Tar skilte pappaer mindre ansvar for barna enn mammaer gjør?

[AnonymBruker]

Har vært en god del tråder her inne om fedre/nydamer som vil avlyse samvær for alt mulig rart, som regel noe som handler om den nye familien. Spesielt nå under korona, men også før - f.eks. fordi det kommer ny baby og det ikke passer/far og stemor orker ikke samvær med en nyfødt i hus/osv osv. Det kommer liksom fram mellom linjene at særkullsbarnet ikke er deres ansvar "på ekte", det er på besøk og denne gangen passer det ikke.

Ser nesten aldri mammaer lage tråder om å ville lempe barna hos far/snu opp ned på samvær av hver minste ting i hennes eget liv. Mammaene stiller stort sett opp for særkullsbarna sine både gjennom sykdom, barsel og alt. Er skilte fedre mer tilbøyelige til å ta mindre ansvar for særkullsbarna sine, enn det skilte mødre er? Hvis fedre ønsker å bli sett på som en helt uvurderlig omsorgsperson, så må de vel bevise dette også etter skilsmisse?

Anonymkode: c0aee...5e8

[Gjest BethD]

Ja helt klart. For det fins forskjellige mennesker. 
Har en barnefar som er tafatt,ansvarsløs og rett og slett ubrukelig avogtil. Mens samboer er en fantastisk pappa for sin datter... 

 

 

[AnonymBruker]

Selvsagt, skjønner ikke at det er noe å lure på en gang. 

Anonymkode: 48a4e...7c5

[AnonymBruker]

Jeg tror nok mye handler om hvor mye fedrene faktisk har fått stille opp og være en likeverdig forelder fra barnet blir født. Det er nok fortsatt sånn at mange kvinner tenker at de er "hovedforelderen". Det ser man her inne når man leser tråder der fedrene blir kalt for "barnepasser" og der mødrene ikke stoler på at fedrene greier å ta seg av barna like godt som dem selv, og går og hakker på far om at han må gjøre sånn og sånn når han steller barnet osv i stedet for å la han prøve seg frem selv. Man ser jo også at ekstremt mange kvinner ønsker pappapermisjonen fjernet slik at de kan ta den permisjonen også. Og i såfall synes jeg det er svært snodig om de samme mødrene senere klager på at far stiller opp mindre enn de forventer. 

Anonymkode: 023a3...20a

[AnonymBruker]

Det er kanskje flere menn enn kvinner som etablerer seg på ny etter skilsmisse? Både fordi de har tid og mulighet, og fordi en ny kone ønsker det.

Dersom man får et nytt barn er det klart at tid og ressurser blir litt mer knapt. Det nye barnet er selvsagt ikke viktigere enn de han har fra før, men de han har fra før er heller ikke viktigere enn det nye. Og et nytt spedbarn krever alltid mer. 

Hvis kvinnen ikke har fått flere barn etter skilsmissen, så er det klart at situasjonen er asymmetrisk. 

Situasjonene man leser om her handler jo ofte om en skilsmisse der mannen har fått et nytt kull, og hun ikke har det. 

Anonymkode: 7a459...9c2

[AnonymBruker]

Hos oss er det ikke slik. Her har vi barna til mannen mye «ekstra» utover det som står skrevet i samværskontrakt. Far ønsker mer samvær, og kunne gjerne tatt hovedomsorgen, men det vil selvsagt ikke mor. 
 

Det skjer veldig ofte at mor i dette tilfellet, skal bort, på fest, jobbreiser ol, og ber oss om å ha barna ekstra. Vi sier alltid ja, så fremt vi ikke er bortreist selv. 
 

Så tror nok du har fått litt feil inntrykk etter alle trådene her inne, TS ☺️ Det finnes gode og engasjerte fedre, som gjerne vil ha barna sine mer, selv om de er etablert på nytt. 
 

Så finnes det mødre som «lemper» barna på far når det passer dem. Men som ikke vil «gi fra seg» mer av omsorgen, på papiret..

Anonymkode: a314c...001

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er kanskje flere menn enn kvinner som etablerer seg på ny etter skilsmisse? Både fordi de har tid og mulighet, og fordi en ny kone ønsker det.

