Lei meg over å ha lite familie etter jeg fikk barn. Fikk en skikkelig reaksjon i dag og har vært langt nede.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode relasjoner i familien, og det er ingen hemmelighet. Jeg har på en måte forsonet meg med dette, men siden min mor fortsatt er i live har jeg alltid et lite håp om at hun skal klare å ta del i rollen som mormor.

Jeg er vel den som har klart seg best av alle i familien med både høyere utdanning, hus, barn, og har god økonomi i et stabilt forhold. Min mor er psykisk syk, og er inne på psykiatrisk institusjon da hun er et vandrende vrak. Hun har vært der lenge nå. Hennes utredning som ikke viste seg å være Alzheimer er visst noe annet, men jeg vet ikke hva annet enn at hun er veldig syk. Hun tåler ingen verdensting og har ikke klart å være mormor for min datter en eneste gang etter hun kom til verden. Jeg har lite med henne å gjøre, men hadde gledet meg til å se henne i dag da vi skulle gå tur sammen med datteren min som snart er 1 år. I dag ringte hun og fortalte at turen måtte avlyses fordi hun hadde så høyt blodtrykk.. Jeg kjente jeg ble sint og skuffet, og jeg raste i telefonen til henne. Jeg klarte ikke å styre meg men vet du hva nå er det nok. Som jeg sa til henne så har hun ikke klart å være en normal mormor en eneste gang, og hun tenker bare på seg selv. Hun kom på besøk for to uker siden, og da bæsjet hun seg ut så jeg måtte kjøre henne tilbake igjen. Hun satt hjemme i sofaen min med bæsj i buksa og det luktet så jævlig at jeg visste om jeg skulle le eller gråte. Samboer er vel lettere sjokkert han også.. Jeg føler jeg bør slutte å invitere henne og ha noe som helst med henne å gjøre fordi jeg blir så lei meg av henne. Psykiatrien ringer meg når det er noe fordi jeg står som hennes nærmeste pårørende, mest av alt har jeg lyst å melde meg av som hennes pårørende fordi jeg får ingenting tilbake annet enn å være sliten. 

 

Så jadda, så hyggelig med besøk!  Min far er ute av bilde og jeg orker ikke å nevne hva som feiler han en gang, annet enn at vi holder lang avstand for å beskytte oss selv da han er voldelig! Aldri livet om jeg skal ha noe med han å gjøre. Min søster er helt på jorde, og sliter med masse utfordringer noe som gjør det vanskelig å forholde seg til henne. Jeg har funnet ut at jeg har det best uten henne dessverre.. Jeg trodde aldri det skulle bli så vondt å få barn fordi savnet etter å dele gleden med en mor og far, og eventuelt søsken er stor. 

Min mor har aldri vært noe spesielt flink med oss, men hun prøvde. Jeg har tillgitt henne, men nå sliter jeg. Jeg har et fantastisk liv men jeg føler hun ødelegger. Jeg føler meg helt forferdelig nå men noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om hun hadde vært død! Hun lever, puster og så vidt eksisterer, men hun klarer ikke å være tilstede. Jeg har med andre ord INGEN som kan hjelpe meg, og nå som jeg er gravid skulle jeg ønske jeg hadde en snill mor som kunne ha avlastet meg litt med den lille men det går dessverre ikke. Faen så lei meg jeg er for dette, og jeg hater at jeg har en slik dritt familie. 

Heldigvis har samboer en snill og stødig mor som hjelper masse til. Men hun er jo den eneste.. Samboer sine to søstre bor ikke i samme by, men når de er her er jeg overlykkelig over å ha noen som kan dele gleden med oss ved å ha kontakt med familien, og de er faktisk en ressurs. 

Når jeg snakket med moren min i dag ble jeg så lei meg og sint at jeg kunne ha slått til henne. Hun tenker bare på seg selv, og det er hun som står sentrert i hele universet. Hun har ikke klart å være mormor og jeg sliter med å akseptere dette. Mange venner av meg vet at hun er syk, og de spør hele tiden hvordan det går med henne. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal si fordi det går til helvete, men fordi jeg er så flau sier jeg at det går strålende. Mest av alt har jeg lyst å gi slipp på henne og aldri ringe henne å gjøre en avtale igjen. Jeg er faen så lei av å hele tiden måtte være støttekontakten hennes uten å få en dritt igjen. Når hun bæsjet seg ut til meg forrige helg fikk jeg nok, og hun unnskyldte seg ikke engang. Hun er ekkel og jeg har nesten begynt å utvikle et hat til henne, noe som heller ikke er bra. Jeg har bare så lyst å slutte å prøve å ha noe håp for henne, for hun blir jo aldri bedre. Hun er og forblir et vrak, og jeg må bare forstå det som det er nå!!! 

