Flere som føler familielivet har forverret seg under korona?

[AnonymBruker]

Jeg skal innrømme at jeg synes småbarnslivet er tungt i utgangspunktet. Men nå har det blitt uendelig tungt. Jeg er så lei av at det er så intenst. Bare hjemmekontor og digitale treff. Ingen adspredelse i å dra på noe som helst, verken for liten eller stor. Ikke noe kjærestetid eller mulighet for barnepass og litt avlastning. Jeg har null energi, motivasjon eller overskudd til å være mamma. Misforstå meg rett, det jeg har får de. Men jeg har ikke mer å gå på. Når jeg ikke får de innsprøytningene av energi fra andre områder blir jeg rastløs og lei. Det eneste jeg ønsker er å gjøre ting jeg vet gjør meg glad. Jeg vet hva jeg trenger. Men situasjonen nå gjør det jo umulig. Så ville bare høre om det er flere som kjenner på denne kvelende følelsen, og hva dere gjør for å finne motivasjon og gnist? Jeg har mange ganger tenkt at denne tiden ville ha vært null stress om vi ikke hadde barn. 

Anonymkode: e05bd...de8

[AnonymBruker]

Har ingen tips, men jeg har det akkurat likt! Vi er stuck på 65m2 med en nyfødt og en femåring, og uten familie i nærheten. Tror jeg tørner snart. 

Anonymkode: ac535...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har ingen tips, men jeg har det akkurat likt! Vi er stuck på 65m2 med en nyfødt og en femåring, og uten familie i nærheten. Tror jeg tørner snart. 

Anonymkode: ac535...dae

Hvor finner dere på? 

Anonymkode: cdf9d...6fb

[AnonymBruker]

Vårt familieliv er ganske likt som før korona.

Største forskjellen er at vi ikke besøker oldeforeldre. Besteforeldre er ikke i risikogruppe og passer barnebarna som vanlig iblant.

Som familie finner vi på ting sammen som aking, turer til ulike lekeplasser, åpen gård, akvarium, fyrer opp i bålpannen i hagen og tar lunsjen ute etc.

Som par koser vi oss hjemme når barna sover. Gjerne med noe godt å spise og ser på noe vi begge liker på tv. Jeg er uansett «lenket til hjemmet» på kveldstid med en liten en som er litt for glad i puppen, så mitt sosiale liv på kveld er satt på pause nå uavhengig av korona. Ellers tar mannen seg gjerne en løpetur eller en skitur på egenhånd.

Man kan jo treffe venner utendørs både med og uten barn. Ta med en kaffe og rusle en tur for eksempel.

Det ligger jo an til at tilværelsen kommer til å forbli som den er en god stund. Det å fokusere på alt en ikke får gjort fører ikke noe godt med seg. Man må prøve å finne løsninger og ikke bare se alle problemene om en skal komme gjennom pandemien med vettet i behold.

Anonymkode: 86bb3...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vårt familieliv er ganske likt som før korona.

Største forskjellen er at vi ikke besøker oldeforeldre. Besteforeldre er ikke i risikogruppe og passer barnebarna som vanlig iblant.

Som familie finner vi på ting sammen som aking, turer til ulike lekeplasser, åpen gård, akvarium, fyrer opp i bålpannen i hagen og tar lunsjen ute etc.

Som par koser vi oss hjemme når barna sover. Gjerne med noe godt å spise og ser på noe vi begge liker på tv. Jeg er uansett «lenket til hjemmet» på kveldstid med en liten en som er litt for glad i puppen, så mitt sosiale liv på kveld er satt på pause nå uavhengig av korona. Ellers tar mannen seg gjerne en løpetur eller en skitur på egenhånd.

Man kan jo treffe venner utendørs både med og uten barn. Ta med en kaffe og rusle en tur for eksempel.

