Kjærestens mor døde

[AnonymBruker]

Min kjærestes mor døde uventet. Hun var ikke ung, men frisk og oppegående og fikk et hjerteinfarkt rett før middag en vanlig mandag. Det meste av min kjæres familie bor i utlandet, så han har tatt ut ferie for begravelsen og for å være med familien. Det er trist at jeg ikke rakk å møte henne. Min kjære er knust av dødsfallet og vil være med familien nå. Jeg har ikke anledning til å ta ut ferie og følge ham, jeg blir i byen vi bor og jobber i. Kjenner på at ting er tunge nå som alt er stengt og en av nærkontaktene mine er borte. Min kjæreste er overveldet av sorg og sjokk og åpen om følelser i forhold til hvordan han har vært før. Min mor døde i fjor, og jeg blir trist ved tanken på at våre eventuelle barn ikke får noen bestemødre. 

Han blir borte i ca. 3 uker, og så må han jo i karantene 9-10 dager når han kommer hjem, så vi får ikke sett hverandre på omtrent en drøy måned, det lengste vi har vært fra hverandre. Jeg vet ikke om jeg er flink til å trøste ham på avstand, jeg prøver å vise omtanke, men får ikke gitt ham klemmer nå. Han sa det skal bli hardt å ikke få sett meg. Vi drømte om å få reise på kjærlighetsferie etter Corona. Istedet er han på sorgferie aleine. Og jeg blir redd for at han blir vant til å være uten meg og ikke egentlig savne meg. 

Det sies jo at avstand kan forsterke kjærlighet hvis alt er rett mellom partene. Så det kan jo være vi kommer hverandre nærmere pga dette, også. Men jeg kjenner jeg gruer meg til å dra hjem til tomt hus og vite at det er lenge til vi sees. Og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre på avstand for å lindre hans sorg. 

Anonymkode: bfec4...9c6

[AnonymBruker]

Det aller viktigste du kan gjøre for han nå, det er å legge bort bekymringene som omhandler deg og deres eventuelle barnebarn etc. Han er på et vondt sted og han behøver omsorg og omtanke og noen å dele alle sine tanker med, og at du tar det imot og er forståelsesfull uten å legge nye bekymringer på ham. En måned er ikke lenge dersom dere skal tilbringe livet sammen, og dersom han i verste fall innser at han ikke savner deg, så er det jo mye bedre at dere begge finner ut av det nå heller enn senere, når eventuelle barnebarn har kommet. Hold motet oppe ❤️

Anonymkode: cf638...037

[AnonymBruker]

Jeg rakk ikke møte henne, jeg får ikke ferie til å være med, jeg blir alene, vi skulle jo på ferie, nå blir det ødelagt, jeg er redd han ikke vil savne meg, meg, meg. 

Helt ærlig  virker du veldig opptatt av dine egne følelser opp i dette. Han har mistet sin mor, nei, det er ikke sikkert hovedfokuset hans blir kjærlighetsferie, karanteneregler, og lange, søte meldinger om hvor mye han savner deg. 

I all sannsynlighet er han i sjokk, forståelig nok. Så om han ikke har et reaksjonsmønster som ligner han nå i tiden fremover, så må du faktisk bare ta frem den rause siden av deg, å støtte han. 

Jeg forstår at du kommer til å savne han, det gjør jeg. Men jeg tror du skal være forsiktig med å "beskylde" han for å ha for lite fokus, eller savne deg for lite, i denne tiden. 

Anonymkode: 50b3c...4cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg rakk ikke møte henne, jeg får ikke ferie til å være med, jeg blir alene, vi skulle jo på ferie, nå blir det ødelagt, jeg er redd han ikke vil savne meg, meg, meg. 

Helt ærlig  virker du veldig opptatt av dine egne følelser opp i dette. Han har mistet sin mor, nei, det er ikke sikkert hovedfokuset hans blir kjærlighetsferie, karanteneregler, og lange, søte meldinger om hvor mye han savner deg. 

I all sannsynlighet er han i sjokk, forståelig nok. Så om han ikke har et reaksjonsmønster som ligner han nå i tiden fremover, så må du faktisk bare ta frem den rause siden av deg, å støtte han. 

Jeg forstår at du kommer til å savne han, det gjør jeg. Men jeg tror du skal være forsiktig med å "beskylde" han for å ha for lite fokus, eller savne deg for lite, i denne tiden. 

Anonymkode: 50b3c...4cc

Enig!