Spar meg for kommentarer der dere forteller meg at jeg er forferdelig som mener og synes dette. Dere med perfekt familie har ikke peiling på hvordan dette er, og dere vil aldri forstå det heller fordi gleden av å få barn blir større når man kan dele den med sin familie. Men jeg har ikke familie, og det er vondt å innse. Faen så lei meg jeg er nå! 

 

Anonymkode: 6b639...678

[AnonymBruker]

huff

Anonymkode: 6b639...678

[Folkabernard]

Jeg må si jeg blir imponert over hvor flink du har vært i livet med de utfordringene du har hatt.

Jeg vil anbefale deg å bli med i en aktiv frivillig organisasjon. Der vil du treffe mange hyggelige mennesker som en dag vil føles som en del av din familie. Tilhørighet kan man få andre steder enn familie.

Du virker veldig reflektert

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har ingen gode relasjoner i familien, og det er ingen hemmelighet. Jeg har på en måte forsonet meg med dette, men siden min mor fortsatt er i live har jeg alltid et lite håp om at hun skal klare å ta del i rollen som mormor.

Jeg er vel den som har klart seg best av alle i familien med både høyere utdanning, hus, barn, og har god økonomi i et stabilt forhold. Min mor er psykisk syk, og er inne på psykiatrisk institusjon da hun er et vandrende vrak. Hun har vært der lenge nå. Hennes utredning som ikke viste seg å være Alzheimer er visst noe annet, men jeg vet ikke hva annet enn at hun er veldig syk. Hun tåler ingen verdensting og har ikke klart å være mormor for min datter en eneste gang etter hun kom til verden. Jeg har lite med henne å gjøre, men hadde gledet meg til å se henne i dag da vi skulle gå tur sammen med datteren min som snart er 1 år. I dag ringte hun og fortalte at turen måtte avlyses fordi hun hadde så høyt blodtrykk.. Jeg kjente jeg ble sint og skuffet, og jeg raste i telefonen til henne. Jeg klarte ikke å styre meg men vet du hva nå er det nok. Som jeg sa til henne så har hun ikke klart å være en normal mormor en eneste gang, og hun tenker bare på seg selv. Hun kom på besøk for to uker siden, og da bæsjet hun seg ut så jeg måtte kjøre henne tilbake igjen. Hun satt hjemme i sofaen min med bæsj i buksa og det luktet så jævlig at jeg visste om jeg skulle le eller gråte. Samboer er vel lettere sjokkert han også.. Jeg føler jeg bør slutte å invitere henne og ha noe som helst med henne å gjøre fordi jeg blir så lei meg av henne. Psykiatrien ringer meg når det er noe fordi jeg står som hennes nærmeste pårørende, mest av alt har jeg lyst å melde meg av som hennes pårørende fordi jeg får ingenting tilbake annet enn å være sliten. 

 

Så jadda, så hyggelig med besøk!  Min far er ute av bilde og jeg orker ikke å nevne hva som feiler han en gang, annet enn at vi holder lang avstand for å beskytte oss selv da han er voldelig! Aldri livet om jeg skal ha noe med han å gjøre. Min søster er helt på jorde, og sliter med masse utfordringer noe som gjør det vanskelig å forholde seg til henne. Jeg har funnet ut at jeg har det best uten henne dessverre.. Jeg trodde aldri det skulle bli så vondt å få barn fordi savnet etter å dele gleden med en mor og far, og eventuelt søsken er stor. 

Min mor har aldri vært noe spesielt flink med oss, men hun prøvde. Jeg har tillgitt henne, men nå sliter jeg. Jeg har et fantastisk liv men jeg føler hun ødelegger. Jeg føler meg helt forferdelig nå men noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om hun hadde vært død! Hun lever, puster og så vidt eksisterer, men hun klarer ikke å være tilstede. Jeg har med andre ord INGEN som kan hjelpe meg, og nå som jeg er gravid skulle jeg ønske jeg hadde en snill mor som kunne ha avlastet meg litt med den lille men det går dessverre ikke. Faen så lei meg jeg er for dette, og jeg hater at jeg har en slik dritt familie. 

Heldigvis har samboer en snill og stødig mor som hjelper masse til. Men hun er jo den eneste.. Samboer sine to søstre bor ikke i samme by, men når de er her er jeg overlykkelig over å ha noen som kan dele gleden med oss ved å ha kontakt med familien, og de er faktisk en ressurs. 

