Hva skjer? Annethvert barn med atferdsdiagnose!

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Det er litt interessant at barn kan bli friske av en psykiatrisk diagnose når foreldrene går på kurs...

Amerikaneren Russel Barkley har utviklet programmet. Ved Folloklinikken på Ski deltok 24 foreldre i en studie. Alle hadde hatt barna inne til utredning ved barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og samtlige ble beskrevet som svært grenseutprøvende. Studien viser at:* Oppmerksomhetsproblemene til barna ble redusert fra 88 til 57 prosent.* Hyperaktivitet redusert fra 75 til 35 prosent.* I løpet av kurset ble voldsomme konflikter redusert fra 3,5 til 1,2 per 14 dag. * Antall konflikter totalt (95 i snitt) i løpet av to uker, ble halvert i løpet av kursperioden.- Ved kursets slutt viste resultatene at flere av barna ikke lenger fylte kriteriene for ADHD-diagnosen. Foreldre rapporterte også om en reduksjon i antisosial adferdstrekk, sier psykologspesialist Eva Steinbakk.

https://www.aftenposten.no/norge/i/8Q4rx/adhd-kurs-virker

Anonymkode: a5f1d...be7

Denne er også interessant å lese: http://www.forebygging.no/Artikler/2011-2008/Atferdsproblemer-i-skolen-Hvorfor-er-det-sa-mye-atferdsproblemer-i-norsk-skole-og-hva-skal-vi-gjore-med-det/

Vi har en trend med en alt for "ettergivende" oppdragerstil i Norge. Barn får ta sine egne valg, i stedet for at de voksne styrer. Men barna vet jo ikke sitt eget beste, så de tar de valgene som gir umiddelbar belønning i stedet for å tenke over konsekvensene. 

Jeg er lærer, og testet ut noe med en klasse en gang. Det var en livlig klasse. Kranglete, bråkete elever. Brukte mye tid på konfliktløsning, og jeg underviste elevene i det, vi snakket masse om følelser, hva man kan gjøre hvis man blir sint, ta gode valg osv osv. Jeg ringte masse hjem, masse kommunikasjon med foreldre..Da det toppet seg en dag, og jeg så at dette har tydeligvis ikke fungert... Så sa jeg rett og slett til elevene at hvis noen som helst krangler og herjer i morgen, så får ikke klassen gjøre *noe gøy som jeg hadde planlagt*. Jeg viste elevene noen hefter med repetisjonsoppgaver i fag, og sa at hvis vi må bruke masse tid på krangling og utagering igjen i morgen, så er det dette dere får jobbe med, og vi kommer IKKE til å gjøre det morsomme opplegget. 

Neste dag gikk kjempebra. Noen elever kom til og med til meg om morgenen og minte meg på at i dag skal vi ikke tulle og tøyse, for da får vi gjøre det morsomme. 

Fra å være en klasse med høylytt krangling og skriking flere ganger i uka, ble de rolige og glade. Elevene gikk vekk fra en begynnende konflikt, fordi de visste at de ville miste det morsomme hvis de ble med på konflikten. 

Jeg minte dem stadig på dette. Husk den gangen dere krangla så mye, men så var det bra en dag og da fikk dere gjøre det morsomme. Skulle vi gjøre noe spesielt, sa jeg ofte at er det noen som helst som begynner å krangle, slå, herje rundt, så stopper jeg alt også må vi gjøre noe annet som er kjedelig! 

Det høres kanskje litt slemt ut. Men poenget er at de er så små at de ikke klarer å ta gode valg selv og tenke konsekvenser. Det nytter ikke for alle å bare prate om "hvordan tror du den andre følte seg da du gjorde det?", selv om jeg såklart snakker om sånt også. Men for noen må det virkelig konsekvenser de SELV kjenner på, for at de skal klare å reflektere over hva slags konsekvenser valgene deres får. Små barn er egoistiske, de tenker mest på hva de selv får ut av en situasjon. (Gjelder såklart ikke alle, nå maler jeg det svart/hvitt her. Men det gjelder jo en del). Vi voksne bør styre barna mer. Barnas frontallapp er ikke ferdig utviklet. "Retningssansen" innen konsekvenstenking er ikke ferdig. De voksne må "ta rattet" og styre barna i riktig retning. De er for små til å forstå på egenhånd. Lar vi dem styre rundt som dem vil uten å sette grenser, så blir det utagering... 

