Angrer på samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Dette kan bli et langt innlegg, men setter så stor pris på deres tips, råd og tilbakemeldinger på dette. Jeg kjenner på en så stor sorg og tomhet og en anger på samlivsbruddet. 

Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd for 3 år siden. Jeg og ekssamboer er i midten av 30 åra og har to barn sammen på 9 og 6 år. Vi var kjærester i 14 år før bruddet. Samlivsbruddet var på mange måter nødvendig da vårt forhold til hverandre ikke var bra. Vi gled gradvis mer og mer fra hverandre helt til vi en dag satt der og var enige om at det beste var å ende forholdet. Det var muligens han som tok initiativet, jeg husker ikke helt. Har fortengt denne vonde tiden.
På dette tidspunktet var jeg helt overbevist om at samlivsbrudd var den riktige løsningen etter en del år med strev. Jeg hadde mistet mine følelser for han, ville ikke være nær han og så dette som enest løsning.

For en mnd tid siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at han har møtt noen andre. Vet  ikke hvor seriøst dette er i og med at han benekter ovenfor meg å ha truffet noen. Samtidig har jeg fått vite av bekjente at denne dama så og si bor hos han når barna ikke er der (vi har 60 hos meg, 40 hos han). 

Jeg har ikke møtt noen eller vært i nærheten av å ville møte noen etter bruddet. 
i løpet av de tre årene vi har vært fra hverandre har jeg ikke hatt et stort ønske om at vi skal finne tilbake til hverandre, men dette har nå kommet veldig strerkt etter at jeg ble klar over at han har funnet noen. Vi har alltid hatt en god tone oss imellom etter bruddet og samarbeidet godt om barna. 
 

Følelsene som ble vekket i meg etter dette er så ubeskrivelig vonde. Jeg opplever dette som mer smertefullt enn selve bruddet for tre år siden. Jeg opplever en ekstrem sjalusi, redsel og frykt for at jeg har mistet han. Jeg spurte han nylig om han har møtt noen, men han er veldig tydelig på at han ikke har det. Hvorfor vil han ikke si det til meg?

 I løpet av de tre årene vi har vært fra hverandre har vi aldri snakket om bruddet eller oss. Nå kjenner jeg veldig på et behov for å vite om det er noen mulighet for at det kan bli oss igjen eller ikke. Noen som har erfaring med gjenforening etter samlivsbrudd? Jeg vet at forholdet må jobbes med og begge må ville det.

Jeg klarer ikke slippe dette om jeg ikke får en bekreftelse fra han på at det ikke er noen sjanse for at vi kan finne tilbake til hverandre. Min utfordring nå er at jeg ikke vet hvordan jeg skal gå frem helt konkret for å finne ut av det. Skal jeg spørre om vi kan snakke sammen, om oss? Skal jeg fortelle han at jeg savner han og savner oss?  skal jeg spørre rett ut om det er noen sjanse for gjenforening?, eller om ham noen ganger tenker eller ønsker at vi kunne funnet tilbake til hverandre? Er livredd for avvisning, men samtidig villig til å gå gjennom det for å slippe å sitte med håpet om at det kan bli oss igjen. 

Setter stor pris på konkrete tips og råd fra dere.

Anonymkode: b86b3...8ed

[utakulanini]

Nei, vet du hva. Her må du virkelig bare ta tak i deg selv og riste denne irrasjonale tankegangen av deg! 

Jeg kjenner ikke din mann, eller deg, men dere fortjener å være med noen som vil være med dere UAVHENGIG AV SJALUSIFØLELSER. Det du føler på nå TS, det er veldig vanlig, men det betyr ikke at det er ok å handle på nevnte følelser. Du føler at en annen er på vei til å ta din plass og du føler et behov for å ta tilbake det som er "ditt". Du er nødt til å innse, og akseptere, at han ikke er din lengre. 

Bruk 2-3 måneder på å se hvordan følelsene dine utvikler seg, uten å snakke med han om dem(!), og analyser om de er ekte, dype følelser av kjærlighet eller om det er egoet ditt som forsøker å tviholde på noe som en gang var. Etter den tid kan du heller vurdere å snakke med han om det.

Du behøver tid til å lande etter denne nye infoen og du skylder deg selv, han og ikke minst barna deres, å vite med 100% sikkerhet før du eventuelt forsøker å vinne ham tilbake. Det eneste som er vanskeligere for barn enn skilsmisse, er når foreldrene ikke kan bestemme seg og forsøker på igjen uten at årsakene til bruddet er fikset; en runddans av usunt mønster.

