Hjelp! Jeg aner ikke hva jeg skal utdanne meg til!

[AnonymBruker]

Jeg er en 22 år gammel jente, som for tiden får AAP fra nav pga psykiske utfordringer. Jeg gikk på DPS, men de ønsket kognitiv terapi, noe jeg sa nei til da jeg vet man blir forverret en god stund. Jeg blir aldri frisk, jeg kan bli bedre og ha det greit, men aldri helt frisk. Jeg er oppvokst med lidelsene, det forsvinner ikke på 1-3 år med terapi. Først skal de dra deg ned i helvete, for så å dra deg opp igjen? Glem det!🤣Jeg skal snart inn for samtale hos veileder igjen, for å snakke om arbeidsrettet tiltak for våren, noe jeg gruer meg til. Jeg har tidligere hatt to jobber, og gruet meg til begge to. Det å jobbe med mennesker i «team» som skal sjefe over hver ting du gjør, mens du flyr rundt og tar 3 kunder samtidig fordi dem selv er late, nei takk. Ryddehjelp i en relativt stor frisørsalong ødela meg helt. Jobbet senere i privat barnehage og trivdes greit der, men jeg ble for mentalt sliten av så mye lyd. Jeg får migrene av for høye lyder, lukter og inntrykk/stress. Jeg er også høysensitiv, så tar til meg energien til folk lett. Der har jeg med tiden lært meg å gi mer f***, men jeg trives best med selvstendig arbeid. Jeg HATER å gå på nav, for det er bare minstetrygd, og med masse kredittgjeld fra dumme kjøpt for noen år siden, er det umulig å komme seg økonomisk eller spare. Jeg mangler Matematikk 2P-Y bestått, noe jeg tenker å gjøre på egenhånd i mai, skal melde meg på den på mandag. Jeg må bare prøve å gjøre det alene hjemme, og så ta eksamen i mai. For Nav har vært for trege med å hjelpe meg med å komme inn for no opplæring i matte ved vgs eller lignende. Så jeg skal jobbe på nå frem mot mai, bruke all min tid på den eksamen, for å forhåpentligvis kunne studere til høsten. Arbeidslivet er for krevende uten utdanning, og det intr meg heller ikke å jobbe uten utdanning, da det er 0 sikkerhet for fremtiden. Jeg tenker å få med fastlegen og eventuelt nav til å sende inn bekreftelse på at jeg trenger tilleggsstipend hos lånekassen pga nedsatt funksjonsevne. Altså aldri i livet om jeg klarer å jobbe ved siden av studiene. Om jeg skal leve med migrene, generalisert angstlidelse, agorafobi/klaustrofobi og OCD hver dag så, men det vil jeg helst ikke. Og btw jeg er diagnotisert med uspesifikk angstlidelse, altså jeg har litt av hvert. Både GAD, panikkangst og sosial angst. Fyller ikke kravene på alle tre, men fyller kravene på angst i helhet om det gir mening. Kjenner meg best igjen i GAD, den jeg har slitt mest med i 2020.

 

Det jeg trenger råd til:

Jeg ønsker å mestre jobb slik at jeg kan tjene penger. Jeg trenger å jobbe selvstendig, eventuelt kan det å jobbe sammen med andre om det er snakk om mekaniker eller lignende yrker, være aktuelt. Men jeg jobber heller kontorjobb enn i barnehage. Butikk/senter eller innestengte steder er uaktuelt. Også steder jeg må ta heis, fly eller offentlig transport.

 

Jeg ønsker utdanning som gir høy lønn etterpå, som jeg som sagt kan jobbe mer selvstendig, og faktisk kan trives på jobb. En jobb som kanskje lar deg jobbe hjemmefra enkelte dager, eller gir deg litt fleksibel tid. Broren min jobber som teknisk tegnet, og har to timer før og etter jobb til disposisjon, om han trenger å starte senere eller slutte før.

 

Høy lønn er viktigst for meg, og jeg må kunne komme inn med et snitt på ca 4-4.1. Har tenkt litt på regnskapsfører, noen som har erfaring med det eller lignende yrker?