Anonymkode: 73f79...186

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Denne er også interessant å lese: http://www.forebygging.no/Artikler/2011-2008/Atferdsproblemer-i-skolen-Hvorfor-er-det-sa-mye-atferdsproblemer-i-norsk-skole-og-hva-skal-vi-gjore-med-det/

Vi har en trend med en alt for "ettergivende" oppdragerstil i Norge. Barn får ta sine egne valg, i stedet for at de voksne styrer. Men barna vet jo ikke sitt eget beste, så de tar de valgene som gir umiddelbar belønning i stedet for å tenke over konsekvensene. 

Jeg er lærer, og testet ut noe med en klasse en gang. Det var en livlig klasse. Kranglete, bråkete elever. Brukte mye tid på konfliktløsning, og jeg underviste elevene i det, vi snakket masse om følelser, hva man kan gjøre hvis man blir sint, ta gode valg osv osv. Jeg ringte masse hjem, masse kommunikasjon med foreldre..Da det toppet seg en dag, og jeg så at dette har tydeligvis ikke fungert... Så sa jeg rett og slett til elevene at hvis noen som helst krangler og herjer i morgen, så får ikke klassen gjøre *noe gøy som jeg hadde planlagt*. Jeg viste elevene noen hefter med repetisjonsoppgaver i fag, og sa at hvis vi må bruke masse tid på krangling og utagering igjen i morgen, så er det dette dere får jobbe med, og vi kommer IKKE til å gjøre det morsomme opplegget. 

Neste dag gikk kjempebra. Noen elever kom til og med til meg om morgenen og minte meg på at i dag skal vi ikke tulle og tøyse, for da får vi gjøre det morsomme. 

Fra å være en klasse med høylytt krangling og skriking flere ganger i uka, ble de rolige og glade. Elevene gikk vekk fra en begynnende konflikt, fordi de visste at de ville miste det morsomme hvis de ble med på konflikten. 

Jeg minte dem stadig på dette. Husk den gangen dere krangla så mye, men så var det bra en dag og da fikk dere gjøre det morsomme. Skulle vi gjøre noe spesielt, sa jeg ofte at er det noen som helst som begynner å krangle, slå, herje rundt, så stopper jeg alt også må vi gjøre noe annet som er kjedelig! 

Det høres kanskje litt slemt ut. Men poenget er at de er så små at de ikke klarer å ta gode valg selv og tenke konsekvenser. Det nytter ikke for alle å bare prate om "hvordan tror du den andre følte seg da du gjorde det?", selv om jeg såklart snakker om sånt også. Men for noen må det virkelig konsekvenser de SELV kjenner på, for at de skal klare å reflektere over hva slags konsekvenser valgene deres får. Små barn er egoistiske, de tenker mest på hva de selv får ut av en situasjon. (Gjelder såklart ikke alle, nå maler jeg det svart/hvitt her. Men det gjelder jo en del). Vi voksne bør styre barna mer. Barnas frontallapp er ikke ferdig utviklet. "Retningssansen" innen konsekvenstenking er ikke ferdig. De voksne må "ta rattet" og styre barna i riktig retning. De er for små til å forstå på egenhånd. Lar vi dem styre rundt som dem vil uten å sette grenser, så blir det utagering... 

Anonymkode: 73f79...186

Dette er viktige og kloke betraktninger.

I linken til www.forebygging.no, kan man finne dette avsnittet:

«Bare en del av de elevene som viser atferdsproblemer i skolen, har en atferdsdiagnose slik dette er definert i de internasjonale diagnosesystemene DSM-4 og ICD-10. De to mest vanlige atferdsdiagnosene er oppositional defiant disorders (ODD) og conduct disorders (CD).»

Kombinasjonen av oppositional defiant disorder (ODD) og conduct disorder (CD) kunne man jo på godt norsk kalt drittungesyndromet.

Anonymkode: dcd99...a8b

[FjellFrua]

For det første så er man blitt flinkere til å utrede barn, og dermed får flere en diagnose. Fra min klasse på barneskolen, vi var 15 stykker, så kan jeg plukke ut 3-4 som nok hadde en ADHD diagnose, som ikke fikk hjelp. Noen av de har det virkelig ikke gått bra med. Andre har "vokst det av seg". 

For det andre så er samfunnet mye mer fylt med krav nå, enn det var for 30 år siden. Kravene på skolen er mye mye større, noe som gjør at barna faller mer utenfor, når de sliter med noe. Og det er mye større krav om at man må ha en diagnose, for å få hjelp.

For det tredje, så kunne man for 30 år siden få seg en praktisk jobb, hvis man ikke greide ungdomsskolen feks. Det går ikke lenger, nå må man ha høyere utdannelse, eller fagbrev, for å få jobb i det hele tatt. Dermed er presset for å komme seg gjennom skolegangen mye større. Og det blir mye mer synlig når noen faller gjennom. 

