Jeg misunner ikke uføre, men skulle av og til ønske jeg slapp kravene

[AnonymBruker]

Jeg har mange venner som er uføre.  Jeg tenker ikke at de ikke fortjener det. Jeg tenker ikke at det er urettferdig eller at de bare tar imot og tar imot. Sånne fordommer har jeg ikke. Jeg er glad for at vi har et velferdsystem hvor det ikke er skambelagt å få ytelser. 

Men det er et eneste område hvor jeg tar meg i skulle ønske at jeg slapp arbeidslivet: Når det røyner på på jobb. Når det dobbelkommuniseres og oppgaver noen andre skulle gjort plutselig blir dine, flere oppgaver enn du har kapasitet til,  eller noen har misforstått og noen blir sure fordi de gjør ekstraoppgaver de tror du mener du må gjøre når du aldri har ment det, når du blir innkalt til samtale fordi du koker kaffen for sterkt og det tydeligvis er en snakkis på jobb,  når du føler deg utilstrekkelig,  når ferie ønsker blir avslått mens vennene du reiser med naturlig nok ikke har problemer med å finne fri. Når det ikke er plass til annet enn angst,  men du må på jobb for å betjene huslån. Jeg har er heldigvis i et godt arbeidsmiljø nå. Jeg er heldig, men har tatt meg i tidligere jobber å tenke tenke at: 

Jeg er fullstendig klar over at det å gå på trygd er pga livssituasjonen ofte gjør hverdagsmestring til en heldagsjobb og ofte innebærer sterke psykiske og psykiske smerter,  men jeg kjenner at kravene jeg i perioder setter til meg selv og ikke klarer å leve opp til i jobben er så høye og gir meg så mye angst,  at jeg tar meg selv i perioder å skulle ønske jeg slapp arbeidslivet. 

Noen andre som har følt det sånn? 

 

Anonymkode: 7a0f3...5d2

[AnonymBruker]

Først skal du få en del pepper for at du har startet en ny uføretråd. Så skal du holde kjeft for at du er så heldig som du er. Så blir du beskyldt for å hetse uføre.

Jeg avventer.

Anonymkode: 064ec...0bf

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke. Jeg har en formue på flere millioner og får avkastning i aksjer og fond nok til at jeg kan leve på 400 000-500 000 i året. Så jeg trenger aldri jobbe en dag i mitt liv om jeg ikke vil

Jeg syntes alltid det er morsomt med de som misunner uføre som lever på skarve 250 000-300 000 i året og som i tillegg er syke og gjerne har dårlig livskvalitet. Dere skulle bare visst hvor bra man kan ha det som frisk og rik. Men fortsett å være misunlig på de uføre slik at vi kutter i velferden heller enn å øke formueskatten. La oss gjøre de fattige fattigere og la oss rikingene få ha pengene for oss selv. 😆

Anonymkode: 57ab6...01d

[AnonymBruker]

Ja, det har hendt at jeg har ønsket meg en lavere stillingsprosent. Men aldri uføretrygd, heller drømt om at lottokupongen skulle gå inn, eller at det dukker opp en ukjent søkkrik død onkel i Amerika, som har testamentert det hele til meg. Men sannsynligheten for begge deler er forsvinnende liten, så da er det bare å kjøre på. Det blir bedre.

Anonymkode: 6cdff...bac

[AnonymBruker]

Tror ikke dette handler om misunnelse på uføre, men mer et ønske om av og til å kunne slippe alt. Dette kjenner jeg også på innimellom, uten at jeg vil bli ufør.

Anonymkode: 7935b...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har mange venner som er uføre.  Jeg tenker ikke at de ikke fortjener det. Jeg tenker ikke at det er urettferdig eller at de bare tar imot og tar imot. Sånne fordommer har jeg ikke. Jeg er glad for at vi har et velferdsystem hvor det ikke er skambelagt å få ytelser. 

Men det er et eneste område hvor jeg tar meg i skulle ønske at jeg slapp arbeidslivet: Når det røyner på på jobb. Når det dobbelkommuniseres og oppgaver noen andre skulle gjort plutselig blir dine, flere oppgaver enn du har kapasitet til,  eller noen har misforstått og noen blir sure fordi de gjør ekstraoppgaver de tror du mener du må gjøre når du aldri har ment det, når du blir innkalt til samtale fordi du koker kaffen for sterkt og det tydeligvis er en snakkis på jobb,  når du føler deg utilstrekkelig,  når ferie ønsker blir avslått mens vennene du reiser med naturlig nok ikke har problemer med å finne fri. Når det ikke er plass til annet enn angst,  men du må på jobb for å betjene huslån. Jeg har er heldigvis i et godt arbeidsmiljø nå. Jeg er heldig, men har tatt meg i tidligere jobber å tenke tenke at: 

Jeg er fullstendig klar over at det å gå på trygd er pga livssituasjonen ofte gjør hverdagsmestring til en heldagsjobb og ofte innebærer sterke psykiske og psykiske smerter,  men jeg kjenner at kravene jeg i perioder setter til meg selv og ikke klarer å leve opp til i jobben er så høye og gir meg så mye angst,  at jeg tar meg selv i perioder å skulle ønske jeg slapp arbeidslivet. 

