Jobb etter permisjon

[AnonymBruker]

Jeg skal nå begynne å jobbe etter endt permisjon. Jeg har da gått hjemme med den lille i 8 mnd og jeg gruer meg rett og slett. Har barn fra før av og følte det ikke slik forrige gang. 

Jeg merker jeg skyver alt som har med jobb unna og tanken på å ta kontakt med arbeidsplassen gjør meg deprimert. 

Noen som har  opplevd lignende? Hvordan var det å komme tilbake på jobb? 

Anonymkode: e143a...aa5

[AnonymBruker]

Jeg hadde det omvendt. Jeg mistrivdes noe så forferdelig med å være i permisjon, og det var himmele å få komme tilbake på jobb. 

Er det noe konkret du gruer deg til? Å være vekke fra barna? Eller er det noe på jobben du kvier deg til? 

Sist fikk jeg meg ny jobb mens jeg var i permisjon. Hadde jeg skullet gå tilbake til gamlejobben, hadde jeg nok kviet meg noe helt forferdelig jeg også, for det var helt jævlig der (sjefen var en dritt, for å si det mildt). 

Kanskje lettere å gi råd om hvordan du kan snu tankene om du sier noe om hva det er du føler er vanskelig

Anonymkode: a8310...ea5

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg veldig jeg også, begynner når baby er 7,5 mnd nå straks. 
 

Jeg gruer meg vel mest til ikke å være med baby hele dagen, også er jeg litt redd for at det båndet vi har fått blir svekket når faren er hjemme med hn i stedet for meg. 
 

Dessverre kan man ikke gå hjemme til evig tid, pengene må komme inn på konto og ikke bare gå ut  

Anonymkode: 36f20...21a

[AnonymBruker]

Jeg liker jobben min godt, men føler meg kanskje litt lite sett av leder hvis jeg skal være ærlig. Alle ansatte får skryt osv, alt jeg gjør blir tatt som en selvfølge selv om jeg gjør mye mer enn de andre ansatte. 

Jeg gruer meg mest med tanke på babyen. Det å være borte mange timer og ikke være der for hen. Pappaen er helt fantastisk med hen. Kanskje noe med at det mest sannsynlig er siste barnet.. 

Anonymkode: e143a...aa5

[Bokdamen]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg liker jobben min godt, men føler meg kanskje litt lite sett av leder hvis jeg skal være ærlig. Alle ansatte får skryt osv, alt jeg gjør blir tatt som en selvfølge selv om jeg gjør mye mer enn de andre ansatte. 

Jeg gruer meg mest med tanke på babyen. Det å være borte mange timer og ikke være der for hen. Pappaen er helt fantastisk med hen. Kanskje noe med at det mest sannsynlig er siste barnet.. 

Anonymkode: e143a...aa5

Jeg synes det har tyngre å gå tilbake i jobb med nr 2 enn nr 1. Det hadde nok mye å gjøres at jeg hadde noen ganske klare forventninger til hvordan permisjonen skulle være og hva jeg skulle gjøre anderledes enn sist. Og så som korona og ingenting ble som planlagt. Og det er siste barnet, så jeg får liksom aldri den permisjon nr to jeg så for meg. Det gikk helt fint å begynne igjen, jeg hadde en del hjemmekontor og dikk dermed en myk overgang og både pappaperm og barnehagestart har gått helt knirkefritt. Men jeg kjenner fortsatt litt på en skuffelse (eller til pg med sort?) over at det første året overhodet ikke ble som jeg hadde tenkt...

[AnonymBruker]

Jeg følte det helt likt, men jeg var hjemme i et helt år. Jeg gråt hver dag og syntes det var helt krise, jeg ville ikke jobbe, ville ikke bli separert fra barnet og nøyt virkelig dagene hjemme med lille. Men allerede etter første dagen i jobben synes jeg det var fint. Så gruingen var verst for meg, mye verre enn selve jobbingen. Jeg hadde ammet ganske mye frem til da, og plutselig fikk jeg lange pauser og kjente at det gjorde underverker for meg. Men igjen - barnet var 1 år gammelt og jeg var nok mye mer klar enn det jeg trodde selv. Usikker på om dette var noe til hjelp, men poenget er at det kanskje blir finere enn du tror. Jeg håper det ❤️

Anonymkode: 3c4c1...c04