Jeg stoler ikke på ham

[Gjest se]

Jeg MÅ kontrollere ham. Jeg klarer ikke la være. Jeg må sjekke mailen hans for å kontrollere hva han skriver om til sin kvinnelige mail venninne. Jeg må sjekke loggen på pc'n for å finne ut hvor han går på nett.

Jeg blir gal av meg selv! Riktignok har han gjort noe som "trigget" denne kontroll trangen i meg, men jeg BURDE ha kommet videre nå. Når noe er tilbakelagt, så er det tilbakelagt. Men trangen til å vite alt, alt, alt henger igjen og jeg blir ikke kvitt den.

Til gjengjeld viser jeg ham alt. Så trenger han ikke sjekke meg. Men det er ikke det at jeg sjekker som gjør meg mest dårlig, det er tanken på å bli tatt. Og det skremmer meg. Har jeg ingen skrupler igjen????

Stadig vekk prøver jeg å la være, men den grønn kledde som sitter på skulderen min vinner stadig vekk. Jeg bare MÅ. En siste gang. Etter det skal jeg stole på ham, helt sant. Helt til jeg bare MÅ en gang til, for DA kan jeg stole på ham. Og slik går tiden.

Det beste hadde sikkert vært å fortelle ham hvor fæl jeg er. Kanskje det er første skritt? Så kan han sikre seg slik at jeg ikke KAN snoke. Kanskje det kan bryte den vonde sirkelen jeg er i?

Hvis noen svarer, kan dere kanskje ikke kjefte så altfor mye på meg? Jeg er SÅ klar over at det jeg gjør er forkastelig. Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Åh, som jeg vet!

[Gjest Anonymous]

Heisan,

dette her bunner helt klart ut i dårlig selvbilde og det er tydelig at du har endel problemer å jobbe med...

Har du fått hjelp? Kanskje du skulle kontakte en samlivsterapeut eller psykolog?? Tror ikke typen din kan hjelpe så mye iallefall!

Hm.. vet ikke hva jeg kan si av gode råd... de hjelper lite alikevel vil jeg tro! For jeg VET godt hvordan du har det... Jeg har blitt flinkere.. men noen ganger bare -MÅ- jeg titte innom mobilen hans.... :-? Og finner ingenting å sette fingeren på, antaklig det som har hjulpet meg til å innse hvor dumt det er... at jeg ikke finner noe! :oops:

Vel, lykke til!

"Been there, done that"

[*nora*]

Du skriver at han har gjort noe for å "trigge" denne oppførselen din. Kanskje han da også har forståelse for det du driver med? Prøv å snakke med han om det, så skal du se at det ordner seg

Jeg har gjort det samme selv en periode, og det hender jeg må kontrollere litt innimellom... :oops: Min type har også "trigget" meg, og han er 100% ærlig med meg nå, og er fullt klar over at jeg "bare må" sjekke mobilen feks. Han synes det er helt greit, og vet at jeg må få gjøre det for at jeg skal behode tiltroen til han.

Lykke til med denne trangen din

[Gjest miriam]

ÅÅÅÅ - hvor jeg kjenner meg igjen. Er samboer nr.2 - har ikke grunn til å være så mistroisk,( men jeg vet han var utro mot nr.1) derfor lurer jeg stadig på om det gjelder meg også. Kanskje helt ulogisk - vet ikke. Jeg sjekker akkurat på samme måte som deg. Jeg har skaffet meg en mailvenn - har frihet på lik linje med ham - det hjelper. Håper tiden hjelper oss - felles sjebne osv. hilsen Miriam

[Gjest se]

Nå kan jeg ikke sjekke lenger. Jeg prøvde å sjekke litt i dag og fant ut at han har skiftet passord. Da vet han sikkert at han må ta sine forhåndsregler for å holde mitt blikk unna der det ikke skal være. Fornuften sier meg at han faktisk har KRAV på sitt privatliv og at det bare skulle mangle at jeg ikke har tilgang på hans mail kontoer. Den andre siden av meg sier: DA har han sikkert noe å skjule. Når han går hen og skifter passord, så har han HELT sikkert noe å skjule.

