Trist, men som forventet

[Gjest Fast bruker, anonym nå]

I sommer er det to år siden vi sist var hos mine svigers, og da endte det ikke hyggelig. Vi måtte reise derfra før tiden grunnet et slags psykisk sammenbrudd hos sv.mor. Etter dette har vi hatt lite kontakt med dem, for å skjerme barna for negative opplevelser med ustabile voksne. Nå i sommer tok vi sjansen på et kort besøk hjemme hos dem i forbindelse med en lengre feriereise. Vi har to barn under 8 år, verden beste barn, som virkelig viste seg fra sin beste side mens vi var der.

Vi kom dit torsdag ettermiddag, og fredag reiste svigers på hytta si... Vi ble ikke spesifikt bedt med dit, men ble oppfordret til å bo i huset deres noen dager mens vi slappet av og koset oss på ferie. Vi ble i huset deres til søndag, og hadde det forsåvidt hyggelig. Men det var jo så utrolig trist og merkelig at DE ikke var der.

Jeg ble utrolig skuffet over at de kunne reise fra oss slik når vi kom etter så lang tid. Ungene er blitt store siden sist de så dem, og er veldig glade i besteforeldrene. Vi snakker mye om dem, og de er med i våre liv, selv om vi ser dem sjelden. Barna gråt nesten da de reiste til hytta.

Jeg vet at svigers ikke klarer så store endringer fra sine daglige rutiner, og at psyken ikke er så sterk. Jeg mener også å tro at de på sitt vis er glade i oss alle. Derfor er det så utrolig uforståelig og trist at de ikke ønsket å bruke litt mer tid på å være sammen med oss når vi først kom til dem. Det var helt grei stemning så lenge vi var sammen, men det var jo i grunnen ikke mange timene.

Kan også nevne at de er rundt 60 år, forholdsvis raske og friske, i gode jobber, og at vi bor 90 mil unna dem. Vi har en del telefonkontakt med dem til vanlig, og de sier ofte at de savner oss og tenker mye på barna. Men vi har erfart at den normale slitasjen som kommer gjennom besøk, blir for mye for dem når det dreier seg om mer en en dag. De var på besøk hos oss 1 dag i vinter. Det er uaktuelt for oss å bruke mye tid og penger på å reiste til dem for å være noen få timer, og egentlig føle at vi er til bry for dem.

Hvordan kan jeg tolke dette? Vi har veloppdragne barn, er hyggelige normale mennesker som går godt sammen med andre, har annen familie og venner som vi har mye kontakt med.

Det er så trist for mannen min, og for barna. Barna skjønner foreløpig ingenting av dette, og er fornøyd med det de får av kontakt, selv om de ofte spør om de ikke skal reise på besøk til b.mor og b.far snart.

[Gjest gjest1]

Psykiske problemer kan være vanskelig å forstå for utenforstående. Hun føler tydeligvis at hun må gjøre visse ting for å overleve hverdagen.

Synes mannen din burde snakke med henne og forsikre henne at hun kan få være alene selv om dere er på besøk. Gi henne mest mulig plass (vær ute med barna etc), så vil hun kanskje synes det er ok å ha besøk.