Når barn blir alene når eneste forelder blir syk

[Blåtime]

Aner ikke om dette blir riktig sted å legge dette. Men da jeg var 16 år og min søster 14 år, ble moren vår som var vår eneste levende forelder, alvorlig syk og liggende på sykehus lenge. Deretter hadde hun lange rehabliteringsopphold. Vi hadde ingen andre voksenpersoner som grep inn, så etter ambulansen hadde tatt henne med seg var vi alene. Jeg ringte til sykehuset og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd og hvor hun var osv. Men ettersom det fortsatt var akutt tok det lang tid før vi fikk besøke henne. Dette er mange år siden nå, men som voksen har jeg tenkt en del på det at vi ble alene med dette. Er det ikke meningen at noen skal gripe inn når mindreårige plutselig blir alene fordi forelderen blir så alvorlig syk? Vi var jo ikke bittesmå, men jeg synes det er ganske rart likevel... Mamma var hjerneskadet og hadde ikke språk den første tiden, og måtte også lære seg å gå på nytt blant annet, så hele situasjonen var veldig skremmende og vanskelig, også etter hun kom hjem igjen. Er det noen som vet om det egentlig skal være rutiner rundt dette når det er barn inne i bildet? Og hvem som i så fall har ansvaret for dette?

[Folkabernard]

Blåtime skrev (1 minutt siden):

Aner ikke om dette blir riktig sted å legge dette. Men da jeg var 16 år og min søster 14 år, ble moren vår som var vår eneste levende forelder, alvorlig syk og liggende på sykehus lenge. Deretter hadde hun lange rehabliteringsopphold. Vi hadde ingen andre voksenpersoner som grep inn, så etter ambulansen hadde tatt henne med seg var vi alene. Jeg ringte til sykehuset og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd og hvor hun var osv. Men ettersom det fortsatt var akutt tok det lang tid før vi fikk besøke henne. Dette er mange år siden nå, men som voksen har jeg tenkt en del på det at vi ble alene med dette. Er det ikke meningen at noen skal gripe inn når mindreårige plutselig blir alene fordi forelderen blir så alvorlig syk? Vi var jo ikke bittesmå, men jeg synes det er ganske rart likevel... Mamma var hjerneskadet og hadde ikke språk den første tiden, og måtte også lære seg å gå på nytt blant annet, så hele situasjonen var veldig skremmende og vanskelig, også etter hun kom hjem igjen. Er det noen som vet om det egentlig skal være rutiner rundt dette når det er barn inne i bildet? Og hvem som i så fall har ansvaret for dette?

Det hørtes forferdelig traumatiserende ut.

Jeg tror dere har blitt glemt av systemet

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor lenge siden dette hendte, eller hvordan regler og rutiner var på den tiden, men i dag hadde det du beskriver vært lovbrudd fra helsetjenesten. I dag har barn av alvorlig syke rettigheter nettopp for å sikre at slikt ikke skjer, og helsevesenet (og faktisk hver enkelt helsearbeider) har en lovfestet plikt til å:

a) undersøke om pasienten har barn under 18 år

b) undersøke om disse barna er trygt ivaretatt

c) varsle aktuelle instanser hvis man ikke får svar på a) eller b), da politi eller barnevernsvakt.

I tillegg har barna rett til å få informasjon tilpasset sin alder, og oppfølging hvis det er ønske om og behov for dette.

Anonymkode: 2cc0b...34f

[Blåtime]

Hmm, det er ca 12 år siden... Håper jo at det egentlig var rutiner på dette da også.

[Gjest Blondie65]

Det var et lovbrudd for 12 år siden også - det er jeg ganske overbevist om. Det er helt sprøtt at noe slikt kunne skje. Var det virkelig ingen slektninger eller naboer som trådte inn? Hvordan fikk dere tak i mat og betalt regninger og alt annet som hører til voksenlivet? Jeg går ut fra at dere var skolebarn begge to og uten inntekt?

[AnonymBruker]

Blåtime skrev (1 minutt siden):

Hmm, det er ca 12 år siden... Håper jo at det egentlig var rutiner på dette da også.

Ja det er jeg helt enig med deg i. 

Lever moren din i dag? Har du (og søsteren din) snakket med henne om dette. Det som har skjedd lar seg ikke rette opp i, men jeg tenker at historier som dine er verdifulle for helsearbeidere å høre, nettopp for å unngå at slikt skjer med andre.

...og så synes jeg historien du forteller sier noe om samfunnet vi lever i, som er litt trist. Helsevesenet skulle ha sørget for at du og søsteren din ble ivaretatt, uten tvil, men når det nå ikke skjedde, hvor var resten av verden? Voksne slektninger, naboer, lærere, venners foreldre? Hvorfor er vi kommet dit at ingen så på det som sin plikt å gjøre noe? Vi er alle medlemmer av det samme samfunnet, og noe av hensikten med det er at vi skal ta vare på de som til enhver tid trenger det. NOEN må jo ha visst at dette skjedde?

 

Anonymkode: 2cc0b...34f

[Blåtime]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja det er jeg helt enig med deg i. 

Lever moren din i dag? Har du (og søsteren din) snakket med henne om dette. Det som har skjedd lar seg ikke rette opp i, men jeg tenker at historier som dine er verdifulle for helsearbeidere å høre, nettopp for å unngå at slikt skjer med andre.