 

Jeg kunne faktisk også trivdes som bilmekaniker, da jeg intr meg veldig for bil, og lærer mye av broren min som er det! Men aner ikke hvordan man isåfall går frem🤣

 

Råd til yrker eller fremgangsmåte? Føler jeg aldri kommer til å takle et yrke, men jeg må jo bare prøve. Ønsker virkelig ikke uføretrygd, vil heller tjene mye og jobbe enn å få lav trygd, uansett hvordan det sliter på psyken.

Anonymkode: 6a060...d92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For Nav har vært for trege med å hjelpe meg med å komme inn for no opplæring i matte ved vgs eller lignende

Det første du må skjønne her i livet er at det er ditt liv, og hvis du ønsker å gjøre noe så er det du som er ansvarlig for å få det til. Du kan ikke leve hele livet med NAV som en krykke. Ta tak selv, og få ting gjort. 
 

Anonymkode: 2b7b1...2f4

[AnonymBruker]

hva med både bilmekaniker og regnskap? fagbrev som mekaniker først. så starter du for deg selv når du er lei av masse kollegaer?😁evt kan du ansette noen som mekaniker?

hilsen syk, bilgal dame som også synes økonomi er spennende🥰

Anonymkode: 05cd9...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

hva med både bilmekaniker og regnskap? fagbrev som mekaniker først. så starter du for deg selv når du er lei av masse kollegaer?😁evt kan du ansette noen som mekaniker?

hilsen syk, bilgal dame som også synes økonomi er spennende🥰

Anonymkode: 05cd9...5c0

Har tenkt på dette! Men aner ikke hvordan jeg går frem for å bli bilmekaniker 😕 Jeg vet ikke om jeg er nødt til å gå vgs om igjen som det, eller om det er en annen vei å bli det. Digger bil, så det hadde ikke gjort meg noe som helst å drive med bil. Jeg er veldig feminin av meg, så folk blir nok sjokkert. Men jeg er så drittlei av å betale andre for å fikse min egen bil😅Takk for råd! Mulig jeg tar bilmekaniker og så regnskap via nettet eller lignende.

Anonymkode: 6a060...d92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det første du må skjønne her i livet er at det er ditt liv, og hvis du ønsker å gjøre noe så er det du som er ansvarlig for å få det til. Du kan ikke leve hele livet med NAV som en krykke. Ta tak selv, og få ting gjort. 
 

Anonymkode: 2b7b1...2f4

Ok så du mener jeg bruker nav som en krykke? Jeg har vært på nav i ca 6mnd, og aldri tidligere. Jeg var der på aap grunnet behandling hos DPS og psyken som gjorde at jeg måtte flytte ut hjemmefra, fordi traumer og vonde ting lå igjen hjemme i huset mor og far bor i. Når jeg får minstetrygd på 10.500kr i mnd, og jeg har en leie på 5.500kr i mnd+ strøm, + bilforsikring (er nødt til å ha bil), +++

Hvordan tenker du at jeg skal klare å betale sonans for en opplæring i matte, en sum på sikkert 8000kr? + eksamensavgift.

Det er jo dette som gjør at jeg trengte hjelp av nav til faget mitt, ikke fordi jeg er lat. Jeg skrev ganske greit og enkelt at jeg er drittlei nav og vil studere, kanskje lurt å lese hele innlegget før du kommenterer slike ting. Men jeg har valgt å ta meg av det på egenhånd hjemme, og så søke til høyskole/universitet.

 

Men jeg spurte hovedsaklig om råd eller forslag til yrker eller utdanninger osv.