Når jeg snakket med moren min i dag ble jeg så lei meg og sint at jeg kunne ha slått til henne. Hun tenker bare på seg selv, og det er hun som står sentrert i hele universet. Hun har ikke klart å være mormor og jeg sliter med å akseptere dette. Mange venner av meg vet at hun er syk, og de spør hele tiden hvordan det går med henne. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal si fordi det går til helvete, men fordi jeg er så flau sier jeg at det går strålende. Mest av alt har jeg lyst å gi slipp på henne og aldri ringe henne å gjøre en avtale igjen. Jeg er faen så lei av å hele tiden måtte være støttekontakten hennes uten å få en dritt igjen. Når hun bæsjet seg ut til meg forrige helg fikk jeg nok, og hun unnskyldte seg ikke engang. Hun er ekkel og jeg har nesten begynt å utvikle et hat til henne, noe som heller ikke er bra. Jeg har bare så lyst å slutte å prøve å ha noe håp for henne, for hun blir jo aldri bedre. Hun er og forblir et vrak, og jeg må bare forstå det som det er nå!!! 

Spar meg for kommentarer der dere forteller meg at jeg er forferdelig som mener og synes dette. Dere med perfekt familie har ikke peiling på hvordan dette er, og dere vil aldri forstå det heller fordi gleden av å få barn blir større når man kan dele den med sin familie. Men jeg har ikke familie, og det er vondt å innse. Faen så lei meg jeg er nå! 

 

Anonymkode: 6b639...678

Kutt kontakten.Selv om det er tungt vil du få det bedre.Når hun bare er egoistisk og bare har unnskyldningernog tull hver gang. Det er så sårt og leit .Og det skjer igjen og igjen. Jeg kuttet kontaktet og har det mye bedre.Har veldig liten familie, men noen ganger er det for det beste.Desverre. Ikke bra for deg eller barna og ha det sånn. Si det rett ut til hun. Nok er nok. Du klarer ikke mer! Lykke til! 

Anonymkode: 0d214...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Spar meg for kommentarer der dere forteller meg at jeg er forferdelig som mener og synes dette.

NEI. For en egoist du er! Om det er noen som tror de er sentrum i universet er det deg, ikke din mor. Verste jeg har lest!

Anonymkode: a0234...746

[AnonymBruker]

Klem til deg! Du er ikke den eneste med dysfunksjonell familie, jeg har det selv og jeg har en god venninne som også sliter.

Det er lov å være lei seg, det er lov å sørge over at man ikke har den familien man skulle ønske man hadde. Alle følelsene dine er helt normale.

I mitt tilfelle valgte jeg å kutte kontakten med min far. Orker ikke gå inn på alt som var feil, og det er ikke så interessant heller. Men nå etter 1,5 år har jeg det bedre. Han holdt på å ta knekken på meg fullstendig. Sier ikke at det er det du skal gjøre, fordi det er en drøy avgjørelse å ta, men i noen tilfeller kan det være det rette likevel.

Anonymkode: 1227c...295

[AnonymBruker]

Stor klem til deg. Jeg forstår godt frustrasjonen din.

Det ER synd på de alvorlig psykisk syke, men det er faen ikke lett å være pårørende heller! Det er verdens mest utakknemlige jobb hvor man gir og gir, men den syke er totalt utakknemlig og krever mer og mer (for universet dreier rundt den selv). 

Det er vanskelig å gi deg gode råd andre enn å senke forventningene totalt, og tenke at sykdommen har skylden. Du må nok innfinne deg med at du ikke kommer til å få støtte eller hjelp fra familien. Så for du behandle din mor som den pasienten hun er. Prøv å distansere deg litt til situasjonen slik du ville gjort hvis du var ansatt på en psykisk institusjon hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Anonymkode: cc722...295

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

NEI. For en egoist du er! Om det er noen som tror de er sentrum i universet er det deg, ikke din mor. Verste jeg har lest!

Anonymkode: a0234...746

Du har tydeligvis ikke hatt erfaring med denne typen psykisk sykdom i familien selv skjønner jeg. En del av sykdomsbildet er utakknemlighet overfor familiemedlemmer og prøve å gi dem dårlig samvittighet for alt mulig. Mens de ikke gir en dritt tilbake. Det må være lov å sørge på grunn av dette...

Anonymkode: cc722...295

[AnonymBruker]

Hvor hører du til? 😊

Anonymkode: 4b1ee...43f

[AnonymBruker]

Folkabernard skrev (5 minutter siden):

Jeg må si jeg blir imponert over hvor flink du har vært i livet med de utfordringene du har hatt.