Noen andre som har følt det sånn? 

 

Anonymkode: 7a0f3...5d2

Jeg skulle ønske jeg slapp kravet med å komme meg opp hver dag. Hilsen Ufør.

Anonymkode: 5c12a...f38

[AnonymBruker]

jeg forstår deg. jeg er selv ufør. jeg syntes det er deilig å kunne sove så lenge jeg vil og bruke fritiden slik jeg vil. men det blir ikke helt sånn for meg heller. da jeg har assistenter til å hjelpe meg med å handle og gjøre praktiske ting. Min cp gjør også meg ganske sliten. Så bare det å få på seg sokkene er ganske slitsomt på spastiske ben som får morgenspasmer. Tenk deg at en time av din dag går på kun påkledning.   kroppen vil ikke samarbeide med meg. klarer ikke å stå uten støtte eller så det å få dratt på seg buksa etter toalettbesøk er også en kamp. Tenk på små ting som åm slenge på seg en jakke og et par sko kan ta masse krefter og jeg bruker en halvtime på det, mens andre bruker 10 sek.

Anonymkode: 471dd...b7f

[AnonymBruker]

Jeg har kjent litt på de den gangen jeg hadde to deltidsjobber med lav lønn og det knapt gikk rundt. Jeg har en ufør venninne som har restarbeidsevne og jobbet litt når hun klarte. Når hun ble sliten så kunne hun ta en pause og la være og jobbe, hun fikk fortsatt penger. Når jeg var sliten så kunne jeg ikke ta en pause, jeg måtte fortsatt jobbe og jobbe for ellers kom ingen penger inn.

Hun er helt klart ufør av en grunn (jeg kjenner henne godt og har ingen problemer med det) og jeg vet at våre situasjoner er annerledes og at hennes liv ikke er noe å misunne. Men akkurat da så kjente jeg litt på den.

Anonymkode: 219f2...b62

[AnonymBruker]

Tanken på å kunne gripe hverdagen slik det faller en virker til tider veldig behagelig, men mange uføre gjør slettes ikke dette. De har gjerne ulike årsaker til uførheten som gir dem varierende utfordringer i hverdagen og holder dem utenfor arbeidslivet. Du har muligheten til å velge om du vil jobbe eller ei; det har ikke de. Mange ville gjerne ha vært i dine sko: jobbet, i stedet for å bli behandlet som byrder for samfunnet.

Anonymkode: 2cd2f...9d9

[AnonymBruker]

Du aner ikke hva du snakker om. Bare slutt. 

Anonymkode: 4205d...794

[AnonymBruker]

Man har alltid et valg vet du. Hvorfor blir uføre satt opp som eksempel i så mange situasjoner? Hvis du mistrives i jobben din så kan du bytte jobb! Du kan eventuelt omskolere deg. Ta permisjon og gjøre noe annet en periode. Starte noe eget med et tema du brenner for. Du har alle muligheter! Likevel setter du det at du er misfornøyd med egen livssituasjon opp mot de som er uføre, og som ikke har de samme mulighetene og forutsetningene. 
 

Det er et valg du tar å jobbe. Slutt hvis du ikke vil mer da? Ja da får du mindre penger så klart, men vi har alltids sosialhjelp. Uføre og syke må klare seg med mindre penger. Da kan vel du og? Også kan du se hvor festlig det er i lengden å ikke ha noe særlig kontakt med andre mennesker, ikke ha noe å stå opp til, ikke føle at man gjør noe nyttig. Og hva skal man egentlig svare folk i sosiale sammenkomster når de spør om hva man jobber med da? Prøv å si at du ikke jobber, og se hvor hyggelig man blir tatt i mot da.

Regner med at pipa hadde snudd. I tillegg lever uføre med en rekke helseplager i tillegg, og må bruke mye tid og krefter på å gå til behandlinger og legebesøk, som ikke er så veldig gøy akkurat. Mange spennende  bivirkninger av medisiner kan man få og, mens man koser seg i hjel som hjemmeværende. 