ÅÅÅÅÅÅ.... jeg vil ikke være slik, og jeg kjemper for å ikke vise ham mine innerste tanker. For det som har vært har vært, og hvis jeg skal bruke alt mot ham på ny og på ny og på ny og på ny...... Så kommer vi ikke videre. Jeg elsker ham, men jeg stoler ikke på ham. Ingen god kombinasjon!

Ps!

Jeg er glad andre har det som meg... selv om jeg burde ønske ingen hadde det..*s* Felles skjebne osv.

[Gjest Anonymous]

Milde måne. Noe så patetisk!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Men det vet dere allerede.

Selv tror jeg hovedproblemet deres er at dere ikke har noen tillit til dere selv, og da klarer dere ikke ha det for andre heller! Så problemet ligger inni dere selv. Gjør noe med det. Og slutt å utsette andre for denne kontrollen, styringen, manipuleringen og mistenksomheten! Det er ødeleggende, urettferdig, patetisk og kvalmt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Hadde mannen min utsatt meg for dette, ville han gått rett ut av døren.

Få dere et eget liv, pluss selvtillit jenter! Det vil sikkert hjelpe stort.

[Gjest Miriam]

Hei igjen!

Dette her gjelder nok ikke bare selvbilde. Jeg HAR et eget liv, er en oppegående dame med et rikt liv. Men - forholdet vårt har ikke vart så lenge - det handler om å bygge opp tillit. Jeg vet at det er faktisk ikke bare vi som opplever dette her. Vi er kanskje litt følsomme og det ligger av flere årsaker en liten skrekk for avvisning. DET skal vi jobbe med. Men jeg tror absolutt at våre menne må være med på å bidra til å gjøre "grunnen" i forholdet trygt. Tiden leger alle sår......- Men STYGGE og KVALME ER VI IKKE!! bare redd for å miste

[Venus]

Hei...

:oops:

Dette er ikke gjort i kjærlighetens navn. 8) For kjærlighet er TILLIT !!!

Disse to går hånd i hånd. Så jeg tviler sterkt på om du egentlig elsker han.

Eller gjelder mere denne stilen: På seg selv kjenner man andre... :blunke:

En annen sak: Har du hørt om SELVOPPFYLLENDE PROFETIER ???

Det du frykter vil du sannsynligvis oppleve. Å miste han altså. For ingen mann vil akseptere dette i lengden. Det vet vi alle...

Du bør snarest skjerpe deg. Start med deg selv. Opparbeid en tillit til deg selv aller først. Så kommer tilliten til andre mennesker etterhvert.

Og har du noe valg egentlig ??? HAN må jo stole på DEG også...

Forsøk å være litt opptatt av andre ting i livet ditt, venner, trening, hva som helst, slik at du unngår å bruke all din ledige tid på å "snoke" i din samboers privatliv. Dette har blitt en besettelse tror jeg. Er det nesten slik at du ØNSKER å oppdage noe ??? Håper du på det? :o

Du hadde sikkert ikke likt det om det var den ANDRE veien, ikke sant...

Dette er fullstendig respektløst. Slik ville jeg ALDRI ha behandlet min samboer. :evil:

Fortsett slik, og du vil fortsette å lide, og i tillegg blir både forholdet og hans kjærlighet av kortvarig karaktér !!! Eller skadelidende. :-?

Jeg syns mest synd på DEG faktisk, for det er DU som har et problem.

Innse det, og deretter gjør noe med det !!!

Beklager at jeg var litt hard her, men dette opprørte meg faktisk.

Lykke til i din videre søken etter noe...

Venus. :kgsmil:

[Gjest Anonymous]

Det er nok en grunn til at du gjør det du gjør.

Ble sånn selv men hadde riktignok tatt han i utroskap. Angrer ikke idag for jeg fant ut at han var utro under hele forholdet. Har aldri følt sånn itidligere, noe som nesten er litt skremmende. Stol på magefølelsen din. Sier den at du må sjekke så sjekk.

Håper bare for din del at du ikke finner noe slik jeg gjorde.

[tuji]

Har du snakket med ham om dette?