 

- mvh ts

Anonymkode: 6a060...d92

[AnonymBruker]

kan du ikke studere, og ha studiet som tiltak mens du mottar aap? i så fall kan nav dekke utgifter ifb studiet. og du bør søke studielån!

det går også an å kontakte læresteder og spørre om dine muligheter(det kommer ikke nav til å gjøre, det er ditt ansvar).

synes en økonomisk bilmekaniker høres knall ut😁at jeg ikke gjorde dette for mange år siden da jeg faktisk kom inn på den linjen(som het bilmekaniker-i dag aner jeg ikke)

kunne også spart alle de pengene jeg betaler årlig, og investert de🙂hadde hatt en pen sum da😁

Anonymkode: 05cd9...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

kan du ikke studere, og ha studiet som tiltak mens du mottar aap? i så fall kan nav dekke utgifter ifb studiet. og du bør søke studielån!

det går også an å kontakte læresteder og spørre om dine muligheter(det kommer ikke nav til å gjøre, det er ditt ansvar).

synes en økonomisk bilmekaniker høres knall ut😁at jeg ikke gjorde dette for mange år siden da jeg faktisk kom inn på den linjen(som het bilmekaniker-i dag aner jeg ikke)

kunne også spart alle de pengene jeg betaler årlig, og investert de🙂hadde hatt en pen sum da😁

Anonymkode: 05cd9...5c0

Jeg trodde ikke det var mulig å få både studielån og aap samtidig? Eller tar jeg helt feil? Jeg har jo rett på studielån/stipend til høsten om jeg består matten i mai, da kan jeg søke om nedsatt funksjonsevne, som gjør at jeg får 50.000 ekstra i året, altså 4k i mnd omtrent, da ligger jeg på 15.500-16.000 i mnd, noe som er myee mer enn det jeg får nå!

Men som lærling i bilmekaniker ol. så har man jo også lærlinglønn, så jeg vet liksom ikke helt hvilken vei man skal tenke🤣

Anonymkode: 6a060...d92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg trodde ikke det var mulig å få både studielån og aap samtidig? Eller tar jeg helt feil? Jeg har jo rett på studielån/stipend til høsten om jeg består matten i mai, da kan jeg søke om nedsatt funksjonsevne, som gjør at jeg får 50.000 ekstra i året, altså 4k i mnd omtrent, da ligger jeg på 15.500-16.000 i mnd, noe som er myee mer enn det jeg får nå!

Men som lærling i bilmekaniker ol. så har man jo også lærlinglønn, så jeg vet liksom ikke helt hvilken vei man skal tenke🤣

Anonymkode: 6a060...d92

jeg fikk aap og studielån samtidig. (høyere utdannelse).

dtit i at det er lærlinglønn; det er bare en periode av livet ditt☺️tenk så kjekt det blir å drive med noe man liker-og på sikt kan pengene rulle inn😂

men bare for å utelukke; du har ikke tenkt å ha økonomi som hovedstudie?

for eksempel BA i økonomi og adm?

Anonymkode: 05cd9...5c0

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler å utdanne deg innen IT. Det er en up-and-coming bransje som det ligger mye penger i, og du kan jobbe hjemmefra, i tillegg til å ha ekstremt fleksibel arbeidsdag (du får et oppdrag som skal fullføres innen da og da, så det er opp til deg hvordan du fordeler tiden). 

Det er en del sosialt med tanke på møter, men det er også mye morsomt som skjer med kollegaene også. Gratis lunsj på jobb, escape-room, konkurranser etc. 

Kjenner en som jobber på QT (et firma) og tjener rundt 800 000 i året. Så kikk litt på det! 

Anonymkode: 234f8...c9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

jeg fikk aap og studielån samtidig. (høyere utdannelse).

dtit i at det er lærlinglønn; det er bare en periode av livet ditt☺️tenk så kjekt det blir å drive med noe man liker-og på sikt kan pengene rulle inn😂

men bare for å utelukke; du har ikke tenkt å ha økonomi som hovedstudie?

for eksempel BA i økonomi og adm?

