«Tråkket i feil bedd»

[AnonymBruker]

Nå har jeg tydeligvis «tråkket i feil bedd»!!! Jeg kom med mine tanker, forslag og løsninger med en litt annen strategi enn det kjæresten min og hans eks har hatt i forbindelse med sønnens problemer i skole og på fritidsaktiviteter. 
 

Sønnen er 11 år, har utfordringer på skolen og føler seg mobbet. Dette synes jeg er forferdelig trist!! Jeg har gitt min støtte til kjæresten min, som nå ønsker å bruke tid på kveldene sammen med gutten for å få han aktivisert og lage fine stunder. 
 

Mobbing på skolen har jeg ikke lagt meg borti, der må skolen virkelig ta tak i dialog med foreldrene! 
 

Gutten «eser ut» i følge faren. Jeg sa det måtte foreldrene ta ansvar for å slutte å gi han brus og snop mm, da vil det regulere seg selv. Har hatt inntrykk av at det er mye småspising og turer inni kjøkkenskap, ferdigmat, brus, mm. 
 

Foreldrene har ofte kommenter at sønnen ikke er så flink i idretter. Likevel er det kun idretter de tilbyr sønnen å delta i. Slik jeg kjenner sønner liker han musikk, dans, data, tegning, og kreative ting. Jeg sa dem kanskje burde vurdere andre fritidsaktiviteter der sønnen fant seg mer tilrette for den han var? 
 

Faren føler seg forpliktet og den eneste i verden som «kan redde» sønnen og må derfor være tilgjengelig for han 24/7. Det er da ikke noe tid igjen til oss. Likevel støtter jeg han i hans valg, men stiller meg likevel forundret over mors ansvar her? Har ikke barnefar behov for egentid eller behov for litt tid sammen med meg? 
 

Etter mine innspill, tanker og «kritikk» som ikke var ment som kritikk av deres foreldrerolle i det hele tatt!!!! Men som løsninger som kanskje gjør at far ser at han ikke trenger å bære hele ansvaret alene, det er mulig å få hjelp i skole, fritidsaktiviteter, og miljøer som kanskje passer gutten bedre. Og på den måten gir meg og han mulighet for å fortsette forholdet vårt sammen! 
 

Nå forstår jeg ingen ting, han har vendt ryggen fullstendig mot meg og vil ikke prate!! Avviser meg som om jeg er verdens verste menneske som kunne komme å legge meg borti deres barneoppdragelse! 

Anonymkode: 90349...ac5

[AnonymBruker]

Du må si unnskyld. 

Si at du skjønner at du tråkka langt over streken. 

Anonymkode: 5b839...af5

[AnonymBruker]

Ps. Mobbing kan gi også gutter spiseforstyrrelser 

Anonymkode: 5b839...af5

[~ m a u d e ~]

Det skulle bare mangle at han prioriterer sønnen foran alt annet.

Sikkert helt fint å komme med innspill, dersom målet er at guttens hverdag skal bli enklere og bedre, men her skinner det tydelig gjennom at det ikke er det som er din baktanke;

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har ikke barnefar behov for egentid eller behov for litt tid sammen med meg? 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og på den måten gir meg og han mulighet for å fortsette forholdet vårt sammen! 

For meg høres det ut som du har stilt et ultimatum, bevisst eller ei, om at han må velge mellom sønnen og deg.

Da er det virkelig ikke rart du blir tuppet på huet ut.

[AnonymBruker]

Ts: jeg har jo ikke stilt noe ultimatum! Han skal da aldri velge mellom en kjæreste og et barn!!! Det hadde aldri jeg heller gjort!! Om han føler det sånn, så burde han i det minste konfrontert meg med det og snakket med meg!! Jeg blir helt ødelagt av denne stille straffen!!! Når sønnen hans får det bedre betyr det også tid til oss, først sønnen så klart, men å tenke oss - hvorfor er det feil? Jeg kommer med løsninger for å gi et litt annet syn på ting for han. Det er fort å miste håp og tro og han føler seg maktesløs og alene i denne fortvilte situasjonen! Men jeg støtter han jo i det jeg forteller han, men han opplever det nok helt annerledes! Herregud så dumt det var av meg å bry meg og se muligheter, jeg skulle nok bare holdt kjeft. 
 