Anonymkode: 4e54b...efa

[hysjteria]

Dette kommer til å gå helt fint! Min kjæreste og samboer er borte hvertfall 5mnd i løpet av et år med jobb, og ofte lengre. Som regel rundt 4-5 uker i slengen. Det går helt fint, fordi jeg skjønner at det ikke handler om meg, men om han.
 

Jeg håper du holder de selvsentrerte tankene for deg selv, for det handler overhode ikke om deg, og at du prøver å se det fra hans side. Du gjør det mye verre for han. Han synes nok ikke det er spesielt hyggelig han heller, og han skulle sikkert ønske du ble med, men sånn gikk det ikke. 
 

Hvis du ikke kan støtte han i dette, så kan jeg ikke skjønne hvordan det skal bli noen barn uten bestemødre i det hele tatt. 

[Gjest Dævendøtte]

hysjteria skrev (1 minutt siden):

Min kjæreste og samboer er borte hvertfall 5mnd i løpet av et år med jobb, og ofte lengre. Som regel rundt 4-5 uker i slengen.

Og hver gang han er borte fra deg, så er han i bunnløs sorg? 

Så slemme dere er mot TS! 

Til TS:

Klart det er trist at dere begge har mistet moren deres, du forstår hva han går igjennom nå og selvsagt skulle du ønske at du kunne vært til stede og bare vært der for ham.

Men at han skal glemme deg, det trenger du ikke tenke på. Gjør han det i løpet av så kort tid, så er det uansett ikke liv laga for forholdet deres.

Tror ikke du får gjort så mye for å lindre sorgen hans, stort sett er det tid som må til og det kommer etter hvert.

Bare vær der, send ham en og annen hyggelig melding og la han vite at du uansett er der for ham. La det ligge til på kjæresten din nå, han trenger sikkert tid til det meste. Og han er jo sammen med familien sin, det kan kanskje være til det beste i sorgprosessen hans. 

[hysjteria]

Dævendøtte skrev (1 minutt siden):

Og hver gang han er borte fra deg, så er han i bunnløs sorg? 

Så slemme dere er mot TS! 

Til TS:

Klart det er trist at dere begge har mistet moren deres, du forstår hva han går igjennom nå og selvsagt skulle du ønske at du kunne vært til stede og bare vært der for ham.

Men at han skal glemme deg, det trenger du ikke tenke på. Gjør han det i løpet av så kort tid, så er det uansett ikke liv laga for forholdet deres.

Tror ikke du får gjort så mye for å lindre sorgen hans, stort sett er det tid som må til og det kommer etter hvert.

Bare vær der, send ham en og annen hyggelig melding og la han vite at du uansett er der for ham. La det ligge til på kjæresten din nå, han trenger sikkert tid til det meste. Og han er jo sammen med familien sin, det kan kanskje være til det beste i sorgprosessen hans. 

Absolutt ikke. Men sånn som TS skriver synes jeg det høres ut som hennes verden går under fordi han ikke er hjemme, og fordi ting ikke ble som hun planla. 

«Han sa det skal bli hardt å ikke få sett meg. Vi drømte om å få reise på kjærlighetsferie etter Corona. Istedet er han på sorgferie aleine. Og jeg blir redd for at han blir vant til å være uten meg og ikke egentlig savne meg. 

Det sies jo at avstand kan forsterke kjærlighet hvis alt er rett mellom partene. Så det kan jo være vi kommer hverandre nærmere pga dette, også. Men jeg kjenner jeg gruer meg til å dra hjem til tomt hus og vite at det er lenge til vi sees.»

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg rakk ikke møte henne, jeg får ikke ferie til å være med, jeg blir alene, vi skulle jo på ferie, nå blir det ødelagt, jeg er redd han ikke vil savne meg, meg, meg. 

Helt ærlig  virker du veldig opptatt av dine egne følelser opp i dette. Han har mistet sin mor, nei, det er ikke sikkert hovedfokuset hans blir kjærlighetsferie, karanteneregler, og lange, søte meldinger om hvor mye han savner deg. 

I all sannsynlighet er han i sjokk, forståelig nok. Så om han ikke har et reaksjonsmønster som ligner han nå i tiden fremover, så må du faktisk bare ta frem den rause siden av deg, å støtte han. 

Jeg forstår at du kommer til å savne han, det gjør jeg. Men jeg tror du skal være forsiktig med å "beskylde" han for å ha for lite fokus, eller savne deg for lite, i denne tiden. 

