Hvordan komme ut av en langvarig depresjon?

[Palmesus]

Jeg er så langt nede...Jeg er en kvinne i slutten av tjueårene, og jeg har i flere år slitt med depresjon. Jeg kan ikke huske sist jeg var sånn oppriktig skikkelig glad og bekymringsløs. Noen dager vil jeg bare ligge i sengen og ikke prate med noen, men det er ikke mulig ettersom jeg er i 100% jobb. Da er det å komme seg opp og klistre på et smil, når jeg egentlig føler meg helt tom innvendig. Jeg har over de siste tre årene gått til tre forskjellige psykologer, men jeg klarer aldri å komme meg oppå igjen. Føler meg bra og full av mot etter en psykologtime, men så kommer depresjonen krypende igjen. Det har gått så gale at jobbprestasjonene mine har blitt dårlige. Så dårlige at det er fare for å miste jobben. Jeg var sykemeldt pga depresjon en periode, men fikk høre fra arbeidsgiver hvor stress det var at jeg var borte og hvor mye det var jeg måtte gjøre, så selv om jeg følte meg langt fra klar til å komme tilbake til jobb, så kom jeg tilbake etter en måneds sykemelding. Jeg er så lei av at de skal se at jeg er lei meg. Lei av at alle skal se at jeg er lei meg. 

Jeg merker at jeg er blitt veldig tiltaksløs, orker ikke gjøre ting som før gjorde meg glad, synes det er tungt å opprettholde kontakten med venner siden jeg ikke orker å snakke om hvordan jeg har det, og er bare sliten og tom hele tiden. Korona og tiltakene det medfører har iallefall ikke hjulpet på. De tingene som før ga meg glede og lyspunkt i hverdagen, de tingene kan man ikke gjøre lenger. 

Så jeg vet ikke mer...Er så lei av å ha det slik 😔

Endret 25. januar 2021 av Palmesus

[AnonymBruker]

Liker du egentlig jobben din? Kanskje en ny jobb?

Anonymkode: d4d13...03a

[AnonymBruker]

Har du forsøkt ulike medisiner?

Og ingen gir noen positiv effekt?

Altsp ssri eller stemningsstabiliserende?

Anonymkode: 040ef...ebe

[AnonymBruker]

1 hour ago, Palmesus said:

Da er det å komme seg opp og klistre på et smil, når jeg egentlig føler meg helt tom innvendig. Jeg har over de siste tre årene gått til tre forskjellige psykologer, men jeg klarer aldri å komme meg oppå igjen. Føler meg bra og full av mot etter en psykologtime, men så kommer depresjonen krypende igjen.

Det er bra, det betyr at du har evnen til å komme deg ut av depresjon, du har bare ikke lært "trikset" enda. Trikset der man klarer endre måten man tenker og føler på der man ikke gradvis havner ned i hullet igjen. For dette handler om tanker og følelser som bygger seg, kanskje uten at du merker det, som skyver deg ned i hullet igjen. Det skjer et eller annet på veien etter psykologtimen som drar deg ned igjen. Det er det du må finne ut av slik at du kan endre/ stanse den prosessen som drar deg ned. 

For noen så har de for eks mange bekymringer om fremtiden, og gradvis stresser og engster man seg selv av disse tankene og etterhvert kan man utvikle depresjon der alt føles håpløst, at man er en taper som aldri vil få det bra osv. I noen tilfeller kan relativt "små" ting føre til at man havner i det hullet. For de små tankene kan gi tvil på andre, større områder. 

Så du må finne ut av hva du føler og tenker etter den spykologtimen som gradvis drar deg ned. Det kan være noe lite, det kan være noe stort. Men det er noe du føler eller tenker på som du "tilater", som du ikke forsøker argumentere imot eller noe som tar du for gitt er sant og som drar deg ned. Kanskje "vet" du at du er en fryktelig person og du lar den tanken være uten å krangle mot den eller forsøke se annerledes på det. Det finnes måter å løse den slags problemer på. For noen handler det om at de gradvis innser at de tok feil, at de faktisk er en ok person og de kan like seg selv. For andre må de kansje akseptere at ja, de har mange feil og mangler, men det finnes måte å leve på der man ikke hater seg selv hvert sekund. For å hate seg selv gjør deg ikke til et bedre menneske, tvert imot, som regel vil det gjøre en verre. Så da kan man like godt finne en måte å akseptere at man ikke liker seg selv, samtidig som man innser at man ikke trenger rakke ned på seg selv hele tiden.

Anonymkode: bd1f8...bd2

[Palmesus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Liker du egentlig jobben din? Kanskje en ny jobb?

