Burde jeg droppe tanken om å finne kjærligheten og å bli far? (Trenger råd)

[Oslogutt83]

 

Hei!
 

 

Iblant er det greit å høre meninger av mennesker en ikke kjenner personlig, istedenfor å kun høre på vennekretsen rundt. Setter derfor stor pris på råd fra dere og takker for dette på forhånd!

Jeg er en mann på 38 år. Har bakgrunn et annet sted i verden samtidig som jeg selv er født og levd i Oslo hele livet. Ble ferdig med utdannelsen for omtrent 10 år siden. Saken er at jeg siden midten av tenårene merket at det var noe gærnt med meg. Catchet ikke lærernes undervisning like raskt som andre. Hadde problemer med å være sosial osv. Etter hvert dukket noen helseproblemer opp. Har med tiden også opplevd at jeg blir veldig dårlig om jeg går inn i kjærlighetsforhold. For helt friske mennesker er nok dette ingen problem men for meg blir det et problem som skaper kraftig smerte/angst å være forelska i noen. Spess ettersom dette ikke har skjedd en gang i livet til nå. Og ettersom forhold er noe som kanskje har gitt de verste smertene til meg i livet. Høres sikkert rart ut for en del men det er realitet for meg.

I tillegg har jeg nok med å selv fungere normalt og ha orden på mine dagligdagse oppgaver pga. helseproblemer. Dette er noe en date seff ikke ser i første fasen. Starter det et forhold så er det berg og dalbane av angst pågang for meg. Prøver å kontrollere dette for å redde forholdet men det går stort sett dårlig. Fordi det er jo ikke attraktivt at en kar sliter i så godt voksen alder liksom. Om en dame for eksempel hadde kommet hjem til meg nå og sett hvor mye jeg egentlig sliter med å ta vare på meg og mitt hjem så hadde det sikkert dyttet henne vekk fra meg. Hensikten min er ikke å skjule eller ikke være åpen. Fordi det er ikke slikt gjensidig kjærlighet funker.  Men samtidig er det skjemmende og flaut å dele dette her. Dessverre. Og her dukker følgende spørsmål opp: 

Jeg har sett at forhold i seg selv gjør livskvaliteten min mye verre. Hadde jeg i tillegg endt opp med å få barn er jeg veldig redd for at det hadde blitt enda verre. Frykter at jeg ikke hadde klart å gi barnet en verdig oppvekst. Pluss at jeg er 38 allerede. I verstefall kan det hende at dama bare stikker fra meg etter å se hvor mye jeg egentlig sliter. I tillegg til at jeg da har et barn jeg er glad i. Noe som i verstefall får meg til å bringe resten av mitt liv i unbearable hardship. 

Kulturen jeg har bakgrunn i er det viktig å få barn og stifte familie. Jeg er ganske sen allerede. Opplever press fra venna og bekjente. Selv om jeg snakker om mine utfordringer med venna så merker jeg at jeg ikke blir forstått. Kanskje fordi dem heller egentlig ikke selv vet hvordan det er å være akkurat meg. For dem (og folk flest) er nok forhold og barn naturlig ting i livet. Og jeg har ønsket lenge å kunne ha et forhold av virkelig kjærlighet liksom. Men jeg må tenke på alt jeg har nevnt oppe. Et unntak er kanskje at jeg finner en dame med gullhjerte som kanskje henter det beste ut av meg og aksepterer meg for den jeg er. Men det skjer vel kun i filmer har jeg lært til nå. Derfor vil jeg spørre dere gode mennesker, både kvinner og menn:

Er det ikke lurt å bare gi det hele opp? Er det ikke fornuftig å nå kaste håndkleet og innse at kjærlighet og barn ikke er noe for meg? Istedenfor å begå feilen om å igjen inngå forhold som er smertefulle. Og i tillegg hente et barn til denne verden selv om jeg er tviler min egne evne til å være en solid pappa for ungen?

Setter stor pris på seriøse svar og gode råd fra dere alle sammen. Tusen takk på forhånd igjen!

 God helg så lenge



 

Endret 29. januar 2021 av Oslogutt83

[AnonymBruker]

Hm. Du virker som en veldig reflektert og sympatisk person, så jeg ser ikke hvorfor du ikke skulle kunne bli en bra partner for noen. Klarer ikke helt å få tak i hva det er med forhold som er smertefullt for deg, er det redselen for å ikke være bra nok/bli avvist? Det er isåfall noe de fleste kjenner på. Det blir noen smeller, liksom. Litt trist hvis du skal kapitulere.

