Katten vår døde- venninne lo

[Gjest gjest1]

Uff, jeg har vært i mitt foreldres hus i sommer for å passe katten og se etter min farmor som bor i samme hus. Den siste uken la jeg merke til at katten oppførte seg mer og mer merkelig for hver dag, den kom med høye såre hyl og jeg prøvde alt mulig for å roe ned katten og finne ut hva problemet kunne være. Det toppet seg da jeg hørte rare lyder og gikk for å se etter katten. Da lå han og plasket i toalettet og det virket ikke som han helt skjønte hva det gikk i. Jeg løftet ham bort til badekaret mens jeg ringte til mine foreldre for å fortelle hva han hadde gjort og at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med ham for han hele tiden fant på rare ting. De mente at katten var gammel og det kunne være mange ting som plaget ham. De skulle komme hjem om fem dager, så de ville vente å se om de måtte gjøre noe med ham når de kom hjem. Så jeg dusjet katten, tørket ham og hadde ham på fanget resten av kvelden og koste med ham. Jeg så selv at det var noe galt med ham, der han lå rolig i armene mine, men med puls i 200 og øynene helt åpne.

Jeg våknet i 05 tiden om morningen og fikk det for meg at katten hadde det vondt eller var død. Jeg fant ham manisk under stuebordet. Tydelig helt i sin egen verden. Farmor hadde allerede ringt til dyrlege uten at jeg visste det og plutselig stod min søster og svoger på døren, klar for å ta ham med. Jeg ble sint på farmor med det første, for jeg var sikker på at de kom til å avlive ham. Hun mente at de burde finne ut hva som feilte ham og jeg sa at de ikke kom til å gjøre noe med en så gammel katt. De tok ihvertfall katten med seg. De ringte etter en stund og sa at katten hadde hatt slag og ikke hadde det så bra. Og at den ville bli avlivet.

Må si at jeg gråt, farmor gråt og til og med min far gråt på telefonen med farmor. Katten vår Buster som var en fantastisk fin skogskatt som var ett familiemedlem i 17 år og vi alle var veldig glad i ham.

Det som var "poenget" mitt er at da jeg holdt på å ned til hytten til min farmor, med min søster, svoger, lille niese og farmor for å gravlegge katten, så ringte venninnen min og lurte på om jeg kom og hentet henne på jobben som planlagt. Jeg sa at jeg ikke kunne snakke akkurat da for jeg holdt på å gå ned til hytten for å gravlegge katten, og da hånlo hun lenge. Jeg ble sur og sa at det var helt unødvendig av henne å le når vi hadde mistet husdyret vårt som vi var så glad i. Da lo hun bare enda mer og sa at hun ikke kunne noe for det. Da jeg senere kom for å hente henne på jobben på sykehuset, sa hun at hun hadde fortalt de andre på avdelingen om katten vår som hadde plasket i toalettet, fått slag og at vi hadde gravlagt ham. Det var tydelig såååå morsomt og de andre lo også. Jeg må si at jeg synes det var dårlig gjort. Greit at det "bare" var en katt, men vi var veldig glad i ham. Jeg må si at hun har falt noen par poen hos meg...

[Gjest Hel]

Hvor gammel er denne venninnen din?

[Gjest Leya]

Ærlig talt da.

Å le når noen mister et kjæledyr, det er direkte ufint.

Det vitner om manglende empati spør du meg.

Dersom jeg mistet mine katter hadde jeg blitt knust. De er jo en del av familien.

En god klem til deg!

[Sniglå]

Huff så trist! Det er ikke bare bare å miste et kjæledyr, for mange så er det på lik linje som å miste et familiemedlem, en katt eller en hund ER jo en del av familien.

Sier meg enig med de andre her, det var direkte ufint av henne å reagere sånn!!

[Mrs. K]

Er hun innlagt der eller jobber hun på sykehuset???

Det er trist å miste et kjæledyr uannsett hvor gammelt det blir, og man må ha lov å sørge uten at andre flirer og gjør seg morsom på ens bekostning.

Selvom man kanskje ikke selv har prøvd å være glad i et dyr, må man da ha så mye folkeskikk at man overlater til den som har mistet å bestemme graden av humor i hendelsen.

[Gjest Gjest]

TRAGISK av venninna di syns jeg!!!

