Hvordan slutte å hate alt og alle?

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal formulere dette på nytt. Jeg har skrevet utallige innlegg om følelsene tilknyttet min verdiløshet. De siste månedene har det utviklet seg til en hatefull sjalusi. Jeg er totalt strippet for empati, og steiler når andres følelser skal tas i betraktning. Det er en skremmende utvikling, men søker jeg hjelp vil noen sikkert heller stenge meg inne for å unngå konfrontasjon. Eventuelt venter de til det går lengre.

Jeg har aldri betydd noe i samfunnet. Jeg har vært en byrde på det verste, et vedheng på det beste. Jeg har aldri opplevd at samfunnet har gjort stort for meg, utover å gi meg gratis skolegang, helsetjenester og økonomisk hjelp. Det høres mye ut, men jeg føler empatien aldri har strukket lengre enn det som forelå økonomisk-juridisk. Ingen tok tak i år med mobbing, systematiske overgrep, hets og diskriminering. Overtramp er blitt rettferdiggjort, selv av folk som anses som politisk humane. Psykiske lidelser avfeies i "privilegier", fordi mine utfordringer ikke har passet deres narrativ. Likevel forventes det at jeg skal møte andre med empati, med krav om at samfunnet tar vare på dem, når ingen krever at samfunnet skal løfte en finger for det jeg slet med som yngre, hva som fremdeles kunne vært mitt liv.

Jeg er blitt sykelig sjalu. Jeg er sykelig sjalu, fordi ord ikke strekker til. Jeg har ikke jobb, og får nok heller ingen jobb heller. Ingen så meg før pandemien, ingen ser meg under eller kommer til å se meg etter. Jeg skriver gjerne tekster, dikt eller bøker, men mitt forsøk på å nå ut til folk drukner i andres forsøk på å bagatellisere mine beskjeder og verdier. Jeg har en venn og en mor, men jeg drukner i deres gjøremål og vennen min sine venner. Alle serier og filmer handler om en barndom som gikk meg forbi, en ungdom jeg er for gammel til å strebe etter. Jeg er sjalu, fordi noen kan relatere seg til problemene som stadig belyses i ulike medier, kjærligheten og festene. Uavhengig av pandemien sitter jeg her alene, prøver å komme meg ut, men møtes kun av forbipasserende par eller arbeidere med noen som setter pris på deres eksistens.

Mamma setter heldigvis pris på meg, men manglende oppmerksomhet ellers gjør meg syk av sjalusi. Det er ikke det jeg vil være. Jeg får meg jo ingenting med det. Og sinnet er til tider uutholdelig. Jeg vil ikke være så sint for alt.

 

Anonymkode: 146c8...3b7

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv. Lurer på det samme. 

Anonymkode: 49408...b6e

[AnonymBruker]

Interessant innlegg, der jeg faktisk kan kjenne igjen meg selv på mitt mørkeste. Bortsett fra det med å være strippet for empati: jeg har mepati, det er bare slik at jeg noen ganger blir så lei av å være empatisk overfor andre mens jeg samtidig kjenner på et savn etter at noen skal være empatisk overfor meg. Når er det min tur, liksom.

Er det kanskje noe sånt du føler, eller er det mer at du aldri har følt empati for andre?

Anonymkode: b8d22...58a

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

jeg har mepati

Ps. Skrivefeil. Det skal selvfølgelig stå "empati".

Anonymkode: b8d22...58a

[Chriistiinee]

Jeg hadde nok litt mye empati før, men det har falmet i neglisjé. Jeg er så sulteforet på omtanke at jeg ikke orker å tenke på å skulle bry meg om andre som ikke bryr seg om meg.

[Chriistiinee]

Oi. Det var nok meg som var trådstarter, men ville ikke skrive med brukernavnet først. Så glemte jeg å huke av for anonym videre, så nå er vi her.

