Mistet mamma og pappa samtidig.

[AnonymBruker]

For 6 måneder siden døde både min mor og min far i en bilulykke samtidig. Hadde håpet etterhvert at det skulle bli bedre, men det blir aldri det. Alt føles så meningsløst. Føler at hele verden bare fortsetter som om ingenting har skjedd. Vanskelig å måtte dra på skolen og late som at det har blitt bedre, smile og være glad. For det er sånn jeg vil at folk skal oppfatte meg. Vil ikke at alle bare skal syntes synd på meg og assosiere meg med deres død. Er bare utrolig vanskelig å gå rundt å late som hele tiden. Jeg prøver å engasjerte meg i vennene mine sine liv, men deres problemer og samtaleemner føles bare så meningsløse. Noen andre som har det på samme måte? Noen tips til å få det bedre?

-Jente 15 år

Anonymkode: 3183a...08a

[Live88]

Du må jo få profesjonell hjelp, kjære deg!❤️ Ta kontakt med helsesykepleieren på skolen, rådgiveren din, læreren din, fastlegen din eller noen andre voksne som kan hjelpe deg til rett instans! Om det er vanskelig å si det med ord så kan du skrive, bruk gjerne det du har skrevet her og gi!

[AnonymBruker]

Det er ikke rart det ikke føles bedre, og du trenger ikke gå rundt å late som. 6 mnd er ikke lenge når vi tenker på sorgen av å miste noen man er glad i. Å miste foreldre i så ung alder er enda vanskeligere,  å miste begge to på en slik brutal måte må være ufattelig vanskelig. Gi deg selv tid. Du har lov til å være lei og sint, gråte og skrike. Du har også lov til å være glad og le. 

Har du noen gode omsorgspersoner som du bor hoss? Prat med dem, med skolen, med helsesøster, få dem til å hjelpe deg. De kan på ingen måte ta bort sorgen din, men kan være fine og prate med og kan hjelpe deg med å få profesjonell hjelp, det trenger du. Dette må du ikke prøve å takle alene. Kondolerer så masse❤️

Anonymkode: 15119...13b

[AnonymBruker]

Å kjære deg, nå fikk jeg lyst å sende deg en klem. Jeg mistet moren min i vg3, så det kan jo ikke sammenlignes engang med hva du må oppleve. Men jeg kjenner meg virkelig igjen i følelsene du beskriver. Du er ikke alene om å kjenne på meningsløshet. Det skulle jo ikke bli sånn! Men så er det sånn, og alt inni meg stritter imot den følelsen. At det faktisk skjedde. Jeg klarer ikke bry meg om trivielle problemer andre deler, small talks, hva som helst. Livet blir jo aldri slik det skulle.

Jeg er så lei meg for at akkurat du måtte oppleve denne siden av livet, og i altfor ung alder. Kan jeg spørre hvem du bor med? Om det er nær familie til dine foreldre kanskje? Har du søsken du kan dele tanker og den dype sorgen med? For du er fremdeles midt i denne sorgen, og den vil aldri slippe taket; MEN du kommer til å lære deg å leve med den. Du vil kjenne på livsgleden igjen en gang, på ekte. Og minnene om dine foreldre vil bringe deg varme i hjertet, ikke bare bunnløs sorg som du er fanget i nå, så kort tid etter. 

Dette kommer til å gå bra. Jeg tenker ofte at jeg har mamma med meg hvor enn jeg er, og jeg ønsker å gjøre henne stolt. Jeg vet hun ville ønsket at jeg hadde det bra, at jeg kom til å klare meg. Jeg ønsker å virkelig forsøke å gjøre det beste av livet, jeg respekterer det i en større dimensjon med den vissheten om at hun mistet det så ung. Det er flere år siden hun døde, men jeg var der du er. Og du vil med tiden til hjelp, kjenne bedre dager. Men det er veldig viktig at du får snakket med noen som kan være der for deg.

Anonymkode: 4458e...bc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke rart det ikke føles bedre, og du trenger ikke gå rundt å late som. 6 mnd er ikke lenge når vi tenker på sorgen av å miste noen man er glad i. Å miste foreldre i så ung alder er enda vanskeligere,  å miste begge to på en slik brutal måte må være ufattelig vanskelig. Gi deg selv tid. Du har lov til å være lei og sint, gråte og skrike. Du har også lov til å være glad og le. 

Har du noen gode omsorgspersoner som du bor hoss? Prat med dem, med skolen, med helsesøster, få dem til å hjelpe deg. De kan på ingen måte ta bort sorgen din, men kan være fine og prate med og kan hjelpe deg med å få profesjonell hjelp, det trenger du. Dette må du ikke prøve å takle alene. Kondolerer så masse❤️

Anonymkode: 15119...13b

Takk for svar💓Bor hos en veldig fin fosterfamilie som jeg egentlig trives veldig godt i. Men det føles bare så rart å ikke bo med noen av menneskene jeg har vokst opp med, ettersom broren min er på folkehøyskole. Føles litt som å være på besøk hos en venninne og må liksom være høflig på en annen måte. Tørr ikke «sleppe» meg løs på samme måte og slappe av som om jeg var hjemme. Snakker ofte med kontaktlæreren min og med faren i familien jeg bor hos, men er redd de skal bli lei av at jeg snakker om det. De vil jo at jeg skal komme meg videre etterhvert, men det klarer jeg ikke.