For det fjerde, så har synes på barndom og hvordan barn skal være forandret seg mye, og man har mye mer fokus på barna, og dermed ser man bedre når noe ikke stemmer.

For det femte så har det skjedd mye forskning de siste 30 årene, og man har forstått mer hvordan menneskehjernen fungerer, og dermed greier man å gi rett diagnose lettere.

 

For å få autisme-diagnose for 30-40-50 år siden, så var man helst uten språk, og satt i en krok og rugget frem og tilbake. Man var psykisk utviklingshemmet, og det var veldig veldig tydelig at noe ikke stemte. 

Nå i dag er det ikke slik lenger. De barna får fortsatt en diagnose, men det gjør også de som ikke er så hardt rammet. Det er barn med autisme-diagnose som følger vanlig klasseromsundervisning, det er barn som har 1-1, det er barn som har noe støtte osv. Det er barn med språk, uten språk, og som snakker ørten språk. Det er de som du kan peke ut på 10 meters avstand, vet første blikk, og det er de som du ikke har sjans til å gjette har autisme-diagnose. 

Samme med ADHD, det var kun de som "hang i gardinene" som fikk diagnosen, og nesten ingen jenter. Nå greier de plukke ut jentene med ADD også, og de finner de jentene som har ADHD. 

 

Det har blitt mindre rom for å være "sær", samtidig som det har blitt større rom for å godta at folk er forskjellige. Hvis man tenker tilbake på "byorginalene" og "bygdeorginalene" fra før i tiden, så kan man nok putte mange de i feks autisme-sekken. Også kan det jo diskuteres om hva som var best for de det gjaldt. 

[AnonymBruker]

Atferdsdiagnoser? Det er jo nettopp det det ikkexer. Det er nevrologisk betingede utviklingsforstyrrelser (altså ADHD, Tourettes og autisme). 

Anonymkode: 2313c...b5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2021 den 14.13):

Før så kunne vi få barn ganske så trygt, det var få barn med autisme, ADHD, Aspergers osv. Vi fikk både to og tre barn, og de var friske stort sett alle sammen. Man kunne forvente friske barn for 30 år siden, men det kan man ikke nå. Nå er man heldig om man får et barn som fungerer som forventet. 

Nå har jo annethvert barn en eller annen diagnose. Jeg ser selv i mitt nærmiljø og blant barnas venner at flere og flere har barn med slike diagnoser. Nå har annethvert hjem et barn med ekstra behov de skal følge opp, og de må i tillegg ha 100% jobb begge to. Og det er mange familier som også har to barn som har ekstra behov. 

Hvordan skal disse familiene klare alt med barna og i tillegg måtte ha 100% jobb?

 

 

 

 

Anonymkode: 160bf...1e4

Nå har jeg ikke lest hele tråden her og vet ikke hva for svar du har fått, men jeg møtte på min gamle lærer for noen år siden og hun fortalte at barn i dag er mye verre enn da jeg med min klasse var barn. Hun mente det er fordi barn er altfor lite med foreldrene sine og sendes i barnehage fra de er helt små. Aldri hatt så mye problematferd på barn i skolen som nå sa hun. 

Anonymkode: b9367...e34

[AnonymBruker]

Feil, annenhver unge får ikke en diagnose! Autisme og ADHD handler ikke om foreldrenes oppdragelse, men er medfødte tilstander. Folk får ikke diagnoser slengt etter seg. Det gjøres en nøye utredning på BUP

Anonymkode: c897d...847

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå har jeg ikke lest hele tråden her og vet ikke hva for svar du har fått, men jeg møtte på min gamle lærer for noen år siden og hun fortalte at barn i dag er mye verre enn da jeg med min klasse var barn. Hun mente det er fordi barn er altfor lite med foreldrene sine og sendes i barnehage fra de er helt små. Aldri hatt så mye problematferd på barn i skolen som nå sa hun. 

Anonymkode: b9367...e34

Hør aldri på gamle lærere da de var blinde for mange overgrep som skjedde på skolen dengang!

Anonymkode: 3815b...934

[AnonymBruker]

Helgeline skrev (På 27.1.2021 den 6.58):

Ja, i noen grad. Snakker om NOEN av de som er diagnostisert med høytfungerende. 
Min påstand er at noen av dem ikke er syke, de er kun «litt spesielle» som vi sa i gamle dager. 
Normalitetsvinduet skrumper mer og mer inn. 

Det er ikke foreldrene som setter diagnosen, det er fagfolk i bup ..