Dersom man får et nytt barn er det klart at tid og ressurser blir litt mer knapt. Det nye barnet er selvsagt ikke viktigere enn de han har fra før, men de han har fra før er heller ikke viktigere enn det nye. Og et nytt spedbarn krever alltid mer. 

Hvis kvinnen ikke har fått flere barn etter skilsmissen, så er det klart at situasjonen er asymmetrisk. 

Situasjonene man leser om her handler jo ofte om en skilsmisse der mannen har fått et nytt kull, og hun ikke har det. 

Anonymkode: 7a459...9c2

Jo, men skal far dermed ta mindre ansvar for særkullsbarnet enn han ville gjort om begge barna var med samme dame? Ingen gifte foreldre ville ment at eldstemann må holde seg et annet sted hver gang h*n er litt syk, eller det er kommet ny baby, eller andre faktorer. Man har valgt å ha flere barn, sånn er det, og man må takle at alle er under samme tak gjennom livets opp- og nedturer. Dette er altså helt selvsagt for folk som ikke er skilte, men virker å være annerledes for mange skilte fedre/nydamer - når ting er utfordrende er det plutselig mor som er det egentlige hjemmet for særkullsbarnet. 

Anonymkode: c0aee...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jo, men skal far dermed ta mindre ansvar for særkullsbarnet enn han ville gjort om begge barna var med samme dame? Ingen gifte foreldre ville ment at eldstemann må holde seg et annet sted hver gang h*n er litt syk, eller det er kommet ny baby, eller andre faktorer. Man har valgt å ha flere barn, sånn er det, og man må takle at alle er under samme tak gjennom livets opp- og nedturer. Dette er altså helt selvsagt for folk som ikke er skilte, men virker å være annerledes for mange skilte fedre/nydamer - når ting er utfordrende er det plutselig mor som er det egentlige hjemmet for særkullsbarnet. 

Anonymkode: c0aee...5e8

Hvis de er skilt, har de vel 50/50 tid med barna, og fordeler ansvar for barna i de ukene de har dem. 

Så per definisjon har jo begge foreldrene delt ansvaret for barna i de ukene det har dem. Det er jo ikke situasjonen der foreldre er gift og fortsatt bor under samme tak. Jeg forstår ikke helt den sammenlikningen. 

Er du skilt med ett barn og får et nytt, så har du det ene barnet 50% og det nye barnet 100%. Det er bare realiteten ved å være skilt. 

Anonymkode: 7a459...9c2

[Gjest Smeltemann]

Når det starter med at de ikke får permisjonen når barnet er liten,for at mor er utslitt og tror hun er best egnet til å være hjemme med barnet, allerede det starter det med å skyve fra seg får til å ta ansvar.

[Folkabernard]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har vært en god del tråder her inne om fedre/nydamer som vil avlyse samvær for alt mulig rart, som regel noe som handler om den nye familien. Spesielt nå under korona, men også før - f.eks. fordi det kommer ny baby og det ikke passer/far og stemor orker ikke samvær med en nyfødt i hus/osv osv. Det kommer liksom fram mellom linjene at særkullsbarnet ikke er deres ansvar "på ekte", det er på besøk og denne gangen passer det ikke.

Ser nesten aldri mammaer lage tråder om å ville lempe barna hos far/snu opp ned på samvær av hver minste ting i hennes eget liv. Mammaene stiller stort sett opp for særkullsbarna sine både gjennom sykdom, barsel og alt. Er skilte fedre mer tilbøyelige til å ta mindre ansvar for særkullsbarna sine, enn det skilte mødre er? Hvis fedre ønsker å bli sett på som en helt uvurderlig omsorgsperson, så må de vel bevise dette også etter skilsmisse?

Anonymkode: c0aee...5e8

En mann kan enkelt starte en ny familie. Noen menn gjør det og glemmer sin gamle. Men jeg tror ikke de er lykkelige

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette er altså helt selvsagt for folk som ikke er skilte, men virker å være annerledes for mange skilte fedre/nydamer - når ting er utfordrende er det plutselig mor som er det egentlige hjemmet for særkullsbarnet. 

