Her er en god grunn til å ikke være utro selv om du er en "egoistisk psykopat":

[AnonymBruker]

For en del år siden, da jeg var 25, datet jeg litt casually via tinder. Var ennå student og følte ikke jeg var klar for et seriøst forhold. Så gikk bare på tinderdates for sex og kos, men uten å helt utelukke forhold om mannen skulle vise seg å være perfekt. Begynte å holde på med et par menn omtrent samtidig. Begynte bare som sex, men merket at begge to var skikkelige kvalitetsmenn med veldig gode egenskaper og liv, men jeg hadde ikke noen spesielle følelser for noen av dem enda. Jeg visste at det jeg gjorde var galt, men jeg visste ikke hvor galt det faktisk var.  Jeg tenkte at hvis jeg bare avslutter dette, så er det over og ingen er skadet, siden det bare hadde gått 2-3 ukers tid. 

Men så var det dette med å avslutte disse seksuelle forholdene. Jeg merket at mennene begynte å få følelser for meg og var klare for forhold osv. Det skulle jo være så utrolig enkelt å avslutte dette, tenkte jeg. Problemet var at jeg var (og er fortsatt) ekstremt feig og konfliktsky (var hos psykolog da jeg var yngre og ble diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse og i tillegg til at jeg er på autismespekteret). Det hjalp heller ikke at det poppet opp slike tanker i hodet mitt: "Hva om en av disse 2 er The One, og jeg aldri møter noen bra igjen? Hva om jeg aldri møter noen som er så flink i senga igjen? Jeg kan velge en av dem og la den andre gå. Men hvilken skal jeg velge i så fall??"

Så hva gjorde jeg når jeg ikke turte å gjøre det jeg egentlig måtte? Jeg utsatte det med en dag. Så en til dag. Og enda en. Og en uke. Og en måned. Osv.

Jeg var veldig opptatt med studiene mine og hadde ikke så mye energi eller hjernekapasitet til overs, så det i tillegg til lite empati, gjorde det antagelig lettere å bare utsette problemet.

Jeg har litt høydeskrekk og tør ikke å hoppe fra 10meteren, men følte at det var nettopp det jeg måtte gjøre i dette tilfellet. Ukene gikk og hver gang jeg var hos mennene så ble jeg overøst med kos og omsorg. Følte meg litt kvalm. Jeg var jo ikke forelsket men det føltes så bra. De var så søte mot meg, så å avvise dem ville føltes som å tråkke på en søt liten hamster. Galt, men veldig nødvendig i dette tilfellet.

Da jeg var hjemme, imidlertid, var det ingen lengsel for å møte mennene. Ingen følelser. Alene hjemme tenkte jeg ofte at hvis det bare var en knapp jeg kunne trykke på for å få forholdene til å forsvinne så hadde jeg trykket mange ganger for lengst. Jeg ville vekk, men jeg turte rett og slett ikke.

På den tiden visste jeg lite om utroskap. Det har aldri vært et snakketema med verken familie eller bekjente. Alt jeg visste var at det var noe dårlig som jeg kunne se skjedde blant kjendiser på VG iblant. På nivå med å kjøre bil for fort eller å snike på toget. 

Men da jeg var i denne situasjonen selv, begynte jeg å Google utroskap for å lese om det. Fikk helt vondt i magen. Ante ikke at det var så ille. Folk snakket om selvmord og at de aldri kunne stole på folk igjen. "folk som er utro er de verste folka. De burde tortureres til døde alle sammen. I gamle dager merket vi folk som henne i pannen. De er psykopatiske monstre som har sagt fra seg menneskerettighetene sine. Vi må utvise sånne mennesker fra fellesskapet på livstid, det er det eneste som hjelper" 

De snakket om meg, tenke jeg. Nå begynte jeg å skjønne alvoret i hva jeg hadde gjort. Følte meg veldig kvalm og fikk ikke sove. Sa til meg selv at, nå skal jeg avslutte dette fort som bare det. Jeg begynner med den jeg er minst redd for å slå opp med, tenkte jeg. Var redd. Utsatte noen dager og uker til, men søvnen ble dårligere og dårligere. Dro til slutt ut til ham for å slå opp. Feiget ut i siste liten og dro hjem igjen og gråt. FAEN JEG HATER MEG SELV!! Men fokuset vendte tilbake til studiene fordi eksamenslesing var så krevende. Så utsettelsene fortsatte og fortsatte. 

En dag tok jeg med en vodkaflaske i vesken og tok noen shots for å prøve å bli modig nok til å avslutte det. Ble litt full, men feiget ut igjen rett før jeg skulle si det til ham. Dro hjem og gråt meg i søvne dagen etter. Utsatte mer og mer.