Anonymkode: 50b3c...4cc

Dette er en tråd på kg og ikke ei tekstmelding til ham. Det må være lov å lufte tanker....

Og jeg har også nylig mista mi mor. Det er mye sorg vi skal dele på kort tid, og nå fra hvert vårt land. 

Anonymkode: bfec4...9c6

[AnonymBruker]

hysjteria skrev (13 minutter siden):

Dette kommer til å gå helt fint! Min kjæreste og samboer er borte hvertfall 5mnd i løpet av et år med jobb, og ofte lengre. Som regel rundt 4-5 uker i slengen. Det går helt fint, fordi jeg skjønner at det ikke handler om meg, men om han.

Jeg håper du holder de selvsentrerte tankene for deg selv, for det handler overhode ikke om deg, og at du prøver å se det fra hans side. Du gjør det mye verre for han. Han synes nok ikke det er spesielt hyggelig han heller, og han skulle sikkert ønske du ble med, men sånn gikk det ikke. 

Hvis du ikke kan støtte han i dette, så kan jeg ikke skjønne hvordan det skal bli noen barn uten bestemødre i det hele tatt. 

Vi har nettopp ikke en vane på dette. Jeg har vært i langvarig langdistanseforhold før (hvor vi var fra hverandre 1-5 mnd i slengen), så jeg vet hva forskjellene i dynamikk utgjør. 

Jeg holdt ham mens han gråt, hjalp ham med å skaffe pass 1 døgn etter dødsfallet, sa at han selvfølgelig måtte reise, han sjekka flybilletter fra min sofa. Men ingen av oss rakk å fordøye dette før han dro. 

Anonymkode: bfec4...9c6

[AnonymBruker]

Dævendøtte skrev (23 minutter siden):

Til TS:

Klart det er trist at dere begge har mistet moren deres, du forstår hva han går igjennom nå og selvsagt skulle du ønske at du kunne vært til stede og bare vært der for ham.

Men at han skal glemme deg, det trenger du ikke tenke på. Gjør han det i løpet av så kort tid, så er det uansett ikke liv laga for forholdet deres.

Tror ikke du får gjort så mye for å lindre sorgen hans, stort sett er det tid som må til og det kommer etter hvert.

Bare vær der, send ham en og annen hyggelig melding og la han vite at du uansett er der for ham. La det ligge til på kjæresten din nå, han trenger sikkert tid til det meste. Og han er jo sammen med familien sin, det kan kanskje være til det beste i sorgprosessen hans. 

Takk.

Man føler seg så hjelpeløs når han er langt unna. Han er bekymra for familien sin også, særlig faren sin som nok er i enda større sjokk enn ham. Og han bor så langt unna faren sin til vanlig.

Vi meldes hver dag. Jeg synes det er fint at han deler bilder av familien og ting som skjer. Er veldig glad for at han får vært med familien, tror det er vondt men samtidig godt for ham å være der med slekta si nå. 

Anonymkode: bfec4...9c6

[AnonymBruker]

hysjteria skrev (2 timer siden):

Absolutt ikke. Men sånn som TS skriver synes jeg det høres ut som hennes verden går under fordi han ikke er hjemme, og fordi ting ikke ble som hun planla. 

«Han sa det skal bli hardt å ikke få sett meg. Vi drømte om å få reise på kjærlighetsferie etter Corona. Istedet er han på sorgferie aleine. Og jeg blir redd for at han blir vant til å være uten meg og ikke egentlig savne meg. 

Det sies jo at avstand kan forsterke kjærlighet hvis alt er rett mellom partene. Så det kan jo være vi kommer hverandre nærmere pga dette, også. Men jeg kjenner jeg gruer meg til å dra hjem til tomt hus og vite at det er lenge til vi sees.»

"Verden går under" er egentlig en god beskrivelse av min følelse i det øyeblikket jeg visste at min mor var død. Det at ens elskede foreldre dør, kjennes så veldig feil. Det antar jeg at du kjenner godt til, siden du poster så engasjert i tråden. 

Jeg tror kjæresten min var enda mer knytta til mora si enn jeg var. Og nå får jeg ikke holdt rundt ham. Jeg håper bare at han har det bra der han er. Han blir ihvertfall fødd godt på, ifølge bildene han har sendt. 

 

Anonymkode: bfec4...9c6

[hysjteria]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

"Verden går under" er egentlig en god beskrivelse av min følelse i det øyeblikket jeg visste at min mor var død. Det at ens elskede foreldre dør, kjennes så veldig feil. Det antar jeg at du kjenner godt til, siden du poster så engasjert i tråden. 