Anonymkode: 05cd9...5c0

Hvis jeg skal gå mekaniker må jeg jo hovedsaklig gå kjøretøy fag på 2vgs, altså ta de fagene som mangler, for så eksamen og videre lærling. Jeg tenker å kanskje ta økonomi og ledelse m/autorisasjon som regnskapsfører via nett, og så eventuelt vgs fagene på en videregående skole her. Litt usikker, må tenke litt og snakke med skoler osv 😕

Anonymkode: 6a060...d92

[AnonymBruker]

Du kan ta kontakt med fagopplæringskontoret i fylket ditt. De vil kan hjelpe deg å finne en jobb som praksiskandidat i en bedrift som ansetter bilmekanikere for lette kjørtøy. Da kan du ta læretiden i bedrift (lengre læretid enn to år, siden du ikke tar VGS) og få fagbrev. 

Anonymkode: 79d31...e36

[AnonymBruker]

Få deg truckførerbevis , så kan du kjøre rundt alene

Anonymkode: 79d31...e36

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt hinsides å takke nei til et psykiatrisk tilbud hvis du sliter så mye. Jeg har vært ute av studier i to år grunnet alvorlig depresjon, angstplager og et alvorlig selvmordsforsøk. I tillegg har jeg kronisk, daglig migrene. Jeg har mange traumer fra barndommen å jobbe meg gjennom, og jeg skulle ønske at jeg fikk tatt denne kampen mye tidligere. Men jeg ble nå lært å holde munn og ikke si noe. Og ja, det tar tid med behandling, og det tar lang tid før man merker bedring, men hvis målet er å bli bedre er dette ingenting i forhold til et langt liv med bedre livskvalitet. Jeg sliter meg fortsatt gjennom studier, men jeg får jevnlig oppfølging fra psykiater, nevrolog og fastlege, og prøver mitt ytterste for å ta grep om mitt eget liv siden jeg for et år siden lå på intensiven. Jeg klarer ikke nok, jeg stryker på noen eksamener som jeg må ta opp igjen, jeg klarer ikke å følge med på alt som skjer, men jeg ville aldri ha takket nei til et psykiatrisk helsetilbud når jeg først har klart å ta det steget å få hjelp. Jeg har vært en kasteball både i psykiatrien og når det gjelder migrenen, og det er ekstremt frustrerende. Hvis det ikke hadde vært for den privatpraktiserende psykiateren min som til tider traff meg to ganger i uken hadde jeg ikke kommet så langt som nå. Helse kommer først, og du kommer til å slite med studier og arbeidsliv hvis du ikke vil ofre litt tid på å ta et steg tilbake for å kunne ta flere steg fremover. 

Personlig studerer jeg medisin. Det er hardt og langt løp, særlig når jeg er innom psykiatrien ettersom mye av det jeg har gjennomgått er så ferskt, men i det minste får jeg en sikker jobb med mulighet for å jobbe både privat og offentlig. Hvis jeg jobber privat har jeg større mulighet til å styre min egen arbeidshverdag og få høyere lønn, og det er fleksible jobbmuligheter hvis jeg måtte endre på noe grunnet helsen min. Jeg ser for meg en spesialitet med lite vaktbelastning for eksempel. Det er nok ikke den riktige retningen for deg ut ifra hva du ser for deg, men det er viktig å være realistisk i alle deler av løpet. Både det å komme inn, gå løpet, få deg en jobb som du trives med samt arbeidsforhold, arbeidstid og fleksibilitet som passer deg. Muligens kan det også være lurt å se på en langsiktig løsning der du eventuelt er gradert uføretrygt og en jobb som passer med det. Jeg nevner det kun for å være fornuftig. Jeg tenker i alle fall på det selv om det ikke er målet mitt. 

Beklager for å være tante Sofie, men jeg ventet i over 20 år før jeg tok grep om mine barndomstraumer og psykiske vansker, og det hopet seg opp så mye at jeg ikke maktet mer. Jeg ble kalt behandlingsresistent fordi det ikke var naturlig for meg å åpne meg opp for behandlere, og det tok utrolig lang tid. Men det er verdt det i det lange løp. Jeg ville ha takket ja til tilbudet på dps, så kan de også hjelpe deg med kontakten med nav, i tillegg til fastlege. Veldig flott at du har mål for livet, men jeg vet at man ikke kan ignorere helseplagene. Jeg blir heller aldri frisk, men det er bedre å være litt bedre i det minste. Jeg er 25 år nå forresten, så jeg er ikke langt unna deg, men jeg føler meg eldgammel når jeg ser tilbake på forsinkelsene i livet mitt. 

