Min aller beste venn, eller ikke..

[AnonymBruker]

Jeg går i 10 klasse. Jeg var veldig populær på barneskolen, «fordi jeg var så liten og søt», men når jeg kom på ungdomsskolen mistet jeg så og si alle, bortsett fra én, som jeg har vært venn med hele livet. Jeg har fått flere venner også, men det er liksom hun ene som er min aller beste venn. Jeg er veldig mye mer tilbaketrukket og sjenert enn det hun er, noe som gjør at hun har kommet nærmere de jentene i den «gjengen» vi har blitt. Siden det er veldig vanskelig for meg å bli kjent med nye folk, og få en god kontakt, er det veldig viktig for meg å ta vare på denne éne aller beste vennen jeg har. Men det siste halvåret har det gått veldig opp og ned i om jeg syntes hun er en så god venn som jeg tror. Jeg tror ikke hun skjønner selv hvordan hun oppfører seg, men for meg som tar meg veldig nær av ting, og som er veldig følsom, oppleves det hun gjør som veldig ubehagelig og trist. Det som irriterer meg mest, er måten hun av og til ikke lytter når jeg snakker til henne. For meg, er det en selvfølge at jeg lytter når jeg blir snakket til, og at jeg kommer med en respons, men av og til føles det ut som om jeg snakker med en vegg, fordi hun ikke gir noe respons når jeg seier noe til henne. I tillegg er det ofte at jeg snakker til henne, og at hun avbryter meg, eller overkjører meg, eller at hun blir distrahert av andre ting når jeg sier noe til henne, noe som gjør at jeg blir avbrutt, og at hun f.eks begynner å snakke med noen andre pga det skjer «noe annet mer spennende» rundt henne. Dette har skjedd ganske mange ganger, og jeg har flere ganger løpt på do, fordi jeg ikke klarer å holde tårene tilbake. I tillegg, føles det ut som om hun har «byttet» meg litt ut med de andre jentene i gjengen. Jeg er liksom litt usynlig for henne noen ganger, og hun bare merker ikke at jeg går ved siden av henne inn fra friminuttet, fordi «jeg er ikke der». Vi begge tar også buss til skolen, og når bussen min kommer først, står jeg med noen flere og venter på at det skal ringe inn. Da legger jeg alltid merke til når hun kommer, og gjør plass til henne i ringen, men når det er andre veien, og jeg kommer sist, har det hendt flere ganger at hun ikke merker at jeg kommer, selv om jeg sier hei til og med, og jeg må stå utenfor ringen å vente, før hun snur seg og sier «åja, har du kommet, jeg så deg ikke». Jeg vet disse tingene kanskje høres ut som små enkle ting som man ikke kan bli sur for, men jeg har ikke en så veldig stor vennekrets, og kun hun ene som er min nærmeste, og det er viktig for meg å ikke miste det. I tillegg kan jeg takle dette om det hadde skjedd bare et par ganger, men når disse tingene skjer hver dag, blir det veldig tøft og slitsomt i lengden. Det er flere dager jeg også har prøvd å gjøre meg selv syk, sånn at jeg kan være hjemme fra skolen. Det skjer også at hun kommer med litt spydige kommenterer, som «æsj, du har tørre hender, eller har du sminket deg, du ser litt gul ut i ansiktet». Dette er veldig irriterende, og i tillegg blir hun sur på meg for at jeg får bedre karakterer enn henne, fordi hun mener at «vi har jo gjort akkurat det samme», og da er det «urettferdig» overfor henne. Dette ble veldig mye, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sitter med klump i halsen når jeg skriver nå, og vet faktisk ikke om min aller beste venn egentlig er min aller beste venn...

Anonymkode: 52ce5...dd8

[PM75]

Jeg skjønner at dette oppleves vondt for deg. Det eneste rådet jeg kan gi er å ikke ha så mye fokus på henne, men heller anstrenge deg for å bli kjent med flere av jentene. Da får dere nok bedre balanse i vennskapsforholdet enn det dere har nå. 

[AnonymBruker]

Det hun driver på med er hersketeknikker. Bit tennene sammen og prøv å bli kjent med andre. Selv om det er vanskelig, er det bare noe du må lære deg! Ellers risikerer du å være ensom i fremtiden også. Lykke til!

Anonymkode: cfd61...f41

[Hengebuksvinet]

Her får du nok både gode og mindre gode råd. 

Det er naturlig det går litt opp og ned i vennskap, og mitt beste råd er å gi hverandre rom til å finne nye venner. Av og til er de nye mer spennende, men som regel søker man tilbake til det trygge.

Ikke lett å være tenåring. Prøv å fokusere på å bygge flere gode vennskap. Jeg har alltid likt best å ha flere gode venninner, heller enn en bestevenninne. Vokste fra bestevenninnen min etter ungdomsskolen, og det var egentlig ok. Med oss var det sånn at vi låste hverandre litt.

Det blir enklere.