Endret 26. januar 2021 av Chriistiinee

[Okapi]

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Har alltid vært litt merkelig, og ikke nødvendigvis på noen god måte, men dette siste året har vært en enorm påkjenning. Gikk inn i dette uten jobb, og nå er jeg ærlig talt redd for å bli stående utenfor en stund, spesielt når regjeringen gjør absolutt null for å få folk tilbake i arbeid. Forholdet mitt tok slutt for halvannet år siden, og selv om jeg har vært litt semiaktiv på Tinder har jeg ikke klart å treffe noen ennå. Har vel en liten mistanke om at jeg fort kan bli avvist på grunn av jobbsituasjonen uansett.

Akkurat nå står ting litt på stedet hvil, men lurer ærlig talt på å flytte i løpet av det neste halvåret. Heller enn å bare sitte her med jobbsøknader og Netflix, kan jeg komme meg ut fra byen, kanskje ta litt ymse nettkurs, forvalte den økonomien jeg har igjen fornuftig og leve litt spartansk en stund. Få litt distanse fra hele elendigheten, kanskje slutte å føle så mye på mislykketheten. På et mindre sted er det også lettere å være et positivt bidrag innen frivillighet. Selvsagt litt fordi det er færre koronarestriksjoner, men også fordi organisasjonene er mindre. Greit, kan ikke bidra som kjæreste eller arbeidstaker akkurat nå, men kanskje jeg faktisk kan ha en slags verdi for dyrebeskyttelsen, brettspillklubben og lokalpolitikken.

Kan altså vende tilbake til storbyen om et år eller tre, når ting har roet seg og arbeidsmarkedet fungerer igjen.

[AnonymBruker]

Det du opplever er altså at empatien din er blitt "brukt opp" uten at du har fått noe påfyll fra andre. Da er det ikke rart at du føler som du gjør. Det er som en form for utmattelse og depresjon, og det å bli sint handler om at man ikke ønsker å ha det slik.

Er det noen måte du kan gjøre noe bra for deg selv, gi deg selv noe godhet? jeg vet det ikke helt erstatter hva man ønsker man kan få fra andre, men det kan hjelpe en del i en vanskelig hverdag. Heller dét enn å bli destruktiv/selvdestruktiv.

Anonymkode: b8d22...58a

[Chriistiinee]

LIvet mitt har alltid vært slik, men det er noen år siden jeg følte meg så utmattet. Jeg er så sint, og når kvelden kommer trenger jeg et halvt års hviletid.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å unngå det destruktive. Redselen for konsekvensene holder meg unna en del enn så lenge.

[AnonymBruker]

Godt spørsmål! Skulle ønske jeg hadde svaret selv. 
Er så lei av enveis-vennskap at jeg har kutta ut de også. Det er tydeligvis noe feil med meg. 
 

Har kun kontakt med datter og bror. Må også ha såkalt smalltalk med foreldre i klassen. Ser så fram til å ikke måtte forholde meg til de! 

Anonymkode: 9f10a...dd0

[Candiru]

Du må gjøre en innsats for å like deg selv, og ikke hate den du er så intenst. Hvis du mener selv at du har egenskaper som du synes er helt jævlige så må du jobbe med deg selv. Få profesjonell hjelp. Kanskje oppdager du at du faktisk ikke er så jævlig som du tror. Finn grunner til å like deg selv. Folk kommer ofte med svada om at man ikke kan elske andre uten å elske seg selv, men det er bare bullshit. Det holder lenge med å like seg selv, føle at man er en ålreit person. Gjør noe hyggelig for andre, vær ekte.

[AnonymBruker]

Oi, kjente meg veldig igjen i dette - sjalusien

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 02ce2...19e

[AnonymBruker]

Det virker som om du sitter og venter på at andre skal ta tak og rydde veien din. Er som om du blir en passiv tilskuer til eget liv. Mulig at flere voksne skulle tatt tak i ting i din oppvekst, men da må du adressere det der det hører hjemme. Hvis ting var dårlig hvor var dine foreldre? Virker som om du mener at alle andre, eller samfunnet skylder deg en hel masse? Du er ansvarlig for egen lykke. De destruktive følelsene tenker jeg kommer fra håpløshet over egen situasjon og du den eneste som kan gjøre noe med det. Du må slutte å legge skylden på en dårlig livskvalitet på samfunnet og ta et tak selv. På den måten tror jeg din selvfølelse vil stige og redusere misunnelse. Du fremstår som et veldig offer for alt og alle. 

