Noen her som kan innrømme at de angrer på livet med barn?

[Prøver18]

Hvis du kunne velge igjen, ville du valgt bort livet med barn? Hva er verst med å være forelder? 

[AnonymBruker]

Njei, jeg liker å ha barn, men tror jeg hadde trivdes bedre all over med ett enn to barn. Det ene krever svært mye og det ville være enklere å følge opp bare en av dem, uavhengig av om det var den med spesielle behov eller den helfriske. 

Anonymkode: 0b51f...c2d

[AnonymBruker]

Tror det. Det var jo en tråd hvor TS lurte på om folk angret på om de fikk / ikke fikk barn, og der var det en del innrømmelser...

Anonymkode: 88557...0c6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Njei, jeg liker å ha barn, men tror jeg hadde trivdes bedre all over med ett enn to barn. Det ene krever svært mye og det ville være enklere å følge opp bare en av dem, uavhengig av om det var den med spesielle behov eller den helfriske. 

Anonymkode: 0b51f...c2d

Samme 👆

Anonymkode: c810d...267

[AnonymBruker]

Nei, jeg angrer ikke, men overgangen fra barnløs til å ha barn er så ekstrem at jeg forstår at enkelte kan gjøre det. Jeg blir litt oppgitt når noen svarer for alle andre "Man angrer aldri på barna man har fått! Kjør på! Dette blir topp!"

Anonymkode: 281e1...0f7

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg ikke valgte 2. Rakk bare 1, og det er et supersosialt barn. Så når vi ikke er med lekekamerater er det på oss hele tiden. Er også bekymra for hvor fælt hen vil synes det er med så lite slekt når vi blir eldre. 

Anonymkode: 9c93f...381

[AnonymBruker]

Elsker livet med barnet vårt. Han er straks 1 år og jeg forguder han over alt. Det er tøft med barn, og en omstilling. Men verdt det! 

En ting jeg ikke skal haste med så er det å få en til.. syns alt for mange rundt meg har et svært hektisk og stressende liv, så vi skal vente ganske så lenge for å se om "behovet" for flere barn melder seg.. MINST 5 år. Hvis vi ikke kan få flere så er det helt ok, føler oss veldig heldig med han vi fikk. 

Anonymkode: 90891...23e

[AnonymBruker]

Hadde i utgangpunktet planlagt et liv uten barn. Men jeg har to barn nå.

Hadde jeg visst hvor fantastisk det har vært for meg å ha barn hadde jeg ikke planlagt et liv uten dem, men gledet meg. Elsker foreldrerollen.

Men det er fysisk og mentalt utmattende på alle måter. Jeg har store deler av livet vært i behandling for depresjon, både før og etter barna. Det ble verre for depresjonen min å ha barn da de var små, siden jeg var konstant sliten og utmattet. Det har blitt en velsignelse for meg nå når barna sover hele natta og for det meste klarer seg selv noen timer. Nå har jeg overskudd til å være forelder, siden det fysiske bæring, løfting, hjelping og sånn er ferdig.

Jeg hadde ikke orket flere barn. Jeg hadde ikke gått frivillig gjennom småbarnsåra igjen. Det var TUNGT! Og man lever med konstant søvnmangel. Man mister seg selv siden hele deg er opptatt med å ta vare på barna.

Men nå når jeg har vært gjennom blodslitet er jeg utrolig glad og takknemlig for å ha barna mine.

 

Anonymkode: ddd8e...035

[AnonymBruker]

Der det foreligger reell anger, håper jeg virkelig det er timingen de egentlig ønsket var annerledes. 

Om ikke, ville jeg fått hjelp til å sortere tankene rundt det..   

Anonymkode: 6b863...51b

[AnonymBruker]

Ingen anger, men kunne fint vært foruten alle bekymringene som følger med. Det er til tider slitsomt. 

Hadde vært like lykkelig/ulykkelig uten barn, men når jeg har fått barn er det for meg umulig å skulle levd uten dem. 

