Hvordan er det å være i forhold med noen med anorexia?

[AnonymBruker]

Har møtt ei dame som inviterer meg på mat, men spiser ikke selv. Hun spiser 2 skiver med makrell i tomat pr dag+en salat til middag.

Tar ikke buss men vil gå 6 km til byen hvis vi skal møtes.

Fryser mye og har mange lag med klær. 

Hun har barn og de får mat og er sunne, men hun er veldig tynn.

Har kroppen til et barn/tidlig tenåring, og da vi hadde sex var hun kald innvendig, ikke varm i skjeden slik som andre damer jeg har vært med.

Er dette liv laga? Kan jeg omvende henne til å bli frisk og spise?

Anonymkode: 90242...2c1

[AnonymBruker]

Du kan være det beste som har skjedd henne, om du får til å hjelpe henne. Om hun er bra nå, tenk hvor magisk hun er når hun er frisk! Men det er en laaaang vei å gå, og helt sikkert være mer krevende enn et vanlig a4-forhold. Men les deg isåfall godt opp på spiseforstyrrelser, og prøv å være en støttespiller fremover!

Anonymkode: 233e4...730

[AnonymBruker]

Du kan nok dessverre ikke "Omvende" henne og "fikse" henne, men du kan fint bidra til å hjelpe henne å få et verdig liv og bli frisk  

Anonymkode: c8f62...a6f

[AnonymBruker]

Ts her.

Tenker på hvordan det blir når hun ikke spiser, hun skal alltid være i bevegelse og skal ikke kjøres.

Jeg elsker mat og det å kokkelere/prøve nye oppskrifter.

I tillegg var det veldig spesielt å ha sex, hun var så kald og det var nesten bare skjelett og ikke noe mykt å ta på..

Hun vil ikke snakke om hvorfor hun har spiseforstyrrelse, men jeg ser jo at hun har det..

 

Anonymkode: 90242...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts her.

Tenker på hvordan det blir når hun ikke spiser, hun skal alltid være i bevegelse og skal ikke kjøres.

Jeg elsker mat og det å kokkelere/prøve nye oppskrifter.

I tillegg var det veldig spesielt å ha sex, hun var så kald og det var nesten bare skjelett og ikke noe mykt å ta på..

Hun vil ikke snakke om hvorfor hun har spiseforstyrrelse, men jeg ser jo at hun har det..

 

Anonymkode: 90242...2c1

Jeg kjenner en med spiseforstyrrelse som ble sammen med en som var veldig glad i å kokkelere. Den med sf ville droppe partner fordi hun følte spiseplikt. Den med sf vil spise nok til at du ikke blir mistenksom, og de lukker seg fort om du konfronterer dem. Vet om to som ble mye bedre av behandling med ernæringsfysiolog, men ikke av psykiatrisk hjelp, så kanskje helt forsiktig og frivillig hjelp er veien å gå. Det må virke som en god ide. Ernærkngsfysiolog er ikke noen plikt så det blir ikke samme presset som i psykiatri. 

Forhold med anorektikere kan redde dem, men kan være krevende, og ikke ta det ille opp når de lyver, for det gjør de. Og vær oppmerksom på forskjellen mellom anoreksi og bulimi. 

Anonymkode: 0298f...3e0

[AnonymBruker]

Uff, jeg hadde avsluttet forholdet. Har vokst opp med noen med spiseforstyrrelser, og har ingen gode erfaringer med det. Ingen.

Anonymkode: 1bb0a...c21

[AnonymBruker]

Jeg hadde også avsluttet forholdet. Jeg vokste opp med en mor med anoreksi og det er en forferdelig slitsom sykdom.

Anonymkode: 7ed68...0e4

[AnonymBruker]

Jeg hadde også avsluttet forholdet. Som ab over vokste jeg opp med en mor med spiseforstyrrelser. Pappa og hun ble skilt etter hvert, og jeg vet det var forferdelig tøft for pappa mens de var sammen. 

Anonymkode: ee3cb...357

[AnonymBruker]

Jeg kan jo svare som en anorektiker som har vært i et mangeårig forhold. Dette er en prat dere er nødt til å ta sammen. Hvis hun er interessert i et forhold så vet hun forhåpentligvis at hun må gi slipp på mye av sykdomsbildet. Hvis du er interessert, gi det litt tid, også må du må finne ut hvor motivasjonen hennes ligger. Hva er fremtidsutsiktene hennes? Hvor passer du inn i dette bildet?

Det sies ofte at å være i et forhold med en som har en spiseforstyrrelse er som å være tre i forholdet. Det er noe sant i det. Hun må være villig til å gå i behandling, og du må være villig til å være tålmodig.

Gaven man får ved å tørre å ta en sånn reise sammen hvis man passer sammen som partnere kan være stor. Min partner og jeg krangler sjelden om andre trivielle ting i livet slik som økonomi f.eks, eller sjalusi etc, jeg stoler 100% på min partner. Men veien hit har vært alt annet enn lett.

Anonymkode: d3841...1d0

[AnonymBruker]

Jeg kan jo svare som en anorektiker som er vært i et mangeårig forhold. Dette er en prat dere er nødt til å ta sammen. Hvis hun er interessert i et forhold så vet hun forhåpentligvis at hun må gi slipp på mye av sykdomsbildet. Hvis du er interessert, gi det litt tid, også må du må finne ut hvor motivasjonen hennes ligger. Hva er fremtidsutsiktene hennes? Hvor passer du inn i dette bildet?