Det ligger jo an til at tilværelsen kommer til å forbli som den er en god stund. Det å fokusere på alt en ikke får gjort fører ikke noe godt med seg. Man må prøve å finne løsninger og ikke bare se alle problemene om en skal komme gjennom pandemien med vettet i behold.

Anonymkode: 86bb3...7bf

Joda, jeg skjønner hva du sier. Men jeg tror ikke du er helt i målgruppen for innlegget mitt om dere har avlastning og en del stimuli som vanlig. Da får man jo de lommene av ekstern tilførsel som kanskje skal til for å unngå å føle at man bare går i motbakke. Ungene er som solstråler når de er med andre. Tror de også er leie av hele greia. 
Når man har møtt veggen så ser man bare problemer. Og da blir det fort en ond sirkel. Lunsj ute blir unger som hyler og sutrer. Som slår seg fullstendig vrang under påkledning. Vi foreldre ser ikke kosen i å sitte ute i frosten og hutre når ungene ikke har lyst til å ake/gå tur/bygge snømann. Alt vi gjør blir krampaktig. Det er litt aldersforskjell på våre, så minste mestrer ikke det samme som største. De har ulike interesser og behov, og leker ikke sammen. Vi løser det med å dele oss litt. Men alt handler egentlig om å være på forkant av situasjonen og minimere konflikter. Skogsturer er et mareritt. De ser ikke samme filmer eller leser samme bøker. Det eneste de har til felles er at de hater, da mener jeg virkelig avskyr, å være ute og ake/skøyte/gå på ski. 
ts

Anonymkode: e05bd...de8

[AnonymBruker]

Vi har fått det bedre! Hjemmekontor har gitt mindre tidsklemme og stress. Rolige morgener og tidligere middag.
Vi har stort hus med hvert sitt soverom til barna, så de kan trekke seg unna og få alenetid. Vi har stor hage, i sommer har vi grillet og kost oss. Nå tar vi med oss vaffejern og steker vaffler og har picnic ute på terrassen. Vi drar på sykkeltur, aketur, lekeplasser osv alt ettersom vær og anledning. De eldste har også vært på en langhelg hos besteforeldre slik at vi fikk litt alenetid (eller nesten, har en baby). Som par har vi hjemmedates, med takeaway og en god samtale eller film.

Anonymkode: d85d9...940

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Vårt familieliv er ganske likt som før korona.

Største forskjellen er at vi ikke besøker oldeforeldre. Besteforeldre er ikke i risikogruppe og passer barnebarna som vanlig iblant.

Som familie finner vi på ting sammen som aking, turer til ulike lekeplasser, åpen gård, akvarium, fyrer opp i bålpannen i hagen og tar lunsjen ute etc.

Som par koser vi oss hjemme når barna sover. Gjerne med noe godt å spise og ser på noe vi begge liker på tv. Jeg er uansett «lenket til hjemmet» på kveldstid med en liten en som er litt for glad i puppen, så mitt sosiale liv på kveld er satt på pause nå uavhengig av korona. Ellers tar mannen seg gjerne en løpetur eller en skitur på egenhånd.

Man kan jo treffe venner utendørs både med og uten barn. Ta med en kaffe og rusle en tur for eksempel.

Det ligger jo an til at tilværelsen kommer til å forbli som den er en god stund. Det å fokusere på alt en ikke får gjort fører ikke noe godt med seg. Man må prøve å finne løsninger og ikke bare se alle problemene om en skal komme gjennom pandemien med vettet i behold.