Anonymkode: d4d13...03a

Dessverre så er jeg ikke så glad i jobben min, og slik har det vært over en lang periode. Jobben er nok mye av grunnen til at jeg har vært deprimert så lenge. Men jeg har ikke turt å hoppe ut i det ukjente og søkt nye jobber. En negativ egenskap jeg har er at jeg blir i det som er trygt og kjent, men som ikke er bra for meg, fordi jeg ikke tør å ta en sjangse uten å vite hva planen videre er. Og siden jeg har lån å betale og er opptatt av å ha en bra CV og karriere, så har jeg ikke turt å bare si opp uten å ha noe nytt å gå til. Men jeg har søkt to jobber i det siste, så det er et lite steg fremover. Jeg hadde egentlig en plan (en ønsketenking) om å si opp jobben og reise og oppleve verden, men så kom korona og satt en stopper for det. Så jeg føler meg ganske stuck på grunn av koronasituasjonen...

[Palmesus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du forsøkt ulike medisiner?

Og ingen gir noen positiv effekt?

Altsp ssri eller stemningsstabiliserende?

Anonymkode: 040ef...ebe

Nei, jeg har ikke lyst til å ta medisiner...

[Palmesus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er bra, det betyr at du har evnen til å komme deg ut av depresjon, du har bare ikke lært "trikset" enda. Trikset der man klarer endre måten man tenker og føler på der man ikke gradvis havner ned i hullet igjen. For dette handler om tanker og følelser som bygger seg, kanskje uten at du merker det, som skyver deg ned i hullet igjen. Det skjer et eller annet på veien etter psykologtimen som drar deg ned igjen. Det er det du må finne ut av slik at du kan endre/ stanse den prosessen som drar deg ned. 

For noen så har de for eks mange bekymringer om fremtiden, og gradvis stresser og engster man seg selv av disse tankene og etterhvert kan man utvikle depresjon der alt føles håpløst, at man er en taper som aldri vil få det bra osv. I noen tilfeller kan relativt "små" ting føre til at man havner i det hullet. For de små tankene kan gi tvil på andre, større områder. 

Så du må finne ut av hva du føler og tenker etter den spykologtimen som gradvis drar deg ned. Det kan være noe lite, det kan være noe stort. Men det er noe du føler eller tenker på som du "tilater", som du ikke forsøker argumentere imot eller noe som tar du for gitt er sant og som drar deg ned. Kanskje "vet" du at du er en fryktelig person og du lar den tanken være uten å krangle mot den eller forsøke se annerledes på det. Det finnes måter å løse den slags problemer på. For noen handler det om at de gradvis innser at de tok feil, at de faktisk er en ok person og de kan like seg selv. For andre må de kansje akseptere at ja, de har mange feil og mangler, men det finnes måte å leve på der man ikke hater seg selv hvert sekund. For å hate seg selv gjør deg ikke til et bedre menneske, tvert imot, som regel vil det gjøre en verre. Så da kan man like godt finne en måte å akseptere at man ikke liker seg selv, samtidig som man innser at man ikke trenger rakke ned på seg selv hele tiden.

Anonymkode: bd1f8...bd2

Så sant det du skriver! Jeg sliter med tankegangen min, eller, jeg sliter med at jeg overtenker absolutt alt. Over årene har jeg bygget opp et ganske negativt tankemønster. Tenker at alt er min feil, jeg er ikke god nok, jeg klarer ingenting osv. Selv om eksene mine har gjort ting som ikke har vært greit mot meg, så har jeg alikevel snudd det om til at det var min feil, og jeg skulle gjort sånn og sånn, for eksempel. Jeg vet at jeg er en kjempebra person som klarer mye, men alikevel så drar jeg meg selv ned og sier til meg selv at jeg er håpløs, tenker at hvorfor vil folk være med meg, tenker at eksen sikkert har det mye bedre med den nye kjæresten sin osv...

 

Det med bekymringer om fremtiden traff meg ganske bra. Jeg er i slutten av tjueårene, og jeg lever ikke livet slik jeg skulle ønsket. Ikke føler jeg at jeg har opplevd nok tidligere i livet, ikke føler jeg at vennene mine er så spennende, jeg er singel, jeg har en jobb jeg ikke trives i +++...Og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg skuffer foreldrene mine i den forstand at jeg ikke kommer til å gi dem noen barnebarn med det første...Jeg stresser sånn over alderen min og hvor jeg er i livet. Og nå med korona så går ting iallefall ikke bra...Hele livet settes på vent, men alderen min settes ikke på vent...

 

Jeg har brukt mye tid på  reflektere over mine egne tanker, og selv om jeg finner frem til gode løsninger og andre måter å tenke på, så havner jeg tilbake til det negative tankemønsteret. Det som trigget at jeg ble skikkelig lei meg i dag var at jeg fikk bekreftet at eksen min fikk seg ny dame bare noen dager etter vi slo opp...Det er nesten tre måneder siden det ble slutt, og selv om jeg visste bruddet var rett, så gjør det vondt. Og det gjør iallefall vondt å vite at jeg var så lett å erstatte. Da kommer tankene om at "hun er mye finere enn meg, han har det nok mye bedre med hun, han angrer sikkert på at han gadd å være sammen med meg, jeg er ingenting"...