Dette klarer du TS. 

 

[AnonymBruker]

Nei, dere finner aldri tilbake til et godt og trygt forhold igjen. Det er en drøm som ytterst få kan klare. 

Du må bygge deg selv opp og gjøre deg sterk. Finne ro og glede i ditt eget liv, gjøre ting du liker, være med mennesker du trives med.

Og så må du jobbe med deg selv på det mentale: Du må slippe denne mannen ut av livet og følelsene dine. Han vil ikke ha deg, og det må du la synke inn. Om du finner noen annen eller ikke, er ikke vesentlig for dette. Du må uansett slippe han ut. Nå.

Anonymkode: 6b15a...908

[AnonymBruker]

Du kan selvsagt snakke med ham om dette, dere har vel en viss kontakt på grunn av barna.

Men, du bør tenke gjennom om dette virkelig er noe du ønsker. Hva om han sier at hun han treffer bare er en nær venn, at han gjerne kan tenke seg å prøve igjen med deg? Er det noe du virkelig ønsker, om du setter sjalusien til side? Du skriver jo at du egentlig ikke har reflektert over at dere skal komme sammen igjen, dere var enige om bruddet, og det har fungert greit. Da kan det være ganske opprivende for både dere og barna om det blir et nytt, mislykket forsøk.

Det er helt naturlig at det er rart når eksen møter noen andre, men det er en situasjon du venner deg til. Det hadde vært mye verre om hun hadde stått klar når dere gikk fra hverandre...

Anonymkode: 19dcf...8c4

[AnonymBruker]

Om det tar SÅ lang tid å angre handler ikke dette om dere to.

Så enkelt er det dessverre. 

Anonymkode: 46aab...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette kan bli et langt innlegg, men setter så stor pris på deres tips, råd og tilbakemeldinger på dette. Jeg kjenner på en så stor sorg og tomhet og en anger på samlivsbruddet. 

Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd for 3 år siden. Jeg og ekssamboer er i midten av 30 åra og har to barn sammen på 9 og 6 år. Vi var kjærester i 14 år før bruddet. Samlivsbruddet var på mange måter nødvendig da vårt forhold til hverandre ikke var bra. Vi gled gradvis mer og mer fra hverandre helt til vi en dag satt der og var enige om at det beste var å ende forholdet. Det var muligens han som tok initiativet, jeg husker ikke helt. Har fortengt denne vonde tiden.
På dette tidspunktet var jeg helt overbevist om at samlivsbrudd var den riktige løsningen etter en del år med strev. Jeg hadde mistet mine følelser for han, ville ikke være nær han og så dette som enest løsning.

For en mnd tid siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at han har møtt noen andre. Vet  ikke hvor seriøst dette er i og med at han benekter ovenfor meg å ha truffet noen. Samtidig har jeg fått vite av bekjente at denne dama så og si bor hos han når barna ikke er der (vi har 60 hos meg, 40 hos han). 

Jeg har ikke møtt noen eller vært i nærheten av å ville møte noen etter bruddet. 
i løpet av de tre årene vi har vært fra hverandre har jeg ikke hatt et stort ønske om at vi skal finne tilbake til hverandre, men dette har nå kommet veldig strerkt etter at jeg ble klar over at han har funnet noen. Vi har alltid hatt en god tone oss imellom etter bruddet og samarbeidet godt om barna. 
 

Følelsene som ble vekket i meg etter dette er så ubeskrivelig vonde. Jeg opplever dette som mer smertefullt enn selve bruddet for tre år siden. Jeg opplever en ekstrem sjalusi, redsel og frykt for at jeg har mistet han. Jeg spurte han nylig om han har møtt noen, men han er veldig tydelig på at han ikke har det. Hvorfor vil han ikke si det til meg?

 I løpet av de tre årene vi har vært fra hverandre har vi aldri snakket om bruddet eller oss. Nå kjenner jeg veldig på et behov for å vite om det er noen mulighet for at det kan bli oss igjen eller ikke. Noen som har erfaring med gjenforening etter samlivsbrudd? Jeg vet at forholdet må jobbes med og begge må ville det.