[Kosejente]

Helt enig med flere her at sykelig sjalusi og kontrolltrang over partneren bunner i dårlig selvtillit/selvbilde og at man ikke stoler på den andre.

Selv om man er i et forhold har begge parter rett på privatliv og å "gjøre sine egne ting". Man er ikke "ett" slik som presten påstår...

Har selv misstanke om at min mann går inn på loggen for å sjekke hvilke nettsider jeg har vært inne på. :evil: Har spurt ham direkte, men han sier nei. Har gitt klar beskjed at jeg ikke finner meg i hvis d er tilfelle at han sjekker meg.

Har selv passord på mailen som han ikke har tilgang til....er ikke interessert at i at han skal lese evt. "ting" jeg utveksler med venninner eller eventulle "nettvenner". Noe må man kunne ha for seg selv...

[Gjest Eline]

Hei du!

Jeg vet hvordan du har det. Jeg var sammen med en fyr tidligere, som var av typen som foretrakk jentevenner og ikke alltid klarte grensen mellom hva som sømmer seg og ikke når man er i et forhold. Han var aldri fysisk utro, derfor fortalte jeg meg selv at det var jeg som var gal, men etter tusen "små" episoder, som ikke føltes så små for MEG, hendte det at jeg måtte sjekke mobilen hans. Jeg fikk bekreftet mine mistanker. Jeg fortalte ham det med en gang. Han ble aldeles rasende, helt fra konseptene - og man kan jo lure på hva som sved mest, at jeg snoket eller at han faktisk var tatt på fersken i det han alltid har nektet for...

Jeg ble gravid og vi gikk til familierådgiver en periode for å finne ut av ting, vi snakket blant annet åpent om tillit og grenser. Hun sa faktisk, at dersom han ikke hadde noe å skjule for meg, og han faktisk HADDE sviktet tilliten min tidligere, kanskje han kunne prøve å forstå hvorfor jeg var utrygg? Om han kanskje kunne la meg sjekke litt, og få sjansen til å bygge opp tillit til ham igjen?

Han gikk med på det. Og så er jo alltid spørsmålet, slutter han med bedraget eller blir han bare flinkere til å skjule det heretter?

Jeg er ikke sammen med ham lenger. Av nevnte grunner, og tusen andre. Jeg er samboer med en ny mann nå, og vi har 110% tillit til hverandre. Vi har nøyaktig samme mening om tillit - den må faktisk fortjenes! Jeg ville ikke brydd meg om han sjekket min mail, tlf eller liknende. Finner han noe han har grunn til å reagere på er det jo faktisk JEG som har gjort noe galt, ikke HAN.

Nå sjekker han ikke tlf min, han stoler 100% på meg. Jeg har sjekket hans tlf en gang, da han kom hjem fra byen så hinsides påvirket av et eller annet at jeg ville sjekke om han hadde truffet noen av vennene som er borti stoff - jeg var livredd for ham!! Jeg fortalte ham det dagen etter, han syntes bare jeg var søt som bryr meg om han nok til å passe på litt. Og det hender han ber meg sjekke mailen sin, da jeg har tilgang på data og ikke han, han gir meg passordet og sier jeg skal sjekke alt, han har jo ingenting å skjule...

Drømmeforhold? Ja, det er jo egentlig det. For ingenting skal være farlig å dele. Selvsagt har vi privatliv for det. Men det ER FORSKJELL PÅ å "ha et privatliv" som noen liker å kalle det, og å ha noe å skjule. Vet DU grensene?

Det ER lov til å lure!! Du har lov til å være trygg i ditt eget forhold. Hvis ikke, bør du finne deg noen andre å leve sammen med, for utrygghet spiser deg opp innenfra. Snakk med ham om det og finn en enighet om hvordan DERE skal ha det, hva som skal gjelde for dere begge. Sier ikke at min løsning er best for alle andre, den funker i mitt forhold, men løsningen må i alle fall føles bra for BEGGE i et forhold! Ønsker du en å dele alt med, som du ønsker å dele alt ditt med, så finn deg en slik type i stedet.

[vilja]

Magefølelsen!!!!! Stol på magefølelsen!!!!!

