Jeg vurderer samlivsbrudd - trenger råd og tips

[fortvilet mamma]

Hei, 

Jeg har logget meg inn her idag for å få tips og råd av dere erfarne damer og menn. Jeg er sammen med en mann på 12 året, og dessverre er ting mellom oss ikke det det engang var. Han har forandret seg på mange måter, både kroppslig og personlighetsmessig de siste årene. Kanskje spesielt etter at vi fikk et barn sammen for ca. 6 år siden. 
 

Han spiller mye data, og jeg mener at han er spillavhengig. Han vil selvfølgelig ikke innse dette selv, men jeg er nå kommet til det punktet at jeg tenker han enten må få hjelp eller at vi to dessverre må gå hver vår vei. 
 

Problemer vi har er blant annet: 

1. Han spiller mye data. De dagene han jobber fulle dager, spiller han nok 5-6 timer minimum. Og da er han selvfølgelig ikke sammen med oss. På fridager kan han sitte fra han våkner til han legger seg, utenom når vi er sammen og spiser middag eller finner på noe. Med årene har det blitt mer og mer spill, mindre og mindre familietid. 

Er det noen her inne som vet hvor jeg kan søke hjelp? Jeg vil selvfølgelig gi han en siste sjanse til å bli kvitt avhengigheten sin, men jeg må ha et sted å henvise han! 
 

2. Han gjør ingenting i huset eller hagen, jeg følger opp alt med barnet og han tar seg tid når han gidder. Er vi heldige tar han ungen med til foreldrene eller tar litt tid med oss nede. Kanskje han gidder å støvsuge litt eller ta ut av oppvaskmaskinen. Gjennomsnittlig skjer kanskje husarbeiddelen 1 gang i mnd. 
 

3. Sexlivet er mer eller mindre dødt. Selv om sexen er bra når den skjer. Jeg mister lysten på han, fordi han velger å bortprioritere alt som har med meg og familien å gjøre. 
 

Jeg har flere ganger fortalt han at jeg blir lei meg når han ikke gir meg oppmerksomhet og tid, jeg har grått til og med. Morsdager, bursdager og annet kan glemmes og jeg får ikke verken oppmerksomhet eller gaver. Egentlig handler det ikke om gavene, men om at han ikke gjør noe som helst innsats for å vise at han er glad i meg. Kanskje han ikke er det lenger? Det føles som om han er mer glad i dataen enn meg. 
 

Jeg har prøvd i minst 3 år nå, men det blir verre og verre og selv om ting er bedre i perioder er jeg jevnt over lykkelig med mitt liv og det jeg har oppnådd er jeg ensom og til tider så ulykkelig at jeg til og med har fått psykiatrisk behandling (for depresjon). Jeg vet at jeg snart må ta tak, og gjør en siste innsats for ungen min som til tross for alt elsker pappa. 
 

Jeg har i tillegg et ønske om flere barn, noe han utsetter og utsetter... 

 

Vær så snill, del tankene dere har. Jeg trenger noen å prate med! 

[Ryzorman]

jeg hadde ikke orket et sånt forhold.

Det er tydlig at han er blitt spille avhenging, og at han ikke prioritere dere lengre.

Jeg kan si at det blir ikke bedre, og det blir bare værre.

Jeg anbefaller deg heller å gå ifra han og starte nytt, for du fortjener virkelig bedre for du høres ut som en fantastisk mamma som fortjener mere skryt 

[fortvilet mamma]

Ryzorman skrev (2 minutter siden):

jeg hadde ikke orket et sånt forhold.

Det er tydlig at han er blitt spille avhenging, og at han ikke prioritere dere lengre.

Jeg kan si at det blir ikke bedre, og det blir bare værre.

Jeg anbefaller deg heller å gå ifra han og starte nytt, for du fortjener virkelig bedre for du høres ut som en fantastisk mamma som fortjener mere skryt 

Tusen takk for at du kommer med noen gode ord til meg på slutten der, jeg har det så vondt inni meg nå. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg må leverer ungen min halve tiden hos en pappa som ikke har peiling på hva han driver med hvis jeg går. Han er god med ungen når han er der, men totalt uansvarlig. Som en tenåring som blir vartet opp av mamma. Alt har gått så gradvis... Plutselig velger han å behandle meg som (i unnskyldning av bedre ord) ei vaskedame han har sex med. Jeg har nok holdt ut så lenge fordi jeg så gjerne ønsker å skåne ungen vår for en så stor endring som et samlivsbrudd er. Likevel er hen så stor nå at jeg tenker det er viktig å vise at det ikke er slik man skal la seg behandle av en partner. Ikke bra å se på det heller, for en unge! 
 

