Orker ikke å stille opp mer for sønnen min

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene med sønnen min siden han var 3år gammel og søstera hans 1år. Far var ikke interessert i omsorg eller bidragsdyktig, så det har kun vært meg hele veien,  som har forsørget, stått på og oppdratt han. Han har aldri manglet noe siden dag 1, han har vært på ferie, klasseturer, fritidsaktiviteter og fått alt annet på lik linje med barn som har 2 foreldre. Han fikk en flott konfirmasjon, lappen som 18 åring. Og når han flyttet ut for å studere etter vgs, var jeg selv med til studiestedet, hjalp han med å flytte kjøpte IKEA møbler og utstyr, slik at han skulle ha det bra der. Husker også at jeg satte meg ned med han da, og sa at nå har du blitt voksen, ble faktisk veldig stolt over det han hadde fått til. 

Men det gikk ikke etter planen, han trivdes ikke på studiet, året etter begynte han på noe annet, så enda ett nytt studiested og så skulle han plutselig studere i utlandet. 5 år har gått nå og han har vært innom 5 ulike studier, 3 ulike studiesteder. Han har selvsagt hatt studielån alle åra. Men jeg har også hjulpet han, vippset  penger ved behov. For ett halvt år siden fikk jeg nok. Jeg sluttet å vippse når han ba om det. Jeg fikk nok.

Samtidig begynte det å bli feil ovenfor søstera hans, som alltid har greid seg bra. Hun er ferdig med bachelor og har fått seg fast jobb som sykepleier. Hun har snart nok EK til en leilighet i Oslo. 

Min sønn spurte over nyttår om han kunne få flytte inn igjen til meg. Jeg sa nei, har fått nok. Er veldig redd for at det blir for alltid hvis jeg sier ja, og jeg orket ikke å ha han boende her. I går sa han at han ikke har nok penger til husleie og at han mister studenthybelen snart fordi han har falt ut av studiet. Han har ikke penger til å leie på det private markedet.  Og ikke har han jobb. Søsteren hans har sagt at hun kunne skaffe han deltidsjobb på aldershjemmet der hun selv er ansatt. Men han nekter å ta en slik jobb, han nektet å tørke gamle mennesker bak. Noe jeg synes er ganske så provoserende holdning. Jeg har sagt at han må kontakte nav og søke om sosialtrygd. Sa at han må ikke ødelegge for seg selv ytterligere ved å skaffe seg kredittkort eller forbrukslån,  da vil han aldri komme ut av det økonomiske uføre. 

Jeg har til tross for at jeg var alene valgt å spare barnetrygden til barna. Alle pengene står på en konto i mitt navn, det er omtrent 400 000kr på den kontoen, 200 000kr til hvert barn. Min datter har sagt at jeg skal bruke alle pengene på meg selv, hun sier jeg fortjener å ha en fin alderdom etter å ha stått på så mye hele mitt voksne liv. Hun har rådet meg til å bruke pengene på reise, unne meg en ny bil eller noe annet som jeg alltid har ønsket meg, men ikke tatt meg råd til. Hun sier at hun ikke trenger pengene og at broren hennes garantert vil bruke dem opp på tøys og tull. 

Jeg er veldig lei meg på min sønns vegne, han var flink på skolen, hadde ett flott vitnemål fra videregående. Alt tydet på at han skulle få seg en flott utdanning. Mens min datter hadde middels karakterer, men kom seg likevel igjennom sykepleien og fikk seg en god jobb rett etterpå. Men samtidig blir det feil å hjelpe sønnen min mer nå, han har vist gang på gang at hjelp fra meg ikke gagner han. Men jeg er usikker på om jeg har tatt det riktige valget her. 

Hva sier dere? 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d7e2a...db7

[Nymerïa]

Jeg hadde latt han flytte inn for en avtalt periode, med en helt tydelig forutsetning om at han tar alt av husarbeid siden han ikke kan betale for seg. Under ingen omstendigheter hadde jeg gitt han penger. Og jeg hadde vært streng på hva som skulle utføres av husarbeid og når. Hvis han er ukjent med at det forventes noe av han kan jeg ikke tenke meg at dette er en løsning han trives med særlig lenge, men da har han også motivasjon for å ta tak i sitt eget liv. Det må han faktisk gjøre selv.

[AnonymBruker]

Jeg ville ha snakket med han, prøvd å få han til å reflektere over hvorfor ting har blitt som de har. 
videre se om han i det hele har noen tanker om hvor han vil og hvordan han skal komme seg dit.

ellers ville jeg og ha vegret meg for å hjelpe økonomisk. Skal han flytte hjem, så med kontrakt og betingelser!