At gutten «eser» ut er kommentarer far har gitt, og han sa han syntes det var leit dette skjer med sønnen. Når sønnen ikke liker seg i gym og på trening fordi det er tungt og far også har kommentert at han er tung i kroppen når han løper og henger etter de andre, har jeg oppmuntret med at ikke alle er nr 1 og at det må få være greit. Sønnen er kanskje ingen stor atlet, enten han «eser» ut eller ikke, men det må da være greit det også! Nå foreslo jeg å kutte ut brus og godterier, ferdigmat og usunne vaner. Jeg burde ikke nevnt det!!! Jeg har ikke lov å mene eller si noe som helst!! Jeg fatter bare rett og slett ikke hvorfor de først putter i han denne maten for så og vise sin missnøye over at han «eser» ut? Mobbing er ikke greit uansett vekt eller utseende!!!! Men det blir altså feil av meg å si!!! Også vil ikke sønnen på trening for føler ikke mestring. Dette handler ikke bare om mat og vekt, men også om at han har så mange andre fine interesser og kvaliteter det må gå an å undersøke... han liker å synge og danse, tegne og male, spille data og jeg mente at det finnes mange fine fritidsaktiviteter sønnen kunne delta på som ga han mestring og at om han detter ut av idretten nå, fordi han selv ikke føler at han passer inn, ikke behøver å være så ille. men neida eneste jeg opplever nå er stillestraff til de grader!!! 
 

Er jeg bare snill og omsorgsfull i mitt eget hode??? Opplever alle rundt meg som om jeg en forferdelig person??? 

Anonymkode: 90349...ac5

[McMary]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

 

Er jeg bare snill og omsorgsfull i mitt eget hode??? Opplever alle rundt meg som om jeg en forferdelig person??? 

Anonymkode: 90349...ac5

Nei, du er ikke en forferdelig person. Jeg syns du har rasjonelle og gode innspill som kjæresten din og eksen burde tenke over, snakke sammen om både de og med gutten. Min kjæreste og jeg snakker noen ganger om utfordringer med barna våres, og gir hverandre innspill som den andre tar til seg eller forkaster ettersom. Jeg syns det er veldig nyttig å snakke med andre om veiledning av barn, har alltid søkt kunnskap fra litteratur, venner, kurs, nett, foreldre til barnas venner og så videre. Hvorfor i all verden skulle det bli feil at du som til og med kjenner barnet skulle komme med forslag? Det er også helt greit at du ønsker mer tid med kjæresten din, helt normalt! 

[AnonymBruker]

Nei, du er fornuftig og omsorgsfull.  Du ser ting utenfra.  Virker som faren ikke ser lengre enn egen nesetipp.  Han burde se sønnen sin bedre. Samt deg . 

Anonymkode: eb1fa...f29

[Jr.Garcon]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nå har jeg tydeligvis «tråkket i feil bedd»!!! Jeg kom med mine tanker, forslag og løsninger med en litt annen strategi enn det kjæresten min og hans eks har hatt i forbindelse med sønnens problemer i skole og på fritidsaktiviteter. 
 

Sønnen er 11 år, har utfordringer på skolen og føler seg mobbet. Dette synes jeg er forferdelig trist!! Jeg har gitt min støtte til kjæresten min, som nå ønsker å bruke tid på kveldene sammen med gutten for å få han aktivisert og lage fine stunder. 
 

Mobbing på skolen har jeg ikke lagt meg borti, der må skolen virkelig ta tak i dialog med foreldrene! 
 

Gutten «eser ut» i følge faren. Jeg sa det måtte foreldrene ta ansvar for å slutte å gi han brus og snop mm, da vil det regulere seg selv. Har hatt inntrykk av at det er mye småspising og turer inni kjøkkenskap, ferdigmat, brus, mm. 
 