Det sies ofte at å være i et forhold med en som har en spiseforstyrrelse er som å være tre i forholdet. Det er noe sant i det. Hun må være villig til å gå i behandling, og du må være villig til å være tålmodig.

Gaven man får ved å tørre å ta en sånn reise sammen hvis man passer sammen som partnere kan være stor. Min partner og jeg krangler sjelden om andre trivielle ting i livet slik som økonomi f.eks, eller sjalusi etc, jeg stoler 100% på min partner. Men veien hit har vært alt annet enn lett.

Anonymkode: d3841...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.1.2021 den 0.22):

Jeg hadde også avsluttet forholdet. Jeg vokste opp med en mor med anoreksi og det er en forferdelig slitsom sykdom.

Anonymkode: 7ed68...0e4

Ikke for å kuppe tråden men, kan du si hvordan det var for deg å vokse opp slik? Jeg har anoreksi å har barn, redd for å skade dem, jeg tar i mot all hjelp jeg får. 

Anonymkode: 6a441...6cc

[AnonymBruker]

Det er en veldig alvorlig psykiatrisk lidelse, og det er også den psykiatriske lidelsen med høyest dødelighet. Så ikke ta lett på dette. 

Anonymkode: ed5b9...fd0

[myjn]

Hei, jeg er ca 80% frisk etter å ha hatt en spiseforstyrrelse de siste 5-6 årene, og som andre her sier, så vil jeg anbefale deg å vurdere dette her veeeldig nøye. Ikke forvent at du kommer til å klare å fikse henne, og at hun på et magisk vis kommer til å bli bedre. Du kan potensielt være noe av det beste som har skjedd med henne de siste årene, og har potensiale til å redde henne ut av det, men du må ikke være den som redder henne. Ikke gå inn i forholdet med en mindset om at du skal gjøre henne frisk. Som sagt, du har potensiale til det. Men det kan hende at du kommer ikke til å klare å hjelpe i det hele tatt, og i verste fall, kan det hende at du faktisk gjør det verre. Den eneste grunnen til at det funket så bra med kjæresten min, er at når jeg møtte han, så var ikke spiseforsyrrelsen min så jævlig lenger. Så når vi var sammen, så spiste jeg mat med han og tvang meg selv til å være normal, fordi jeg ville ikke såre han eller gjøre han bekymret for helsen min eller livet mitt (han har en familiemedlem som lider av anoreksi). Over tid, så ble jeg frisk, mye på grunn av at jeg spiste så mye mat når jeg var med han og på grunn av hvor snill og god han var med meg og kroppen min. Men når hun er allerede såpass syk som hun er, så vil veien dit jeg var være veeeldig lang.

Ikke glem at dette her en alvorlig psykisk sykdom. Spiseforstyrrelser kan kanskje oppleves som mildere enn sykdommer som f.eks. depresjon, schizofreni, osv. fordi at de aller fleste fungerer såpass godt i samfunnet og en del kan være "flinke piker" som har en god utdannelse, jobb, og som presterer i alt de gjør. Men det er en ødeleggende sykdom for både den som har sykdommen, og for de som er tett innpå den syke. Det har ruinert familier og forhold. Når man er dypt i sykdommen, så tenker man ikke klart. Man kan bli veldig irritert, sint, kan finne på å isolere seg, kan finne på å gå tur 3-5 timer daglig for å brenne kalorier (noe som går over det sosiale, forhold, osv), kan finne på å ta medisiner eller piller som fremmer vektnedgang eller har en avførende effekt (avføringsmidler er veldig populære i enkelte kretser, og det er en del som utvikler en avhengighet). Jeg ser nå at enkelte deler av sykdommen og ritualene involvert er rett og slett skremmende og kanskje til og med forstyrrende når man ser dem utenfra. 

Så hvis jeg var deg, så ville jeg virkelig ha tenkt om før du fortsatte forholdet med henne. Men før du gjør noe, så må du nesten sette deg ned med henne og konfrontere henne om sykdommen hennes. Hvis du er sikker på at hun er en anorektiker, men hun nekter det 100% og sier at alt går bra, så bør det i hvert fall få alarmen til å ringe. Det er enkelte som er heeelt "in denial" angående sykdommen deres, og da blir det bare så mye mer vanskelig å få gjort noe med det. Hvis hun sier at hun er syk og prøver å bli bedre, så er det håp. Da kan du gjerne spørre om planer for fremtida, hva hun gjør for å bli frisk, om hun kunne ha tenkt seg å søke profesjonell hjelp etterhvert, osv. Så får du selv ta den avgjørelsen om du vil være med henne og hjelpe henne gjennom det. Men som sagt, hvis hun har null planer om å bli bedre og nekter at hun har et problem, så tenkt veeeldig nøye gjennom dette før du evt. bestemmer deg for å fortsette forholdet.

[AnonymBruker]

TS HER.

Jeg har avsluttet forholdet før det ble mer alvorlig.

Hun skal helbrede seg selv, sier hun og har full kontroll, noe hun ikke har.

Har snakket med venner/familie av henne som har fått meg til å forstå at jeg hadde mistet meg selv, hadde jeg gått inn i et forhold med et såpass sykt menneske. 

Jeg har mine barn jeg må ta hensyn til, så da blir dette for komplisert.

Takk for alle innspill.

Anonymkode: 90242...2c1