Jeg var samboer med en i tja ca 2 år? - for ett år siden.

Jeg var gravid, men ikke med han. (Det er en annen historie -Og han ville ikke ha sex på 15 mnd, det er ei annen historie, eller alt henger vel i lag her........?????)

En dag jeg var hjemme alene, hadde ca 5 dager til termin, eller noe slikt, så baldde jeg i ei mappe han han aldri åpnet. Jeg lette etter militærmerket hans av alle ting. I mappa lå det et gammelt kjærlighetsbrev, som jeg leste, men jeg syntes det var greit at det var der. (Han har jo levd før han traff meg) . Ok, så bladde jeg videre, OG DER fant jeg litt av hvert!!!!!

UTskrifter fra mail han hadde sendt til andre jenter når han var smammen med meg!!!!

Sjekket tid og sted, og joda, de var fra en periode jeg var borte på skole. Send i 0630 tida, før han dro på jobb. Da er det viktig når man mailer/åpner mail og skriver ut før man reiser på jobb!!!

Her sammler man beviser. Trodde ikke han var så dum da at han gjemte slit, og slettet mail på dataen.

Leste så klart hele innholdet, og tekst som: Savnet deg på chatten i går og diverse slikt fra ei kozzejente!( Hu hadde samboer og to barn)

Da jeg sa at jeg hadde funnet dette, så var forsvaret hans:" Jeg ville se hvor langt hun ville gå!!!!!!"

- DA er spørsmålet; hvor langt var han villig til å gå?????!!!

Nå har han en samboer (Ett år etter) og de skal ha tvillibger i Februar. Og han sa at han hatet henne til meg før. Men men....:o :o

MAGEFØLELSEN!! De som man ikke tror er i stand til å gjøre ting, er de som oftest gjør dem.!!!- ER min erfaring.

[Gjest Anonymous]

Har vært i den samme situasjonen. Han ga meg god grunn til å mistenke han for å ha jentevenner som var kanskje litt mer enn venner. Kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Og det er fælt å ikke klare å la være å sjekke. I min situasjon skjedde det flere ganger at jeg fant ut ting om han som jeg ikke likte. Men jeg ble værende i forholdet. Jeg er ikke sammen med han lenger og sånn i ettertid ser jeg hvor mye det egentlig såret meg. Så spørsmålet er om du tror det han har gjort kommer til å gjenta seg eller ikke. Hvis ikke - ta kontakt med en psykolog det vil garantert hjelpe deg videre! Dersom han bare ER sånn og at du tror du kommer til å finne ut ting du ikke liker - da ville jeg vurdert å droppe han. Kanskje han ikke er den rette for deg? Jeg må ihvertfall ha en jeg kan stole 100% på. Da kommer nok denne trangen til å sjekke gradvis svinne hen også , tror jeg.

Er ikke sikker på at slike forhold vil vare... mitt varte i 8 år.

[Gjest Anonymous]

Det er ikke sånn som dette et forhold skal være.

Jeg tror ikke dette har så mye med selvtillit å gjøre.

Kanskje det at du forblir i forholdet har noe med selvtilliten å gjøre,

men alt i alt er det magefølelsen din som får deg til å sjekke. Den har ALDRI sviktet meg (på godt og vondt). Hvis du ikke kan stole på ham, er han da virkelig verdt det?

Man skal ha det godt og trygt med partneren sin, ikke sånn som dette.

Klem

[Gjest se]

Jeg har snakket med ham gjentatte ganger. Han VET hvorfor jeg ikke klarer å stole helt på ham, og han vet hvor MINE grenser går. Han vet mine passord overalt, jeg har ingenting å skjule. Jeg stoler på at han ikke leser saker og ting som jeg ikke har gitt ham tilatelse til å lese. Men jeg stoler ikke på ham likevel. Ikke når det gjelder hans gjøren og laden. Så rart det er...... å elske en mann uten tillit. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an, men det går. I alle fall for nå.