Foreldrene har ofte kommenter at sønnen ikke er så flink i idretter. Likevel er det kun idretter de tilbyr sønnen å delta i. Slik jeg kjenner sønner liker han musikk, dans, data, tegning, og kreative ting. Jeg sa dem kanskje burde vurdere andre fritidsaktiviteter der sønnen fant seg mer tilrette for den han var? 
 

Faren føler seg forpliktet og den eneste i verden som «kan redde» sønnen og må derfor være tilgjengelig for han 24/7. Det er da ikke noe tid igjen til oss. Likevel støtter jeg han i hans valg, men stiller meg likevel forundret over mors ansvar her? Har ikke barnefar behov for egentid eller behov for litt tid sammen med meg? 
 

Etter mine innspill, tanker og «kritikk» som ikke var ment som kritikk av deres foreldrerolle i det hele tatt!!!! Men som løsninger som kanskje gjør at far ser at han ikke trenger å bære hele ansvaret alene, det er mulig å få hjelp i skole, fritidsaktiviteter, og miljøer som kanskje passer gutten bedre. Og på den måten gir meg og han mulighet for å fortsette forholdet vårt sammen! 
 

Nå forstår jeg ingen ting, han har vendt ryggen fullstendig mot meg og vil ikke prate!! Avviser meg som om jeg er verdens verste menneske som kunne komme å legge meg borti deres barneoppdragelse! 

Anonymkode: 90349...ac5

Synes det høres ut som et klassisk steforelder fenomen.

Altså, du må (og det forventes som verdens største selvfølgelighet )  stille opp 100 % og elske hans sønn som din egen - prioriteringer,tid,økonomi osv osv, men nåde deg om du åpner munnen i halvkritisk retning angående biologiske far og mors barneoppdragelse/ håndtering av problemer barnet måtte ha.

Det er et helt vanlig fenomen, og et av flere gode argumenter for å unnlate å velge personer som har barn fra før som partner. Det er kun et lite mindretall som ikke behandler bonusforeldre slik.

 

Endret 31. januar 2021 av Jr.Garcon

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ts: jeg har jo ikke stilt noe ultimatum! Han skal da aldri velge mellom en kjæreste og et barn!!! Det hadde aldri jeg heller gjort!! Om han føler det sånn, så burde han i det minste konfrontert meg med det og snakket med meg!! Jeg blir helt ødelagt av denne stille straffen!!! Når sønnen hans får det bedre betyr det også tid til oss, først sønnen så klart, men å tenke oss - hvorfor er det feil? Jeg kommer med løsninger for å gi et litt annet syn på ting for han. Det er fort å miste håp og tro og han føler seg maktesløs og alene i denne fortvilte situasjonen! Men jeg støtter han jo i det jeg forteller han, men han opplever det nok helt annerledes! Herregud så dumt det var av meg å bry meg og se muligheter, jeg skulle nok bare holdt kjeft. 
 

At gutten «eser» ut er kommentarer far har gitt, og han sa han syntes det var leit dette skjer med sønnen. Når sønnen ikke liker seg i gym og på trening fordi det er tungt og far også har kommentert at han er tung i kroppen når han løper og henger etter de andre, har jeg oppmuntret med at ikke alle er nr 1 og at det må få være greit. Sønnen er kanskje ingen stor atlet, enten han «eser» ut eller ikke, men det må da være greit det også! Nå foreslo jeg å kutte ut brus og godterier, ferdigmat og usunne vaner. Jeg burde ikke nevnt det!!! Jeg har ikke lov å mene eller si noe som helst!! Jeg fatter bare rett og slett ikke hvorfor de først putter i han denne maten for så og vise sin missnøye over at han «eser» ut? Mobbing er ikke greit uansett vekt eller utseende!!!! Men det blir altså feil av meg å si!!! Også vil ikke sønnen på trening for føler ikke mestring. Dette handler ikke bare om mat og vekt, men også om at han har så mange andre fine interesser og kvaliteter det må gå an å undersøke... han liker å synge og danse, tegne og male, spille data og jeg mente at det finnes mange fine fritidsaktiviteter sønnen kunne delta på som ga han mestring og at om han detter ut av idretten nå, fordi han selv ikke føler at han passer inn, ikke behøver å være så ille. men neida eneste jeg opplever nå er stillestraff til de grader!!! 
 

