Forelder som alltid ødelegger gledene og gir meg dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år, bor alene og betaler for alt selv, er student men jobber MYE for å kunne ha råd til det jeg vil.

Hver gang jeg kjøper noe, eller skal noe, og gleder meg så veldig og har lyst til å dele gleden med noen, men hvis jeg forteller det får jeg samme skyllebøtte med hvor ufornuftig det er, at jeg skal være en fattig student, hvor dum jeg er, at jeg ikke har peiling på noe som helst, og bare krangling helt til jeg er helt brutt ned. Til jeg ikke kjenner noe glede over det jeg skal eller skal kjøpe lenger. 

Jeg har god økonomi og sparer penger hvert år, har kjøpt leilighet selv og har virkelig livet på stell. Så det er helt irrasjonelt og usanne ting de sier. 

Likevel lar jeg meg påvirke, og de ødelegger. For eksempel kjøpte jeg robotstøvsuger, og det er ikke måte på hvor luksusdyr jeg er, hvor sløsing med penger det er, osv osv når jeg kunne kjøpt en billig støvsuger. Jeg har råd til det, og jeg var veldig fornøyd, men sitter igjen med bare en ekkel klump i magen. Når jeg først var veldig glad, så har de dyttet meg så langt ned, at jeg bare vil pakke den ned og selge den bare for å bli kvitt problemet. Sånn er det hver dag. 

Hvis jeg skal på en ferie er det alltid "Du har så mye penger du, du er student du skal ikke ha det sånn", i deres øyne skal jeg være femti år og gift før man har lov til å unne seg noe. 

Problemet er at jeg lar det påvirke gleden, og da føles selvfølgelig pengene bortkastet når jeg drar på ferie med blanda følelser, eller de har snakket ned det jeg har kjøpt så veldig. Føles som de ikke syntes jeg skal få lov til å være glad, fordi det SKAL være vondt og kjipt og vanskelig å være student. Ingenting jeg gjør er bra nok.

Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, fordi de blir alltid bare sinte når jeg forsvarer meg eller tar opp noe. De tar det bare personlig, og sier sånn "ja vi er verdens verste foreldre vi" og blir useriøse. 

Tips?

Anonymkode: fafc3...0d0

[AnonymBruker]

Reduser kontakt og snakk om ufarlige temaer. Været, type. 

Folk som suger livsgnisten ut av en som en annen dementor, bør man holde på en armlengdes avstand - slektskap eller ikke. 

Anonymkode: ab0ae...ea7

[Gjest Middelmådig]

Bare drit i å si det til dem! Om du vil dele gleden, si det til en venninne i stedet! 
 

Sånn er mine foreldre også. Err.. min mor, mener jeg. Det er svært begrenset jeg kan fortelle dem for å dele glede. Det begrenser seg til å få kjøpt en meget nyttig til på 50 eller aller helst 70 prosent salg. Tror det er ganske vanlig. 
 

Tror dessverre jeg var over 30 år før jeg klarte å fri meg fra ønsket om at de skulle glede seg med meg og være stolt av meg. Jeg har ikke et nært forhold til min mor. Forteller henne svært lite annet enn overfladiske greier som betyr lite. 

[AnonymBruker]

Begrens kontakten. Har selv en sånn forelder, og det tok veldig lang tid å forstå hvor mye det påvirket helsen min og livet mitt negativt. Si at du ikke ønsker negative kommentarer. Du ønsker å leve livet ditt på din måte. Forelderen din kan leve livet som h*n selv vil. 
 

Høres ut som noen psykiske issues. Det er ikke alle man kan forandre, men man kan bestemme seg for hvor mye tid man vil bruke på negative personer. Husk at dette ikke handler om deg. Personen er sannsynligvis syk på en eller annen måte. Kanskje oppvokst på samme måte. Du kan jo spørre, og hvordan det føltes eventuelt? 
Og fortell hvordan det føles for deg å bli møtt på denne måten på en rolig måte. Ta det opp utenom en krangel på tomannshånd.  
 