...og så synes jeg historien du forteller sier noe om samfunnet vi lever i, som er litt trist. Helsevesenet skulle ha sørget for at du og søsteren din ble ivaretatt, uten tvil, men når det nå ikke skjedde, hvor var resten av verden? Voksne slektninger, naboer, lærere, venners foreldre? Hvorfor er vi kommet dit at ingen så på det som sin plikt å gjøre noe? Vi er alle medlemmer av det samme samfunnet, og noe av hensikten med det er at vi skal ta vare på de som til enhver tid trenger det. NOEN må jo ha visst at dette skjedde?

 

Anonymkode: 2cc0b...34f

Ja, hun lever heldigvis i dag, og vi har snakket om det flere ganger. Vi hadde ikke særlig mye familie i nærheten dessverre. Det var et par naboer som så innom oss og sånn helt til å begynne med, men det ble liksom ikke satt igang noe mer varig.

[AnonymBruker]

Det høres ut som en glipp. For noen år siden mistet vi to nære familiemedlemmer i løpet av bare et par uker. Dette paret hadde en sønn på 16 år. Det  var mye familie rundt som tok ansvar, men på sykehuset ble det spurt om hvem som ivaretok sønnen. Fikk tilbud om oppfølging fra sykehuset. Familien kontaktet skolen, barnevernet ble kontaktet, og det ble laget en plan for sønnen ut fra hans ønsker da han mistet begge foreldrene. 
 

At ikke noen kontaktet dere er rart, men antageligvis antok sykehuset at dere hadde noen hos dere. Men ikke familie, naboer, kollegaer..? Det syns jeg er rart.

Anonymkode: ca9d4...afb

[AnonymBruker]

Blåtime skrev (14 minutter siden):

Ja, hun lever heldigvis i dag, og vi har snakket om det flere ganger. Vi hadde ikke særlig mye familie i nærheten dessverre. Det var et par naboer som så innom oss og sånn helt til å begynne med, men det ble liksom ikke satt igang noe mer varig.

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/parorendeveileder

H-dir har utarbeidet en pårørendeveileder som beskriver hvordan helsetjenesten skal forholde seg til pårørende, og denne har egne kapitler som handler om barn under 18 år. I tillegg finnes det forskning, bøker og nettsider som handler om temaet. 

Jeg håper at ikke flere skal oppleve det samme som dere, og jeg håper at dette ikke har preget deg og din søster for mye. 

Anonymkode: 2cc0b...34f

[Blåtime]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det høres ut som en glipp. For noen år siden mistet vi to nære familiemedlemmer i løpet av bare et par uker. Dette paret hadde en sønn på 16 år. Det  var mye familie rundt som tok ansvar, men på sykehuset ble det spurt om hvem som ivaretok sønnen. Fikk tilbud om oppfølging fra sykehuset. Familien kontaktet skolen, barnevernet ble kontaktet, og det ble laget en plan for sønnen ut fra hans ønsker da han mistet begge foreldrene. 
 

At ikke noen kontaktet dere er rart, men antageligvis antok sykehuset at dere hadde noen hos dere. Men ikke familie, naboer, kollegaer..? Det syns jeg er rart.

Anonymkode: ca9d4...afb

Huff, så grusomt. Kondolerer.

[AnonymBruker]

Jeg jobber med samme pasientgruppe som din mor, hjerneslagspasienter. Her er det en barnekontakt på sykehuset, sosionom, som passer på at mindreårige barn blir ivaretatt. Aner ikke hvordan det var for 16 år siden, så muligens det ikke var et like godt system på det den gangen. 

Anonymkode: 223a1...7e4

[AnonymBruker]

Har samme erfaring som TS, men jeg er enebarn så hadde heldigvis ikke ansvar for yngre søsken. Jeg hadde akkurat begynt på VGS. Fikk heldigvis hjelp av en lærer som skrev et godt referansebrev som jeg brukte da jeg søkte jobb. Skolen sluttet egentlig 16:30, men jeg måtte gå kvart på fire for å rekke jobben så fikk jo mye fravær. Endte med at skolen krevde at jeg sluttet med fem fag fordi jeg hadde for lavt oppmøte pga. jobb pluss at jeg ofte ikke rakk å gjøre lekser på ukedager. Kom hjem fra jobb like før elleve, og skolen startet 8 neste morgen pluss reisevei, så var ikke tid til annet enn å spise og sove.
Ting føltes litt kjipt der og da, men alt ordnet seg og jeg fikk tatt privatisteksamen. Nå som voksen tenker jeg at det er mer synd på dagens ungdommer som får sydd svære puter under armene hele ungdomstiden og aldri klarer å komme seg på beina på egenhånd. 

Anonymkode: 8ff37...5c9

[Sophonax]

Slikt skal jo ikke skje, og jeg håper ikke dette var utbredt praksis for 12 år siden. Føler med deg og søsteren din, det må ha vært fryktelig vanskelig å bli overlatt til seg selv slik. Du måtte i tillegg ta deg av din søster på 14, mens mamma var alvorlig syk, og dere fikk ingen informasjon. Slik skal det ikke være. 

Endret 30. januar 2021 av Sophonax