Helt til en dag: Jeg ble avslørt. En felles venn av dem hadde sett med egne øyne hva jeg gjorde. Kort fortalt avsluttet begge mennene forholdene via telefon. Jeg følte meg på en måte veldig lettet. Hadde jo ikke følelser for dem. Endelig var jeg fri igjen. Tror jeg mangler empati, for jeg syntes synd på mennene som møtte på meg men jeg tenkte ikke så mye på det som jeg kanskje burde ha gjort. 

Jeg merket kort tid etterpå hva straffen for utroskap er. Folk snakker. Alle fikk gradvis vite om det. Merket at folk sluttet å svare på meldingene mine. Folk sa ikke lenger hei. På en eller annen måte fikk de på jobben og studiet vite om det via felles venner eller noe. Så jeg ble jo ghostet og mobbet der og. Vel fortjent, men føltes skikkelig vondt for det. Familien min begynte også å ta avstand merket jeg. Søsteren min snakker ikke lenger med meg. Moren min er alltid kald og rask med kommunikasjonen, merker jeg. Faren min er vel den eneste som ennå ikke ønsker at jeg er død. 

Selv, senest for noen måneder siden, måtte jeg bytte jobb for n-te gang fordi noen der hadde fått vite om det. Samme reaksjon. Utfrysning og ingen flere hei. Folk ser vekk og jeg finnes ikke lenger. Selv om det skjedde for lenge siden. Har i dag ingen venner, alvorlige søvnproblemer, mye angst og generelt sett ikke noe bra liv å se frem til. Holder meg selvfølgelig unna menn. Hadde aldri begynt å date menn hvis jeg visste det jeg vet om meg selv i dag.

Ser i dag på facebook at begge mennene er gift og har barn. Så håper og tror de har klart å komme seg videre. Men det jeg leste på nettet om utroskap har gjort at jeg skjønner hvor fælt det kan oppleves for noen. Likevel merker jeg at jeg har problemer med å sette meg inn i hvordan andre mennesker føler ting. Så tror jeg har en alvorlig mangel på empati. Hvis jeg kunne trykke på en knapp for å aldri bli født, så hadde jeg trykket på den tror jeg.

 

TLDR (kort fortalt):

1. IKKE VÆR UTRO. Det kan ikke bare ødelegge livet til den du er utro mot, men det kommer garantert til å ødelegge ditt eget liv når det blir funnet ut. 

2. Ikke vær en feig egoist uten empati som meg. Det er egenskaper som leder til mye lidelse.

3. Ikke minst: Lær opp barna dine til å skjønne hvor alvorlig utroskap er og hva konsekvensene er. Snakk med venner om det også, så noen som ikke har fått det med seg, kanskje lærer det før det er for sent.

 

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

Må bare beklage at det ble en vegg av tekst...

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

Denne skjønte jeg ingenting av. Hva er den grunnen? 

Anonymkode: e46e4...618

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så rart at du fikk disse sosiale problemene hvis du har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det er jo en tenkemåte og tilhørende oppførsel folk ikke setter pris på, ikke bare pga utroskap, men fordi man framstår som å mangle retning og integritet. 

Anonymkode: 94791...d4a

[AnonymBruker]

Det at familien din ikke snakka sammen om moral og utroskap i oppveksten din handler vel kanskje om at de heller ikke er så flink med følelser og det sosiale. 

Anonymkode: 94791...d4a

[AnonymBruker]

Takk for at du deler❤️
 

Jeg har selv datet mange gutter som har gjort det slutt med meg og vært utro. Vi var aldri kjærester, men det føltes som utroskap for meg når en jeg dater treffer andre for sex samtidig. Så møter jeg neste gutt, jeg tror vi dater, men han bruker meg bare for sex, så møter jeg neste gutt, samme skjer der. Det er veldig vondt både for meg, og de to mennene du beskriver å date en person man tror det skal bli noe mer med, men så føler man seg brukt, eller at personen er utro og møter andre.

Anonymkode: ec785...260

[AnonymBruker]

Spesielt....

Meg selv inkludert, og flere jeg kjenner har datet to personer samtidig. Det er jo ikke helt greit, men ingen har fått varige men. Hvor lenge pågikk dette?

Anonymkode: 0f429...910

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Spesielt....

Meg selv inkludert, og flere jeg kjenner har datet to personer samtidig. Det er jo ikke helt greit, men ingen har fått varige men. Hvor lenge pågikk dette?