Anonymkode: 86bb3...7bf

Åpen gård, akvarium og bålpanne. Skjønner du ikke bor i leilighet i Oslo i alle fall 😀 Det er nok litt lettere å bo i enebolig på Gol enn i leilighet i Oslo for en barnefamilie akkurat nå 😀 Her i Oslo har «alt» vært stengt siden november. Og har man ikke bil, er man ikke engang velkommen på ski i marka (fordi man må reise kollektivt og det frarådes dypt i helger)

Anonymkode: 2dcfd...933

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Joda, jeg skjønner hva du sier. Men jeg tror ikke du er helt i målgruppen for innlegget mitt om dere har avlastning og en del stimuli som vanlig. Da får man jo de lommene av ekstern tilførsel som kanskje skal til for å unngå å føle at man bare går i motbakke. Ungene er som solstråler når de er med andre. Tror de også er leie av hele greia. 
Når man har møtt veggen så ser man bare problemer. Og da blir det fort en ond sirkel. Lunsj ute blir unger som hyler og sutrer. Som slår seg fullstendig vrang under påkledning. Vi foreldre ser ikke kosen i å sitte ute i frosten og hutre når ungene ikke har lyst til å ake/gå tur/bygge snømann. Alt vi gjør blir krampaktig. Det er litt aldersforskjell på våre, så minste mestrer ikke det samme som største. De har ulike interesser og behov, og leker ikke sammen. Vi løser det med å dele oss litt. Men alt handler egentlig om å være på forkant av situasjonen og minimere konflikter. Skogsturer er et mareritt. De ser ikke samme filmer eller leser samme bøker. Det eneste de har til felles er at de hater, da mener jeg virkelig avskyr, å være ute og ake/skøyte/gå på ski. 
ts

Anonymkode: e05bd...de8

Det er jo på ingen måte rosa enhjørninger, fred og harmoni til en hver tid hjemme hos oss heller. Men utfordringene vi har hadde vi hatt korona eller ei. 

Man må jo finne på aktiviteter som er lystbetonte for seg. For vår eldste er utendørsaktiviteter nesten det beste som fins, minste er baby og henger bare med på lasset.

Frem til den totale nedstengningen som kom i dag har det jo vært mulig å finne på ting i Osloområdet og.

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Åpen gård, akvarium og bålpanne. Skjønner du ikke bor i leilighet i Oslo i alle fall 😀 Det er nok litt lettere å bo i enebolig på Gol enn i leilighet i Oslo for en barnefamilie akkurat nå 😀 Her i Oslo har «alt» vært stengt siden november. Og har man ikke bil, er man ikke engang velkommen på ski i marka (fordi man må reise kollektivt og det frarådes dypt i helger)

Anonymkode: 2dcfd...933

Bor nok ikke i Oslo nei, men bor i en middels stor by hvor det meste har vært åpent - dog med restriksjoner i samsvar med gjeldende smittervernsregler.

Anonymkode: 86bb3...7bf

[AnonymBruker]

Bedre nå faktisk! Mindre stress, færre fritidsaktiviteter som må følges opp. Mindre reising på oss voksne i jobb vi har rukket å bruke sommeren på hagen og huset, og på å være sammen... synes det siste året har vært fantastisk! 

Anonymkode: db13d...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bedre nå faktisk! Mindre stress, færre fritidsaktiviteter som må følges opp. Mindre reising på oss voksne i jobb vi har rukket å bruke sommeren på hagen og huset, og på å være sammen... synes det siste året har vært fantastisk! 

Anonymkode: db13d...d0d

Og hvorfor svarer du i denne tråden?

Anonymkode: 8d65d...a0a

[AnonymBruker]

Vi har det veldig bra, faktisk så har korona gjort oss mer løsningsorienterte. 

Anonymkode: a4b3e...43a

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skal innrømme at jeg synes småbarnslivet er tungt i utgangspunktet. Men nå har det blitt uendelig tungt. Jeg er så lei av at det er så intenst. Bare hjemmekontor og digitale treff. Ingen adspredelse i å dra på noe som helst, verken for liten eller stor. Ikke noe kjærestetid eller mulighet for barnepass og litt avlastning. Jeg har null energi, motivasjon eller overskudd til å være mamma. Misforstå meg rett, det jeg har får de. Men jeg har ikke mer å gå på. Når jeg ikke får de innsprøytningene av energi fra andre områder blir jeg rastløs og lei. Det eneste jeg ønsker er å gjøre ting jeg vet gjør meg glad. Jeg vet hva jeg trenger. Men situasjonen nå gjør det jo umulig. Så ville bare høre om det er flere som kjenner på denne kvelende følelsen, og hva dere gjør for å finne motivasjon og gnist? Jeg har mange ganger tenkt at denne tiden ville ha vært null stress om vi ikke hadde barn. 

