp innen så og så lang tid har han en bindende avtale om å oppsøke profesjonell hjelp.

Livet med en depprimert kan være helt jævlig, og det er veldig smittsomt.

Disse grensene må du sette for å verne om deg selv. Ingen super-dame overlever en kjæreste som sitter å henger med nebbet og er sur og negativ og stiller fæle eksistensielle spørsmål i månedsvis.

Tenk over hvor langt du er villig til å strekke deg !

Og hold motet oppe.

Ønsker deg lykke til.

Håper vi får høre hvordan det går med deg.

[Karina]

Hørte noe på radioen idag: Folk som er deprimerte mister viljen til å GJØRE noe med sin egen situasjon!!

Husk det! Han orker ingenting og vil ikke gå til psykolog. Tror det hadde vært bra for han i tillegg til at du og familie/venner stiller opp.

Uansett: han trenger hjelp. Og ikke at han "får være ifred"

:-)

[Gjest oppdatering]

Oppdatering siden sist..

Nå har vi bodd to uker fra hverandre. Vi treffes ca 2 ganger i uken, og sender ellers tekstmeldinger og e-post til hverandre. Begge gleder seg til å møtes, og vi finner på noe gøy sammen. Det er akkurat som om vi er nyforelsket. Så herlig.

Derfor føles alt mye bedre, og jeg ser at tid fra hverandre ihvertfall har hjulpet på den dumme rutinen vi har vært i.

Nå er han veldig oppmerksom ovenfor meg og jeg blir rørt av hvordan han viser at han elsker meg.

Depresjonen hans holder på å lette, det går ihvertfall bedre, og han har begynt å ta kontakt med omverdenen.

Jeg skjønner nå at mye av problemene hans ligger i den usikkerheten han har i forhold til jobben. Han er innleid konsulent til et firma, og har bare kontrakt frem til jul. Da har de sagt at han må slutte. Vi har nettopp kjøpt leilighet og tatt opp lån.

mest bekymrer han seg for hva som kommer til å skje etter nyttår (han klarer ikke glede seg til jul pga dette), og om når han får jobb igjen. Både i forhold til seg selv, og til økonomien.

Det tar på å være arbeidsledig og jeg tror det er det han frykter mest.

Det nytter ikke uansett hva jeg sier, men jeg er der og støtter ham ihvertfall. Og det er lettere nå som vi ikke er sammen hele tiden.

Jeg håper og tror vi er samboere igjen innen noen uker.

Hilsen Eva

Ps. takk for all støtte jeg har fått her i forumet!

[Tusenfryd]

Det var gode nyheter, Eva

Klart det ikke er lett å være arbeidsledig, men å ta sorgene på forskudd så til de grader da... han burde jo sitte og søke jobber om ettermiddagene han, ikke synke ned i egen elendighet.

Men du er et grepa kvinnfolk, har vist at du ikke lar ham gjøre det, og det er bra. Kos dere med å være nyforelskete - det er en deilig tid

Fortsatt lykke til!

Klem!