Anonymkode: 0f429...910

Det varte i godt over et år til sammen. Blir så kvalm av meg selv nå.

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for at du deler❤️
 

Jeg har selv datet mange gutter som har gjort det slutt med meg og vært utro. Vi var aldri kjærester, men det føltes som utroskap for meg når en jeg dater treffer andre for sex samtidig. Så møter jeg neste gutt, jeg tror vi dater, men han bruker meg bare for sex, så møter jeg neste gutt, samme skjer der. Det er veldig vondt både for meg, og de to mennene du beskriver å date en person man tror det skal bli noe mer med, men så føler man seg brukt, eller at personen er utro og møter andre.

Anonymkode: ec785...260

Hadde jeg bare visst hvor vondt det var på "den andre siden", hadde jeg aldri gjort det.❤️

Jeg holdt på med en annen en stund før disse to mennene også. Han avsluttet ting med meg. Men jeg hadde funnet ut at han holdt på med flere enn meg samtidig. Følte likevel ingenting. Ble ikke sint eller trist. Vet ikke om det var fordi jeg ikke hadde følelser for ham eller om det er pga mine psykiske diagnoser. Dette var nok også med på å gjøre at jeg ikke helt forstod alvoret med "utroskap".

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det varte i godt over et år til sammen. Blir så kvalm av meg selv nå.

Anonymkode: 9c188...e21

Tror problemene dine ligger i din psykiske lidelse og ikke denne hendelsen. Kanskje du bør få profesjonell hjelp.

Anonymkode: 0f429...910

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tror problemene dine ligger i din psykiske lidelse og ikke denne hendelsen. Kanskje du bør få profesjonell hjelp.

Anonymkode: 0f429...910

Tror ikke det hjelper lenger nå. Er ingen vei tilbake til fellesskapet igjen når man har et rykte som meg. Men, ja, det er noe jeg  vurderer når covid er ferdig.

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Problemet var at jeg var (og er fortsatt) ekstremt feig og konfliktsky (var hos psykolog da jeg var yngre og ble diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse og i tillegg til at jeg er på autismespekteret). 

Jeg var veldig opptatt med studiene mine og hadde ikke så mye energi eller hjernekapasitet til overs, så det i tillegg til lite empati, gjorde det antagelig lettere å bare utsette problemet. 

Jeg følte meg på en måte veldig lettet. Hadde jo ikke følelser for dem. Endelig var jeg fri igjen. Tror jeg mangler empati, for jeg syntes synd på mennene som møtte på meg men jeg tenkte ikke så mye på det som jeg kanskje burde ha gjort. 

Merket at folk sluttet å svare på meldingene mine. Folk sa ikke lenger hei. På en eller annen måte fikk de på jobben og studiet vite om det via felles venner eller noe. Så jeg ble jo ghostet og mobbet der og.

Familien min begynte også å ta avstand merket jeg. Søsteren min snakker ikke lenger med meg. Moren min er alltid kald og rask med kommunikasjonen, merker jeg. Faren min er vel den eneste som ennå ikke ønsker at jeg er død. 

Selv, senest for noen måneder siden, måtte jeg bytte jobb for n-te gang fordi noen der hadde fått vite om det. Samme reaksjon. Utfrysning og ingen flere hei. Folk ser vekk og jeg finnes ikke lenger. 

Likevel merker jeg at jeg har problemer med å sette meg inn i hvordan andre mennesker føler ting. Så tror jeg har en alvorlig mangel på empati. 

Anonymkode: 9c188...e21

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. Jeg tror ikke dette handler om utroskapen din, men om personlighetsforstyrrelsen din. Det er ikke logisk at hele verden skal trekke seg unna deg, bare fordi du dobbelt-datet en periode. Det er lite sannsynlig at dette har blitt snakket noe særlig om, utover den kretsen dere var i dag. Så spennende er man rett og slett ikke i andres øyne. At de på arbeidsplassen din, som du har fått mange år seinere skal finne ut av det, for så  fryse deg ut på grunn av det er ikke realistisk. 

Dette handler nok mer om hvordan du i dag opptrer og oppfører deg mot folk rundt deg. 

Anonymkode: cf9b8...f40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Tror ikke det hjelper lenger nå. Er ingen vei tilbake til fellesskapet igjen når man har et rykte som meg. Men, ja, det er noe jeg  vurderer når covid er ferdig.

Anonymkode: 9c188...e21

Ryktet mitt får deg til å fremstå som en prippen søndagsskolelærer. Det har ikke påvirket mine relasjoner det grann. Pling på den psykologen du, hva har du å tape? 