[Jean-Jaques]

Skjønner at du synes dette er noe dritt.

samtidig så liker du han jo ikke så godt heller, eller det går opp og ned om jeg skjønner deg riktig.

jegtror dere begge er ganske egoister. Han vil gjøre det han liker, og du vil ha enda ett barn (med han) på tross av at du egentlig ikke lenger har lyst til å være med han og vil dumpe å gå...

sånn tolker jeg det. 

Og tro det el ei: i mine øyne er ønske om enda ett barn like egoistisk som å spille data - det er ditt ego ønske...! 

Så ja... alle ønsker å maksimere sin egen nytelse og liv. Endel litteratur påstår jo at generasjonen som er ung nå er nytelsesyke narsissister - d er kanskje litt sant.

jeg har ikke noe svar til deg om å gå el ikke jeg ass! Du får holde tråden oppdatert👍

[fortvilet mamma]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Bevares. Denne karen hadde jeg bare

droppet.

Anonymkode: e5044...1e3

Er så lett å si. Det har gått så gradvis, at jeg nesten har blitt vant til å bli tatt for gitt og lever bra med det. Utrolig trist, men sant! 

[Jean-Jaques]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Bevares. Denne karen hadde jeg bare

droppet.

Anonymkode: e5044...1e3

Ikke legg sjelen din i å høre på sånne innspill Ts 

[AnonymBruker]

Vurderer dere ikke parterapi?

Anonymkode: e9dac...700

[fortvilet mamma]

Jean-Jaques skrev (1 minutt siden):

Skjønner at du synes dette er noe dritt.

samtidig så liker du han jo ikke så godt heller, eller det går opp og ned om jeg skjønner deg riktig.

jegtror dere begge er ganske egoister. Han vil gjøre det han liker, og du vil ha enda ett barn (med han) på tross av at du egentlig ikke lenger har lyst til å være med han og vil dumpe å gå...

sånn tolker jeg det. 

Og tro det el ei: i mine øyne er ønske om enda ett barn like egoistisk som å spille data - det er ditt ego ønske...! 

Så ja... alle ønsker å maksimere sin egen nytelse og liv. Endel litteratur påstår jo at generasjonen som er ung nå er nytelsesyke narsissister - d er kanskje litt sant.

jeg har ikke noe svar til deg om å gå el ikke jeg ass! Du får holde tråden oppdatert👍

Enig i at flere barn er et egoistisk ønske, men det er også for den andre ungen min sin del. Barnet ønsker seg virkelig søsken, og spør hele tiden. 
 

Når vi ble sammen, tok jeg praten om hva vi ønsket oss i livet. Vi var enige om giftermål og flere barn. Vi er ikke gift og har bare fått et barn, til tross for at jeg har tatt praten om at jeg ønsker en til minst fem ganger de siste fire årene. Han har hele tiden en unnskyldning, men har lovet meg en til. 
 

Jeg vil ikke kalle meg en egoist. Jeg har satt mitt eget liv til side for å ta vare på hjem, mann og barn. Min egen selvrealisering har jeg satt bakerst i køen, og jeg har kjempet i lang tid for å redde forholdet. Jeg ønsker fortsatt å prøve en siste gang, fordi jeg faktisk har noe kjærlighet for han igjen (til tross for alt). Spørs imidlertid hvor lenge det varer! Jeg tenker at han må finne seg selv på nytt hvis han legger bort spillingen, kanskje vi da kan finne tilbake til hverandre? 
 

Dessverre skjønner jeg også at jeg kanskje står foran et vanskelig valg. 

[fortvilet mamma]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vurderer dere ikke parterapi?

Anonymkode: e9dac...700

Jeg har foreslått det, men blir ikke hørt. Det er det jeg kommer til å forslå nå, blir han ikke med så sier han at han ikke vil kjempe. Da må jeg gå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vurderer dere ikke parterapi?

Anonymkode: e9dac...700

Hvorfor gå i parterapi når mannen ikke vil gjøre noe med situasjonen?

Trådstarter, jeg syns du skal sette deg ned og ta en ordentlig prat med han. Gi han et ultimatum. Enten må han gjøre en innsats i parforholdet eller så er det kroken på døra. Gi han litt tid. Om ingenting ordner seg, så går du. Det er viktig at du formidler på en saklig måte hva som er problemet. Ikke angrip han og kall han spillegal, vær litt varsom rundt temaet samtidig som du ikke går rundt grøten. Vær konkret og fortell han hva det er du trenger av han, og hva det er du IKKE har fått av han de siste årene. 

