Noen her som studerer psykologi (profesjon)? :) Vil gjerne høre hvordan det er å studere det

[myjn]

Hei! Jeg studerer 1. året på medisin akkurat nå. Er fornøyd med studiet sånn sett, men jeg blir veldig stresset av fremtida og føler egentlig ikke at jeg vil jobbe som lege i den nærmeste fremtiden på grunn av all ansvaret og stresset, i tillegg til ugunstige vakter og mye annet. Jeg føler også at det er et stort press på å jobbe på sykehjem eller sykehus underveis i studiet (noe jeg ikke er så interessert i), og jeg føler bare at jeg ikke kommer til å takle dette presset om å både prestere på skolen samtidig som jeg skal prestere så mye utenfor skolen også (jobb, verv, frivillighet, osv). I tillegg skal jeg liksom ha et sosialt liv og ha tid til mine hobbyer og "self-care". Jeg kan sikkert klare alt dette og bli lege til slutt, men det spørs om det er verdt det. Jeg er bare redd for at det blir for mye for en person som meg, som blir lett stresset og overveldet hvis jeg har for mye å gjøre. Jeg vil rett og slett ha et liv utenom studiet/jobben. 

Så jeg tenkte å bytte til psykologi. Ut ifra det jeg har lest, så tror jeg at mye av pensumet kommer til å være interessant for meg. Jeg har hatt psykologi i 2 år på vgs, så jeg har et viss forståelse for hva fagfeltet dreier seg om. Altså f.eks. at det er ikke en "hard science" som f.eks. medisin, der man har som oftest klare svar på ting eller teorier som kan bli bevist eller motbevist av sikre eksperimenter. Jeg vet at mye i psykologi er litt diffust og ikke helt sikkert. Det er jeg helt ok med. Jeg vet også at det er en del statistikk og metode, og selv om jeg synes at det er kjedelig så er det helt i orden dersom jeg fikk gode resultater i R-matte på videregående og har i tillegg hatt en del statistikk på bioingeniørstudiet (har studert det i ett år rett etter vgs). Jeg kunne også ha tenkt meg å forske i fremtiden, så det med statistikk er bare positivt. 

På bakgrunn av alt dette så tror jeg at psykologi ville ha passet meg  Kanskje psykologi er bittelitt mindre spennende enn medisin, men det er fortsatt et spennende fag for meg. Og så liker jeg det at de fleste psykologer jobber fra kl 8 til 16 og har vanlige arbeidsuker, i tillegg til at det finnes mange jobbmuligheter (som er både kliniske og ikke-kliniske). Men jeg vil gjerne høre fra dere som studerer psykologi (spesielt i Oslo) om dere trives med studiet, om dere synes at det er vanskelig/lett, hvordan miljøet er (spesielt i Oslo),  om dere får til å jobbe ved siden av studiene (i så fall, hvilke relevante jobber finnes det for psykologistudenter?), hvordan dere ser på fremtiden, osv. Er rett og slett interessert i å høre absolutt alt som kunne være relevant! Vil sette pris på svar fra dere :))

[AnonymBruker]

Jeg sto også mellom medisin og psykologi, valgte psykologi blant annet på grunn av arbeidstidene (8 til 4 jobb). Elsker studiet til tider, andre ganger får jeg litt panikk ved tanken på ansvaret og ikke minst hvor tung jobben kan være. Mye lesing, men det går greit siden det er mye interessant pensum. Til enkelte fag er det nok en fordel å ha hatt realfag fra før. 

Anonymkode: f84ab...443

[Gjest Kastanjefrø]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg sto også mellom medisin og psykologi, valgte psykologi blant annet på grunn av arbeidstidene (8 til 4 jobb). Elsker studiet til tider, andre ganger får jeg litt panikk ved tanken på ansvaret og ikke minst hvor tung jobben kan være. Mye lesing, men det går greit siden det er mye interessant pensum. Til enkelte fag er det nok en fordel å ha hatt realfag fra før. 

Anonymkode: f84ab...443

Hvilke fag er det fordel å ha hatt realfag før?