Jeg klarer ikke slippe dette om jeg ikke får en bekreftelse fra han på at det ikke er noen sjanse for at vi kan finne tilbake til hverandre. Min utfordring nå er at jeg ikke vet hvordan jeg skal gå frem helt konkret for å finne ut av det. Skal jeg spørre om vi kan snakke sammen, om oss? Skal jeg fortelle han at jeg savner han og savner oss?  skal jeg spørre rett ut om det er noen sjanse for gjenforening?, eller om ham noen ganger tenker eller ønsker at vi kunne funnet tilbake til hverandre? Er livredd for avvisning, men samtidig villig til å gå gjennom det for å slippe å sitte med håpet om at det kan bli oss igjen. 

Setter stor pris på konkrete tips og råd fra dere.

Anonymkode: b86b3...8ed

Jeg ser at de andre mener du ikke bør snakke med han. Jeg har ikke vært i liknende sted, men jeg tenker at dere bør ha en samtale rundt dette. Barna bør selvsagt ikke bli involvert før dere er sikte på at dere vil prøve igjen som familie. Det må ta tid, for nok et brudd for barna er ikke bra. Synes også du bør være helt sikker på at du ønsker han tilbake, og at det ikke er sjalusi som prater til deg. Men tenker en samtale rundt dette bare kan være sunt.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 0467c...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ser at de andre mener du ikke bør snakke med han. Jeg har ikke vært i liknende sted, men jeg tenker at dere bør ha en samtale rundt dette. Barna bør selvsagt ikke bli involvert før dere er sikte på at dere vil prøve igjen som familie. Det må ta tid, for nok et brudd for barna er ikke bra. Synes også du bør være helt sikker på at du ønsker han tilbake, og at det ikke er sjalusi som prater til deg. Men tenker en samtale rundt dette bare kan være sunt.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 0467c...e48

 

Bare en kommentar til dette:
Alle er til samtale på familievernkontoret ved samlivsbrudd med barn. Snakket de ikke skikkelig sammen den gangen, så tenker jeg at 3 år er for lenge til å ta opp tråden igjen. Det skulle i så fall ha skjedd i løpet av det første året. Menn går ikke sånn og lengter etter en som er tilgjengelig, de går videre og legger ting bak seg.

 

Anonymkode: 6b15a...908

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ser at de andre mener du ikke bør snakke med han. Jeg har ikke vært i liknende sted, men jeg tenker at dere bør ha en samtale rundt dette.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 0467c...e48

Da har du ikke lest godt nok 🙂

Anonymkode: 19dcf...8c4

[AnonymBruker]

Jeg tror dette "bare" er sjalusi og frykt som snakker - ikke elske-følelser overfor eksen din. Jeg tror ikke det vil komme noe godt ut av å snakke med han om dette.

Om du tar det opp så kan du sette i gang vonde følelser hos han også, det kan hende det er noe som går riktig vei for han og den nye kjæresten, og at det blir ødelagt om du begynner å snakke om følelser nå.

Det kan også hende at han blir sint fordi du kommer med dette nå, det kan hende at samarbeidet deres vil lide under at du tar opp at du er sjalu.

Det er noe i det at man ikke vet hva man har før det er borte, og det virker litt sånn med deg nå? At du i bakhodet hele tiden har tenkt og følt at det kan bli dere igjen, men du vil egentlig ikke. Nå er du i ferd med å miste han til noen andre. 

Jeg ville heller sett an tiden og pleiet meg selv. Komme over sjalusifølelsen og fortsette det gode samarbeidet dere tross alt har ift barna. Dette er noe som kommer barna til gode også. Du vet ikke hva som kan skje med eksen om han føler at han må holde deg på en armlengdes avstand. 

Og grunnen til at han nekter for at han har møtt ei ny om det er sånn, kan rett og slett være at de er i startfasen og ikke ønsker å bringe det "inn i familien" enda. De vil finne ut av hva de kan være.

Jeg syns du bør la denne mannen leve livet sitt videre med den nye damen og så går det vonde over etterhvert. 

Anonymkode: 3ea98...527

[AnonymBruker]

TS her.

 

Takk for alle tilbskemeldiger. 
Jeg har også tenkt tanken om at sjalusien handler om å miste noe som en gang var mitt, og at det er egoet mitt som får seg en støkk.