Anonymkode: e05bd...de8

Ja, jeg kjenner på den. Og ja, det ville vært null stress hadde vi bare vært oss 2 og uten 3 smårollinger i huset.

Føler oftere at tiden og energien ikke streker til og savner den gode gamle hverdagen. Vi prøver å tilpasse oss, men det merkes godt at ting ikke er helt som de var før. På en måtte sitter vi og venter på hverdagen å komme tilbake. Vi skjermer barna mest mulig og prøver å ha det så innholdsrikt som mulig, men det går utover oss, foreldrene. Det er mye mindre besøk hos andre slektninger eller besøk hjemme hos oss, så den naturlige avlastningen der uteble. 

Vi har innført nye rutiner (det er ikke bare-bare å endre drastisk rutiner i familie med 3 små) og så har vi 2 faste filmkvelder hjemme i stua i uka som litt investering i kjærestelivet 😄 Ofte sovner jeg halvveis i filmen av utmattelse, men det er tanken som gjelder. 😄

Det er blitt flere turer i naturen når været ikke har vært umenneskelig vått eller kaldt, men mye av det vanlige vi drev med er avlyst, stengt eller rett og slett ikke forsvarlig av smittevernhensyn. Så... ja. Tilpass deg for å overleve. Jeg trøster meg selv med This too shall pass. Tipper hverdagen vil normalisere seg når tilstrekkelig mange er vaksinert og .. jeg håper det verste er over innen utgangen av dette året, så vi kan bare glemme 2020 og 2021 og fortsette med livet fra 2022. 

Interessant nok ble det mange koronababyer rundt meg i fjor og noen flere er på vei. Den barnløse delen av venninnegjengen fikk babyer eller går rundt med baby i magen nå, så plutselig har alt raknet med tanke på avstand, unngå å møte så mange, drittskremte nybakte mødre at babyene blir smittet og mangel av vanlige barselgrupper hvor barnevognmafiaen går i flokk. Jeg har ikke hilset på halvparten av koronababyene i venninnegjengen ennå fordi mødrene deres lever omtrent i isolasjon med dem i frykt for smitte. 

Heldigvis for meg er jeg ikke et så sosialt vesen og trives godt både alene og kun med mine, men savner jentekveldene våre og å gjøre mer av det jeg gjorde før 12.mars 2020. Som sagt: This too shall pass. 

Endret 23. januar 2021 av Drizzt

[AnonymBruker]

Har det som deg. Full jobb, tre barn og ingen avlastning fra annen familie. Jeg har mann så vi avlaster hverandre men vi får ikke noe tid sammen vi to. Men en lørdag i måneden reiser jeg til en venninne å vi drikker vin og skravler hele natta. Det har vi gjort helt siden korona kom. Kommer ikke til å slutte med det. 

Anonymkode: 2951a...4e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Anonymkode: e05bd...de8

Hvor mange har du, og har ingen av barna samvær med far?
Hvis barna går i bhg eller skole kan de være sammen med andre barn i sin kohort, så avtal med de andre foreldrene i kohorten at dere passer barna hver deres kveld så får dere barnefri én kveld hver. 

Anonymkode: 77a43...551

[Rosa Dartle]

Jeg har vært ganske positiv, men nyhetene i dag syntes jeg var utrolig tunge. Synes alt føles mørkt og tungt nå. 

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg har faktisk ingen medlidenhet med dere som er to voksne i familien! 
 

Suttrer over mangel på barnefri og kjærestetid🤮

Dere er to som kan avlaste hverandre. 
 