[AnonymBruker]

Jeg studerte psykologi i Oslo, var ferdig for noen år siden. Trivdes veldig godt på studiet, både faglig og sosialt. Likte særlig godt de siste tre årene hvor fokus var mer på klinikk/terapi. Jeg har hørt at studieløpet er lagt om litt nå, slik at det kliniske er mer tydelig fra starten av. Det tror jeg er bra.
Jeg synes ikke pensum var spesielt vanskelig, men det var en del lesing i perioder og selvfølgelig noen temaer som engasjerte mer enn andre. Fikk ganske raskt inn en god rutine på lesingen fordi jeg fikk to barn under studiet og dermed måtte være effektiv når jeg først var på lesesalen. Jeg hadde ikke noe særlig realfag fra før, men overlevde metodefagene likevel og har god nok kunnskap til å holde meg oppdatert på forskningen selv om jeg nok ikke blir kvantittiv forsker med det første.
Jeg jobbet også litt ved siden av studiene. Det gikk helt fint, også å kombinere med familieliv. Hadde deltids/sommerjobber innenfor rusbehandling og barn/ungdom og lærte mye som jeg bruker i jobben som psykolog nå. Var litt spent på hvordan det ville gå å få jobb da jeg var ferdig fordi jeg hadde hørt at det var mye konkurranse, men det var ikke noe problem og jeg har stått fritt til å velge arbeidsplasser jeg trives på og hvor jeg føler at arbeidsmengden og oppgavene passer meg. Tar en videreutdanning (spesialisering) ved siden av fulltidsjobb nå, men opplever likevel at jeg har tid til fritid og familieliv selv om det er hektisk i perioder.
Jeg vurderte også å studere medisin før jeg valgte psykologi, men er glad jeg bestemte meg for å gå den veien jeg gjorde. Jeg trives godt i et fag hvor det ikke forventes at man skal sitte på fasitsvar, men hvor fokus er mer på relasjon og det å finne ut av ting sammen med pasienten. Jeg har også en del venner som er leger og ser at de jobber veldig mye mer og forventes å ta et mye større individuelt ansvar enn jeg selv ville ha likt (men de tjener også bedre da hvis det er en faktor man er opptatt av). 

Lykke til med valget og velkommen som fremtidig kollega hvis du bestemmer deg for det!   

Anonymkode: 5d881...167

[myjn]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg sto også mellom medisin og psykologi, valgte psykologi blant annet på grunn av arbeidstidene (8 til 4 jobb). Elsker studiet til tider, andre ganger får jeg litt panikk ved tanken på ansvaret og ikke minst hvor tung jobben kan være. Mye lesing, men det går greit siden det er mye interessant pensum. Til enkelte fag er det nok en fordel å ha hatt realfag fra før. 

Anonymkode: f84ab...443

Skjønner! Og ja, psykologi er ikke akkurat den mest stress-frie jobben der ute. Men jeg liker å tro at det kommer ikke til å være så ille som medisin. Jeg får helt panikk av tanken på å bli lege, mens psykologyrket har ikke samme effekten på meg. Jeg skjønner at det er mye ansvar og til tider veldig tunge pasienter, men bare det faktumet at jeg kan sitte på et kontor og ta meg god tid til å bli kjent med pasienter og å ikke måtte ta umiddelbare valg som kan påvirke liv og død, det føles veldig beroligende. Kan jeg spørre hvor langt i studiet du har kommet? Og hvordan det sosiale miljøet på psykologi er (hva slags folk som går der osv)? En annen ting som har irritert meg på medisin er de store kullene og den følelsen av at jeg betyr ingenting. Ikke en eneste foreleser vet hvem jeg er, og ca 2/3 av klassen gjør det heller ikke. Pluss at jeg virkelig misliker en stooor del av medisinstudentbefolkningen. For mange perfekte mennesker som er superkompetitive og som er glad i fest, fyll og mye rart. Føler rett og slett at jeg ikke passer inn. Jeg har hørt fra ei venninne som studerer psyk. i Oslo at mange av medstudentene hennes er rolige mennesker som er ikke så glad i festing og som for det meste er koselige og greie. Vil du si at det stemmer?