Problemer løses ikke om dere ikke kan snakke om dem. Det kan så klart hende han bare sier ja og ja og lover deg gull og grønne skoger, men så gjør han ikke en dritt. Er det noe jeg har lært meg med menn så er det å se på hva de gjør, og ikke høre på hva de sier. Altså, du kan så klart høre på hva de sier, men handlingene deres skriker høyere enn ord. En mann sier ikke at han elsker deg for så å sette seg foran datamaskinen og neglisjere deg og deres felles barn i 6 timer. Da lyver han om han påstår at det er å elske. 

Det er helt innafor med alenetid. Men er ikke alenetid det er snakk om her. Livet er for kort til å være i et ulykkelig forhold, det finnes mange bra folk der ute. Don't settle. 

Anonymkode: 22f04...f6c

[Ryzorman]

2 minutter siden, fortvilet mamma said:

Jeg har foreslått det, men blir ikke hørt. Det er det jeg kommer til å forslå nå, blir han ikke med så sier han at han ikke vil kjempe. Da må jeg gå. 

Det høres ut som han har gitt opp forholdet og satt spill foran deg og barnet.. Det er kjempe trist.

Sender deg store klemmer ❤️ 

Vil alltid være tilgjengelig om du trenger noen å skrive med ❤️

[Antiviruset]

fortvilet mamma skrev (2 minutter siden):

Jeg har foreslått det, men blir ikke hørt. Det er det jeg kommer til å forslå nå, blir han ikke med så sier han at han ikke vil kjempe. Da må jeg gå. 

Hør nå her da  Du må bare kommunisere dette direkte til han! Si det akkurat som det er, at gamingen hans tar alt for mye av tiden hans og at du ikke godtar dette lenger. Dere trenger ikke terapi! Det vil neppe hjelpe uansett. Gi han valget, skjerpe seg eller at du går, og dette må kommuniseres rett ut til han. Da vil han våkne og skjerpe seg når han ser hva han har og tape, eller han gir blaffen. Du har fått ditt svar uansett og du handler etter dette. Noe annet valg har du bare ikke. Da er det to valg som gjenstår! Du blir og lever med dette, eller du slår opp og går videre. Noen ganger når slike faste mønster er etablert er dette eneste gangbar vei. Jeg hadde gjort dette, fått dette vonde problemet ut av verden praktisk i alle fall raskt, forstår at det ikke er lett med barn inne i bildet, men det er bare noe som må gjøres etter så lang tid der dette har fått skure og kjørt seg fast. 

[fortvilet mamma]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor gå i parterapi når mannen ikke vil gjøre noe med situasjonen?

Trådstarter, jeg syns du skal sette deg ned og ta en ordentlig prat med han. Gi han et ultimatum. Enten må han gjøre en innsats i parforholdet eller så er det kroken på døra. Gi han litt tid. Om ingenting ordner seg, så går du. Det er viktig at du formidler på en saklig måte hva som er problemet. Ikke angrip han og kall han spillegal, vær litt varsom rundt temaet samtidig som du ikke går rundt grøten. Vær konkret og fortell han hva det er du trenger av han, og hva det er du IKKE har fått av han de siste årene. 

Problemer løses ikke om dere ikke kan snakke om dem. Det kan så klart hende han bare sier ja og ja og lover deg gull og grønne skoger, men så gjør han ikke en dritt. Er det noe jeg har lært meg med menn så er det å se på hva de gjør, og ikke høre på hva de sier. Altså, du kan så klart høre på hva de sier, men handlingene deres skriker høyere enn ord. En mann sier ikke at han elsker deg for så å sette seg foran datamaskinen og neglisjere deg og deres felles barn i 6 timer. Da lyver han om han påstår at det er å elske. 

Det er helt innafor med alenetid. Men er ikke alenetid det er snakk om her. Livet er for kort til å være i et ulykkelig forhold, det finnes mange bra folk der ute. Don't settle. 

Anonymkode: 22f04...f6c

Takk for fint svar. 
Det du beskriver har jeg gjort mange ganger, satt meg ned og pratet. Sagt hva jeg trenger og at jeg ikke er lykkelig akkurat nå. Han skjerper seg litt, så er det litt bedre. Deretter blir det like ille igjen. 
 

