Hvordan hjelpe venninne som jeg vet sliter, men som ikke vil gjøre noe med det?

[AnonymBruker]

Synes det er så vanskelig! Det er ikke snakk om at det er så alvorlig at hun burde tvangsinnlegges, altså! Men jeg vet det er ting hun sliter veldig med fra barndommen (misbruk av eks-stefar). Hun prøver bare å glemme, men jeg merker at det er noe som ikke alltid helt stemmer. Jeg er redd for at det en dag bare blir for mye, at plutselig så går det ikke an å glemme mer også kommer alle tanker som en "eksplosjon". Jeg har pratet litt med henne om dette. Virker hver gang som at hun er på gli, men så sier hun at hun bare vil glemme hele greien. Jeg har funnet telefonnummer hun kan ringe til, sagt jeg kan følge til legen, oppfordret til psykolog osv. Jeg har vurdert å skrive et brev til hennes fastlege slik at legen kanskje kan ta det opp neste gang hun er der, men jeg tror faktisk hun kommer til å benekte det. 

Hva gjør man i slike situasjoner? Hun er jo voksen nå (begynnelsen av 30-årene), og jeg føler det blir feil om jeg skulle fortalt dette til f.eks hennes søsken eller mor. Det er vel noe hun selv bør få bestemme?

Anonymkode: da8ce...b28

[Silva Pluvialis]

Så lenge hun er samtykkekompetent og ikke utgjør en fare for seg selv eller andre, så er det ikke så mye du får gjort om hun ikke ønsker å søke hjelp. Dessverre.
 

[AnonymBruker]

Er hun ikke klar for å oppsøke hjelp er det ikke mye du kan gjøre bortsett fra å være en god venninne som er til stede i livet hennes. En dag blir hun kanskje klar for å få hjelp, og da er du der. 

Anonymkode: 2078c...ab7

[Gjest O.G.]

Vil ikke folk hjelpe seg selv er det ingenting man kan gjøre.

[AnonymBruker]

Du kan bare gjenta at du er der for henne om hun trenger deg, du kan bare være der.

Det ER JÆVLIG å åpne sånne dører, skjønner at du vil hjelpe, men hun er ikke klar og det kan fort bli altfor mye på en gang. Slike ting åpner man opp litt etter litt med en god psykolog, oh det starter med at man selv har lyst og er klar for å gå den veien. 

Anonymkode: a083f...08a

[AnonymBruker]

Det er fint at du har empati og vil hjelpe, men er du helt sikker på at det ikke er noe i ditt liv som er uløst? For du åpner med å skrive at det er så vanskelig! Husk på at det ikke handler om deg. Du skal heller ikke være psykologen hennes å prate om det. Det riktige her er at du fortsetter å være en positiv og grei venninne, og ikke gå rundt og bekymre deg for hva som kan skje med henne. Det er jo ikke særlig snilt mot henne at du bekymrer deg sånn. Du ville ikke likt at vennene dine konstant var bekymret for deg.

Dette er bare for å få deg til å se dette fra en annen vinkel. Man mener bare godt, men tar ting så innpå seg at det blir ditt eget problem. 

Anonymkode: 0eaf3...363