Anonymkode: e3948...521

[AnonymBruker]

Jeg er motsatt. Så for å dele tankene mine skriver jeg.

jeg lever ikke i fortiden, jeg kan mimres ting, men jeg lever ikke i en tid som er svunnet hen. Jeg ser veksten og hvordan det har bidratt til den jeg er i dag.

Når jeg ble slått første gang var det et slag i magen så hardt at jeg mistet pusten, og jeg lærte at noen mennesker kan gå tankeløse.

når jeg ble mobbet fant jeg ut at det å være pen og skoleflink ikke alltid er en bonus i livet.

når jeg har vært arbeidsløs har jeg alltid vært takknemlig for at jeg har prøvd å gjøre nye ting for å bli bedre kjent med mine egenskaper.

og hver morgen våkner jeg opp blank. Jeg husker ikke uviktige gjøremål og jeg husker ikke gårsdagens frustrasjoner. En ny dag med nye muligheter.

jeg ville spurt meg selv - hva får jeg personlig ut av å være sint? Hva får jeg ut av å være sjalu? Og hvorfor fortsetter jeg ikke å dele det som gir meg glede? Ikke jug for deg selv, vær ærlig og tenk deg godt om. Og når det er gjort så spør deg selv hva fu kan gjøre for å glede deg selv mer. Trenger du flere venner- Finn dem! Trenger du en jobb - Finn jobben! Lev NÅ og for i morgen, ikke se på alt du gikk glipp av for det er hendelser som gjør gir deg redskapene du kan bruke i dag.

Anonymkode: 0666c...651

[AnonymBruker]

Det eneste som har hjulpet meg er Teal Swan. Å forstå fragmentering, å forstå hva følelser faktisk er, forstå validering, integrering osv.

Det er ingenting galt i å ha disse følelsene, de er en helt naturlig og riktig reaksjon på smerten du har opplevd. Du fortjente bedre, og de delene av deg som ble såret og er i smerte fortjener uendelig oppmerksomhet og respekt.

Anonymkode: 59c5c...49b

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2021 den 0.01):

Oi, kjente meg veldig igjen i dette - sjalusien

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 02ce2...19e

24

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2021 den 9.09):

Det virker som om du sitter og venter på at andre skal ta tak og rydde veien din. Er som om du blir en passiv tilskuer til eget liv. Mulig at flere voksne skulle tatt tak i ting i din oppvekst, men da må du adressere det der det hører hjemme. Hvis ting var dårlig hvor var dine foreldre? Virker som om du mener at alle andre, eller samfunnet skylder deg en hel masse? Du er ansvarlig for egen lykke. De destruktive følelsene tenker jeg kommer fra håpløshet over egen situasjon og du den eneste som kan gjøre noe med det. Du må slutte å legge skylden på en dårlig livskvalitet på samfunnet og ta et tak selv. På den måten tror jeg din selvfølelse vil stige og redusere misunnelse. Du fremstår som et veldig offer for alt og alle. 

Anonymkode: e3948...521

Mulig jeg presenterer meg selv som et offer. Jeg vet ikke om det er en rolle jeg bevisst tar, for jeg har aldri ansett meg som et offer. Jeg bare føler meg veldig låst fra barndommen av, og har et behov for å stadig rettferdiggjøre manglende meritter med det. Jeg vet det ikke hjelper, at ikke samfunnet kommer og redder meg fra dårlige minner, men, som sagt, føler jeg at det er eneste måte å rettferdiggjøre mitt liv. Om ikke for andre, så i hvert fall overfor meg selv.