Er det håp?

[erdethåp]

Hei!

Veldig uvant for meg å legge noen innlegg på slike forum, men tenkte at det noen ganger er godt å få noen andres synspunkter og eller erfaringer.

Kort fortalt har min kjæreste gjennom de siste 13 år valgt å gjøre det slutt. Vi er omtrent midt i livet. Bor ikke sammen, grunnet barn på hver vår kant som vi ikke har villet at skal måtte flytte på seg, men vi har investert i hytte, hund etc etc. Vi som alle andre par har hatt våre utfordringer opp gjennom, men alltid klart å jobbe oss gjennom det.  Jeg tok opp for noen uker siden at jeg følte vi ikke snakket så mye sammen lenger, og her for 1 uke siden, spurte jeg om hun hadde det bra, om vi hadde det bra, om følelsene fortsatt var der. Det virket som om det var en katalysator, og etter noen minutter så beklaget hun, men at det var slutt. Vinglingen måtte stoppe. Hun følte ikke på de «rette» følelsene lenger, eller de var ikke like sterke og savnet etter meg var ikke der lenger i samme grad.

Vi har etter det pratet litt sammen, og hun nevner at det sterke i vårt forhold har alltid vært; en total trygghet og tillit til hverandre, veldig godt samarbeid – aldri vært noen issues om det praktiske eller hvem som bidrar, hun har følt en fullstendig aksept av hele henne, jeg har alltid vært der om det er noe som må fikses (for henne så er kjærlighetsspråket tjenester), jeg har vært hennes familie, støtte, og følelsene har vært veldig sterke i så mange år. Hun ville så veldig gjerne at det skulle fungere. Og helt frem til kun en mnd tid siden, så snakket hun ofte om fremtiden vår sammen, at vi skulle bli gamle sammen. Jeg har heller ikke gjort noe «galt» som hun nå kunne sette fingeren på.

Det som har slitt, er selvfølgelig at vi ikke bor sammen, at vi har barn på hver vår kant (selvom vi alle har vært mye sammen) At jeg ikke alltid har evnet å lytte til henne og hennes behov. At vi spesielt de siste 5 år hatt mange utfordringer av ganske tung karakter med mine barn og litt med  hennes barn også, og nå i det siste halve året jeg selv møtt litt veggen grunnet alle disse utfordringer. Som har gjort at mitt overskudd har sunket betraktelig. Hun har tenkt at vi kanskje ikke har hatt en reell sjans til å faktisk være kjærester, pga alle utfordringer vi har måttet takle. Men tidligere så har vi følt på at det faktisk har vært en av våre største styrker som par, nettopp alt det vi har vært gjennom og håndtert.

Det jeg tenker en del på, er at hun har i alle år slitt med ganske tunge depresjoner. Som går opp og ned. Før har jeg alltid vært med å løftet henne opp. Men mens de har stått på, så har hennes følelser ovenfor meg blitt mindre og hun skyver meg bort. Denne gangen (hun har egentlig vært tung siden sommeren) så har jeg ikke klart å være en like stor støtte grunnet at jeg har møtt litt veggen selv. Og hun forteller at har følt på at hun da ikke har klart å være den støtten hun selv mener jeg fortjener og trenger. Hun har også hatt det litt tungt med eget barn og barnets far, en slitsom jobb. Og et dårlig selvbilde. Hun sier at jeg må komme meg videre og at hun trenger å være alene. Hun må finne seg selv og det må hun gjøre uten meg.

Jeg har fortalt at jeg respekterer hennes avgjørelse. Og at vi begge må finne tilbake til litt overskudd igjen. Jeg forstår at det er slutt. Jeg står nå i villrede. Skal jeg «gi opp» ?  Jeg har tatt en del grep selv for å finne tilbake til den «gamle» meg. Skal jeg også mentalt fokusere på en fremtid uten henne? Hun ønsker jo  et vennskap og er veldig redd for å miste meg, men kan man kun være venner, og er det mulig med et vennskap hvor ingen av partene har noen andre forhåpninger? Jeg har vanskelig å slippe tankene om at hennes depresjon har mye av «skylden», om man kan si det sånn. Og at hun egentlig hadde trengt meg nå mer enn før, men hun ønsker så tydelig avstand og orker ikke å forholde meg til meg. Jeg ønsker  henne tilbake, men bør jeg slippe? Så mange tanker.. noen innspill til hva jeg bør gjøre? Normalt er jeg ganske handlingsorientert, men har ikke kontaktet henne (foruten 2 samtaler vi har hatt i helgen), har heller ikke endret noen statuser på face eller lignende, pakket sakene hennes eller lignende. Og har ikke tvunget frem en enda raskere prosess, om man kan si det sånn.

Men hva bør jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Leste innlegget ditt tidligere i dag, og ser det ikke har vært noen svar. Det er veldig vanskelig og vite om det er håp. Jeg tenker du lar lurt i å ta avstand og gi henne den spacen hun ber om. Jeg ville rett og slett gjort meg utilgjengelig litt. Da får hun kjent på hvordan livet er uten deg. Dersom det er depresjon eller rett og slett bare at hun trenger en pause så finner hun ut av det og vil ta kontakt. Du virker som en veldig fin fyr, og jeg tenker hun er veldig som har en kjæreste som bryr seg så masse om henne. Lykke til ❤️ Oppdater gjerne hvordan det går.

Anonymkode: 16e96...5f1

[erdethåp]

Hei! 

Takk for innspill. Og kommer til å holde avstand. Nå er vi jo pr definisjon ikke lenger kjærester , men skal oppdatere. Og takk for hyggelige ord.