Har egentlig bestemt meg for å bryte ut av forholdet

[AnonymBruker]

Men det er så vanskelig å ta det endelige steget etter så mange år. Det har vært og er fortsatt en lang og smertefull prosess. Føler jeg vet dette er det rette å gjøre, men klarer ikke forholde meg til det. Det har skjedd så mye. Skuffelse, svik og krangling. Nå er vi på et sted hvor vi skulle prøve (nok en gang), være tålmodige, men ikke forvente så mye av hverandre. Stemningen mellom oss er ok, men jeg har koblet ut mentalt. Utslitt av å prøve, være glad og bli skuffet. Har holdt fast i håpet så lenge. Vanskelig å innse at det har blitt sånn. Klarer ikke forholde meg til det, orker ikke nærhet, tar ikke til meg komplimenter og velmente forsøk. Føler det bare dekker over alt som er vanskelig, og samboer orker ikke prate om det vanskelige. Har sett etter leilighet for å få avstand, men ikke funnet noe enda. Har ingen steder å dra, orker ikke prate med noen om det. Har behov for å finne ut av alt først. Takler ikke alle andres reaksjoner og omsorg nå. Ingen vet at vi har hatt det tøft lenge, så vet det vil bli reaksjoner og spørsmål. 
 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette heller, kanskje noen har noen erfaringer, eller klare tanker å dele.

Anonymkode: 52a71...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Men det er så vanskelig å ta det endelige steget etter så mange år. Det har vært og er fortsatt en lang og smertefull prosess. Føler jeg vet dette er det rette å gjøre, men klarer ikke forholde meg til det. Det har skjedd så mye. Skuffelse, svik og krangling. Nå er vi på et sted hvor vi skulle prøve (nok en gang), være tålmodige, men ikke forvente så mye av hverandre. Stemningen mellom oss er ok, men jeg har koblet ut mentalt. Utslitt av å prøve, være glad og bli skuffet. Har holdt fast i håpet så lenge. Vanskelig å innse at det har blitt sånn. Klarer ikke forholde meg til det, orker ikke nærhet, tar ikke til meg komplimenter og velmente forsøk. Føler det bare dekker over alt som er vanskelig, og samboer orker ikke prate om det vanskelige. Har sett etter leilighet for å få avstand, men ikke funnet noe enda. Har ingen steder å dra, orker ikke prate med noen om det. Har behov for å finne ut av alt først. Takler ikke alle andres reaksjoner og omsorg nå. Ingen vet at vi har hatt det tøft lenge, så vet det vil bli reaksjoner og spørsmål. 
 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette heller, kanskje noen har noen erfaringer, eller klare tanker å dele.

Anonymkode: 52a71...27d

Litt i samme båt egentlig. Jeg føler meg sviktet, tillittsbrudd, såra.. Vi går til parterapaut for å prøve å få hjelp. Jeg elsker mannen min, han sier han elsker meg. Og ikke vil at jeg skal flytte fra han. Men føler meg såra. Men innerst inne vil jeg jo ikke flytte fra han. Men det er så vanskelig. 

Prøv parterapi, se om det kan hjelpe dere ❤

Anonymkode: 0b133...241

[AnonymBruker]

Jeg er en mann i litt av samme situasjon. Vi har "fikset ting" flere ganger nå, og jeg har mistet trua på at vi klarer å få til en permanent fiks. Og jeg kan ikke leve i en berg- og dalbane resten av livet.

Anonymkode: 8f431...f57

[AnonymBruker]

Var gjennom et brudd for ca ti år siden. Hadde slitt i tre år da jeg initierte et brudd. Ikke snakk om utroskap eller noe slikt, det var bare 'tomt'. 

Vet ikke helt hva jeg kan trøste deg med, men det du skriver om at ingen vet dere sliter traff meg. Slik var det for oss også. Vi var hos Familievernkontoret for å få hjelp. Dvs jeg hadde da bestemt meg for at jeg ikke orket kjempe lengre etter at mannen hadde vært struts og håpet at metoden 'sitte på gjerdet og håpe at ting går over av seg selv' skulle funke. Dama som var familieterapeut spurte om vi hadde snakket med andre om vanskene/om vi evt hver for oss hadde snakket med venn el familie. Ingen av oss hadde det. Hennes kommentar da var 'Da har dere jo vært veldig lojale mot hverandre og det som hender mellom dere". For meg ga ordene hennes en trøst og en slags lettelse, kan ikke forklare det annerledes. 