Anonymkode: cf9b8...f40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. Jeg tror ikke dette handler om utroskapen din, men om personlighetsforstyrrelsen din. Det er ikke logisk at hele verden skal trekke seg unna deg, bare fordi du dobbelt-datet en periode. Det er lite sannsynlig at dette har blitt snakket noe særlig om, utover den kretsen dere var i dag. Så spennende er man rett og slett ikke i andres øyne. At de på arbeidsplassen din, som du har fått mange år seinere skal finne ut av det, for så  fryse deg ut på grunn av det er ikke realistisk. 

Dette handler nok mer om hvordan du i dag opptrer og oppfører deg mot folk rundt deg. 

Anonymkode: cf9b8...f40

TS her.

Altså, jeg har tenkt litt på det. Men jeg ville selv aldri ha respektert eller blitt venn med noen som har gjort det jeg har gjort. Mulig jeg er paranoid, men jeg merket jo tydelige endringer på folk fra før og etter avsløringen. Men ja, det er vel lurt å snakke med en psykolog om det.

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS her.

Altså, jeg har tenkt litt på det. Men jeg ville selv aldri ha respektert eller blitt venn med noen som har gjort det jeg har gjort. Mulig jeg er paranoid, men jeg merket jo tydelige endringer på folk fra før og etter avsløringen. Men ja, det er vel lurt å snakke med en psykolog om det.

Anonymkode: 9c188...e21

At du merket endringen da kan både henge sammen med at du så etter det, og at du selv endret hvordan du møter andre. Så det kan være flere ulike årsaker. Men det er naturlig for oss mennesker å lete etter sammenhenger, så ikke ulogisk at du koblet det ene med det andre. 

Anonymkode: cf9b8...f40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

At du merket endringen da kan både henge sammen med at du så etter det, og at du selv endret hvordan du møter andre. Så det kan være flere ulike årsaker. Men det er naturlig for oss mennesker å lete etter sammenhenger, så ikke ulogisk at du koblet det ene med det andre. 

Anonymkode: cf9b8...f40

Ja, vanskelig å utelukke det liksom uten å spørre alle jeg møter direkte. Men du har noen gode poeng! Takk for svar ❤️

TS

Anonymkode: 9c188...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er vel ikke så rart at du fikk disse sosiale problemene hvis du har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det er jo en tenkemåte og tilhørende oppførsel folk ikke setter pris på, ikke bare pga utroskap, men fordi man framstår som å mangle retning og integritet. 

Anonymkode: 94791...d4a

Hva er det med tenkemåten og oppførselen hos mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse du mener folk ikke setter pris på, mener du? 

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse selv. Går i gruppeterapi sammen med flere andre med samme diagnose og ingen av oss mangler hverken retning eller integritet. 

Det er ikke vanligvis slik at mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse mangler empati og er utro. TS manglende empati kommer av at hun også et på autisme spekteret. 

Anonymkode: 8ca15...8d0

[AnonymBruker]

Tviler på at dette er grunnen til at du føler deg utstøtt, ts. Enten overtenker/overanalyserer du eller så er det andre grunner til at folk trekker seg unna. Kanskje du har så dårlig samvittighet at du bare innbiller deg at folk trekker seg unna og derfor trekker du deg unna også. Kanskje den dårlige samvittigheten din har gjort at du har forandret deg.

Det er ikke akkurat drap du har begått og utroskap foregår overalt inkl på arbeidsplasser. Du datet to stk samtidig, over tid, du var ikke i forhold med de. Ok, kanskje du ikke skulle gjort det, men det ble sånn. Selv kjenner jeg flere som har forhold på si både på jobb og privat, men det er ingen som trekker seg unna av den grunn. Familie er glad i deg uansett, venner er glad i deg selv om de syns du gjør idiotiske ting og kolleger er stort sett fornøyd så lenge du gjør en god jobb og det ikke er deres mann/kone du ligger med.

Tror du overtenker.

Anonymkode: 11730...5fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

TS manglende empati kommer av at hun også et på autisme spekteret. 

Anonymkode: 8ca15...8d0

Folk på autismespekteret pleier sjelden å lyve eller bryte opplagte sosiale regler av typen "ikke vær utro". Det er jo heller å lyve og å skjønne hvorfor andre vil bryte opplagte regler de sliter med å skjønne. 

Anonymkode: 94791...d4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva er det med tenkemåten og oppførselen hos mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse du mener folk ikke setter pris på, mener du? 

Anonymkode: 8ca15...8d0

Redselen for reell intimitet, først og fremst. 

Anonymkode: 94791...d4a