Tror ikke kjærligheten kan overleve dette sviket

[AnonymBruker]

Min samboer og bestevenn gjennom 17 år har løyet og levd et dobbeltliv en god stund. Vi har snakket mye og åpent det siste året fordi han har hatt det tøft. Det har vært mange krangler, dårlig stemning og vi har snakket om at forholdet er i en utfordrende periode. Vi har også gjort hyggelige ting for å jobbe oss gjennom det. Han har mye dårlig samvittighet og prøver ofte å gjøre hyggelige ting for meg. Det siste året har hatt store opp og nedturer. Jeg har virkelig gitt alt for å støtte han gjennom dette. Vi har alltid hatt en plan om å stifte familie, også dette har han blitt mer unnvikende til, til tross for at prevansjonen er kastet. Så kommer bomba. Han har blitt rusavhengig og skjult det. Det forklarer så mye. Først og fremst synes jeg veldig synd på han, det er ufattelig trist. Det sitter langt inne å gå fra noen etter så mange år når de er på bånn. På en annen side er han meget klar over at jeg har nulltoleranse for rus etter egen oppvekst, og at dette er det verste sviket han kunne utsatt meg for. Det har tatt meg tilbake et sted jeg virkelig ikke vil være og det er så ufattelig smertefullt. I tillegg har han utsatt meg for å bli gravid, planlegge fremtiden, involvert meg med rus, kjørt bil og generelt utsatt meg for så mange situasjoner. Tror aldri jeg kan tilgi og stole på han igjen selv om han skulle blitt frisk. Han har ødelagt meg på nytt, også etter så mange år..Dette er det absolutt verste han kunne gjort.

Anonymkode: e7fc8...4d8

[Hippogriff]

Å være pårørende til en rusavhengig er ikke for de skjøre. Hvis du selv er i en sårbar periode, kan det nok være en ide å bo hver for seg en periode mens han jobber seg vekk fra rusavhengigheten. Det er bare du som kan sette grenser for deg selv. Det hjelper ingen, heller ikke ham, at du går ned i avgrunnen sammen med ham. 

[Miss-Grey]

Huff, TS!

Jeg føler med deg. Har du noen du kan snakke med?

Dette hadde nok vært tøft for alle. Men ettersom du antyder at du hadde noen med rusproblemer rundt deg i oppveksten, er det sikkert ekstra tøft.

Er det slik at du har blitt gravid? Eller er det noe dere har planlagt/ forsøkt? 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (2 minutter siden):

Å være pårørende til en rusavhengig er ikke for de skjøre. Hvis du selv er i en sårbar periode, kan det nok være en ide å bo hver for seg en periode mens han jobber seg vekk fra rusavhengigheten. Det er bare du som kan sette grenser for deg selv. Det hjelper ingen, heller ikke ham, at du går ned i avgrunnen sammen med ham. 

Vil ikke si jeg er i en spesiell sårbar periode. Jeg vet jeg ikke går ned i avgrunnen pga han, men det er likevel jævlig vondt. Det er krevende å leve med en rusmisbruker, så å få vite at det er DET som har vært problemet gjør at man ser alt i et helt nytt perspektiv. 

Anonymkode: e7fc8...4d8

[AnonymBruker]

Miss-Grey skrev (5 minutter siden):

Huff, TS!

Jeg føler med deg. Har du noen du kan snakke med?

Dette hadde nok vært tøft for alle. Men ettersom du antyder at du hadde noen med rusproblemer rundt deg i oppveksten, er det sikkert ekstra tøft.

Er det slik at du har blitt gravid? Eller er det noe dere har planlagt/ forsøkt? 

Jeg har foreløpig holdt det for meg selv, men har gode venner som er der når jeg er klar. Kjenner jeg synes det er skamfullt også, og vet at alle kommer til å bli veldig overrasket. Jeg har vært pårørende til rus i oppveksten, og det har vært viktig for meg i valg av partner. Jeg har i alle år vært tydelig på min nulltoleranse rundt dette (ikke alkohol), han har støttet meg, og vet så godt at min største frykt er å få barn fanget i noe sånt.. Han har visst det så godt. Jeg er glad for at han klarte å fortelle det, men så dypt såret. Alt jeg har ønsket meg er en normal og god familie. Jeg ønsker jo fortsatt å være med han, men all fornuften min sier at jeg må gå hvis jeg skal følge meg trygg og ha mulighet til å få det livet jeg ønsker. Selv om han blir frisk vil det nok alltid ligge en tvil der. Vet av erfaring at det er vanskelig å love når man er rusmisbruker. Er ikke gravid, heldigvis!

Anonymkode: e7fc8...4d8

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg ønsker jo fortsatt å være med han, men all fornuften min sier at jeg må gå hvis jeg skal følge meg trygg og ha mulighet til å få det livet jeg ønsker. Selv om han blir frisk vil det nok alltid ligge en tvil der. Vet av erfaring at det er vanskelig å love når man er rusmisbruker. Er ikke gravid, heldigvis!

Anonymkode: e7fc8...4d8

Dette er jo faktisk en viktig del av vurderingen du må ta. For er man først rusavhengig, så er man jo det. Man kan være edru eller nykter i mange år, men man må alltid ta høyde for at man kan få tilbakefall. Det er jo derfor man benytter begreper som «tørrlagt alkoholiker», for man er fortsatt alkoholiker og må ta de hensyn det krever.

Når det er sagt, så er det vel ikke umulig å leve med noen som har jobbet seg gjennom et rusproblem. Men man må ta høyde for tilbakefall, og vite at det er noe man kan tåle å stå i.

Jeg ville ikke tatt sjansen pga tidligere erfaringer, men det er jo ikke dermed det rette svaret for deg. Tror du at du kan greie å stå i det? Og er du villig til det? Det er vel spørsmålene du må stille deg.

(når jeg sa «gå ned i avgrunnen med ham» så mente jeg gjennom medavhengighet, noe man ikke skal undervurdere alvorligheten av. Men det vet du sikkert alt om fra før, ville bare presisere)