Reparere knust søskenforhold?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en jente på 15 år som ikke greier å gå overens med min bror på 17.

Han ble diagnostiert med ADHD for mange år siden, og jeg har oppvokst med utrykket «Det er ADHD som gjør det, ikke vær så streng med ham!»

Eksempler på ting som ga meg denne responsen var;

Når han slo, sparket eller kløp meg hardt fordi vi var uenige om noe (aldri noe liknende fra min side). Dette var altså når han var 9 – 12 år gammel, og slo hardt fra seg.

Når han stengte meg ute fra leiligheten. Dere som har leilighet skjønner hva jeg snakker om, men man må altså ringe på for at noen skal åpne døra for deg. Han gadd ikke respondere og sa han ikke hørte meg.

Tok tingene mine, som for eksempel en skje han ble helt forelsket i. Det var egentlig min skje som jeg fikk til dåpen, men det var «hans» i mange år.

Når jeg så på ham eller møtte blikket hans, snakket til ham, rørte ham eller på annen måte hadde kontakt kunne han ut reagere med å slå, rope eller «sladre».

Alt dette var «hverdagen» min helt til jeg var rundt 11 – 12 og han flyttet ut til mor. Jeg ble jo da selvfølgelig igjen hos min far.

 

Han er her annen hver helg nå, og har vokst mye etter at han fikk en ny start hos mor. Det er slutt på alt som er beskrevet ovenfor, men han er fremdeles mentalt ganske barnslig. For eksempel sutrer han over den minste ting, som at han ikke får velge TV-program, eller at vi drar ut for å spille golf.

Problemet er at jeg ser at han begynner å modnes og strekke ut kontakt til meg. For første gang besvarer han meg, og ikke ignorerer meg komplett slik som han gjorde før. Det var et stort sjokk. Han spør til og med om tjenester eller avtaler til meg direkte, istedenfor gjennom min far, slik det alltid har vært.

Men jeg greier ikke å strekke ut kontakten. Bare det å møte blikket hans er fysisk vanskelig, og jeg merker at jeg unngår det uten å tenke på det. Prater ikke fritt når han er rundt. Prater aldri til han direkte, slik som han har begynt å gjøre med meg.

Det er veldig trist at jeg ikke greier dette, men alle de gangene jeg så etter rettferdighet, unnskyldning eller omsorg fra foreldrene mine var deres øyne bare på ham. Jeg, det yngre søsken, ble fortalt at jeg måtte «vokse opp» og ikke være en belastning for foreldrene mine (ifølge tanter og onkler som har dratt meg til side).

Er det i det hele tatt mulig å noensinne reparere forholdet? Hvordan skal dette skje?

Anonymkode: 421fb...1c6

[AnonymBruker]

Du skriver fint og reflektert!

Jeg forstår godt at det var vanskelig gjennom oppveksten. Det er foreldrene deres som har gjort noe galt her! Jeg sier ikke på noen måte at det er greit at han har sparket, slått etter og kløpet deg, det er overhodet ikke greit, men foreldrene deres var de voksne og de skulle ha grepet inn.

Nå kan det hende han har blitt mer moden, kanskje blitt bedre, og han forsøker å starte et bedre forhold med deg. Du trenger tid, og det må du tillate å gi deg selv.

Anonymkode: 0946e...5e2