Anonymkode: c897d...847

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2021 den 7.06):

Denne er også interessant å lese: http://www.forebygging.no/Artikler/2011-2008/Atferdsproblemer-i-skolen-Hvorfor-er-det-sa-mye-atferdsproblemer-i-norsk-skole-og-hva-skal-vi-gjore-med-det/

Vi har en trend med en alt for "ettergivende" oppdragerstil i Norge. Barn får ta sine egne valg, i stedet for at de voksne styrer. Men barna vet jo ikke sitt eget beste, så de tar de valgene som gir umiddelbar belønning i stedet for å tenke over konsekvensene. 

Jeg er lærer, og testet ut noe med en klasse en gang. Det var en livlig klasse. Kranglete, bråkete elever. Brukte mye tid på konfliktløsning, og jeg underviste elevene i det, vi snakket masse om følelser, hva man kan gjøre hvis man blir sint, ta gode valg osv osv. Jeg ringte masse hjem, masse kommunikasjon med foreldre..Da det toppet seg en dag, og jeg så at dette har tydeligvis ikke fungert... Så sa jeg rett og slett til elevene at hvis noen som helst krangler og herjer i morgen, så får ikke klassen gjøre *noe gøy som jeg hadde planlagt*. Jeg viste elevene noen hefter med repetisjonsoppgaver i fag, og sa at hvis vi må bruke masse tid på krangling og utagering igjen i morgen, så er det dette dere får jobbe med, og vi kommer IKKE til å gjøre det morsomme opplegget. 

Neste dag gikk kjempebra. Noen elever kom til og med til meg om morgenen og minte meg på at i dag skal vi ikke tulle og tøyse, for da får vi gjøre det morsomme. 

Fra å være en klasse med høylytt krangling og skriking flere ganger i uka, ble de rolige og glade. Elevene gikk vekk fra en begynnende konflikt, fordi de visste at de ville miste det morsomme hvis de ble med på konflikten. 

Jeg minte dem stadig på dette. Husk den gangen dere krangla så mye, men så var det bra en dag og da fikk dere gjøre det morsomme. Skulle vi gjøre noe spesielt, sa jeg ofte at er det noen som helst som begynner å krangle, slå, herje rundt, så stopper jeg alt også må vi gjøre noe annet som er kjedelig! 

Det høres kanskje litt slemt ut. Men poenget er at de er så små at de ikke klarer å ta gode valg selv og tenke konsekvenser. Det nytter ikke for alle å bare prate om "hvordan tror du den andre følte seg da du gjorde det?", selv om jeg såklart snakker om sånt også. Men for noen må det virkelig konsekvenser de SELV kjenner på, for at de skal klare å reflektere over hva slags konsekvenser valgene deres får. Små barn er egoistiske, de tenker mest på hva de selv får ut av en situasjon. (Gjelder såklart ikke alle, nå maler jeg det svart/hvitt her. Men det gjelder jo en del). Vi voksne bør styre barna mer. Barnas frontallapp er ikke ferdig utviklet. "Retningssansen" innen konsekvenstenking er ikke ferdig. De voksne må "ta rattet" og styre barna i riktig retning. De er for små til å forstå på egenhånd. Lar vi dem styre rundt som dem vil uten å sette grenser, så blir det utagering... 

Anonymkode: 73f79...186

Hørtes veldig bra ut.

 

Men, om da 2 stykker ødela for alle de andre, hva skjedde da? Hvis en eller to utagerte så stoppet det morsomme for hele klassen? Ble det da ikke misnøye fordi det ble urettferdig at de som var rolige og veloppdragne ikke fikk gjøre det morsomme heller? 

Anonymkode: 3f3e1...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hørtes veldig bra ut.

 

Men, om da 2 stykker ødela for alle de andre, hva skjedde da? Hvis en eller to utagerte så stoppet det morsomme for hele klassen? Ble det da ikke misnøye fordi det ble urettferdig at de som var rolige og veloppdragne ikke fikk gjøre det morsomme heller? 

Anonymkode: 3f3e1...3b5

Ja dette høres veldig urettferdig ut overfor de veloppdragne barna!!!!

Anonymkode: 3815b...934

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2021 den 14.13):

Før så kunne vi få barn ganske så trygt, det var få barn med autisme, ADHD, Aspergers osv. Vi fikk både to og tre barn, og de var friske stort sett alle sammen. Man kunne forvente friske barn for 30 år siden, men det kan man ikke nå. Nå er man heldig om man får et barn som fungerer som forventet. 