Anonymkode: c0aee...5e8

Det er godt mulig det ofte blir slik. Spørsmålet er om det er fordi menn unngår ansvar, eller fordi mor aktivt tar en større rolle. Når jeg ser på de som er skilt i min omgangskrets, har det konsekvent vært slik at mor ønsker mer ansvar for barna etter en skilsmisse. Noen ganger skjer dette umiddelbart, mens for andre starter de med 50/50 før hun ønsker endring når han treffer en ny.

Min bestevenn hadde 50/50 med sin ekskone, og dager etter at han introduserte barna for sin nye kjæreste, fikk han brev fra en advokat om at hun ville ha mer samvær med barna. Liknende historier er det mange av: noen ekstreme der hun ringer og sier ordrett; "begynner du på nytt, så tar jeg barna".

Her snakker jeg om oppegående menn som er glad i barna sine og har et godt forhold til dem. Men situasjonen trigger noe i mor, hun skal trekke barna til seg når han får et nytt. Slik beholder hun kontroll. For utenforstående er det da veldig lett for henne å presentere ham som et egoistisk svin som starter på nytt og glemmer sine eksisterende barn. Dette narrativet om at menn driter i barna sine, som jeg ofte ser presentert, kjenner jeg sjelden igjen i virkeligheten. De er kanskje ikke like "på", og de kan ha glede av alenetiden uten barna, men det i seg selv ser jeg ikke på som noe feil. 

Anonymkode: 7a459...9c2

[AnonymBruker]

Skilt pappa her. Ut fra egen erfaring vil jeg si at mange fedre prøver så godt de kan, men mor kan være en skikkelig dritt og gjøre livet surt og vanskelig. I mitt tilfelle begynner mor med å nekte fravær, eller at samvær skal skje på hennes premisser og når det passer henne. Hvorfor? aner ikke. Jeg var den som fulgte opp barn med foreldremøter, dugnader, treninger, vennebesøk osv osv. Når vi flyttet fra hverandre sa jeg ja til hver mulighet til å ha samvær med min datter, uansett hvor dårlig dette passet eller hvor slitsomt denne uforutsigbarheten var for meg og min datter. Da dette hadde pågått et halvt års tid måtte jeg bare bestille mekling. Mor inntar offerrollen, begynner å gråte om en voldtekt som visstnok skal ha funnet sted (ikke meg altså) osv osv. Mekler er partisk med henne og det er vanskelig å forhandle frem en god avtale. Min datter var 6 år på dette tidspunktet, og fikk muligheten til å uttrykke hva hun ønsket, alene, med mekleren. Hun forteller da at hun har lyst til å bo hos mamma, og ikke være hos meg i det hele tatt. Det var et sjokk for meg for hun ville egentlig være like mye hos begge to. Kom dårlig ut av denne meklingen etter dette. Noen uker senere får jeg høre av læreren til datteren min at hun har snakket mye om dette og vært mye lei seg. Jeg tar en liten prat med henne, trøster og forsikrer henne om at det ikke er hennes feil noe av dette og pappa elsker deg uansett. Viser seg at mor har sagt at hvis pappa får ha henne like mye mister mamma penger å da kan de ikke bo der de bor og må flytte. Hun var redd for å måtte flytte redd og slett. Da var det bare å bestille ny mekling, ta opp dette og forhandle frem en ny avtale. Før møte tok jeg kontakt med mor og så at hvis det er pengene det står på, så spiller det ingen rolle for meg, behold pengene så kan vi ha en uoffisiell avtale om at jeg skal ha datteren min 50% av tiden. Det gikk hun ikke med på. Så da ble det mekling. Ett år senere ble det til 50/50. Åja, en annen ting. En av grunnene hun hadde for at datteren vår ikke kunne bo hos meg, var at det var så lang skolevei (var ti min lenger unna). Nå har hun flytta til bærum, vi bor i oslo, men nå gjelder ikke dette argumentet lenger tydeligvis....

