En vegg av motstand og alt jeg sier er kritikk, ingen vei rundt det?

[AnonymBruker]

Kjæresten min og jeg har vært sammen et par år, og jeg føler meg mer forvirret enn noen gang. Privat bare jeg og han føles alt feil, han har satt opp en vegg og skyver meg ut. Alt jeg sier eller snakker om blir sett på som klaging eller kritikk eller han sier ingenting. Jeg føler meg da så dum, jeg forteller feks noe artig eller noe som har skjedd meg og han sier ingenting, han bare ser på meg og bytter tema. 

Jeg tuller ikke når jeg sier at alt jeg sier blir tatt som kritikk. Vi var ute og gikk tur, han satte seg på en benk og jeg satte meg inntil ham. Jeg spratt opp igjen fordi jeg hadde satt meg på en spiker som stakk akkurat nok opp. Jeg sa ting som "herregud, det der må vi si fra om så ikke noen skader seg, tenk om et barn hadde holdt handa si over denne?" Og andre sånne ting. Han sier ikke så mye, vi er stille. Vi snakker ikke så mye sammen, han sier det er fordi jeg ikke forstår, men han vil aldri dele ting med meg så det er jo ikke rart jeg ikke forstår. De få tingene han har delt med meg har jeg tatt imot med omsorg så det er bare feil det han sier..

Så en annen dag skal vi kjøre og bilen hans er iskald, jeg småprater og sier ting som"shit så kaldt det er, det er så kaldt her inne at du ser pusten min, se!" 

Og han klikker og begynner å rope til meg at han er lei klaging mi og at det alltid er noe kritikk, at " jeg velger ikke riktig benk, bilen min er ikke bra nok, ingenting er bra du leter bare etter feil i alt!"

Det verste er at når vennene våre eller faren hans sier akkurat slike ting som jeg gjør, enten det er humor eller bare småprat, så prater han og ler med, mens når jeg gjør det så reagerer jan som om jeg mente det mest mulig ondsinnet. Jeg forklarer ham at det er ikke sant, og jeg prøver å forsvare meg, det er vondt når han begynner med at kanskje vi ikke passer sammen likevel osv. 

Jeg forstår ikke, det er som om han ikke vil se det bedre i meg, som om jeg vilham mest vondt. 

Noen som har vært bort i lignende?

Anonymkode: 23c3e...ff8

[AnonymBruker]

Da må du snakke med ham og spørre rett ut hva som er grunnen til at han gjør dette.

Hvis han er lei av forholdet og ønsker seg ut, må han være mann nok til å si fra om det på en skikkelig måte. Slik oppførsel som dette er dårlig gjort overfor deg, og det kan virke som at han prøver å få deg til å gjøre det slutt, så slipper han selv. Dere må altså ta praten.

Anonymkode: c9b6b...a92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Da må du snakke med ham og spørre rett ut hva som er grunnen til at han gjør dette.

Hvis han er lei av forholdet og ønsker seg ut, må han være mann nok til å si fra om det på en skikkelig måte. Slik oppførsel som dette er dårlig gjort overfor deg, og det kan virke som at han prøver å få deg til å gjøre det slutt, så slipper han selv. Dere må altså ta praten.

Anonymkode: c9b6b...a92

Det har jeg lurt på og spurte ham en gang og han nektet for det. Likevel er jeg litt inne på tanken selv, og det er i såfall så jævlig feigt at jeg har ikke ord egentlig. Etter alt vi har vært gjennom sammen så er dette måten han avslutter på, i såfall er han verdens feigeste. 

Anonymkode: 23c3e...ff8

[AnonymBruker]

Han forakter deg jo. Hvorfor er du sammen med han? 

Anonymkode: 5cd6e...4ad

[AnonymBruker]

Forholdet er over, gå videre og redd deg selv. Han kommer til å ødelegge deg om dere fortsetter.

Anonymkode: 834f1...c07

[AnonymBruker]

Han vil ut, men leiter etter riktig timing for å gå. Han vil ikke gå når du spør, for da "vinner" du. Det beste er å gå selv. Han har jo uansett meldt seg av forholdet. 

Anonymkode: dfff5...220

[Era Vulgaris]

Er det noen grunner til at du er sammen med denne mannen?

[AnonymBruker]

Vennene deres ville ikke godtatt at han hadde oppført seg slik mot dem. Han er redd for å miste dem. Han er ikke redd for å miste deg. Enten fordi han ønsker å miste deg, eller fordi han tar for gitt at du godtar alt uten å forlate han.

Eller han sliter med et eller annet, og så lar han det gå ut over den som han føler seg tryggest på. Ikke greit, selvsagt.