Se det fine med å være to, slutt å køag på det dere ikke har og vær takknemlig for det dere har. 

Anonymkode: 76846...aff

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere småbarnsforeldre som forteller at de har det som deg. Vi bor litt landlig til, med god plass og hage samt har to små barn som er ganske tette i alder og begynner å få glede av hverandre. Jeg trivdes med småbarnstilværelsen før korona. Så personlig har jeg det ok, og bedre enn jeg hadde hatt det om pandemien hadde kommet mens jeg var singel og barnløs og bodde alene på 20 kvm som nyinnflyttet i Oslo. 

Det er veldig forståelige følelser du har, TS, og du er ikke alene. Det nytter ikke å prøve å måle hvem som har mest grunn til å ha det kjipt, altså. Har man det tungt så har man det tungt, og grunnene for det er gode nok. De er gjerne sammensatte. Det som går lett for en person, kan av ulike (og gode) grunner være ordentlig tøft for en annen. 

Anonymkode: e81b9...768

[Gjest Albbas]

Jeg syns det er tungt, men egentlig går det jo bra med oss. Men JEG er sliten og lei og ensom og faen så jævla møkklei tilværelsen. Konstant hengende etter på jobb fordi det er umulig å gjøre noe mer etter ungene kommer hjem kl 15. Alltid dårlig samvittighet. 

Men i motsetning til deg TS ser jeg heldigvis at dette faktisk hadde vært verre uten barn. Herregud, tenk hvis jeg skulle brukt et helt år på å bare henge sammen med mannen min? Jobbe i stuehjørnet, og så slenge seg på sofaen for å slite med å finne enda en serie å se på. Det å ha en liten familie er virkelig gull for oss hvertfall. Mine barn er heldigvis litt nærmere i alder, og såpass små at de ikke reflekterer så veldig over at de ikke kan få besøk, at trening har vært avlyst i ett helt år eller at de aldri har feiret barnebursdag med barnehagen. 

Så det går jo greit med oss egentlig, men forstår at det er ekstra hardt for noen. Er nok mange rundt om som har det tungt, både familier og eneboende. 

 

[AnonymBruker]

Når det gjelder tips, så vil jeg tro akkurat det er ganske individuelt. For meg er det viktig å nyte småting. Varm kakao, lang dusj med både sjampo OG balsam, at det er godt å legge seg om kvelden, tur med hunden, barna ler sammen, alenetid med et av barna osv. Å ta en tur ut med hunden alene er en av tingene som hjelper meg, om det så er 15 minutter. Kafé alene eller med en god venn er en annen ting som virkelig lader meg opp, men vi bor i Follo, så det blir digital kaffe framover.

Det er også noe med det å vite at man ikke er alene, at det er mange med samme følelser og i samme båt. Så å snakke med ei venninne i Trondheim som også savner mye av det samme som meg, kan gjøre dagen mye bedre, selv om jeg inderlig gjerne skulle reist til Trondheim ei helg snart og snakket med henne der fremfor på telefon. 

 

Anonymkode: e81b9...768

[AnonymBruker]

Jeg bor på Langhus og er 100% alene med to små barn. Synes det går ok, men jeg må bare gå ut litt hver dag. Om det så er bare en liten time så synes jeg det hjelper å gå ut med ungene. Er nesten ingen mennesker ute her, så jeg er ikke så redd. Men kjenner jeg hadde taklet det veldig dårlig hvis vi ikke kunne gå ut. Er redd for portforbud. Og jeg er litt nervøs for å måte gå i karantene pga smitte i barnehagen. Bekymrer meg for å ikke få tak i MME, hvis folk hamster inn. Hvordan skal babyen min få mat? Huff, alt går sikkert bra! Må bare prøve å kose meg med øyeblikkene. Sender deg en stor klem, skjønner at du ikke har det lett!

Anonymkode: d6212...b92