Nå er det ganske bra altså. Men når alt stod på som verst, var det fristende å tenke om det var verdt. For det var virkelig et helvete til tider. Og verste var at uansett hvor mye jeg forsøkte å skjerme datteren vår. Driver mor å manipulerer og skremmer henne. Skjer fortsatt tidvis enda, men hun er 10år og forstår litt mer nå.

Men ja. Alle fedre driter i barna sine...

Anonymkode: 3a0ea...349

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Skilt pappa her. Ut fra egen erfaring vil jeg si at mange fedre prøver så godt de kan, men mor kan være en skikkelig dritt og gjøre livet surt og vanskelig. I mitt tilfelle begynner mor med å nekte fravær, eller at samvær skal skje på hennes premisser og når det passer henne. Hvorfor? aner ikke. Jeg var den som fulgte opp barn med foreldremøter, dugnader, treninger, vennebesøk osv osv. Når vi flyttet fra hverandre sa jeg ja til hver mulighet til å ha samvær med min datter, uansett hvor dårlig dette passet eller hvor slitsomt denne uforutsigbarheten var for meg og min datter. Da dette hadde pågått et halvt års tid måtte jeg bare bestille mekling. Mor inntar offerrollen, begynner å gråte om en voldtekt som visstnok skal ha funnet sted (ikke meg altså) osv osv. Mekler er partisk med henne og det er vanskelig å forhandle frem en god avtale. Min datter var 6 år på dette tidspunktet, og fikk muligheten til å uttrykke hva hun ønsket, alene, med mekleren. Hun forteller da at hun har lyst til å bo hos mamma, og ikke være hos meg i det hele tatt. Det var et sjokk for meg for hun ville egentlig være like mye hos begge to. Kom dårlig ut av denne meklingen etter dette. Noen uker senere får jeg høre av læreren til datteren min at hun har snakket mye om dette og vært mye lei seg. Jeg tar en liten prat med henne, trøster og forsikrer henne om at det ikke er hennes feil noe av dette og pappa elsker deg uansett. Viser seg at mor har sagt at hvis pappa får ha henne like mye mister mamma penger å da kan de ikke bo der de bor og må flytte. Hun var redd for å måtte flytte redd og slett. Da var det bare å bestille ny mekling, ta opp dette og forhandle frem en ny avtale. Før møte tok jeg kontakt med mor og så at hvis det er pengene det står på, så spiller det ingen rolle for meg, behold pengene så kan vi ha en uoffisiell avtale om at jeg skal ha datteren min 50% av tiden. Det gikk hun ikke med på. Så da ble det mekling. Ett år senere ble det til 50/50. Åja, en annen ting. En av grunnene hun hadde for at datteren vår ikke kunne bo hos meg, var at det var så lang skolevei (var ti min lenger unna). Nå har hun flytta til bærum, vi bor i oslo, men nå gjelder ikke dette argumentet lenger tydeligvis....

Nå er det ganske bra altså. Men når alt stod på som verst, var det fristende å tenke om det var verdt. For det var virkelig et helvete til tider. Og verste var at uansett hvor mye jeg forsøkte å skjerme datteren vår. Driver mor å manipulerer og skremmer henne. Skjer fortsatt tidvis enda, men hun er 10år og forstår litt mer nå.

Men ja. Alle fedre driter i barna sine...

Anonymkode: 3a0ea...349

Alle fedre driter absolutt ikke i barna sine! 
Noen barnemødre er faktisk helt jævlige. Har en sånn som du beskriver i livet mitt dessverre. Men nå blir jeg vel kalt en ond stemor som sier sånt, stakkars barnemor! 
 

Folk snakker utav rævene sine, de har ikke peiling. Så sånn er det

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hos oss er det ikke slik. Her har vi barna til mannen mye «ekstra» utover det som står skrevet i samværskontrakt. Far ønsker mer samvær, og kunne gjerne tatt hovedomsorgen, men det vil selvsagt ikke mor. 
 

Det skjer veldig ofte at mor i dette tilfellet, skal bort, på fest, jobbreiser ol, og ber oss om å ha barna ekstra. Vi sier alltid ja, så fremt vi ikke er bortreist selv. 
 