Anonymkode: 33caf...18d

[AnonymBruker]

Hei du! 

Du ønsker ikke selv å leve i et seriøst forhold fordi du har nok med deg selv og du har ikke helt troen på å kunne være en god nok far - har nok med deg selv. 

Å gi opp her må vel heller bety at du faktisk begir deg inn i et type forhold du egentlig ikke ønsker/vil takle, for å få barn og å leve opp til samfunnets forventninger... 

IKKE GI OPP nei. Og med det mener jeg at du bør høre på magefølelsen din. Vennskap og kjærlighetsforhold er nok bra for de fleste, om du våger deg ut i det, men ikke gjør dama gravid hvis du har en såpass dårlig fungering som du beskriver. Du vil kunne angre på det... 

Heldigvis for deg er du mann og har ikke sååå dårlig tid som oss damer hvis du skulle få et barneønske om 10 år er det fortsatt mulig.

Håper du får hjelp for dine utfordringer med relasjoner og livet. Stay strong! 🌷

Anonymkode: 08627...782

[AnonymBruker]

Du er vel hverken den første eller den siste mannen i verden som blir kjæreste og ikke er helt A4. 

Det er jo kvinner som er litt "rare" og har helseplager, de også. 

Uansett kommer det veldig an på dynamikken i forholdet hva som er vanskelig. Min eks orka ikke mine helseplager...Så møtte jeg kjæresten min, og han har 0 problem med dem. Tror nesten han synes det er litt greit, pga jeg ikke forventer at han skal ha 100 % på topp helse 🙃Vi går også mye bedre sammen i personligheter. 

Anonymkode: ec07f...5a7

[AnonymBruker]

Om du strever med å ta vare på deg selv så er det ingen god idé å påta seg ansvar for et barn. For å kunne gi barn god nok omsorg må man ha kapasitet til å ta vare på seg selv OG et barn. Er det noe du tenker du vil klare? Når du i tillegg også må forholde deg, samarbeide og være en trygg partner for barnets mor. Utfra det du skriver om deg selv høres det ikke helt ut som du er der. Dessverre 

Anonymkode: 29a1e...32b

[AnonymBruker]

Hva du legger i helseproblemer er nokså relevandt ift spørsmålet ditt.? Du nevner at du har hatt litt vansker opp igjennom og har fortsatt dette. Og ift forhold kan det virke som du sliter noe med kommunikasjon eller å svare til forventingene som en partner krever? Uansett det du muligens bør gjøre er å starte med å finne ut av ting. Mistenker du at du kan ha en diagnose? Så er det greit å starte hos fastlege og videre DPS, tenker jeg. 
Du trenger ikke å gi opp verken kjæreste eller barn foreløpig. Men sikkert lurt å finne litt mer ut av hvorfor du er som du er 😊. Om det ev ligger noe mer bak, og ev få hjelp videre. For det virker som du selv også er litt bekymret. Lykke til. 

 

 

Anonymkode: 70254...d2f

[AnonymBruker]

Er det et alternativ for deg å få litt hjelp med bagasjen din? Jeg var der du er og har til dels noen plager ennå, men har stablet ting såpass at jeg greier å ta vare på meg selv og de som er rundt meg - og skal nå ha barn:) Det ER mulig, men jeg tror det er viktig at du er villig til å be om hjelp.

Du er jo et skikkelig godt stykke på vei med å være ærlig og ha selvinnsikt i utfordringene dine og presenterer dem på en reflektert måte- det tenker jeg er en veldig god start hos en psykolog/DPS som kanskje kan lede deg inn på helt grunnleggende ting som daglig funksjon, rutiner, ta vare på deg selv/hjemmet ditt, fikse det som "alle" må fikse rett og slett. Det måtte jeg, begynne helt fra scratch.. "bo" på døgnavdeling, stå opp hver dag, legge meg hver dag, dusje, rydde- få orden på tankene.. spise regelmessig. Det høres banalt ut, men det er et flott opplegg med god oppfølging, når man sliter med å legge det dagligdagse puslespillet.

Ønsker deg alt godt:)

Anonymkode: 54d2a...38d