Er jeg bare snill og omsorgsfull i mitt eget hode??? Opplever alle rundt meg som om jeg en forferdelig person??? 

Anonymkode: 90349...ac5

Du virker veldig sint og uenig i hvem som skal oppdra gutten. 

Du bryr deg nok om ham, men du takler ikke situasjonen. 

Anonymkode: 5b839...af5

[AnonymBruker]

Din kjæreste er i en ekstrem situasjon. Å ha barn som blir mobba, er helt jævlig. 

Anonymkode: 5b839...af5

[AnonymBruker]

Hei.. Det er bare å gi opp. Du bruker energi på noe du aldri kommer til å få gjennomslag på.

Er i samme situasjon. Valpefett kan ikke brukes som unnskylding lenger, noe mot og far nektet å innse. Guttungen spiser skål etter skål med frokostblanding, før og etter hovedmåltider. Hvorfor? Jo, fordi jeg- som stort sett er alene med barna, ikke skal blande med i mor og fars «oppdragelse». Ergo- hvis far er borte, er det fri flyt. 
Min samboer er fult klar over situasjonen, og snakket med gutten om at det ikke er nødvendig å spise i mellom måltidene. Det blir krangling, truing med å dra til mor, far får beskjed om å holde kjeft, og etter litt kommer far å sier at nå har gutten lært at han ikke skal spise så mye usunt i mellom måltidene. Dette skjedde flere ganger i uka. Jeg sluttet å bry meg. 
 

Så gutten spiser 4-5 skåler med frokostblanding hver dag. Hvorfor vi har så mye tilgang på frokostblanding i huset? Jo, fordi vi har også 3 andre barn som spiser dette i fornuftige mengder. Da jeg forsøkte å skrive «navn» på en pakke med rosa- enhjørning frokostblanding (som tydelig skulle appellere til små jenter og ikke tenåringsgutter) i forsøk på å unngå at hele pakken forsvant i løpet av noen dager, ble det stor ståhei og jeg ble anklaget for forskjellsbehandling av barna. Da sluttet jeg VIRKELIG å bry meg det fnugg om hvordan far valgte å oppdra sitt barn og heller fokusere på å oppdra mine egne til å ta sunne valgt i matveien. 
 

Synd på guttungen, som allerede bærer preg av lite variert kosthold. Han nesten ingenting med næring. Er sur under fellesmåltider, med mindre det står pizza/taco/pannekaker på menyen. Spiser ikke noe annet enn dette, spiser heller en ekstra skål frokostblanding eller skive med nugatti (noe vi forsåvidt sjeldent har i hus, da den blir tom i løpet av ett par dager). I tillegg kjøper far inn store mengder sjokolade til helgekosen, som på mystisk vis forsvinner usedvanlig raskt. Fars løsning? Kjøp ett par ekstra plater.

 

Jeg har gitt opp. Og mitt råd til deg er å gjøre det samme. Det å være stemor er verdens mest utakknemlige jobb. 

Anonymkode: 1adbf...369

[PM75]

Jeg synes du har gode innspill! Jeg kjenner meg veldig igjen i det med fritidsaktiviteter med min egen sønn. Barnefar ønsket at han skulle delta i organisert idrett, siden han selv hadde stor glede av det. Men gutten vår har ikke glede av det. Og etter dialog med barnefar fikk sønnen vår beskjed fra oss at han måtte ha en fritidsaktivitet, men at han fikk velge helt fritt selv hva han ville gjøre. Og da ble det korps - og han er kjempeflink og stolt ❤️

Det er ekstra viktig å bygge god selvfølelse og mestring når barnet har det vondt på skolen, og dine innspill var nettopp inn mot dette. Som foreldre hadde jeg satt pris på gode innspill, men jeg hadde nok hatt behov for å tenke gjennom innspillene & sortere hva jeg tenkte om de.