Anonymkode: 7ff72...c1e

[AnonymBruker]

Han kan gå på NAV. Du skal ikke forsørge en voksen mann nei, å hvis han får flytte inn så aner det meg at det blir et mareritt å få han ut igjen. Det er begrenset hva man kan gjøre og hvor mye man skal sette seg selv til side for dem når de er voksne. 

Anonymkode: 24fc6...f6a

[AnonymBruker]

Om du fortsetter å hjelpe han og hjelpe han vil han aldri bli voksen og kunne klare seg selv. Du har nok skjemt han bort, siden han hele tiden kommer for å be om hjelp. Denne gangen må du være hard og be han ordne opp selv. Han er voksen og myndig for lengst, hans liv og hans ansvar. Det er begrenset hav en forelder skal måtte tåle og hjelpe til med voksen barn

Anonymkode: 0e208...a98

[Hippogriff]

Jeg syns du høres ut som en veldig god mor som nå gjør helt riktig i å be ham vokse opp, ta en jobb og ta ansvar for seg selv. Han er voksen.

Jeg skjønner godt at det er en tung tid når man som ung voksen er usikker på hva man vil med livet sitt og ikke finner «sitt» studium. Det er da man tar seg friår fra studier for å tenke seg om. Og i friår så jobber man for å forsørge seg selv, man flytter ikke hjem til gutterommet for å bli forsørget av mamma.

Mine barn vet at de alltid kan komme hjem igjen, og være så lenge de har behov. Er det krise, stiller jeg opp. Det virker det som at du også gjør, og at dine barn har den samme vissheten. Det er det du skal tilby, tenker jeg. Sønnen din er ikke i krise og har ikke noe slikt behov, selv om han sikkert føler det selv. Det han har behov for, er å ta tak og ta ansvar selv. Og å forstå at de første jobbene kan man ikke være kresen på, spesielt ikke uten utdanning.

Jeg syns du handler helt rett. 

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri klart å ikke hjelpe noen som behøver min hjelp, og spesielt ikke eget barn.

Men den hjelpen jeg er villig til å  gi er ikke alltid den hjelpen de ønsker.  Min sønn ville ikke fått økonomisk støtte fra meg.

Jeg ville latt ham flytte inn igjen, men jeg ville stilt strenge krav.
Han må betale for seg hjemm (mimimum egen mat) , bidra i det daglige med husarbeid, og enten studere eller jobbe.

Hvis jobben søsteren tilbød ham var i nærheten ville: "Du kan bo hjemme i inntil ett år hvis du tar jobben som din søster skaffet deg, betaler for deg hjemme, og bidrar med husarbeidet" vært en god start.

Anonymkode: a5f54...134

[AnonymBruker]

Virker som Det kan være noe underliggende som Sønnen din sliter med. Syns du burde være der for ham, snakke med ham og finne ut hva som foregår. Ikke pengehjelp og bostøtte hovedsaklig men komme litt til bunns om Hva som skjer når han tross alt hadde gode videregående karakterer. 

Anonymkode: 52cfa...df0

[Gjest Lama_Drama]

Nav. 

[AnonymBruker]

Det du skriver som innlegg her burde du også kunne si til din sønn. Jeg tror på dialog , ærlighet og åpenhet. 

Anonymkode: 52cfa...df0

[AnonymBruker]

Hadde ikke latt ham flytte inn. Han hadde tilbud om jobb, som han takket nei til, og han får ta kontakt med NAV. Lar du ham flytte inn muliggjør du denne uansvarlige adferden og du vil slite med ham hjemme i årevis. Han er voksen og må stå på egne ben

Anonymkode: 53934...a70

[AnonymBruker]

Som mange andre sier så ville jeg ha latt min sønn flytte inn hos meg, men stilt strenge krav til han. Blant annet må han fullføre utdannelsen sin, uansett hvor mye han misliker det underveis. Det vil bare skape trøbbel for han senere i livet om han ikke får en utdannelse på papiret. Samme hva. Han må også få seg en deltidsjobb, hva enn det måtte være.

Dette vil virkelig ødelegge mye av hans fremtid om han får fortsette i samme spor. Men ikke gi penger. Lykke til! 

Anonymkode: c66a4...42d

[AnonymBruker]

Jeg snakker også av erfaring. Det blir ikke enklere for han etterhvert som tiden går. Venner går forbi han og han blir hengende langt etter. Det er nå han må ta grep! 

Anonymkode: c66a4...42d

[AnonymBruker]

Tilby han å flytte hjem mot at han får seg en jobb? Svogeren min gjorde det da han falt av studiene, fikk seg jobb som vikarlærer og flytter hjem til mor. 
 

Jeg ville prøvd å fått dialog med han. Hva er det som gjør at han ikke klarer å fullføre? Man MÅ ikke ha høyere utdanning, hva er han interessert i? Kan et praksisbrev være løsningen? Hva med å snakke med en karriereveileder feks på fylkeskommunens voksenopplæring?