Jeg tror kjæresten min var enda mer knytta til mora si enn jeg var. Og nå får jeg ikke holdt rundt ham. Jeg håper bare at han har det bra der han er. Han blir ihvertfall fødd godt på, ifølge bildene han har sendt. 

 

Anonymkode: bfec4...9c6

Ja, det kjenner jeg til.
 

Poenget mitt var at det var hans liv det gjaldt denne gangen, og i det første innlegget virket du mest opptatt av deg selv, men videre i tråden har du kommet deg. 

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg ikke helt forsto utfordringen her, bortsett fra et stort egenfokus. 
Mannen er i sorg og skal begrave sin mor. Når han kommer tilbake, så får du være elskverdig og omsorgsfull, som man er i en sånn situasjon. 

Anonymkode: 1e00a...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Må innrømme at jeg ikke helt forsto utfordringen her, bortsett fra et stort egenfokus. 
Mannen er i sorg og skal begrave sin mor. Når han kommer tilbake, så får du være elskverdig og omsorgsfull, som man er i en sånn situasjon. 

Anonymkode: 1e00a...07a

Vi er skilt av stor avstand for aller første gang i vårt forhold, det kjennes så feil. Det er rart å ikke kunne være der for ham i alt som skjer nå. Jeg viser ham allerede omsorg, det er ikke noe jeg skal begynne med når han kommer tilbake. Men jeg kan ikke lage mat til ham, ikke kysse ham, ikke holde rundt ham når han har det vondt. Jeg er bare aleine her, uten ham. Og han må takle alt uten meg der. Mora er begravd, han har sendt meg bilder av grava hennes. Jeg vet ikke hva mer han skal der, tror ikke han vet alt selv. 

Anonymkode: bfec4...9c6

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ❤️

Jeg skjønner at du er fortvilet over at du ikke får være den støtten du ønsker for han og en del av fellesskapet i sorgen. Her må du trå varsomt så det ikke virker som at du tenker på deg oppi dette. Det kunne virke slik i første posten din, men jeg velger å tro at det kom feil ut. Og klart du har følelser du også. De kan du ikke skru av selv om noen har det 100 ganger verre.

Virker som han er flink til å inkludere deg oppi dette. Det er jo bra. Men skulle det gå en dag eller 2 uten kontakt, så vit at han fortsatt elsker deg, men at fokuset hans nå er med familien.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om mamma døde. Kan ikke tenke meg at jeg hadde hatt overskudd til å bekrefte kjærligheten min til kjæresten min så mye som han fortjener. Men jeg vet at han hadde forstått, og at han hadde visst at han er i hjertet mitt hele tiden selv om hodet er fyllt med annet.

Anonymkode: 2873b...1c1

[AnonymBruker]

hysjteria skrev (2 timer siden):

Ja, det kjenner jeg til.
 

Poenget mitt var at det var hans liv det gjaldt denne gangen, og i det første innlegget virket du mest opptatt av deg selv, men videre i tråden har du kommet deg. 

Jeg har erfart at vonde erfaringer kan få et forhold til å gå i oppløsning. Og jeg hadde ikke trodd at vi måtte takle våre første slike erfaringer på en så stor avstand. Men kanskje jeg bekymrer meg helt uten grunn. Jeg håper jo det. 

Anonymkode: bfec4...9c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kondolerer så mye ❤️

...Virker som han er flink til å inkludere deg oppi dette. Det er jo bra. Men skulle det gå en dag eller 2 uten kontakt, så vit at han fortsatt elsker deg, men at fokuset hans nå er med familien.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om mamma døde. Kan ikke tenke meg at jeg hadde hatt overskudd til å bekrefte kjærligheten min til kjæresten min så mye som han fortjener. Men jeg vet at han hadde forstått, og at han hadde visst at han er i hjertet mitt hele tiden selv om hodet er fyllt med annet.

Anonymkode: 2873b...1c1

Takk ❤

Han er flink til å gi små livstegn. Jeg er glad for alt jeg hører fra ham. Alt livet han får være del av der nede. Maten de serverer. De små barna som bare er glade og ikke helt skjønner at noen har dødd. Jeg har så fryktelig vondt av ham nå. Han fikk aldri sagt hadet til mora før hun var borte 😥. Det er sikkert bra for ham å bare være der hun var. Jeg håper han vet at jeg tenker på ham. 

Anonymkode: bfec4...9c6