Vi har ikke hatt parterapi og han har ikke fått hjelp for sin spillavhengighet. Jeg føler de to tingene er de to siste mulighetene vi kan prøve, men hvis han ikke vil så sier han jo at han ikke bryr seg om at jeg er lykkelig. Da tenker jeg at jeg må være sterk å gå. Selv om det er ekstra tøft med et barn i bildet. Jeg vet at barnet kommer til å ha det greit hos han, men ser for meg at utstyr, avtaler, beskjeder, lekser osv. ikke vil bli fulgt opp. Men han elsker jo ungen og er varm og kjærlig når han er her. 

Jeg har endelig funnet tilbake til meg selv igjen, etter å ha fått et års behandling for depresjon. Jeg tenker at forholdet er med på å trigge dette, og at det er på tide å ta ansvar for eget liv. Enten må det bli bedre sammen, eller så må jeg få det bedre alene. 

[fortvilet mamma]

Ryzorman skrev (5 minutter siden):

Det høres ut som han har gitt opp forholdet og satt spill foran deg og barnet.. Det er kjempe trist.

Sender deg store klemmer ❤️ 

Vil alltid være tilgjengelig om du trenger noen å skrive med ❤️

Tusen takk. Akkurat nå sitter jeg alene i stua og gråter. Det hjelper å få tankene ut!

[fortvilet mamma]

Antiviruset skrev (2 minutter siden):

Hør nå her da  Du må bare kommunisere dette direkte til han! Si det akkurat som det er, at gamingen hans tar alt for mye av tiden hans og at du ikke godtar dette lenger. Dere trenger ikke terapi! Det vil neppe hjelpe uansett. Gi han valget, skjerpe seg eller at du går, og dette må kommuniseres rett ut til han. Da vil han våkne og skjerpe seg når han ser hva han har og tape, eller han gir blaffen. Du har fått ditt svar uansett og du handler etter dette. Noe annet valg har du bare ikke. Da er det to valg som gjenstår! Du blir og lever med dette, eller du slår opp og går videre. Noen ganger når slike faste mønster er etablert er dette eneste gangbar vei. Jeg hadde gjort dette, fått dette vonde problemet ut av verden praktisk i alle fall raskt, forstår at det ikke er lett med barn inne i bildet, men det er bare noe som må gjøres etter så lang tid der dette har fått skure og kjørt seg fast. 

Enig i at det har kjørt seg fast. Jeg tenker at jeg må tenke over hva jeg vil formidle, bli sikker på det og sette meg en tidsfrist for hvor lang tid vi skal gi det? 

[Antiviruset]

fortvilet mamma skrev (10 minutter siden):

Dessverre skjønner jeg også at jeg kanskje står foran et vanskelig valg. 

Du forstår at du ikke kan få flere barn med denne mannen slik situasjonen er nå ? Om du vurderer dette kan du ikke skylde på han, da må du dra hele det lasset alene. Bare ikke gjør akkurat det. Få ordnet opp med dette raskt, og da snakker jeg i løpet av et par måneder. Kommunisere rett ut at dette godtar du ikke lenger, enten så endrer han livsstil eller så er det over. Forberede at du får et negativt svar eller handling og ta dine valg ut i fra dette. Så kan du gi det litt tid om det blir samlivsbrudd og mulighet for at man kan finne tilbake til hverandre om han endrer praksis i handling. For bare ikke hør på ord, se alltid på handlingene fra han. Mange våkner ikke før de får en fot i ræva, og da er det ofte for sent.

[AnonymBruker]

fortvilet mamma skrev (4 minutter siden):

Takk for fint svar. 
Det du beskriver har jeg gjort mange ganger, satt meg ned og pratet. Sagt hva jeg trenger og at jeg ikke er lykkelig akkurat nå. Han skjerper seg litt, så er det litt bedre. Deretter blir det like ille igjen. 
 

Vi har ikke hatt parterapi og han har ikke fått hjelp for sin spillavhengighet. Jeg føler de to tingene er de to siste mulighetene vi kan prøve, men hvis han ikke vil så sier han jo at han ikke bryr seg om at jeg er lykkelig. Da tenker jeg at jeg må være sterk å gå. Selv om det er ekstra tøft med et barn i bildet. Jeg vet at barnet kommer til å ha det greit hos han, men ser for meg at utstyr, avtaler, beskjeder, lekser osv. ikke vil bli fulgt opp. Men han elsker jo ungen og er varm og kjærlig når han er her. 