Det er faktisk ikke alle som ser selv hvordan de oppfører seg eller påvirker andre heller.  

Det hjalp noe for meg. Men begrenser fremdeles kontakten, og sier i fra når ting går over grensene mine på en kort og bestemt måte. Uten å gå inn i diskusjoner som fort leder til krangling. Det tar så mye energi, og det kommer lite positivt ut av det. Noen ganger er det bedre å bare komme seg ut av situasjonen. Si du har en annen avtale etc, og dra. Eventuelt si det som det er at dette synes ikke du var noe hyggelig, så da velger du heller å dra hjem. Så får dere heller ses senere. 
 

 

Anonymkode: 197da...c24

[AnonymBruker]

Jeg prøver å unngå å fortelle de, men noen ganger er det umulig. De kan spørre om jeg har ny jakke, og jeg sier ja, og de føler jeg nesten at jeg alltid må "forsvare" at tingen var billig. Det er aldri komplimenter, alltid "hvor mye kostet den da?", og så slutter jeg aldri å høre om den dyre jakka. Selv om jeg er fornøyd.

Også syntes jeg det er trist, for jeg har ingen andre som er glade på mine vegne. Jeg var faktisk i et forhold i tre år uten å fortelle de det, fordi jeg var redd de skulle snakke så mye negativt at jeg skulle føle jeg bare ville ut av forholdet. Når det ble slutt føltes det ensomt at jeg ikke hadde noen som kunne være der for meg når jeg var så lei meg. 

Så jeg begrenser virkelig kontakten, men syntes det er kjipt når det ikke går og de ødelegger. 

 

Anonymkode: fafc3...0d0

[AnonymBruker]

Jeg hadde også foreldre som blandet seg opp i alt mulig. Dessverre lyttet jeg til dem for lenge, og gikk blant annet glipp av et fantastisk godt kjøp angående en bolig jeg virkelig ønsker å kjøpe, fordi min far var så negativ at jeg mistet motet. Det er utrolig surt å tenke på, for jeg kunne fått den til en helt utrolig pris. 

Det ble heldigvis også min øyeåner for at jeg måtte sette foten ned for slikt. Mine foreldre fikk videre ikke vite om noe før jeg hadde tatt avgjørelser om ulikt, og når de forsøkte å komme med innsigelser og meninger sa jeg bare fast og tydelig : "Jeg er voksen, og det er absolutt ingenting som skulle få dere til å tro at jeg ikke er i stand til å ta voksne og ansvarlige avgjørelser, så enten får dere respektere at jeg er voksen og ansvarlig, eller så kommer jeg ikke til å dele noe med dere fremover. Da kommer jeg bare til å trekke meg unna dere."

Det ble slutt på det da. 

Anonymkode: 2626e...747

[AnonymBruker]

Ta det med et smil og si jammen vet dere hvor mye jeg jobber egentlig? Jeg er ung og har masse energi vet du. Da tjener man penger vet du. 

Mulkg de vil du skal spare da. Spar i fond, så kan de ta seg en bolle. For de vet nok knapt hva fond er.

Anonymkode: 59dfb...11f

[AnonymBruker]

Har BSU med ca 200 000 og fond på litt under 100 000  

TS

Anonymkode: fafc3...0d0

[Kiwipie]

Dette innlegget var som å lese om seg selv.  Jeg har det på nøyaktig samme måte og følt at jeg er alene om det.  Foreldrene ødelegger ganske mye av det jeg gleder meg til og finner noe negativt med hver minste ting.  Jeg kjenner på angst bare for å fortelle hvis jeg har kjøpt nytt tv f.eks.   Noe som er helt idiotisk siden man er voksen, men det er slik det har blitt med åresvis av negativitet.  Av og til kvier man seg til å fortelle om noe på samme måte som når man var en 14 åring som er redd for å fortelle foreldrene noe.