Jeg har ei venninne som har null forståelse for at jeg ikke vil reise fra hunden min etter at jeg har vært på jobb og borte fra han hele dagen.

"Det er jo bare en hund - den klarer seg alene"

Men altså, skulle ikke blande inn annet tema da, beklager det.

Har full forståelse for at det er trist og leit å miste katten som har vært et familiemedlem i 17 år.

Vi hadde forrige hunden vår i 14 år og alle var med til veterinæren når det var "slutten". Mamma og jeg satt og gråt mens vi kjente på siste hjerteslagene.

Så vondt atte.

Hadde min venninne ledd av meg da så hadde hun fått en kald skulder fra meg i ettertid ja!

[Gjest gjest1]

Jeg er ikke noe glad i å bruke f-ordet, men når jeg leste dette var intrykket mitt av denne venninna di "For ei f...." jeg blir så forbanna! Stakkars pusen din, så synd den måtte lide så masse. Men den "har det mye bedre nå" enn å lide, eller den har det ingenting nå, men bedre enn å ha det vondt.

Håper det går bra med deg, og ikke bry deg om andres forhold til dyr. Selv har jeg engstet meg halvt ihjel i ei uke over min nå før vi fikk den til dyrlegen med kløyva tunge, og hadde den måttet avlives, hadde jeg gravlagt den. Så sånn er det!

Innlegget er endret.

Lea (moderator)

Endret 15. august 2005 av Lea

[Gjest 1111]

Hun må tydeligvis mangle sosiale tenner på noen områder, for å le av at noen har mistet noen man er glad i, katt eller ikke katt, er direkte ufint og uhøflig.

[Gjest Gjest]

Så trist å høre om katta di. Det er så sårt å miste en som har vært et familiemedlem i snart 20 år.

Ang. hun "venninna" di.... Setter venninne i hermetegn fordi jeg tror ikke en virkelig venn ville ha oppført seg slik. Hadde det vært meg hadde jeg rett og slett bedt henne dra til he..... og latt vær å ha kontakt med henne en periode. Selv er jeg ikke videre interessert i hunder, men jeg går ikke rundt og hånler dersom en kompis mister hunden sin. Man blir knyttet til dyr og dersom de rundt deg har noen sosiale antenner så skjønner de dette og greier å oppføre seg på en tilsvarende voksen måte.... .

[MiniMjau]

Uff, trist med pus. Men FOR en "venninne"!

[Gjest @nea]

Håper for guds skyld at denne venninna di ikke jobber på sykehuset... Mennesker som jobber på sykehus bør ha et snev av empati i seg!

[hjertesukka]

- Det var trist. Og enda tristere med denne venninnen som ikke eier medfolelse eller takt og tone. Man blir veldig glad i dyr som man har hatt i flere aar. Og selv idag, 4 aar etterpaa, sitter vi og savner pusekatten vaar, som vi dessverre maatte gaa til dyrlegen med og avlive fordi den var saa syk.

Hvis noen hadde moret seg og ledd den gangen,ja, da hadde jeg ikke kalt dem for mine venner lenger.

[Milly:)]

Uff, så trist

Og ang. venninna di så har du all grunn til å reagere! Uansett hvor mye eller lite hun bryr seg om dyr så burde hun forstå at når du er lei deg så skal hun ikke le! Hadde kutta henne ut til hun forsto alvoret, jeg..

[Gjest Gjest]

Ådette kaller du venninne?

[Trampe]

Ådette kaller du venninne?

←

Jeg sier det samme. Jeg hadde blitt så sint at åh....!!! Må bare signere på det de andre har sagt her - kondolerer med både pusen og med tap av ei "venninne"....

[Gjest Jente, 34]

Jeg kan faktisk forstå din venninne...det kunne ha vært meg.

Sett fra ståstedet til en som verken har katt, andre dyr eller barn - og sett fra ståstedet til en person som er litt mer kreativ enn gjennomsnittet, og som gjerne ser det humoristiske i de fleste situasjoner: det var faktisk en komisk historie!

Ok, enig i at det er ufølsomt å le når noen er død! Men det var noe med måten den døde på...og måten du legger det frem på..som unektelig får et komisk skjær over seg.