Anonymkode: 2ba00...b5d

[AnonymBruker]

Hvorfor jeg enda er i dette forholdet... jeg er glad i ham, han er ikke egentlig som dette, det har vært så mye bedre i starten og alt var bra. Han forandret seg og ting er ikke som de var før, jeg håper jo at det kan iomme tilbake til der det skal være? Er det helt umulig?

Anonymkode: 23c3e...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kjæresten min og jeg har vært sammen et par år, og jeg føler meg mer forvirret enn noen gang. Privat bare jeg og han føles alt feil, han har satt opp en vegg og skyver meg ut. Alt jeg sier eller snakker om blir sett på som klaging eller kritikk eller han sier ingenting. Jeg føler meg da så dum, jeg forteller feks noe artig eller noe som har skjedd meg og han sier ingenting, han bare ser på meg og bytter tema. 

Jeg tuller ikke når jeg sier at alt jeg sier blir tatt som kritikk. Vi var ute og gikk tur, han satte seg på en benk og jeg satte meg inntil ham. Jeg spratt opp igjen fordi jeg hadde satt meg på en spiker som stakk akkurat nok opp. Jeg sa ting som "herregud, det der må vi si fra om så ikke noen skader seg, tenk om et barn hadde holdt handa si over denne?" Og andre sånne ting. Han sier ikke så mye, vi er stille. Vi snakker ikke så mye sammen, han sier det er fordi jeg ikke forstår, men han vil aldri dele ting med meg så det er jo ikke rart jeg ikke forstår. De få tingene han har delt med meg har jeg tatt imot med omsorg så det er bare feil det han sier..

Så en annen dag skal vi kjøre og bilen hans er iskald, jeg småprater og sier ting som"shit så kaldt det er, det er så kaldt her inne at du ser pusten min, se!" 

Og han klikker og begynner å rope til meg at han er lei klaging mi og at det alltid er noe kritikk, at " jeg velger ikke riktig benk, bilen min er ikke bra nok, ingenting er bra du leter bare etter feil i alt!"

Det verste er at når vennene våre eller faren hans sier akkurat slike ting som jeg gjør, enten det er humor eller bare småprat, så prater han og ler med, mens når jeg gjør det så reagerer jan som om jeg mente det mest mulig ondsinnet. Jeg forklarer ham at det er ikke sant, og jeg prøver å forsvare meg, det er vondt når han begynner med at kanskje vi ikke passer sammen likevel osv. 

Jeg forstår ikke, det er som om han ikke vil se det bedre i meg, som om jeg vilham mest vondt. 

Noen som har vært bort i lignende?

Anonymkode: 23c3e...ff8

Sett hardt mot hardt. Typen var sånn mot meg også helt til jeg begynte å svare han. "For helvette, du får vel en spøk?" Det er fin måte å svare sånne på. 

Fortell han at du prater om nøyaktig samme tingene som andre han omgås. Spør hvorfor han er annerledes mot de. Se etter når dere har vært et sted og kommenter at slik gjorde eller sa du også og da ble han så sur. Men nå når det kom fra noen andre så var han så glad, hva var annerledes med de andre? 

Si at han må tåle deg eller gi faen. Prøver han å bytge tema, avbryt han å si at du ikke var ferdig. Snakk høyere om du må. 

I blant har jeg bare gitt typen beskjed om å ta seg sammen, han må tåle småprat uten å tro det verste. 

Anonymkode: 0abfe...f15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvorfor jeg enda er i dette forholdet... jeg er glad i ham, han er ikke egentlig som dette, det har vært så mye bedre i starten og alt var bra. Han forandret seg og ting er ikke som de var før, jeg håper jo at det kan iomme tilbake til der det skal være? Er det helt umulig?

Anonymkode: 23c3e...ff8

Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men mest sannsynlig er det slik han kommer til å være mot sin partner. Alle er litt glansbilder av seg selv i starten, men etter hvert orker de ikke å holde maska.

Når er han hyggelig mot deg? Når han trenger noe? Han har ikke respekt for deg. Krev det eller gå. 

Anonymkode: 0abfe...f15

[AnonymBruker]

I starten viser man seg som bedre enn man egentlig er. Det er den personen som kommer frem når man føler seg trygg på den andre som er den man egentlig er.

Uansett skal man ikke behandle hverandre dårlig. Med mindre man går på noen sterke medisiner eller har blitt steingal, så er man seg selv, og må ta ansvar for det. Er man blitt deprimert, må man også ta ansvar. Oppsøke hjelp. Ikke la det gå ut over andre, og du skal ikke la andres problemer gå ut over deg!

Anonymkode: 2ba00...b5d

[AnonymBruker]

Han har forakt for deg. Det er derfor han tar alt du sier på verste måte. Ta kontroll og gå fra ham nå. 

Anonymkode: 4ed02...466