(Hvis du studerer i Oslo og har ikke lyst å si det her pga frykt for å bli gjenkjent, så kan du også skrive meg en melding! Jeg kjenner garantert ikke deg uansett)

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg studerte psykologi i Oslo, var ferdig for noen år siden. Trivdes veldig godt på studiet, både faglig og sosialt. Likte særlig godt de siste tre årene hvor fokus var mer på klinikk/terapi. Jeg har hørt at studieløpet er lagt om litt nå, slik at det kliniske er mer tydelig fra starten av. Det tror jeg er bra.
Jeg synes ikke pensum var spesielt vanskelig, men det var en del lesing i perioder og selvfølgelig noen temaer som engasjerte mer enn andre. Fikk ganske raskt inn en god rutine på lesingen fordi jeg fikk to barn under studiet og dermed måtte være effektiv når jeg først var på lesesalen. Jeg hadde ikke noe særlig realfag fra før, men overlevde metodefagene likevel og har god nok kunnskap til å holde meg oppdatert på forskningen selv om jeg nok ikke blir kvantittiv forsker med det første.
Jeg jobbet også litt ved siden av studiene. Det gikk helt fint, også å kombinere med familieliv. Hadde deltids/sommerjobber innenfor rusbehandling og barn/ungdom og lærte mye som jeg bruker i jobben som psykolog nå. Var litt spent på hvordan det ville gå å få jobb da jeg var ferdig fordi jeg hadde hørt at det var mye konkurranse, men det var ikke noe problem og jeg har stått fritt til å velge arbeidsplasser jeg trives på og hvor jeg føler at arbeidsmengden og oppgavene passer meg. Tar en videreutdanning (spesialisering) ved siden av fulltidsjobb nå, men opplever likevel at jeg har tid til fritid og familieliv selv om det er hektisk i perioder.
Jeg vurderte også å studere medisin før jeg valgte psykologi, men er glad jeg bestemte meg for å gå den veien jeg gjorde. Jeg trives godt i et fag hvor det ikke forventes at man skal sitte på fasitsvar, men hvor fokus er mer på relasjon og det å finne ut av ting sammen med pasienten. Jeg har også en del venner som er leger og ser at de jobber veldig mye mer og forventes å ta et mye større individuelt ansvar enn jeg selv ville ha likt (men de tjener også bedre da hvis det er en faktor man er opptatt av). 

Lykke til med valget og velkommen som fremtidig kollega hvis du bestemmer deg for det!   

Anonymkode: 5d881...167

Åhh, takk skal du ha for svaret! Da var virkelig fint å lese det du skrev  Jeg tok faktisk et perspektivemne i psykologi nå på høsten (vi på medisin er tvunget til å ta et emne som ikke har noe med medisin å gjøre), og eg likte det kjempegodt! Det var til og med ikke et område som jeg var såååå interessert i (det handlet om utvikling av ferdigheter hos barn), men jeg kunne knapt legge fra meg boken, haha. Så det gir meg håp og får meg til å tro at jeg kommer til å klare all den lesinga uten særlig problem! 

Også veldig fint å høre at du fikk barn under studiene, for det har jeg faktisk tenkt en del om. Vi får se om det skjer, men jeg har veldig lyst på barn og en av grunnene til at jeg begynner å tvile på legeyrket er jo også det med barn. Jeg skjønner at man kan være et godt forelder selv om man er lege men.. Jeg vil ikke at hovedansvaret for ungen skal ligge hos samboeren min - at han skal hente, levere, lage mat osv. fordi at jeg har rare vakter og arbeidstider. Jeg har også lyst å være der for barnet mitt og se på utviklingen, være der når ungen når viktige milepæler, osv. Jeg jobbet i en barnehage ved siden av sykehuset for ett år siden, der 99% av foreldre jobbet på sykehus og herregud. Jeg klarte liksom aldri å lage en connection med foreldrene til ungene fordi at det var alltid så mye hastverk og så lite prating med dem. De andre ansatte sa også at det var legeforeldrene som var verst på det med oppfølging og det å bry seg om barnet. Mange hadde også rare regler om at ungen deres på ca. 1 år fikk absolutt ikke lov til å sove lengre enn 1 time, fordi at ungens legeforeldre skulle absolutt ha voksentid etter kl. 7. Så de forstyrret altså den naturlige rytmen på barnet deres kun for å se så lite av ungen som mulig. En annen ting er at som nyutdannet lege er man ofte forventet å måtte flytte en del, og det vil jeg ikke utsette en potensiell unge for