Anonymkode: 9b731...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det første du må skjønne her i livet er at det er ditt liv, og hvis du ønsker å gjøre noe så er det du som er ansvarlig for å få det til. Du kan ikke leve hele livet med NAV som en krykke. Ta tak selv, og få ting gjort. 
 

Anonymkode: 2b7b1...2f4

Dette. Ta ansvar for ditt eget liv, ts. Er bra du tenker på fremtiden og på å utdanne deg, men det er ikke Nav som skal dra deg gjennom det der. 

Anonymkode: 03dc6...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan ta kontakt med fagopplæringskontoret i fylket ditt. De vil kan hjelpe deg å finne en jobb som praksiskandidat i en bedrift som ansetter bilmekanikere for lette kjørtøy. Da kan du ta læretiden i bedrift (lengre læretid enn to år, siden du ikke tar VGS) og få fagbrev. 

Anonymkode: 79d31...e36

Skal høre med dem! Takk!

Anonymkode: 6a060...d92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg synes det er helt hinsides å takke nei til et psykiatrisk tilbud hvis du sliter så mye. Jeg har vært ute av studier i to år grunnet alvorlig depresjon, angstplager og et alvorlig selvmordsforsøk. I tillegg har jeg kronisk, daglig migrene. Jeg har mange traumer fra barndommen å jobbe meg gjennom, og jeg skulle ønske at jeg fikk tatt denne kampen mye tidligere. Men jeg ble nå lært å holde munn og ikke si noe. Og ja, det tar tid med behandling, og det tar lang tid før man merker bedring, men hvis målet er å bli bedre er dette ingenting i forhold til et langt liv med bedre livskvalitet. Jeg sliter meg fortsatt gjennom studier, men jeg får jevnlig oppfølging fra psykiater, nevrolog og fastlege, og prøver mitt ytterste for å ta grep om mitt eget liv siden jeg for et år siden lå på intensiven. Jeg klarer ikke nok, jeg stryker på noen eksamener som jeg må ta opp igjen, jeg klarer ikke å følge med på alt som skjer, men jeg ville aldri ha takket nei til et psykiatrisk helsetilbud når jeg først har klart å ta det steget å få hjelp. Jeg har vært en kasteball både i psykiatrien og når det gjelder migrenen, og det er ekstremt frustrerende. Hvis det ikke hadde vært for den privatpraktiserende psykiateren min som til tider traff meg to ganger i uken hadde jeg ikke kommet så langt som nå. Helse kommer først, og du kommer til å slite med studier og arbeidsliv hvis du ikke vil ofre litt tid på å ta et steg tilbake for å kunne ta flere steg fremover. 

Personlig studerer jeg medisin. Det er hardt og langt løp, særlig når jeg er innom psykiatrien ettersom mye av det jeg har gjennomgått er så ferskt, men i det minste får jeg en sikker jobb med mulighet for å jobbe både privat og offentlig. Hvis jeg jobber privat har jeg større mulighet til å styre min egen arbeidshverdag og få høyere lønn, og det er fleksible jobbmuligheter hvis jeg måtte endre på noe grunnet helsen min. Jeg ser for meg en spesialitet med lite vaktbelastning for eksempel. Det er nok ikke den riktige retningen for deg ut ifra hva du ser for deg, men det er viktig å være realistisk i alle deler av løpet. Både det å komme inn, gå løpet, få deg en jobb som du trives med samt arbeidsforhold, arbeidstid og fleksibilitet som passer deg. Muligens kan det også være lurt å se på en langsiktig løsning der du eventuelt er gradert uføretrygt og en jobb som passer med det. Jeg nevner det kun for å være fornuftig. Jeg tenker i alle fall på det selv om det ikke er målet mitt. 

