Jeg vil ikke bli som faren min

[AnonymBruker]

Jeg er voksen. Midt i 30-årene. Jeg har samboer, og er pappa til en ettåring. 

Faren min var voldelig. Roligere nå. Tror ikke han er voldelig lenger. Han er derimot ofte sint, utålmodig, overreagerer, tåler ikke å ha feil, surmuler ofte + mye mer. 

Jeg har alltid vært redd for å bli pappa, for jeg ser faren min i meg selv. Det siste jeg vil er at mine barn skal vokse opp med en far som faren min. Jeg motarbeider alle dårlige egenskaper jeg hater med min far, men det er vanskelig. Det eneste som er lett å motarbeide er volden. Jeg finnes ikke voldelig, og har aldri noen trang for å slå. Men jeg er utålmodig. Blir oppgitt når barnet sutrer, selv om jeg ikke vil det. Jeg vet hvorfor barnet sutrer, men likevel presterer jeg å bli utålmodig. 

Jeg blir irritert på samboer når hun ikke hører hva jeg sier første eller andre gang. Hater å gjenta. Jeg blir sur når hun glemmer ting - selv om jeg også kan glemme akkurat det samme. Jeg blir oppgitt når hun ikke forstår hva jeg vil frem til, selv om jeg heller ikke forstår når hun forklarer. Jeg vil jo ikke bli irritert, men blir det likevel. Hvorfor blir jeg irritert når hun ikke hører hva jeg sier første gangen? Jeg hater å gjenta meg selv? Hvorfor?!

Jeg har misofoni, og kan ha gode og dårlige dager. Vet ikke hvordan dette ellers påvirker meg. 

Jeg blir irritert over ting som jeg ikke vil bli irritert over, men likevel blir jeg irritert. Jeg blir mer og mer lik faren min, og det hater jeg. 

Jeg finner ingen verktøy for å endre på dette. Jeg har veldig god selvinnsikt. Jeg vet hvem jeg er, men trøbler veldig med å holde mine dårlige egenskaper skjult når jeg må. 

Jeg har lyst å prate med en psykolog, men det er jo evig lang kø. Men trenger jeg psykolog? Kan jeg prate med en terapeut? Hvem er best å prate med? Hvem er flinkest til dette? 

Anonymkode: 2ae52...72f

[Gjest Freakingawesome]

Har ingen svar til deg, men dette kunne likegreit vært meg. Er i starten av 30årene og sliter med å holde de samme impulsene nede. 

Synes dette er så rart da jeg for det meste er oppvokst med mamma, som er et veldig rolig, tålmodig og avbalansert menneske. 

Lurer på om slike ting er genetisk. 

Samtaler med psykolog har hjulpet litt, og jeg klarer å styre de verste impulsene, og jeg lar det ikke gå ut over andre så godt jeg kan. 

Lykke til, finner du en løsning så si ifra. 

Endret 28. januar 2021 av Freakingawesome

[AnonymBruker]

Du trenger å jobbe med stressreduksjon og å gjenkjenne situasjoner hvor du blir stressa = utålmodig. Du reagerer på stress med å automatisk bli utålmodig, også irritert. Det er veldig vanlig å reagere med irritasjon når man er i stressende situasjoner. Lite søvn, lavt blodsukker osv kan spille inn på dette også. Men det høres ut som om det ikke skal så mye til før stress gjør deg irritabel. 

Du må lage plass hvor du har tid til å gjenkjenne, også snu reaksjonen. 

Ditt mønster: Stress - > irritasjon. 

Hva ditt mønster bør være: Bevisst på at du nå er inne i en situasjon som kan føre til stress - > stopp og pust - > velge å reagere annerledes, med latter eller rolig fortsette å lete etter vottene barnet har rotet bort.

Det vil ta mye jobb og tid å snu på mønsteret. Hjernen er vant til å reagere på en viss måte, og jobb må til for å lære hjernen å reagere annerledes. I starten må du hele tiden være bevisst på hvilke situasjoner du er i. Du må være bevisst på humøret og tankene dine hele tiden, slik at du kan bryte det gamle mønsteret og legge inn det nye mønsteret. Jo mer du klarer å gjøre dette, jo mer automatisert vil det bli: til du endelig slipper å aktivt tenke på det, for hjernen din vil følge det nye mønsteret uten hjelp fra deg.

Jeg anbefaler apper som kan lære deg meditasjon. Jeg selv har fått stort utbytte av å lære meditasjon, for nå gjenkjenner jeg hva 'ro' er og klarer å få det frem i enhver situasjon. Jeg bare stopper opp, tar et pust, og kjenner at hele kroppen min blir rolig. Det tar jobb, som sagt, men det er en uunnværlig skill jeg ikke kunne vært foruten. 

 

Anonymkode: 6a852...495

[AnonymBruker]

Det er bra at du erkjenner dine svake områder og ønsker å gjøre noe med det. At du er bevisst når det skjer, er veldig viktig. Kanskje det da i det øyeblikket vil hjelpe om du sier høyt til feks din samboer når du blir irritert fordi du må gjenta noe: Nå kjenner jeg at jeg blir irritert, det er min reaksjon og jeg vet det er feil. La meg komme nærmere og si det igjen (eller tilsvarende)

 

Erkjenn følelsen du får overfor de du reagerer på. La de også vite at det er ditt mønster og ikke har noe med de å gjøre. Trekk pusten dypt og pust ut med munnen og start på nytt. Bare det å si det høyt hjelper faktisk utrolig mye. Det er kanskje et steg du kan prøve.

Om du merker i ettertid at 'skitt, der reagerte jeg idiotisk igjen', så kan du gå til vedkommende og unnskylde deg og forklare at du ønsker å endre reaksjonsmønstret ditt (om det er en voksen) og arbeider med det.

Anonymkode: eae2f...e18