Og uff, den siste delen av innlegget ditt beskriver akkurat hva jeg går rundt og føler på/tenker på nå. Folk sier at det at man ikke har fasitsvar er en negativ ting, og at medisin er bedre for man vet som oftest akkurat hva man må gjøre, men jeg synes bare at det er en lettelse! Jeg synes at det med relasjon høres veldig fint ut En jobbene jeg tekte å ta hvis jeg skulle bli lege, er å bli fastlege. Men mest fordi at jeg liker at man ser de samme menneskene om igjen, at man bygger en relasjon til dem, og kanskje viktigst, at som fastlege så møter man på mye.. "psykisk"? Det er den biten, altså å snakke og finne ut av hva pasienten føler og bekymrer seg for, og hva som ellers skjer i livet deres, som er gøyest for meg. Og jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til at vi skal begynne å undersøke pasienter og lære om ulike undersøkelsesteknikker, for jeg brenner rett og slett ikke for det. Jeg synes at det er artig å lære seg dette og se hva teorien bak undersøkelsene er, men jeg gruer meg veeeeldig til å faktisk måtte bruke teknikkene. Og som deg, så liker jeg ikke å ta for mye individuelt ansvar. Jeg synes at det er gøy å jobbe for meg selv og ikke ha noen over meg som sjefer meg og sier hva jeg skal gjøre, men ikke til den grad at jeg f.eks. vil bli overlege og ta såpass store avgjørelser! Jeg føler at hvis jeg blir psykolog, så får jeg den autonomien og selvstendigheten som jeg trenger, samtidig som jeg aldri kommer til å ha det overordnede ansvaret for et individs helse. Og penger er ikke det viktigste  Jeg vil ha en grei lønn for å kunne gjøre det jeg vil og gi et godt liv til potensielle barn, men jeg vil også ha fritid og overskudd til å faktisk orke å gjøre ting, hehe. 

Takk igjen for svaret ditt! Setter veldig pris på at du tok deg tid til å gi et såpass utfyllende svar!

Endret 27. januar 2021 av myjn

[AnonymBruker]

Høres ut som du kommer til å trives med å studere psykologi 😊 Studentene er ulike, men ofte snille folk. Det går veldig bra å få barn i studietiden, og jobb som psykolog er nok enklere med barn enn jobb som lege. Jeg kunne valgt begge studier, men endte med psykologi for mange år siden, og er veldig fornøyd med det. Jeg var redd ansvaret ville føles stort, og hadde forskning som en eventuell mulig redningsvei. Men jeg har ikke begynt med forskning, og jeg er veldig glad i jobben min. Psykologistudiet var veldig interessant, syns jeg. Og jeg bruker omtrent alt vi lærte i jobb nå i dag. 

Anonymkode: 9cd93...98c

[myjn]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Høres ut som du kommer til å trives med å studere psykologi 😊 Studentene er ulike, men ofte snille folk. Det går veldig bra å få barn i studietiden, og jobb som psykolog er nok enklere med barn enn jobb som lege. Jeg kunne valgt begge studier, men endte med psykologi for mange år siden, og er veldig fornøyd med det. Jeg var redd ansvaret ville føles stort, og hadde forskning som en eventuell mulig redningsvei. Men jeg har ikke begynt med forskning, og jeg er veldig glad i jobben min. Psykologistudiet var veldig interessant, syns jeg. Og jeg bruker omtrent alt vi lærte i jobb nå i dag. 

Anonymkode: 9cd93...98c

Så kult! Ja, jeg tenker som sagt også på forskning, og det føles deilig å vite at man kan velge å "nerde ut" og gjøre noe med null pasientkontakt, men jeg føler at jeg kommer nok ikke til å ta denne veien  Men det er fint å ha en utvei altså! Takk for svaret og for inspirasjonen! 😍

[AnonymBruker]

myjn skrev (1 time siden):

Skjønner! Og ja, psykologi er ikke akkurat den mest stress-frie jobben der ute. Men jeg liker å tro at det kommer ikke til å være så ille som medisin. Jeg får helt panikk av tanken på å bli lege, mens psykologyrket har ikke samme effekten på meg. Jeg skjønner at det er mye ansvar og til tider veldig tunge pasienter, men bare det faktumet at jeg kan sitte på et kontor og ta meg god tid til å bli kjent med pasienter og å ikke måtte ta umiddelbare valg som kan påvirke liv og død, det føles veldig beroligende. Kan jeg spørre hvor langt i studiet du har kommet? Og hvordan det sosiale miljøet på psykologi er (hva slags folk som går der osv)? En annen ting som har irritert meg på medisin er de store kullene og den følelsen av at jeg betyr ingenting. Ikke en eneste foreleser vet hvem jeg er, og ca 2/3 av klassen gjør det heller ikke. Pluss at jeg virkelig misliker en stooor del av medisinstudentbefolkningen. For mange perfekte mennesker som er superkompetitive og som er glad i fest, fyll og mye rart. Føler rett og slett at jeg ikke passer inn. Jeg har hørt fra ei venninne som studerer psyk. i Oslo at mange av medstudentene hennes er rolige mennesker som er ikke så glad i festing og som for det meste er koselige og greie. Vil du si at det stemmer?