 

Anonymkode: adc33...bfd

[AnonymBruker]

Hehe, hvor blir det av: Hvis du vil kan du bytte med meg, ts! Jeg sliter med x og x og kan bare være ute av sengen x timer hver dag og jeg er så sliten og jeg får så lite penger. De pleier jo å være klassikere her. Jeg forstår tankegangen ts, for jeg har bodd med uføre og da er det tungt å dra seg ut i snøføyka kl 06.30 en sur januardag, når du vet resten av husholdningen kan ligge i sin varme seng i 5 timer til og få betalt for det. Selvfølgelig mange som har det helt grusomt og lever i et mareritt av smerte, er selvfølgelig ikke misunnelig på de, men jeg kjenner heller ingen som har det sånn. Mye stress på jobb og jeg får ikke den samme muligheten til å hente meg inn. 

Dog ville jeg mye heller blitt lottomillionær, må inrømme at jeg er litt misunnelig på de    

Anonymkode: 68e47...2a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hehe, hvor blir det av: Hvis du vil kan du bytte med meg, ts! Jeg sliter med x og x og kan bare være ute av sengen x timer hver dag og jeg er så sliten og jeg får så lite penger. De pleier jo å være klassikere her. Jeg forstår tankegangen ts, for jeg har bodd med uføre og da er det tungt å dra seg ut i snøføyka kl 06.30 en sur januardag, når du vet resten av husholdningen kan ligge i sin varme seng i 5 timer til og få betalt for det. Selvfølgelig mange som har det helt grusomt og lever i et mareritt av smerte, er selvfølgelig ikke misunnelig på de, men jeg kjenner heller ingen som har det sånn. Mye stress på jobb og jeg får ikke den samme muligheten til å hente meg inn. 

Dog ville jeg mye heller blitt lottomillionær, må inrømme at jeg er litt misunnelig på de    

Anonymkode: 68e47...2a2

Bytterne er som regel på plass i hver eneste tråd:-)

Anonymkode: 064ec...0bf

[AnonymBruker]

Jeg er delvis ufør selv og skjønner TS godt.

Jeg har psykiske problemer og det er ikke noe jeg ønsker min verste fiende. Blir som smerteproblematikk, det forsvinner aldri og man har aldri "fri" fra det voldsomme psykiske kjøret. 

Men å løpe i et hamsterhjul er heller ikke morsomt hvis man ikke liker å løpe og hjulet går fortere enn man klarer å løpe. Jeg føler at de dagene jeg er på jobb så er det helt jævelig, jeg blir helt utkjørt og klarer nesten ikke huske hva jeg heter og de depressive tankene virker overveldende. Men jeg har noen ekstra dager til å komme meg på enn folk i full stilling. Og hvis man føler det som jeg gjør i forbindelse med jobb så må det være umulig å stå i det med bare to dager fri. Så jeg skjønner deg godt TS!!

Men egentlig hadde du ikke trengt å dra inn uføre i denne tråden for å få frem poenget ditt da.

Anonymkode: b54a9...155

[AnonymBruker]

TS, det du skriver om handler ikke om uføre, så jeg skjønner ikke hvorfor du nevner denne gruppen mennesker i ditt innlegg. Å være ufør er en elendig betalt og hemmende fulltidsjobb. Du er syk hele døgnet, hele uken, hele året. Du kan aldri pause. Se for deg den konteksten. 

Men jeg skjønner at du ikke er så glad i den jobbsituasjonen du er i. Og det er forståelsesfullt. Jeg tror mange kjenner på dette innimellom, spesielt når dem står i jobber som dem ikke trives i eller finner seg til rette i. 

Angående søken om å leve et lettvint liv uten krav, så er det egentlig få som lever et slikt liv. I hvert fall ikke uføre, da dem har krav overalt hele tiden med tanke på sin lave kapasitet. Det å gå på butikken er for mange et uoverkommelig krav. Et krav du som frisk ikke har. 

Jeg er misunnelig på lottomillionærer, og folk som har funnet en måte å leve på hvor dem skaper seg inntekt på litt uortodoks vis. F.eks aksjehandel, tipping osv. Eventuelt selvstendige næringsdrivende som står fint i det. Men selv ikke noen av dem lever uten krav. I alle fall ikke mange lottomillionærer, da slike gevinster fort river opp og ødelegger familieforhold. 

Så hva kan man gjøre for å få det finest mulig? Aner ikke. Tenk utenfor boksen kanskje. Prøv og feil. Men du slipper aldri unna krav, mas, tjas og problemer. 