Jeg vil anbefale deg å bli med i en aktiv frivillig organisasjon. Der vil du treffe mange hyggelige mennesker som en dag vil føles som en del av din familie. Tilhørighet kan man få andre steder enn familie.

Du virker veldig reflektert

Takk. Jeg er vel litt imponert selv også, og jeg har noen ganger fundert på om jeg skal skrive en bok.. 

Jeg skal ikke gå inn på alt jeg har opplevd men det har vært mange utfordringer, men jeg velger å fokusere på det positive. Men akkurat nå sliter jeg litt. Jeg er overlykkelig for at jeg har en flott samboer og flotte barn (snart få to barn) men jeg ønsker jo gjerne å dele dette med familien min men det går ikke. 

Jeg er sliten, og skulle så gjerne hatt en familie som kunne ha stilt opp. Men sannheten er tøff og realiteten slår meg hardt i tryne hver gang fordi faktum er at jeg har ingen "familie". Jeg har hatt en falsk familie hele livet, men ingen har klart å stille opp for meg på noen som helst plan. I dag er jeg litt irritert over at jeg har orket å holde kontakten med de såpass lenge, men er overlykkelig for at jeg klarte å skvise ut min far i en alder av 30 år. Nå har jeg bare moren min igjen, men det er vanskelig å kutte henne ut selv om jeg har veldig lyst. 

Jeg har et veldig nært forhold til fadderen til barnet mitt, og søsteren til samboer er en stor ressurs for barnet vårt. Jeg er så glad for at vi har de selv om de sees ikke så ofte. 

Kanskje jeg skal melde meg inn i en frivillig organisasjon. Jeg har gjort dette tidligere, men mulig jeg gjør det igjen.. 

 

Anonymkode: 6b639...678

[AnonymBruker]

Forstår dette må være sårt og tungt for deg. Ser det anbefales å kutte kontakten her. Hvis du føler det er best for deg så gjør du det. Hvis det sitter langt inne så ville jeg kanskje bare gått inn i en modus hvor jeg ikke forventer et pøkk fra henne (eller søster). Ikke foreslå noen ting som helst. Vet ikke hvem av dere som foreslo å gå tur, men i fremtiden hadde jeg latt være. Kommer hun å spørr om å finne på noe så si at det får være opp til henne, dukker hun ikke opp så kos dere alene. Og ikke si noe til barnet, la det heller bli en overraskelse om hun mot formodning dukker opp. 

Utover det så gjør svigerfamilien til din familie og sett pris på at du hvertfall har de, enn så vondt det er at dine egne svikter. 

Du er sterk. 

Anonymkode: 864fa...caf

[AnonymBruker]

Du kan kanskje prøve å ha en bitteliten smule forståelse for at moren din faktisk er syk og ikke kan noe for dette. Jeg har full forståelse for at det er et helvete å være pårørende, tro meg. Men prøv også å se ting litt fra den andre siden. 

Anonymkode: 51a0e...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

NEI. For en egoist du er! Om det er noen som tror de er sentrum i universet er det deg, ikke din mor. Verste jeg har lest!

Anonymkode: a0234...746

Ja, jeg er forferdelig som har prøvd å hjelpe moren min i over 30 år selv om hun utsatte oss for psykisk og fysisk mishandling hele oppveksten. Du får sitte på din høye hest den dagen du får barn og din mor som har behandlet deg som søppel driter seg ut i sofaen din samt aldri klarer å være en ressurs i livet ditt annet enn å snakke om sine problemer.

Hold kjeft! Du vet ingenting ditt troll. 

Ts

Anonymkode: 6b639...678

[AnonymBruker]

Jeg har også en psykisk syk mor og kan beskrive henne med samme tilstand og oppførsel. Jeg drar sjeldent på besøk. Type etter 3 måneder. Du må ikke glemme at hun er syk. Å være syk unner jeg ingen og for meg er psykisk sykdom noe av det verste. Fordi kroppen og hodet følger ikke med. Jeg vet at det er hardt for deg, men dama må unnskyldes hun er fjern og ikke normal. Du kan ikke forvente oppegående av en som kan drite på seg selv. Det syntes jeg blir for strengt. 

Anonymkode: c08e8...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan kanskje prøve å ha en bitteliten smule forståelse for at moren din faktisk er syk og ikke kan noe for dette. Jeg har full forståelse for at det er et helvete å være pårørende, tro meg. Men prøv også å se ting litt fra den andre siden. 