Så tror nok du har fått litt feil inntrykk etter alle trådene her inne, TS ☺️ Det finnes gode og engasjerte fedre, som gjerne vil ha barna sine mer, selv om de er etablert på nytt. 
 

Så finnes det mødre som «lemper» barna på far når det passer dem. Men som ikke vil «gi fra seg» mer av omsorgen, på papiret..

Anonymkode: a314c...001

En slik har vi også. Hun har barn med en annen i tillegg til mannen min. Hun er ufør, og klager stadig over hvor sliten hun er av å ta seg av alle barna alene. Ringer ofte og spør om mannen kan hente par dager tidligere, ha en uke ekstra i feriene osv. Vi vet at både vi og den andre barnefaren har barna minst 50%, om ikke mer. Men på papiret står det 20%. Ikke søren om det skal endres på papirformat, for da blir det mindre penger i kassa. Ja, vi har prøvd å få endret samværsavtale, siden vi både ønsker og har barnet mer, men da truer hun med samværsnekt så mannen orker ikke konflikter.

Anonymkode: 4859a...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tror nok mye handler om hvor mye fedrene faktisk har fått stille opp og være en likeverdig forelder fra barnet blir født. Det er nok fortsatt sånn at mange kvinner tenker at de er "hovedforelderen". Det ser man her inne når man leser tråder der fedrene blir kalt for "barnepasser" og der mødrene ikke stoler på at fedrene greier å ta seg av barna like godt som dem selv, og går og hakker på far om at han må gjøre sånn og sånn når han steller barnet osv i stedet for å la han prøve seg frem selv. Man ser jo også at ekstremt mange kvinner ønsker pappapermisjonen fjernet slik at de kan ta den permisjonen også. Og i såfall synes jeg det er svært snodig om de samme mødrene senere klager på at far stiller opp mindre enn de forventer. 

Anonymkode: 023a3...20a

Veldig fint å legge skylden over på mødrene, som i mange tilfeller har barna mest og stiller opp 110% for de. Også er fedrene de som ikke «får» mer tid, «fått» nok tid osv. Tenker ikke veldig høyt om fedrene da? De må vel kunne stå opp for seg selv? TA tid, KREVE tid, TA initiativ, TA ansvar! Ikke legg skyld over på den foreldrene som bruker all sin tid og kjærlighet på barna, men ansvarliggjør den som ikke gjør det...!

Anonymkode: 2da12...ed6

[AnonymBruker]

Slutt med stigmatiseringen av menn og kvinner!  Det er ikke sant at menn er uansvarlige og kvinner er født omsorgs personer.  En skal ikke lese mange innlegg her på KG før en ser hvordan mødre opplever seg selv som hovedperson og sjefen for hus, barn og hjem.  Sitter de igjen som skilt, med en ex som ikke tar ansvar, bør de se seg selv i speilet og spørre om hvorfor.  

Jeg er skilt og pappa.  Min ex flyttet ut for flere år siden.  Da var den yngste i underkant av 2 år.  Kjenner meg heldig som har hovedomsorgen for barna.  Det er ingen selvfølge for en far, men mødrene her på KG synes å ta det som en selvfølge - og klager deretter.  

Min ex klager også, og helst når barna hører.  Klærne deres er ikke bra nok, de legger seg for sent, er ikke sosiale nok ++    Selv bor hun på den andre siden av landet og treffer barna ei helg annen hver måned. 
Jeg forstår at hun kompenserer for sin fravær ved å bekymre seg for dem.  Men tror noen av dere mødre her på KG at det er enkelt å trøste et barn når moren har kritisert pappaen hennes?    

Tror mødre i samme situasjon slipper dette.  

Anonymkode: ff125...e41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har vært en god del tråder her inne om fedre/nydamer som vil avlyse samvær for alt mulig rart, som regel noe som handler om den nye familien. Spesielt nå under korona, men også før - f.eks. fordi det kommer ny baby og det ikke passer/far og stemor orker ikke samvær med en nyfødt i hus/osv osv. Det kommer liksom fram mellom linjene at særkullsbarnet ikke er deres ansvar "på ekte", det er på besøk og denne gangen passer det ikke.