Jeg har endelig funnet tilbake til meg selv igjen, etter å ha fått et års behandling for depresjon. Jeg tenker at forholdet er med på å trigge dette, og at det er på tide å ta ansvar for eget liv. Enten må det bli bedre sammen, eller så må jeg få det bedre alene. 

Ok. Da tenker jeg at det ikke er så mye håp for dette forholdet, når han ikke viser noe som helst tegn til å faktisk gjøre noe med problemene dere har. Eller lettere sagt problemet han har, for han spiller så klart altfor mye. Jeg har selv hatt to kjærester som har vært glade i gaming, men om jeg spurte om vi kunne finne på noe eller gjøre noe sammen, så prioriterte de alltid meg fremfor dataspill. Alltid. Og det er slik det skal være. Det er lov å være oppslukt i hobbyen sin, men man skal prioritere viktige ting i livet først. 

Du kan absolutt bli lykkelig alene. Det er mulig at et samlivsbrudd kan trigge depresjonen din, og at du vil ha det ganske dårlig en stund. Men alt er jo bedre enn at ting skal være som det er nå? Jeg ville sagt til han at du er i ferd med å gå. En siste sjanse til å prøve å rette opp i ting. Men da får du nok enda en bekreftelse på at han ikke bryr seg, er jeg redd for. 

Anonymkode: 22f04...f6c

[Gjest Kerrs Pink]

Å kjære tid, dette var trist å lese.. 

Jeg sier som flere andre, sett hardt mot hardt. Jeg måtte gjøre det når min eldste var liten, faren spilte bort penger på nett. Fikk han halvhjertet med på parterapi men etter 6 mnd terapi  orket jeg ikke mer og gikk. 

Men du må gi det tid hvis du velger å prøve. Og jeg tror du må kreve dette av han, for å prøve å redde forholdet. 

Sender deg mange gode klemmer ❤

[Antiviruset]

fortvilet mamma skrev (2 minutter siden):

Enig i at det har kjørt seg fast. Jeg tenker at jeg må tenke over hva jeg vil formidle, bli sikker på det og sette meg en tidsfrist for hvor lang tid vi skal gi det? 

Tenk gjerne over hva du vil formidle, men vær spesifikk og soleklar!  Så gi det gjerne noen måneder og se på om han endrer seg i form av handling. I mellomtiden forbereder du verste senario og gjør deg klar til og forlate dette her. Du trenger ikke formidle dette til han slik sett. Bare vær tindrende klar på hva du ønsker her, og så om han gir blaffen? Du forbereder et samlivsbrudd og gjør det når du har ordnet det praktiske. Pokker ta at noen er så dumme at de ikke ser hvordan egen egoisme kan føre til. Det gleder meg ikke og gi deg disse rådene, men dette er noe du må komme deg ut av ellers går du til grunne. Da ryker forholdet uansett i et kaos. Du har mulighet til og ordne det i former som ivaretar deg og dine barn på beste måte.

[fortvilet mamma]

Antiviruset skrev (1 minutt siden):

Du forstår at du ikke kan få flere barn med denne mannen slik situasjonen er nå ? Om du vurderer dette kan du ikke skylde på han, da må du dra hele det lasset alene. Bare ikke gjør akkurat det. Få ordnet opp med dette raskt, og da snakker jeg i løpet av et par måneder. Kommunisere rett ut at dette godtar du ikke lenger, enten så endrer han livsstil eller så er det over. Forberede at du får et negativt svar eller handling og ta dine valg ut i fra dette. Så kan du gi det litt tid om det blir samlivsbrudd og mulighet for at man kan finne tilbake til hverandre om han endrer praksis i handling. For bare ikke hør på ord, se alltid på handlingene fra han. Mange våkner ikke før de får en fot i ræva, og da er det ofte for sent.

Ja, jeg vet at jeg må dra lasset alene. Har faktisk tenkt på å droppe han og gjøre nettopp det. Jeg er sterk som var levd med dette så lenge, jeg kan klare å gå og skape meg en egen familie også. Hvis jeg må kan jeg få barn med en donor eller jeg kan finne meg en som liker meg som jeg er og elsker meg sånn som jeg fortjener. 
 

Jeg skal bruke tid på å tenke før jeg tar den alvorlige samtalen. Men sånn som ting er nå, er jeg et skritt lenger ut av forholdet for hvert dag. 
 

Grunnen til at jeg kjemper er vår historie og familie, det vi har hatt før og barnet vi deler. Når ungen blir voksen skal den vite at jeg gjorde alt jeg kunne!