Anonymkode: 51a0e...4a1

Det er sant. Men jeg har jo ikke gjort annet enn å prøve å forstå moren min så å si hele livet. Er det ikke på tide å snu litt når man får barn og personen enda ikke klarer å være en ressurs? 

Når skal jeg få være fri samt være lykkelig uten at noen tyngder meg nede med falske forhåpninger om å være en "mormor" ? 

Har du selv erfaring med dette? 

Anonymkode: 6b639...678

[AnonymBruker]

Dette hørtes veldig vanskelig ut. Jeg har også en meget dysfunksjonell familie. Mine foreldre er dypt religiøse, og de syns det er meget trist at jeg ikke er det. De er fundamentalister og har til tider ganske dårlige holdninger i mine øyne (motstander av homofile, tror ikke på evolusjon). 

Jeg flyttet til andre siden av landet alene da jeg var 17 år. Begynte på universitetet og jobbet knallhardt for å kunne forsørge meg selv. Hadde gjerne 2-3 deltidsjobber samtidig som jeg studerte 100%. Fikk meg venner som jeg har nær kontakt med den dag i dag. Mine venner ble min nye familie og jeg er mye nærere de enn jeg noensinne har vært min familie. Jeg er så glad for at jeg fikk sjansen til å starte livet på nytt her.

Jeg ser min egen familie 1-2 ganger i året. Smiler og nikker og vil ikke skape dårlig stemning. Men jeg ønsker å holde de på armlengdes avstand fordi vi aldri kommer til å være enige om ganske mange ting. 

Anonymkode: 70b97...004

[Junine]

Forstår at det er tungt. Men når din mor er syk - så er hun syk. Det at du blir sint fordi hun bæsjer seg ut og fordi hun ikke klarer å være mormor, er jo veldig trist. Dette er vel ikke noe hun har valgt selv, selv om du ikke forstår deg på sykdommen hennes. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også en psykisk syk mor og kan beskrive henne med samme tilstand og oppførsel. Jeg drar sjeldent på besøk. Type etter 3 måneder. Du må ikke glemme at hun er syk. Å være syk unner jeg ingen og for meg er psykisk sykdom noe av det verste. Fordi kroppen og hodet følger ikke med. Jeg vet at det er hardt for deg, men dama må unnskyldes hun er fjern og ikke normal. Du kan ikke forvente oppegående av en som kan drite på seg selv. Det syntes jeg blir for strengt. 

Anonymkode: c08e8...5ad

Hvordan forholder du deg til henne og har du barn? 

Hva forteller du andre osv.. 

Jeg synes det er vanskelig med den forventingen folk utenifra har også fordi det er jo litt tabu å ha en slik "syk mor", og folk flest forventer jo at besteforeldre skal være en ressurs. 

Kanskje det er en god ide for meg å ha minst mulig med henne å gjøre en periode. Jeg er så sliten nå at jeg rett og slett klarer ikke mer. 

Anonymkode: 6b639...678

[AnonymBruker]

Junine skrev (1 minutt siden):

Forstår at det er tungt. Men når din mor er syk - så er hun syk. Det at du blir sint fordi hun bæsjer seg ut og fordi hun ikke klarer å være mormor, er jo veldig trist. Dette er vel ikke noe hun har valgt selv, selv om du ikke forstår deg på sykdommen hennes. 

Jeg trodde ikke jeg kom til å bli sint, men det ble jeg. 

Føler jeg fikk nok av henne. Jeg kan ikke huske sist jeg skammet meg så mye over henne. 

Anonymkode: 6b639...678

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Kutt kontakten.Selv om det er tungt vil du få det bedre.Når hun bare er egoistisk og bare har unnskyldningernog tull hver gang. Det er så sårt og leit .Og det skjer igjen og igjen. Jeg kuttet kontaktet og har det mye bedre.Har veldig liten familie, men noen ganger er det for det beste.Desverre. Ikke bra for deg eller barna og ha det sånn. Si det rett ut til hun. Nok er nok. Du klarer ikke mer! Lykke til! 

Anonymkode: 0d214...0f8

Hvordan gjorde du det, og hvordan sa du ifra? 

Jeg vurderer å snakke med samboeren min om dette idag, og jeg vurderer å få han med på laget. Jeg føler at vi har "prøvd" for lenge med henne. Men har vi ikke henne har vi jo nesten ingen igjen.. Får heller bare glede oss til barnet får venner slik at vi kan knytte vennskap til foreldre og naboer osv.. Kan jo kanskje se på relasjoner utenfor som familie også.. 

 

 

Anonymkode: 6b639...678