Nå har jo annethvert barn en eller annen diagnose. Jeg ser selv i mitt nærmiljø og blant barnas venner at flere og flere har barn med slike diagnoser. Nå har annethvert hjem et barn med ekstra behov de skal følge opp, og de må i tillegg ha 100% jobb begge to. Og det er mange familier som også har to barn som har ekstra behov. 

Hvordan skal disse familiene klare alt med barna og i tillegg måtte ha 100% jobb?

 

 

 

 

Anonymkode: 160bf...1e4

Jeg tror at vi er så firkantige at vi lager diagnoser på alle som ikke er helt a4 i dette samfunnet. 

[AnonymBruker]

Hva slags kunnskap har du TS, om ungene for 30 år siden? Jeg er selv i 40 årene og min egen bestemor er død. Hun har jobbet som en lærer på en barneskole. Og fortalte meg mange historier fra jobben. F.eks. om barn som hun hadde i klassen, som ikke kunne sitte i ro i 45 minutt, som hun måtte slippe ut for å løpe litt, hver 10 minutt. Høres ut som Adhd kanskje? Selvfølgelig eksisterte det før også, selv om man ikke fikk diagnose.

Og annenhver unge, igjen, hvor er statistikken i fra. Ungen begynte i første klasse i år, de er to klasser i årets kull, totalt 46 barn. Ei jente med ADHD og en gutt med Tourettes. 

Anonymkode: 64dd6...d6c

[A-hunter]

Maleficenta skrev (1 minutt siden):

Jeg tror at vi er så firkantige at vi lager diagnoser på alle som ikke er helt a4 i dette samfunnet.

Enig, men hele samfunnet er også blitt oppslukt av "å ikke være som alle andre". Man må være spesiell, koste hva det koste vil. Og det finnes foreldre som er villig til å gjøre det som er nødvendig for å skaffe barna en diagnose.

På skolen her er det ikke plass til alle elevene i klasserommet fordi så mange elever har sin helt egne assistent. Ikke en time eller to i uka, men gjennom hele skoledagen, hver dag, hver uke...

[Maleficenta]

A-hunter skrev (5 minutter siden):

Enig, men hele samfunnet er også blitt oppslukt av "å ikke være som alle andre". Man må være spesiell, koste hva det koste vil. Og det finnes foreldre som er villig til å gjøre det som er nødvendig for å skaffe barna en diagnose.

På skolen her er det ikke plass til alle elevene i klasserommet fordi så mange elever har sin helt egne assistent. Ikke en time eller to i uka, men gjennom hele skoledagen, hver dag, hver uke...

Jøss så mange? Trodde gjerne det var Max en elev pr klasse som hadde det? 

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (1 minutt siden):

Jøss så mange? Trodde gjerne det var Max en elev pr klasse som hadde det? 

Er da flott at de elevene som ikke tør å ta ordet selv får egen assistent til å hjelpe seg gjennom hele skoledagen!

Anonymkode: 3815b...934

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er da flott at de elevene som ikke tør å ta ordet selv får egen assistent til å hjelpe seg gjennom hele skoledagen!

Anonymkode: 3815b...934

Var du ironisk nå? Ble litt i tvil

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (2 minutter siden):

Var du ironisk nå? Ble litt i tvil

Nei absolutt ikke ironisk. Var ikke en eneste assistent i klasserommet eller ute i skolegården da jeg gikk i grunnskolen.

Anonymkode: 3815b...934

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei absolutt ikke ironisk. Var ikke en eneste assistent i klasserommet eller ute i skolegården da jeg gikk i grunnskolen.

Anonymkode: 3815b...934

Alle kan jo ikke ha hver sin assistent? 

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (18 minutter siden):

Alle kan jo ikke ha hver sin assistent? 

Alle som ønsker det burde få sin egen assistent ja !

Anonymkode: 3815b...934

[AnonymBruker]

Vi skal alle passe inn i en boks, og faller vi utenfor er det noe galt. Egentlig er det boksen det er noe galt med, ikke de som faller utenfor. 

Tenk så fantastisk det hadde vært om vi heller hatt større aksept for de som faller utenfor og bygget under deres potensial, i stede for å prøve å passe disse inn i boksen. Heldigvis skjønner flere og flere land dette, men desverre henger Norge etter. 

Sønnen min har adhd. Ligger foran de andre faglig og har masse venner. Men alt han husker etter en skoledag er kjeft - kjeft fordi han ikke sitter rolig, fordi han litt ukontrollert ler, tuller eller faller litt ut. Kjeften forverrer bare adhd'en. Assistenten har ikke peiling på hvordan hun møter et barn med Adhd heller. Det er dog ikke så himla vanskelig, men å prøve å presse han inni denne boksen, det går ikke. 

Anonymkode: 70d50...dd4