(Hvis du studerer i Oslo og har ikke lyst å si det her pga frykt for å bli gjenkjent, så kan du også skrive meg en melding! Jeg kjenner garantert ikke deg uansett)

Åhh, takk skal du ha for svaret! Da var virkelig fint å lese det du skrev  Jeg tok faktisk et perspektivemne i psykologi nå på høsten (vi på medisin er tvunget til å ta et emne som ikke har noe med medisin å gjøre), og eg likte det kjempegodt! Det var til og med ikke et område som jeg var såååå interessert i (det handlet om utvikling av ferdigheter hos barn), men jeg kunne knapt legge fra meg boken, haha. Så det gir meg håp og får meg til å tro at jeg kommer til å klare all den lesinga uten særlig problem! 

Også veldig fint å høre at du fikk barn under studiene, for det har jeg faktisk tenkt en del om. Vi får se om det skjer, men jeg har veldig lyst på barn og en av grunnene til at jeg begynner å tvile på legeyrket er jo også det med barn. Jeg skjønner at man kan være et godt forelder selv om man er lege men.. Jeg vil ikke at hovedansvaret for ungen skal ligge hos samboeren min - at han skal hente, levere, lage mat osv. fordi at jeg har rare vakter og arbeidstider. Jeg har også lyst å være der for barnet mitt og se på utviklingen, være der når ungen når viktige milepæler, osv. Jeg jobbet i en barnehage ved siden av sykehuset for ett år siden, der 99% av foreldre jobbet på sykehus og herregud. Jeg klarte liksom aldri å lage en connection med foreldrene til ungene fordi at det var alltid så mye hastverk og så lite prating med dem. De andre ansatte sa også at det var legeforeldrene som var verst på det med oppfølging og det å bry seg om barnet. Mange hadde også rare regler om at ungen deres på ca. 1 år fikk absolutt ikke lov til å sove lengre enn 1 time, fordi at ungens legeforeldre skulle absolutt ha voksentid etter kl. 7. Så de forstyrret altså den naturlige rytmen på barnet deres kun for å se så lite av ungen som mulig. En annen ting er at som nyutdannet lege er man ofte forventet å måtte flytte en del, og det vil jeg ikke utsette en potensiell unge for

Og uff, den siste delen av innlegget ditt beskriver akkurat hva jeg går rundt og føler på/tenker på nå. Folk sier at det at man ikke har fasitsvar er en negativ ting, og at medisin er bedre for man vet som oftest akkurat hva man må gjøre, men jeg synes bare at det er en lettelse! Jeg synes at det med relasjon høres veldig fint ut En jobbene jeg tekte å ta hvis jeg skulle bli lege, er å bli fastlege. Men mest fordi at jeg liker at man ser de samme menneskene om igjen, at man bygger en relasjon til dem, og kanskje viktigst, at som fastlege så møter man på mye.. "psykisk"? Det er den biten, altså å snakke og finne ut av hva pasienten føler og bekymrer seg for, og hva som ellers skjer i livet deres, som er gøyest for meg. Og jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til at vi skal begynne å undersøke pasienter og lære om ulike undersøkelsesteknikker, for jeg brenner rett og slett ikke for det. Jeg synes at det er artig å lære seg dette og se hva teorien bak undersøkelsene er, men jeg gruer meg veeeeldig til å faktisk måtte bruke teknikkene. Og som deg, så liker jeg ikke å ta for mye individuelt ansvar. Jeg synes at det er gøy å jobbe for meg selv og ikke ha noen over meg som sjefer meg og sier hva jeg skal gjøre, men ikke til den grad at jeg f.eks. vil bli overlege og ta såpass store avgjørelser! Jeg føler at hvis jeg blir psykolog, så får jeg den autonomien og selvstendigheten som jeg trenger, samtidig som jeg aldri kommer til å ha det overordnede ansvaret for et individs helse. Og penger er ikke det viktigste  Jeg vil ha en grei lønn for å kunne gjøre det jeg vil og gi et godt liv til potensielle barn, men jeg vil også ha fritid og overskudd til å faktisk orke å gjøre ting, hehe. 