Anonymkode: 3183a...08a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Takk for svar💓Bor hos en veldig fin fosterfamilie som jeg egentlig trives veldig godt i. Men det føles bare så rart å ikke bo med noen av menneskene jeg har vokst opp med, ettersom broren min er på folkehøyskole. Føles litt som å være på besøk hos en venninne og må liksom være høflig på en annen måte. -Du må ikke være høflig, kjære deg. Du må være deg selv 100%. Det er kjempeviktig akkurat nå! Ikke undertrykk følelsene når de blusser opp midt i middagen, eller når dere ser the voice fredagskveld og du har smilt hele uken. La tårene renne, du trenger ikke forklare noenting. De forstår. Fosterforeldrene har tatt deg imot for de ønsker å hjelpe deg. De trenger å se hvordan du virkelig har det for å best kunne hjelpe deg. Du trenger å slippe de innpå deg for at du skal få det bedre. Ikke bygg en mur rundt deg for å unngå å slippe andre inn❤❤

Tørr ikke «sleppe» meg løs på samme måte og slappe av som om jeg var hjemme. Snakker ofte med kontaktlæreren min og med faren i familien jeg bor hos, men er redd de skal bli lei av at jeg snakker om det. De vil jo at jeg skal komme meg videre etterhvert, men det klarer jeg ikke.

De krever ikke at du skal komme deg videre, dette er ikke noe en en ung tenåring skal måtte håndtere alene. De ønsker at du skal få det bedre, ja, men for å komme dit må du ventilere. Du må la følelsene dine slippe ut, du må slippe alt løs, om det så stopper etter 5minutter fordi det var nok, bare slipp det ut.

Anonymkode: 3183a...08a

Du må ikke tvinge den masken foran deg hver eneste dag på skolen, og hjemme hver eneste kveld. Du trenger et fristed. Det er rommet ditt, der du bor nå. Kjempebra at du har god kontakt med din fosterfar og kontaktlærer. Håper du kan fortelle dem at det er vanskelig å smile hele tiden, fordi du føler det er falskt. Da kan de forhåpentligvis fortelle deg at absolutt ingen forventer det av deg heller. Snakker du jevnlig med din bror? Klarer han å åpne seg for deg? Dere har virkelig godt av hverandre i denne tiden, og all tid fremover. Om dere så ikke bor sammen, hold kontakten. Hold ut, for livet kan smile for deg også i fremtiden, om du tillater det. Men da må du bearbeide dette, ikke undertrykk det. Kanskje du ikke er helt klar for det enda, noe jeg tenker er helt naturlig. Da er det bra at du begynner å bli obs på det, og kan ta tak i at dette er for vanskelig for deg å håndtere alene. Ingen skal måtte det❤

Anonymkode: 4458e...bc5

[K.B.E]

Så forferdelig trist! Skjønner godt det føles tungt, og spesielt å miste dem begge samtidig i så ung alder. Når jeg har mistet noen jeg er glad i har det hjulpet å gjøre ting jeg liker, så har det gått litt i bølger hvordan det går. Hørtes lurt ut som skrevet over her å snakke med forsterforeldrene dine slik at de best mulig kan hjelpe deg.

[Melena]

6 mnd er dessverre ikke så lenge. Gi deg selv mer tid, og bare vit og tro på at ting blir meningsfullt igjen!!! Det lover jeg deg. Men «hullet» vil nok alltid være der. Men det blir enklere å leve med.
Jeg har fortsatt Mor som kontakt på tlf,, jeg greier ikke slette nr hennes fra lista. Og det er snart 8 år siden hun døde. Og i brøkdelers sekunder glemmer jeg at hun er død, og da går det opp litt mer for hver gang at,, pokker, mora mi er død liksom?!!? Men klumpen i magen, suget, den fæle surrealistiske følelsen sitter ikke der lenger. Men et lite «hull». 
Sender deg en klem❤️ 

[AnonymBruker]

Hjerteskjærende å lese. Det er fryktelig å miste foreldre i din alder.

Anonymkode: 2f8f0...1e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2021 den 22.23):

For 6 måneder siden døde både min mor og min far i en bilulykke samtidig. Hadde håpet etterhvert at det skulle bli bedre, men det blir aldri det. Alt føles så meningsløst. Føler at hele verden bare fortsetter som om ingenting har skjedd. Vanskelig å måtte dra på skolen og late som at det har blitt bedre, smile og være glad. For det er sånn jeg vil at folk skal oppfatte meg. Vil ikke at alle bare skal syntes synd på meg og assosiere meg med deres død. Er bare utrolig vanskelig å gå rundt å late som hele tiden. Jeg prøver å engasjerte meg i vennene mine sine liv, men deres problemer og samtaleemner føles bare så meningsløse. Noen andre som har det på samme måte? Noen tips til å få det bedre?

-Jente 15 år

Anonymkode: 3183a...08a

Åh, lille venn. Det vil bli bedre etter hvert .❤️
Be om hjelp, noen å snakke med.

Jeg har så vondt av deg. Jeg mistet min far da jeg var 14, det tok lang tid før alt ikke føltes meningsløst lenger.

Livet har mye bra å by på for deg, men akkurat nå skjønner jeg at det er vanskelig å se. 

Anonymkode: 321b3...e9b

[AnonymBruker]

Sorg er ikke noe som går over. Man må lære å leve med den. Sorg er statisk. Innimellom er dem sterk, andre ganger mer i bakgrunnen.. 
Og 6 mnd er jo ingenting!!! 
søk hjelp og senk forventningene. 
Tror ikke egentlig noen normale mennesker forventer at du skal være tilbake til hverdagen så fort. ❤️ 

stor trøsteklem ❤️❤️
 

Anonymkode: e7907...57f

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: e7907...57f

[AnonymBruker]

Jeg leser denne nå. Veldig bra!!

Anonymkode: e7907...57f