Beklager for å være tante Sofie, men jeg ventet i over 20 år før jeg tok grep om mine barndomstraumer og psykiske vansker, og det hopet seg opp så mye at jeg ikke maktet mer. Jeg ble kalt behandlingsresistent fordi det ikke var naturlig for meg å åpne meg opp for behandlere, og det tok utrolig lang tid. Men det er verdt det i det lange løp. Jeg ville ha takket ja til tilbudet på dps, så kan de også hjelpe deg med kontakten med nav, i tillegg til fastlege. Veldig flott at du har mål for livet, men jeg vet at man ikke kan ignorere helseplagene. Jeg blir heller aldri frisk, men det er bedre å være litt bedre i det minste. Jeg er 25 år nå forresten, så jeg er ikke langt unna deg, men jeg føler meg eldgammel når jeg ser tilbake på forsinkelsene i livet mitt. 

Anonymkode: 9b731...209

Uff så leit å lese! Håper det går litt bedre med deg nå.. Jeg tar meg på ingen måte nær av "kritikken" du gir meg, det er bedre enn å ikke bry seg at all, så tusentakk for et langt og flott innlegg med råd og forståelse. Jeg var 21 år før jeg tok tak i psyken min. Det var overgrep på overgrep, generalisert angst, psykisk og fysisk vold i tidligere forhold, og en del vonde traumer jeg ikke taklet alene. Men som alltid er det ingen som bryr seg. Jeg var på DPS, og selv om han tok meg seriøst så føler man at man snakker til en vegg. Han prøvde en stund å utfordre hjernen min iforhold til angsten min for innestengte steder, han utfordret tankesettet mitt voldsomt, noe som gjorde vondt verre. Jeg har tidligere hatt lange perioder med depresjon, ikke i den mest alvorlige grad, men jeg har hatt mitt styr med det og selvmordstanker. Men jeg har alltid klart å finne grunner til å ikke avslutte det. Men det var til jeg fikk derealisasjon iforhold til angst. Hvis jeg måtte leve med derealisasjon hver dag hele livet mitt, så hadde jeg avsluttet det nå. For det er faktisk ikke et liv å leve, når man ikke er tilstede i den virkelige verden og virkeligheten/realiteten. Mange finner nok mening da også, men for meg var ikke mitt liv verdt det. Men den type lidelse kommer som regel når jeg har angst, og når jeg da tenker på den. For det er en type «følelse», så kommer når man tenker på dype tanker og ting rundt. Angsten, depresjonen og ocd skulle jeg gjerne hatt dypere hjelp for. Men det er umulig uten å bringe opp helvete med derealisasjonen/depersonalisering.. Så fort jeg går litt i dybden på de tankene, så er det hundreogett kjør ute, da kommer jeg kanskje ikke ut av det på et år, slik som sist jeg hadde det så fælt. Kognitiv terapi er ikke verdt risikoen for å ha det sånn i kanskje årevis, da vet jeg at livet mitt tas etterhvert. Jeg unner ikke min verste fiende slike fæle tilstander.. Men det er hovedsaklig denne derealisasjonen som er mitt hverdagslige problem, den kom tilbake for fullt når coronapandemien kom, hele verden ble snudd på hodet og derav virkeligheten min også. Gikk et år med utfordringer før jeg endelig tok kontakt med lege og DPS. Har fått angstmedisiner av behandler, altså sånne man tar for langtidseffekt, men jeg har ingen tillit til medisiner. Jeg hadde gjort denne kognitive terapien om det dreide seg om angst eller depresjon/ocd ol. Men derealisasjon kan jeg ikke risikere å havne i igjen, jeg tror alle med dette forstår hva jeg mener med det..😕 Jeg har siden dps prøvd å få hjelp av nav, men de er tregt ute, så har måttet ta det i egne hender angående faget mitt osv.. så nå ville jeg ha forslag til yrker som kanskje kunne vært interessante. Jeg skal se litt mer på mekaniker, men er fortsatt litt usikker. Har vel 2mnd på å bestemme meg før søknadsfrister osv.

Anonymkode: 6a060...d92