[Kalevala]

Jeg slet med tilbakevendende milde/moderate depresjoner i mange år, helt til jeg fikk en alvorlig en.  Da startet jeg på antidepressiva, og har faktisk vært helt frisk etterpå. Det er 8 år siden. Jeg står på fast dose av medisinen, og kommer til å bruke den forebyggende resten av livet. 

Hjernen skades av depresjoner, og hver depresjon øker sjansen for en ny. Det er derfor viktig å behandle denne sykdommen.   

All helsehjelp starter hos fastlegen. H*n kan hjelpe deg videre med henvisning til samtaleterapi og med medisiner. 

[AnonymBruker]

Kalevala skrev (1 time siden):

Jeg slet med tilbakevendende milde/moderate depresjoner i mange år, helt til jeg fikk en alvorlig en.  Da startet jeg på antidepressiva, og har faktisk vært helt frisk etterpå. Det er 8 år siden. Jeg står på fast dose av medisinen, og kommer til å bruke den forebyggende resten av livet. 

Hjernen skades av depresjoner, og hver depresjon øker sjansen for en ny. Det er derfor viktig å behandle denne sykdommen.   

All helsehjelp starter hos fastlegen. H*n kan hjelpe deg videre med henvisning til samtaleterapi og med medisiner. 

Kan ikke fatte at depresjon skyldes kjemisk ubalanse, har alltid trodd det skyldes negativ tankegang eller problematisk hjemmeforhold eller dårlig økonomi.

Anonymkode: d4d13...03a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan ikke fatte at depresjon skyldes kjemisk ubalanse, har alltid trodd det skyldes negativ tankegang eller problematisk hjemmeforhold eller dårlig økonomi.

Anonymkode: d4d13...03a

Da har du altså noe du kan begynne å sette deg inn i.  Det finnes tilstander som kan gi deg depresjon, som f.eks lavt stoffskifte. Det kan også være bivirkninger av medisiner.  "Negativ tankegang", hva er nå det? kan ikke det også komme av de samme tingene? Se hvordan alkohol og narkotiske stoffer forandrer noen til de mest paranoide, mens andre blir happy go lucky. 

Anonymkode: 71f56...bff

[Kalevala]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan ikke fatte at depresjon skyldes kjemisk ubalanse, har alltid trodd det skyldes negativ tankegang eller problematisk hjemmeforhold eller dårlig økonomi.

Anonymkode: d4d13...03a

Det er ikke så rart egentlig, når tankene påvirkes så sterkt av sykdommen. Det ble en aha-opplevelse for meg å få alvorlig depresjon. Jeg hadde store smerter i magen, problemer med å svelge, sterk kvalme og bena ville nesten ikke bære meg.  Det var så fysisk.   

Det er bl.a. mangel på dopamin som gjør at det kan være vanskelig å bevege seg med depresjon.  Depresjon er en hjernesykdom. Hjernesykdommen Parkinson fører også til dopaminmangel. Det er derfor parkinsonpasienter har vanskelig for å gå.

[AnonymBruker]

Kalevala skrev (1 time siden):

Det er ikke så rart egentlig, når tankene påvirkes så sterkt av sykdommen. Det ble en aha-opplevelse for meg å få alvorlig depresjon. Jeg hadde store smerter i magen, problemer med å svelge, sterk kvalme og bena ville nesten ikke bære meg.  Det var så fysisk.   

Det er bl.a. mangel på dopamin som gjør at det kan være vanskelig å bevege seg med depresjon.  Depresjon er en hjernesykdom. Hjernesykdommen Parkinson fører også til dopaminmangel. Det er derfor parkinsonpasienter har vanskelig for å gå.

Vil vel ikke sammenligne depresjon med parkinson???

Anonymkode: d4d13...03a

[Kalevala]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vil vel ikke sammenligne depresjon med parkinson???

Anonymkode: d4d13...03a

Foreslår at du leser det en gang til.  Det er ikke en sammenligning av depresjon og parkinson. 

[AnonymBruker]

8 hours ago, Kalevala said:

Jeg slet med tilbakevendende milde/moderate depresjoner i mange år, helt til jeg fikk en alvorlig en.  Da startet jeg på antidepressiva, og har faktisk vært helt frisk etterpå. Det er 8 år siden. Jeg står på fast dose av medisinen, og kommer til å bruke den forebyggende resten av livet. 

Hjernen skades av depresjoner, og hver depresjon øker sjansen for en ny. Det er derfor viktig å behandle denne sykdommen.   

All helsehjelp starter hos fastlegen. H*n kan hjelpe deg videre med henvisning til samtaleterapi og med medisiner. 

Syns dette er et veldig godt innlegg. 

Jeg vet om flere som har slitt lenge med depresjon, og til slutt begynt på medisiner. Det har vært redningen.
Ville absolutt prøvd det, TS. Du trenger ikke ha det så vondt som du har det nå!
 

Anonymkode: 25c1e...107