Anonymkode: e2d38...e2b

[AnonymBruker]

En kort periode i barnas tenåringstid var det ganske slitsomt, og da tenkte jeg flere ganger at jeg burde latt være å få barn, dagdrømte litt om hvor fantastisk livet mitt kunne vært uten disse umulige ungene...  Der og da angret jeg nok litt, men nå, bare noen få år senere har jeg to unge flotte mennesker rundt meg, verdens beste barn 😄

Anonymkode: 1bd91...906

[AnonymBruker]

Har tre barn og angrer ikke, men syns ikke det er storartet heller. Mye jobb. Ville hatt et mye mer spennende liv uten barn, bodde i utlandet og reiste mye før vi fikk første. Men da tror jeg kanskje at jeg ville angret og alltid lurt på hva jeg gikk glipp av. 

Anonymkode: 24bc9...c86

[AnonymBruker]

Ja jeg har to barn og jeg angrer. Jeg er veldig glad i dem, men jeg trives ikke med morsrollen og jeg var mye lykkeligere før jeg fikk dem. 

Anonymkode: 8d15f...b65

[AnonymBruker]

Nei, angrer ikke på barnet. Synes det er vemodig at moren viste seg å ikke være skikket...

Anonymkode: dcb35...ad5

[AnonymBruker]

Jeg angret lenge, opptil over 2 år som mamma.
Viste seg at det var fødselsdepresjon. Etter å ha startet i behandling og fått en avklart og forutsigbar samværsavtale med barnefar ble alt mye bedre og nå angrer jeg ikke lengre.

Anonymkode: ff791...fa4

[AnonymBruker]

Angrer ikke, men kunne nok dersom det var en mulighet tenkt meg litt annen aldersforskjell mellom barna. Det hadde også vært fint å vite hvor mye barn faktisk koster av tid og penger. Da hadde jeg ventet et par år med barn mens jeg sparte mye og etablerte meg i en bolig hvor vi skulle bo over tid. Nå gir dessverre ikke livet alltid slikt spillerom eller kunnskap før i etterkant. Jeg er hjemmekjær, reiser lite, liker barneaktiviteter og å være mamma, men skulle ønske det var mer økonomisk rom for med tid til å fokusere på det. Det kjøret med full jobb, flere barn, aktiviteter, trening og dugnader tar bort mye av gleden

 

Anonymkode: 3d981...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Samme 👆

Anonymkode: c810d...267

Samme!

Anonymkode: eb2b6...e3c

[AnonymBruker]

Nei, absolutt ikke. Skulle gjerne hatt flere, har to. 

Småbarnsitden var tøff, men særlig pga lite søvn. Vi er nå midt i tenårene og det har også sine utfordringer, så absolutt. Men samtidig så er det morsomt å se forandringer og utvikling, og de kommer fort. Elsker å være mamma! 

Anonymkode: 9e611...0aa

[AnonymBruker]

Søker du her inne finner du kanskje 100 tråder om akkurat det samme. 

Ja, jeg angrer. Jeg visste før jeg blei gravid at jeg ikke passer som mamma.  Jeg har nok en egoistisk tankegang om frihet og rom for meg som en person. Men jeg elsker mannen min såpass høyt at vi fikk et barn sammen. 

Jeg savner friheten. Kunne gå ut døra uten å tenke på noe eller noen. Kunne gjøre akkurat det jeg vil når jeg vil. Ha besøk, finne på ting hjemme uten å bli forstyrret. Føler meg fanget og kvalt. Skulle nok stått på mitt og lat vær.

Jeg har også snakket med tre psykologer fordi jeg var sikker på at jeg var syk eller ødelagt. Nei,  er ikke det heller. Jeg er såpass stødig i min tankegang og følelseregister at dette er normalt for meg og mange andre foreldre.

Er en grunn til at folk velger å være barnløse og det er fordi de veit hva som er riktig for dem. Det betyr ikke at det er unormalt eller fælt. 

Elsker barnet og gir det masse kjærlighet. Vesla mangler ingenting av meg som mamma. 

Anonymkode: e8b6e...9ed

[AnonymBruker]

Jeg angrer nå etter et helvete med legging.. Men jeg vet at jeg ikke angrer om et par timer. 

Så mitt svar er at innimellom angrer jeg, men som regel ikke. 

Jeg har to barn. 

Anonymkode: d8526...b03