 Jeg tenker du kommer langt med dialog og gode relasjoner. Snakk med han og få et innblikk i hvordan han har det inni seg.

Anonymkode: 8c272...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Som mange andre sier så ville jeg ha latt min sønn flytte inn hos meg, men stilt strenge krav til han. Blant annet må han fullføre utdannelsen sin, uansett hvor mye han misliker det underveis. Det vil bare skape trøbbel for han senere i livet om han ikke får en utdannelse på papiret. Samme hva. Han må også få seg en deltidsjobb, hva enn det måtte være.

Dette vil virkelig ødelegge mye av hans fremtid om han får fortsette i samme spor. Men ikke gi penger. Lykke til! 

Anonymkode: c66a4...42d

Tvilsomt at han vil følge opp mors krav og hun vil slite med å få han ut 

Anonymkode: 53934...a70

[AnonymBruker]

Dere som ville latt ham flytte inn og stilt krav, hadde dere klart å kaste ham ut hvis han ikke oppfylte kravene? Man sitter fort i en felle der.

Men ikke gi penger. Jeg ville latt dem stå en stund til og sett om han viste seg ansvarlig nok.

Anonymkode: fb023...c24

[Meadow]

Du har hjulpet han masse, så du skal ikke ha dårlig samvittighet. Nå må han rydde opp selv, han er jo voksen. Det er jo ikke håpløst dette her, han må skaffe seg en jobb eller fullføre studiet. Hvis du redder han igjen lærer han jo ingenting av det. 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere som ville latt ham flytte inn og stilt krav, hadde dere klart å kaste ham ut hvis han ikke oppfylte kravene? Man sitter fort i en felle der.

Men ikke gi penger. Jeg ville latt dem stå en stund til og sett om han viste seg ansvarlig nok.

Anonymkode: fb023...c24

Ja, uten å blunke. Jeg hadde ikke klart å la et av barna mine være uten husrom, men hvis de ikke engang hadde vært villig til å betale for seg med husarbeid, så hadde jeg ansett hjemløsheten som selvvalgt.

Jeg hadde vært beinhard på at han skulle bruke noen timer hver dag på husarbeid, og ha en næringsrik middag klar til jeg kom hjem fra jobb. Det synes jeg ikke er et urimelig krav til noen som får bo gratis.

[AnonymBruker]

Har du satt deg ned med ham og (sammen med ham) prøvd å finne ut hva det er som gjør at han faller av alle studier? Skjønner godt du ikke vil gi ham mer penger, og det er nok lurt av deg, men du kan jo hjelpe ham litt med å prøve å finne ut hva han skal gjøre med livet sitt. Det høres ut som at han ikke er en akademiker, og at høyere utdanning derfor ikke er noe for ham, men det finnes jo andre ting han kan gjøre. Kan han trenge profesjonell hjelp for å finne ut av ting? Kunne du ha betalt for privat psykolog eller coach eller lignende for ham hvis han trenger det men ikke har råd? Det høres ut som at det er noe underliggende her. Han bør skaffe seg en jobb for å få penger til å overleve, og så finne ut om det er fagskoler eller lignende han kan gå for å få seg en utdanning som ikke er på universitetet. Det virker som at han har låst seg fast i en tankegang om at kun universitetet er bra nok, men så får han det ikke til. Sett deg ned med ham og prøv å legge en plan med ham der du på forhånd har listet opp hva du er villig til å hjelpe til med, og hva du krever tilbake.

Anonymkode: d3e56...c7b

[MollyJones]

Snakk sammen, og få en forståelse for hverandre. Han må få forståelse for deg, og du må få forståelse for han. Så må dere komme til en felles enighet om forventninger, krav og konsekvenser. Men også at dere har en dialog på ting. 

Min samboer kunne høres ut som din sønn - gode karakterer, men kom til kort i voksenlivet - helt til han fikk en ADD diagnose, som forklarte endel. Veldig smart, men veldig lite konsentrasjonsevne. Utad har han fremstått lat og tiltaksløs. 

Å være en mor slutter ikke når barna blir 18. Det at hans søster har klart seg godt betyr ikke at han skal straffes for å ikke ha fått til det samme. Alle er så opptatt av å behandle barn likt, mens jeg tenker at det er viktigst å behandle dem likeverdige. 

(Med dette sier jeg ikke at du skal kaste penger etter han altså! I første omgang tenker jeg kanskje han trenger bostøtte, og mental støtte..)

Om han ikke kommer seg helt gjennom studier, får seg en butikkjobb f.eks, og trenger hjelp til egenkapital (som du har spart til han) så synes jeg godt du kan gi de pengene du har spart og tiltenkt han, selv om hans søster ikke har det samme behovet.