Jeg tror jeg måtte ha strev noe grådig for å holøde meg seriøs hvis noen hadde fortslt meg en slik historie.

No fence, men verden er tøff. Og det finnes mennesker som ser det komiske i nesten enhver situasjon. Det er en overlevelsesstrategi.

Men sånt forstår nok ikke de naive og kjære vene idealistiske dyrevennene våre.

[smidja]

Når jeg først leste overskriften tenkte jeg: Det er noen ganger at man kommer i sånne situasjoner, så begynner man å smile eller le, det er en naturlig reaksjon når man ikke vet hvordan man skal reagere. MEN når jeg leste historien din forandret jeg straks mening. Dette har jo ingenting med dette å gjøre, og fortelle dette som en underholdende historie på jobben, og atpåtil fortelle deg dette, det er jo helt forferdelig. Jeg ville sagt at dette var en eks venninne. En ting er om venninnen din ikke har dyr, ikke skjønner det forholdet man kan få til de, men likevell bør man ha såpass empati at man kan forstå at noen andre kan føle for de og ha vondt av dette.

Stakkers deg, kondolerer med ditt mistede familiemedlem.

[Milly:)]

Jeg kan faktisk forstå din venninne...det kunne ha vært meg.

Sett fra ståstedet til en som verken har katt, andre dyr eller barn - og sett fra ståstedet til en person som er litt mer kreativ enn gjennomsnittet, og som gjerne ser det humoristiske i de fleste situasjoner: det var faktisk en komisk historie!

Ok, enig i at det er ufølsomt å le når noen er død! Men det var noe med måten den døde på...og måten du legger det frem på..som unektelig får et komisk skjær over seg.

Jeg tror jeg måtte ha strev noe grådig for å holøde meg seriøs hvis noen hadde fortslt meg en slik historie.

No fence, men verden er tøff. Og det finnes mennesker som ser det komiske i nesten enhver situasjon. Det er en overlevelsesstrategi.

Men sånt forstår nok ikke de naive og kjære vene idealistiske dyrevennene våre.

←

Du vet jo ikke hvordan hun fortalte historien, bortsett fra at hun var lei seg (og la ler man ikke hvis man er en venn - uansett!) Ikke bare lo hun som første reaksjon, hun fortsatte å le etter at trådstarter ble sint og forklarte at det ikke var morsomt.

Er det kreativt å være ufølsom nå da?

Det heter forresten no offence.

Milly, "naiv og kjære-vene-idealistisk dyrevenn" (hva nå det er)

Endret 15. august 2005 av Milly:)

[Gjest Gjest]

Jeg kan faktisk forstå din venninne...det kunne ha vært meg.

Sett fra ståstedet til en som verken har katt, andre dyr eller barn - og sett fra ståstedet til en person som er litt mer kreativ enn gjennomsnittet, og som gjerne ser det humoristiske i de fleste situasjoner: det var faktisk en komisk historie!

Ok, enig i at det er ufølsomt å le når noen er død! Men det var noe med måten den døde på...og måten du legger det frem på..som unektelig får et komisk skjær over seg.

Jeg tror jeg måtte ha strev noe grådig for å holøde meg seriøs hvis noen hadde fortslt meg en slik historie.

No fence, men verden er tøff. Og det finnes mennesker som ser det komiske i nesten enhver situasjon. Det er en overlevelsesstrategi.

Men sånt forstår nok ikke de naive og kjære vene idealistiske dyrevennene våre.

←

Så du mener at du og den såkalte veninnen er mere kreativ enn dem som ikke har dyr og barn?

Tenk deg smertene som det stakkars dyret må ha hatt,og du ser det "komiske" i det ??

Men det er vel greit at andre lider,bare du har det bra??Herremin,sånne folk skremmer meg...

[Væren]

Det var direkte umodent og stygt gjort av henne!

Jeg hadde blitt utrolig såret og lei meg hvis noen hadde ledd i en sånn situasjon. Tror de hadde måttet be meg om unnskyldning. Jeg har katt selv, og har opplevd å miste en tidligere. Det var bare utrolig trist. Og vi hadde "bare" hatt den i 2 år.

Man har lov til å sørge over et kjært dyr! Det er både menneskelig og forståelig at man gråter når katten ens dør.

God klem!