Anonymkode: 7cab3...270

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Har ikke skjedd så mye nytt her. Har pratet litt, ser han prøver veldig flere dager, og vi kan kose oss sammen som før. Likevel gjør det vondt når det er bra. Kanskje fordi jeg vet jeg må ta valget. Er en del store tema inne bildet, som at jeg ønsker barn. Han er ikke der, og vet ikke om/når han vil være det. Selv om hele meg ønsker at alt skal ordne seg og bli sånn vi så for oss i så mange år, sier realiteten at tiden går og du kan ikke sitte å vente og håpe. Vet heller ikke om jeg kan føle den tryggheten og stole på han igjen etter alle dumme valg og løgner fra han. Dette er viktig for meg å ha på plass før familie. Han er psyk, og det er årsaken til dette. Veldig tungt å skulle gå fra noen som ikke har det bra. Vil så gjerne være en person som ikke forlater noen som har det vanskelig. Hvor tålmodig skal man være.. Det er ikke «bare bare» å flytte ut på dagen når man har felles hus som ikke er klart for salg heller, og ingen leiligheter å bo i midlertidig er tilgjengelig.

Anonymkode: 52a71...27d

[Jentadi]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Takk for svar.

Har ikke skjedd så mye nytt her. Har pratet litt, ser han prøver veldig flere dager, og vi kan kose oss sammen som før. Likevel gjør det vondt når det er bra. Kanskje fordi jeg vet jeg må ta valget. Er en del store tema inne bildet, som at jeg ønsker barn. Han er ikke der, og vet ikke om/når han vil være det. Selv om hele meg ønsker at alt skal ordne seg og bli sånn vi så for oss i så mange år, sier realiteten at tiden går og du kan ikke sitte å vente og håpe. Vet heller ikke om jeg kan føle den tryggheten og stole på han igjen etter alle dumme valg og løgner fra han. Dette er viktig for meg å ha på plass før familie. Han er psyk, og det er årsaken til dette. Veldig tungt å skulle gå fra noen som ikke har det bra. Vil så gjerne være en person som ikke forlater noen som har det vanskelig. Hvor tålmodig skal man være.. Det er ikke «bare bare» å flytte ut på dagen når man har felles hus som ikke er klart for salg heller, og ingen leiligheter å bo i midlertidig er tilgjengelig.

Anonymkode: 52a71...27d

Jeg ble alt for lenge hos en som var psyk. Akkurat som deg, ville jeg ikke legge stein til hans byrde. Til slutt mistet jeg meg selv. Jeg ble til «hun som sørger for alle andre». Da jeg fant mot nok til å gå, var det tungt og tøft. Etterpå har både han og jeg fått det bedre. Jeg kan være meg selv og har funnet drømmemannen. Eksen ble mer selvstendig. Jeg hadde vært en krykke han kunne lene seg på, og det gjorde han ikke friskere, kanskje heller tvert i mot.

Jeg oppfatter at du vet at du må gå. Hvorfor vente?. Det blir ikke bedre med tiden - hverken for deg eller han. Gi dere begge en sjanse til å gå videre og finne lykken alene, eller sammen med andre. 

[AnonymBruker]

Han gjør deg ikke trygg . Om han er psyk eller ikke,så trenger du en livspartner du skal ha barna dine med . Han er ikke der på langt nær... Bra du legger en exit- plan . Det er intuisjonen og sjela som roper at dette ikke er liv laga. Lytt til det ❤ Hva føler du når du sovner inntil ham for natten ? Der har du svaret ditt ! 

Anonymkode: b6d1b...8c5

[AnonymBruker]

Ville heller gått nå, enn å vente til dere har komplisert det hele med barn eller flere felles eiendeler enn den boligen.

Anonymkode: b81ac...640