Samtidig tenker jeg at det må da bety noe når jeg ikke klarer å ta steget videre i å møte noen andre, og har ikke klart det siden bruddet. Jeg tror at jeg har taklet bruddet greit fordi jeg har visst at han ikke har hatt noen andre. Vi har hatt en type relasjon hvor vi har vært på ferie sammen med barna, møttes noen ganger i uka for å spise middag, vært på ulike aktiviteter med barna sammen osv. vi har jo møttes ofte til tross for at vi har bodd fra hverandre. Vi har hatt et brudd ja, men samtidig møttes så ofte at det til tider ikke har føltes som et tap på mange måter.
Det er ikke sånn at jeg aldri har gitt han eller oss en tanke i løpet av denne tiden fra hverandre. Mange har spurt meg om jeg tror vi kan finne tilbake til hverandre, hvor jeg da har vært usikker, men ikke gått noe videre på det.

Jeg er 100 prosent sikker på at jeg ønsker å prøve å få forholdet til å fungere igjen, men selvfølgelig uten å involvere barna. 
Dette er en mann jeg skal ha en relasjon til resten av livet, uansett om vi gjenforenes som kjærester eller ikke. 

Tar i mot deres råd om å avvente situasjonen i en stund til for å se om disse følelsene går over. 

 

Anonymkode: b86b3...8ed

[AnonymBruker]

Du må tenke grundig gjennom dette, ja, for det handler om livet til flere mennesker enn kun dere to.

 

Anonymkode: 19dcf...8c4

[AnonymBruker]

La han være og la han gå videre i livet. 
Det er tre år siden dere gikk fra hverandre og han har gått videre. Mulig han ikke vil si det til deg pga han vet du kan lage trøbbel. Å si nå at du vil ha han tilbake er bare ett tegn på sjalusi, du tåler ikke at han er forelsket og lykkelig med en annen. Det smarteste du kan gjøre er å la han være i fred, ikke lag trøbbel og ta henne godt imot hvis han vil presentere henne for deg etterhvert. 
Hadde han vært interessert i deg så ville han nok gitt uttrykk for det tidligere. Det som har vært er over. Aksepter det og gå videre. 

Anonymkode: dbf6e...06d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

TS her.

 

Takk for alle tilbskemeldiger. 
Jeg har også tenkt tanken om at sjalusien handler om å miste noe som en gang var mitt, og at det er egoet mitt som får seg en støkk.

Samtidig tenker jeg at det må da bety noe når jeg ikke klarer å ta steget videre i å møte noen andre, og har ikke klart det siden bruddet. Jeg tror at jeg har taklet bruddet greit fordi jeg har visst at han ikke har hatt noen andre. Vi har hatt en type relasjon hvor vi har vært på ferie sammen med barna, møttes noen ganger i uka for å spise middag, vært på ulike aktiviteter med barna sammen osv. vi har jo møttes ofte til tross for at vi har bodd fra hverandre. Vi har hatt et brudd ja, men samtidig møttes så ofte at det til tider ikke har føltes som et tap på mange måter.
Det er ikke sånn at jeg aldri har gitt han eller oss en tanke i løpet av denne tiden fra hverandre. Mange har spurt meg om jeg tror vi kan finne tilbake til hverandre, hvor jeg da har vært usikker, men ikke gått noe videre på det.

Jeg er 100 prosent sikker på at jeg ønsker å prøve å få forholdet til å fungere igjen, men selvfølgelig uten å involvere barna. 
Dette er en mann jeg skal ha en relasjon til resten av livet, uansett om vi gjenforenes som kjærester eller ikke. 

Tar i mot deres råd om å avvente situasjonen i en stund til for å se om disse følelsene går over. 

 

Anonymkode: b86b3...8ed

Du har hatt han i livet ditt og tåler ikke nå at han er gått videre? Han elsker en annen nå, aksepter det! 

Anonymkode: dbf6e...06d

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Om jeg skulle tatt steget med å ta dette opp med han, hvordan kan jeg gjøre det? Jeg ønsker å gjøre det på en så skånsom måte som mulig hvor jeg minimerer eventuelt unehag mellom oss i ettertid. Vil ta det opp med han uten å nevne noe om sjalusi og ny dame, men mer en undring over vårt forhold. Vil ikke legge noen form for press eller ubehag på han.

Anonymkode: b86b3...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her igjen.