Ser nesten aldri mammaer lage tråder om å ville lempe barna hos far/snu opp ned på samvær av hver minste ting i hennes eget liv. Mammaene stiller stort sett opp for særkullsbarna sine både gjennom sykdom, barsel og alt. Er skilte fedre mer tilbøyelige til å ta mindre ansvar for særkullsbarna sine, enn det skilte mødre er? Hvis fedre ønsker å bli sett på som en helt uvurderlig omsorgsperson, så må de vel bevise dette også etter skilsmisse?

Anonymkode: c0aee...5e8

Nei, det tror jeg ikke. Far kan være like god. Men stemor derimot kan veldig ofte være en negativ faktor. Å foreslå løsninger og så et «frø» hos far- med den hensikt  å motvirke at han ikke handler ved å kaste alt og løpe til særkullsbarnet (og mor). 
Ingen vil innrømme det, men de aller fleste stemødre som skriver slike innlegg som det har vært her inne i det siste, er preget av sjalusi. Særlig kommer kjærligheten til uttrykk når stemor får nytt barn. Et tilfelle her inne, beskrev stemor sine barn og far som «selve kjernefamilien». Det sier alt.

Så ja, far kan godt være like god. Bare han ikke er omgitt av en stemor som føler fars tidligere liv som en stor trussel. 

Anonymkode: f1d93...19d

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke generelt at fedre tar mindre ansvar. Men jeg tror at fedre som overlot det meste av "arbeidet" med ungene til mor i forholdet (evt omvendt), også overlater det meste til mor og evt stemor etter bruddet. "Min" flyttet rett fra meg og til ny kjæreste etter bruddet med 2 barn. Han er voldsom på å delta med ungene på arrangementer og familieselskaper og ellers gøye ting som vises utad + litt legging. Men de "kjedelige" tingene som klesvask, niste, lekser, etc tror jeg stemor må ta seg av. Det sier ungene, mens han selv later som at han gjør alt, men at hun selvsagt hjelper til av og til og at det går begge veier.  Noe som kun er mulig hvis vi snakker om en annen mann, eller at hun faktisk er sterk og har satt foten ned, så han har måttet tatt i sammen (og at ungene lyger).

At de nå har prioritert felles baby fremfor egne barn fra tidligere er greit for meg, så lenge det er midlertidig. Men hvis månedene går og det blir klart at den ene er kjærlighetsbarn og de andre ikke, så blir det noe annet. Men jeg tror ikke det kommer til å skje. Det eneste jeg tenker er at jeg blir spurt om å ha mine ekstra pga at hun nå i praksis er alenemamma til 4 barn og at hun faktisk ikke har kapasitet til det uten å gå på veggen, mens han sitter med beina på bordet og synes at det går helt fint.

Anonymkode: 738c7...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Nei, det tror jeg ikke. Far kan være like god. Men stemor derimot kan veldig ofte være en negativ faktor. Å foreslå løsninger og så et «frø» hos far- med den hensikt  å motvirke at han ikke handler ved å kaste alt og løpe til særkullsbarnet (og mor). 
Ingen vil innrømme det, men de aller fleste stemødre som skriver slike innlegg som det har vært her inne i det siste, er preget av sjalusi. Særlig kommer kjærligheten til uttrykk når stemor får nytt barn. Et tilfelle her inne, beskrev stemor sine barn og far som «selve kjernefamilien». Det sier alt.

Så ja, far kan godt være like god. Bare han ikke er omgitt av en stemor som føler fars tidligere liv som en stor trussel. 

Anonymkode: f1d93...19d

Han er ikke like god hvis han lar en ny kvinne diktere hvordan forholdet til barna skal være.

Anonymkode: 225ee...fb5

[Gjest O.G.]

Ut fra det jeg observerer så kommer det mye an på hva slags type nydama er også. Er hun ei kjerring som tar beslag på ham med sin/deres familie, så blir det ingentig igjen til særkullsungene av den simple grunn at han nå sitter fast i fittefatet.

Endret 30. januar 2021 av O.G.