Tiden vil vise. Jeg ønsker desperat å stole på ham, men når jeg snakker med ham om min frykt, så blåser han av meg. Jeg kjenner vel ham, sier han. Og jeg tenker ja, jeg tror da det..... Og jeg kjenner ham så godt at jeg vet at dersom han lyver til meg, så gjør han det så elegant at jeg ikke merker det. DET har jeg lært.

Jeg vet ikke jeg. Kanskje er det helt uskyldig med mail venninner og styr, men... er det så forbannet livsnødvendig å søke så intenst etter andre kvinner for å dele tanker med?? Jeg er da her. Og kompiser har han jo. Som sagt: jeg vet ikke.

[Gjest Søta]

Heisann!

Det er synd for deg at det er slik, men jeg er glad det ikke er bare meg som er slik!! Jeg kjenner meg igjen i alt du har skrevet.

Jeg skjekker mailen hans, sjekker karakrerboka til elevene hans( han er lærer på videregående, og jeg haaater at han har pene, søte, snille, flinke og sexy bimboer til elever!) Det gjør meg så vondt at han hver dag har kontakt med disse menneskene som for han er elever, men for meg er jenter som er mye penere, søtere og mer vellykket enn det jeg er. Jeg eier jo ikke et snev at selvtillit i det hele tatt, og det vet han. Han vet alt om meg, og jeg er veldig glad for at jeg har fortalt han det. Han er ikke sint på meg, noen ganger frustrert, men det er ikke så rart!

Han sier at alt han gjør i livet sitt, er for meg. Alt dreier seg om at jeg skal bli "frisk i hodet mitt", selv om jeg sårer ham ved å ikke stole på ham. Han stoler jo på meg! Innerst inne vet jeg at jeg kan stole på ham, men det er akkruat som om jeg har et udyr som kommer fram, altfor ofte! For dette er egentlig ikke meg... Samboern min syns det var utrooolig rart at ei jente med utseende og kropp som meg (i hans øyne) skulle ha så dårlig selvtillit! Jeg ser jo i speilet, og ser at det er veldig mange som ser mindre pen ut enn meg, men uansett er det ikke bra nok. Alle er lixom meg vellykket enn mer. Er det ikke utseende, er det noe annet de er gode i. Men jeg har ingenting, ifølge meg selv. Jeg vet det er heeelt idiotisk, og jeg er sikker på at folk som ser meg aaaaner ikke at jeg har det så vanskelig med meg selv. Ingen vet hvordan jeg har det, bortsett fra samboern min.

Dette ødelegger ikke bare meg selv, men også samboern min ( selv om han sier det går bra med han, og at det er verst for meg...), så jeg oppsøkte lege, og snakket om at jeg ville ha psykolog. Han skulle sende brev til psykologen, og siden har jeg ikke sått høre noe! Dette er nesten ett år siden...

Det er ikke bare det at jeg ikke stoler på kjæresten min, men jeg tåler ikke å se pene damer i sexy små skjørt og topper på tven, spesielt hvis samboern min også er der. Og når vi er ute offentlig, så følger jeg automatisk med om han kikker på den pene jenta som gikk forbi.

Kan ikke tenke meg hva dere som leser dette syns om meg, men egentlig er jeg en snill og god jente med omsorg for andre mennesker. Det føles rett og slett ut som om jeg har to sider inni meg, en som er meg selv, og en annen som er ei heks...

Så nå ser du at det ikke bare er deg med slike tanker. Men jeg vil anbefale deg å fortelle om dette til samboern din, da ser du iallfall om han er så glad i deg at han vil holde ut og heller hjelpe deg, eller om han ikke gidder og vil ut av forholdet. Det er vel noe du må risikere, men da ser du iallfall hvor du har ham! Hvis han vil ut av forholdet, uten engang å PRØVE å hjelpe deg, så er han vel ikke sååå mye å samle på...?

Vil også råde deg til å ta kontakt meg psykolog, håper legen din tar dette mer alvorlig enn min lege gjorde! Du kan jo ja med deg samboern din, jeg syns det var fint å få hjelp av min til å prate, når jeg selv hadde gråten i halsen, og tårene i øynene...For dette er det skikkelig vondt å gå med, for vi er jo egentlig ikke noen udyr...

Lykke til! Klem fra meg