Anonymkode: 206fb...f1b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har er heldigvis i et godt arbeidsmiljø nå. Jeg er heldig, men har tatt meg i tidligere jobber å tenke tenke

Anonymkode: 7a0f3...5d2

Hva er problemet?

Anonymkode: 0031f...80f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har mange venner som er uføre.  Jeg tenker ikke at de ikke fortjener det. Jeg tenker ikke at det er urettferdig eller at de bare tar imot og tar imot. Sånne fordommer har jeg ikke. Jeg er glad for at vi har et velferdsystem hvor det ikke er skambelagt å få ytelser. 

Men det er et eneste område hvor jeg tar meg i skulle ønske at jeg slapp arbeidslivet: Når det røyner på på jobb. Når det dobbelkommuniseres og oppgaver noen andre skulle gjort plutselig blir dine, flere oppgaver enn du har kapasitet til,  eller noen har misforstått og noen blir sure fordi de gjør ekstraoppgaver de tror du mener du må gjøre når du aldri har ment det, når du blir innkalt til samtale fordi du koker kaffen for sterkt og det tydeligvis er en snakkis på jobb,  når du føler deg utilstrekkelig,  når ferie ønsker blir avslått mens vennene du reiser med naturlig nok ikke har problemer med å finne fri. Når det ikke er plass til annet enn angst,  men du må på jobb for å betjene huslån. Jeg har er heldigvis i et godt arbeidsmiljø nå. Jeg er heldig, men har tatt meg i tidligere jobber å tenke tenke at: 

Jeg er fullstendig klar over at det å gå på trygd er pga livssituasjonen ofte gjør hverdagsmestring til en heldagsjobb og ofte innebærer sterke psykiske og psykiske smerter,  men jeg kjenner at kravene jeg i perioder setter til meg selv og ikke klarer å leve opp til i jobben er så høye og gir meg så mye angst,  at jeg tar meg selv i perioder å skulle ønske jeg slapp arbeidslivet. 

Noen andre som har følt det sånn? 

 

Anonymkode: 7a0f3...5d2

Jeg tenker noen ganger det samme. Står ved et veiskille nå etter langtidssykemelding. I teorien kan jeg kanskje få ufør om et par år - man må bruke opp AAP først?

Jeg vil jobbe 100%, som før, men det går ikke. Har masse fravær nå og jobber kanskje effektivt tilsvarende 10 eller 20% stilling 😕 Det er flaut og det er vanskelig. Jeg har bare få oppgaver igjen av dem jeg opprinnelig hadde og jeg klarer ikke dem en gang. Sliter med å huske og er veldig desorganisert. Leiligheten gjenspeiler dette Har barn annenhver uke og får dem gjennom med et nødskrik. Mer fravær når jeg har dem.

Jeg skjønner hvordan du tenker, Ts. Arbeidslivet er skikkelig hardt til tider, for enhver. Men det å bli ufør, i hvertfall for min del, ville være å miste meg selv enda mer. Jobben er en viktig del av identiteten og selvbildet mitt. Det er rart å ikke få det til lenger - mye skam og skyld, mange nederlag... Nå er ikke jeg ufør da, siden jeg har AAP, men jeg håpet jeg rekker bli bra før jeg må ta valget. 

Anonymkode: e1fe0...ae5

[AnonymBruker]

Som ufør kjenner jeg meg faktisk igjen i det TS beskriver.

Kjenner meg ikke igjen i "intet ansvar eller mas". Bare behandling og legetimer alene er en 50% stilling. Jeg vil heller få klager på kaffen enn å gå igjennom ubehagelige og nedverdigende undersøkelser, behandlinger og inngrep. Må uansett opp om morgenen og ha rutiner, ellers går det ytterligere utover både mental og fysisk helse.

Uføretrygd kan kanskje føles som en midlertidig lettelse, noen måneder eller det første året. Fordi tida før man får uføretrygd er ekstremt tung. Men lettelsen forsvinner fort.

Hvis man skal se bort fra lidelsene til de uføre, altså det som gjør uføre til uføre, da bør man heller sammenlikne med noe helt annet. For eksempel lottomillionærer, som noen nevnte.

Anonymkode: b43ce...855

Endret 28. januar 2021 av Elaine Marley

[n_97]

Du kan i det minste ta ferie fra alt maset et par ganger i året. Ellers sier jeg som andre har sagt, hvorfor fra uføre inn i dette? Du er sliten og lei og ønsker deg ferie og en til tider litt mindre krevende jobb. Det er helt forståelig. 

[AnonymBruker]

Din tid kommer. Det kalles pensjonsalder.

Anonymkode: ba907...f7f