Samboer og eierandeler av eiendom

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er samboer på tredje året nå, og det har fungert mer eller minde smertefritt til nå, men etterhvert som ting utvikler seg kommer det jo fram en del spörsmål å ta stilling til.

Vi har nå pratet om å kjöpe hus, og värt på endel visninger. Vi har funnet et vi liker begge to, og nå står vi ovenfor de ökonomiske spörsmålene.

Han tjener veldg mye mer enn meg. Jeg vil at når vi nå skal kjöpe skal vi begge stå som eiere og på lånet, jeg vil unngå å havne i en situasjon der jeg betaler de löpende kostnadene, mens han investerer sin del i fast eiendom.

Til nå har vi jobbet etter et system hvor vi har betalt in en viss prosent av vår utbetalte inntekt hver måned tl en felles konto. Denne har gått til å betale regninger, mat osv.

Jeg tenkte vel egentlig at vi bare kunne fortsette på denne måten etter at vi har kjöpt hus også. Det vil si at jeg står som eier av 50% og betaler inn en viss prosent til vår felles konto hver måned.

Men nå har jeg kommer på (etter visse hint fra min samboer) att det kanskje ikke er en spesiellt rettferdig lösning. Han kommer jo da til å betale mye mer enn meg pr måned, men vi kommer till å eie like mye...??

Hvordan löser dere andre dette problemet?

Jeg er ikke spesiellt redd for at det skal ta slutt, men vi er begge praktiske personer som gjerne vill ha ting "på papiret".

Er det mer rettferdig med en annen eierbrök? For eksempel at han eier dobbelt så mye som meg, og betaler dobbelt så mye også?

En annen sak, vi jobber litt på å få barn også, og i mine öyne endres forutsetningene en god del om dette klaffer, selv om jeg fortsatt ikke bidrar med like stor del ökonomisk.

Kan man da på noen måte endre eierandelene i eiendomen? Er det vanlig?

Som dere forstår er jeg ute etter like mye "synsning" som fakta her, kom gjerne med synspunkter og egne erfaringer.

[Gjest Gjesta]

Jeg kan bare si hva vi har gjort, selvom jeg ikke tror det ble så rettferdig......

Min mann tjener mer enn dobbelt så mye som meg.

Jeg hadde to barn fra før, vi har ikke og skal ikke ha fellesbarn.

Jeg leide leilighet da vi ble sammen, han eide sin leilighet.

Vi kjøpte hus til tre millioner. Han hadde nesten halvparten i egenkapital, jeg hadde ikkeno (jeg hadde faktisk 26 000 i studielån).

Han skjøt inn hele sin egenandel, pluss at han betalte ned mitt studielån da vi flyttet inn i huset.

Nå står vi som likeverdige eiere på huset.

Vi er gift, men har ingen avtale på fordeling ved brudd.

I praksis vil det si at jeg egentlig ble veldig rik da jeg giftet meg

Økonomisk sett nå, gjør vi det veldig enkelt.

Hele min lønn går inn på min manns konto. Han betaler alt av regninger, min mobil, bensin på bilen min, treningen for ungene og Sats for meg, sfo.... absolutt alt av regninger vi har.

Jeg har barnetrygd og bidrag som jeg bruker uten at noen legger seg borti det.

Jeg har det veldig bra, min mann elsker å skjemme meg bort, og alle parter er fornøyd. Men rettferdig, i ordets rette forstand er det vel ikke.

[Gjest Gjesta]

- Ellers kan jeg si at de fleste jeg vet om deler utgiftsbrøken etter inntektsbrøken, at man altså betaler inn en viss prosent av det man tjener. Det kan jo ikke være riktig at din mann skal sitte med tre ganger så mye kroner som deg etter at utgiftene er betalt

"skal vi gå på kino, kjære...?"

"jeg har ikke råd, jeg , gå du"

"ok, sees ikveld"

Dah......

[Gjest Gjest]

Hmm, deres måte höres bra ut, jeg vil også gifte meg .

Alltså, jeg er ikke det minste redd for at vi kommer til å krangle om brök og eierandeler den dagen vi gifter oss (eller årene etter), men jeg tror at min kjäre på en eller annen måte bare vil forsikre meg om at jeg virkelig vil ha han for han...om du forstår. Jeg er hans förste langvarige forhold og hans yrke medförer ofte "golddiggers" så det er vel bare det han har i bakhodet, hva vet jeg..

Samtidig synes ikke jeg at jeg skal behöve å "bevise" at jeg elsker han liksom, i så fall burde han vel väre overbevist etter tre år med "vel fungerende ökonomisk samarbeid"...

Jaja, om vi engang gifter oss er jo dette ikke noe problem egentlig, og om vi går fra hverandre har jeg fortsat instillingen at han jo har bidratt med mye mer penger enn jeg og jeg vil ikke ha ut noe som ikke er "mitt"...

(Men jeg vil jo ikke sitte å nedbetale hans lån heller... )

Flere synspunkter tas imot med takk!

[Sommerfugl]

Det mest "rettferdige" er vel da at dere eier i forhold til hvor mye dere betaler. Han eier feks 70% og du 30%.

[aline]

Det mest "rettferdige" er vel da at dere eier i forhold til hvor mye dere betaler. Han eier feks 70% og du 30%.

←

helt enig, du eier den prosenten du faktisk betaler.

at du skal eie mer en du betaler for blir urettferdig, og så lenge dere setter ned i prosent, så vil det også bli rettferdig ved ett evt brudd.

om du betaler 30-40% og han betaler resten, så eier du 30-40% og han eier resten.

ved ett brudd, og dere evt selger, får du 30-40% av det huset er verd og han resten.

skal han bli boende, betaler han deg ut dine 30-40%.

at du skal sitte å eie 50% mens du betaler mindre, er urettferdig ovenfor ham ja.

og det med at man skal sitte igjen med samme beløp etter faste utgifter, hvorfor det? når man tjener forskjellig og ikke har felles økonomi, så er det vel rett at den som faktisk tjener mest har mest penger? hvorfor ikke?

om han vil på kino og hun ikke har råd, så kan han vel spandere da? eller vente til hun får råd?

[Gjest gjest1]

Ja det rettferdige er at dere eier forskjellig. Og skulle det da gå galt mellom dere går han ikke konkurs når han eventuelt må kjøpe deg ut. Det er det som er rettferdig i alle fall.

Vi har det ikke slik. Vi har bodd i lag i ca 4 1/2 år og vært gift i 2 1/2 år, jeg har vært student stort sett hele tiden og han i full jobb. Så det sier jo seg selv at han tjener mye, mye mer enn meg. Likevel har vi alltid hatt total felles økonomi og den som hadde penger der og da betalte. At jeg hadde så mye mindre enn han har aldri vært et tema.

Når vi giftet oss lurte jeg på om han ønsket særeie på leiligheten og bilen, men det synes han var tull. Så jeg kan også si at jeg ble litt rikere når jeg giftet meg. Vi har nå også barn og det ville vært tåpelig å spleise på ny regndress til barnet og barnets regninger føler jeg.... Men rettferdig? Nei det er vel i grunn ikke helt det.