Om jeg skulle tatt steget med å ta dette opp med han, hvordan kan jeg gjøre det? Jeg ønsker å gjøre det på en så skånsom måte som mulig hvor jeg minimerer eventuelt unehag mellom oss i ettertid. Vil ta det opp med han uten å nevne noe om sjalusi og ny dame, men mer en undring over vårt forhold. Vil ikke legge noen form for press eller ubehag på han.

Anonymkode: b86b3...8ed

La han være og leve sitt liv med hun nye dama. Hva er poenget med å si at du vil ha han tilbake hvis han tross alt har truffet ei ny som han elsker? 
Han elsker ikke deg lenger, det må du forstå. Du har hatt tre år på å si dette, men så fort han går videre så skal du prøve å vinne han tilbake? At du ikke har truffet noen ny er ikke hans problem. 
Har han noen gang sagt at han vil ha deg tilbake? 
 

Anonymkode: dbf6e...06d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS her igjen.

Om jeg skulle tatt steget med å ta dette opp med han, hvordan kan jeg gjøre det? Jeg ønsker å gjøre det på en så skånsom måte som mulig hvor jeg minimerer eventuelt unehag mellom oss i ettertid. Vil ta det opp med han uten å nevne noe om sjalusi og ny dame, men mer en undring over vårt forhold. Vil ikke legge noen form for press eller ubehag på han.

Anonymkode: b86b3...8ed

Jeg synes du skal snakke med ham jeg. Forstår ikke helt de andre svarene her. Dere har en familie sammen, to barn. Både de og du og han også fortjener iallfall en samtale. 

Jeg tror du elsker ham siden du verken har funnet en ny, og får disse følelsene. Det er et gammel ordtak som sier. Man vet ikke hva man har før man har mistet det. 

Snakk med ham du

Anonymkode: e8c76...ef3

[AnonymBruker]

"Hvis det er sånn at du ikke har fått nye dame, så savner jeg deg og har egentlig lyst å prøve igjen. "

Anonymkode: 64168...b44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

"Hvis det er sånn at du ikke har fått nye dame, så savner jeg deg og har egentlig lyst å prøve igjen. "

Anonymkode: 64168...b44

Dette. Enkelt konkret og uten noe dilldall eller hint, rett ut. 

Anonymkode: 9bc37...d6b

[AnonymBruker]

Han har ikke direkte sagt til meg at han vil ha meg tilbake, men det har jo ikke jeg gjort til han heller?! Selv om det er det jeg egentlig vil.

Vi har ikke snakket om dette sammen før.

Jeg har tenkt at denne tiden fra hverandre har vært nødvendig for oss. Jeg tror det er mange som tyr til brudd for raskt, uten å tenke over de konsekvensene det medfører, spesielt når man har barn sammen. Man er så opphengt i alt det negative at man ikke klarer å se det positive. 
 

Vi har tross alt et halvt liv sammen og 2 flotte barn. Et samarbeid som skal vare livet ut. Jeg er overhodet ikke interessert i å ødelegge noe for han eller oss som kan sabotere vårt samarbeid. Jeg ønsker bare å spørre han om det er mulighet for gjenforening, om han er interessert i det. Skal noe sånt skje har vi jo en lang vei å gå hvor mye skal snakkes igjennom først. 

Anonymkode: b86b3...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han har ikke direkte sagt til meg at han vil ha meg tilbake, men det har jo ikke jeg gjort til han heller?! Selv om det er det jeg egentlig vil.

Vi har ikke snakket om dette sammen før.

Jeg har tenkt at denne tiden fra hverandre har vært nødvendig for oss. Jeg tror det er mange som tyr til brudd for raskt, uten å tenke over de konsekvensene det medfører, spesielt når man har barn sammen. Man er så opphengt i alt det negative at man ikke klarer å se det positive. 
 

Vi har tross alt et halvt liv sammen og 2 flotte barn. Et samarbeid som skal vare livet ut. Jeg er overhodet ikke interessert i å ødelegge noe for han eller oss som kan sabotere vårt samarbeid. Jeg ønsker bare å spørre han om det er mulighet for gjenforening, om han er interessert i det. Skal noe sånt skje har vi jo en lang vei å gå hvor mye skal snakkes igjennom først. 

Anonymkode: b86b3...8ed

Da ville jeg spurt kjapt. Venter du noen måneder som andre råder deg til, er sannsynligheten stor for at han allerede har klart å forelske seg i den andre damen. Da er løpet kjørt. 

Anonymkode: f7aab...ff6