Takk igjen for svaret ditt! Setter veldig pris på at du tok deg tid til å gi et såpass utfyllende svar!

I min klasse er det også slik at de fleste forelesere ikke vet hvem jeg er og jeg kjenner ikke hele klassen. Mye forskjellige folk, alt fra 19-åringer rett fra videregående til folk på 25+, og noen er ganske rolige mens andre er glad i fest. Vil si folk er veldig forskjellige, men mange hyggelige og snille folk synes jeg. Hvem du havner med er jo uansett ganske tilfeldig, så vil anbefale deg å være åpen for forskjellige typer folk, være med på fadderuka, og skaffe noen bekjentskaper så finner du nok noen du trives med   Høres uansett ut som du har tenkt mye gjennom dette og at du kommer til å trives med psykologi. Men en ting som er viktig å huske er at psykologer ikke alltid har så god tid og mindre ansvar enn leger. Psykologer har i de fleste tilfeller mye ansvar de også, er ikke alltid så lett å vurdere hvem som skal avslutte behandling, hvor høy selvmordsfare er og slike ting. Hvis du er ukomfortabel med et slikt ansvar så kan du sikkert finne en arbeidsplass som passer dine behov. Det kan også være mye tidspress men det kommer helt an på hvor du jobber. Å jobbe privat er noe helt annet enn å jobbe offentlig.

Anonymkode: f84ab...443

[myjn]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

I min klasse er det også slik at de fleste forelesere ikke vet hvem jeg er og jeg kjenner ikke hele klassen. Mye forskjellige folk, alt fra 19-åringer rett fra videregående til folk på 25+, og noen er ganske rolige mens andre er glad i fest. Vil si folk er veldig forskjellige, men mange hyggelige og snille folk synes jeg. Hvem du havner med er jo uansett ganske tilfeldig, så vil anbefale deg å være åpen for forskjellige typer folk, være med på fadderuka, og skaffe noen bekjentskaper så finner du nok noen du trives med   Høres uansett ut som du har tenkt mye gjennom dette og at du kommer til å trives med psykologi. Men en ting som er viktig å huske er at psykologer ikke alltid har så god tid og mindre ansvar enn leger. Psykologer har i de fleste tilfeller mye ansvar de også, er ikke alltid så lett å vurdere hvem som skal avslutte behandling, hvor høy selvmordsfare er og slike ting. Hvis du er ukomfortabel med et slikt ansvar så kan du sikkert finne en arbeidsplass som passer dine behov. Det kan også være mye tidspress men det kommer helt an på hvor du jobber. Å jobbe privat er noe helt annet enn å jobbe offentlig.

Anonymkode: f84ab...443

Haha, skjønner, takk for svar! Men ja, jeg har skjønt det at psykologer har gjerne ganske mye ansvar de og, så hvis jeg vil fraskrive meg alt ansvar og stress så er det best å skifte til noe heeelt annet istedenfor (f.eks. økonomi, juss osv). Men det er ingenting annet som frister, og jeg liker veldig godt å jobbe med mennesker. Jeg liker også å ha ansvar til en viss grad, og av og til så liker jeg faktisk å være den som har det siste ordet. I tillegg liker jeg at yrket er ikke så veldig praktisk: at helsen til pasienten avhenger ikke av at jeg er flink når det kommer til å utføre undersøkelser, sette inn bedøvelse, sy sammen sår, kunne finne kreftceller i mikroskop, osv. At det er mer fokus på det å bygge relasjon, få pasientens følelser og tanker frem, få dem til å være trygg på deg, bruke teorien som du har lært på studiet til å gi behandling, osv. Sånn type arbeid er jeg veldig komfortabel med

Og som du sier, så kan jeg alltid velge ut en arbeidsplass som passer personligheten min og behovene mine best. Jeg har lest og hørt at det er mye å velge mellom som psykolog, så jeg tror nok ikke at det blir et problem! I verste fall, så kan jeg jobbe på et sted jeg ikke trives med i 1-2 år for å få erfaring, for å så bytte til noe annet.

Endret 27. januar 2021 av myjn

[AnonymBruker]

Hva ble det til, ts?

Anonymkode: 21be5...36f