Drømmen om en egen familie

[Gjest pycmar]

Etter å ha prøvd i 6 måneder uten noe resultat så begynner jeg å kjenne på frustrasjon og samtidig et behov for å dele med andre. Jeg kjenner på en stor prøver-skam, og jeg klarer ikke å dele det med venner. Min bestevenninne har blitt gravid og vi hadde lyst til å gjøre dette sammen. Og jeg synes det er vanskelig å godta følelsen av sjalusi ovenfor henne, så jeg later som om det ikke er noe big deal for meg, og som om vi ikke er sååå aktive prøvere. Jeg vet jeg har et sterkt konkurranseinstinkt, og at det på en måte føles som om jeg er taperen og hun vinneren, og at det er derfor jeg downplayer innsatsen jeg legger i det.. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å beholde stoltheten i dette, men det ender bare opp med at jeg ikke har noen å prate om prøving med.. 

OK, over til oss som par. Vi er 31 år og har vært sammen i 10 år. Vi ble gravide da vi var 23 år og altfor umodne, og da fikk jeg utskrapning på sykehuset. Dette er ikke noe jeg slet med psykisk verken da eller nå, og det var en helt riktig avgjørelse for oss. Det er først de siste to årene vi har innsett at vi virkelig ønsker å lage en egen familie. Det skjedde da min far ble livstruende syk og jeg innså at det ikke er noe garanti for at man har foreldrene sine til man er gammel, og at jeg må lage MIN familie. I tapet av min far kom lysten på barn nærmest over natta. 

I dag er jeg 9 DPO, og har ikke begynt å teste enda. Jeg har brukt altfor mye penger på tester uten å se to røde streker, så denne gangen skal jeg vente på mensen først og se. Og sitter det ikke denne gangen så skal jeg dra til lege å se. Jeg har aldri vært hos gynekolog og har legeskrekk herifra til helvete, men skjønner det kan være lurt å ta en titt og ta noen blodprøver. 

(og jeg vet 6 mnd er ingenting for mange, hadde jeg levd mitt vanlige liv med sosiale hendelser, fester, vennemiddager så hadde det kanskje vært annerledes. Men med koronarestriksjonene som har vært i snart ett år og bare hjemmeliv så har 6 intense måneder føltes ufattelig mye lengre 😅) 

Endret 22. januar 2021 av pycmar

[mammahjarte]

Så spennende lykke til. Skal du teste IKM? 

 

[Gjest pycmar]

Samme dag som jeg skrev dette med at jeg skulle vente til mensen, så tok jeg en test. Da 9 DPO, og resultatet var en lyserosa strek, på kveldsurin!! Kjæresten min og jeg plukket den opp og sjekket kanskje 100 ganger til sammen den kveld. Yep, fortsatt der. Men fant ut vi skulle vente til dagen etter og morgenurin med å slippe jubelen løs. Og da var den borte.

Jeg ble på forumet gjort oppmerksom på at Lloyds Early Pregnancy-tester har et rykte på seg for å gi falske positive resultater. Med et slikt rykte burde de ha vært tatt av det norske markedet 😒 

Nå 11 DPO kjenner jeg på murringer og har hatt ømme pupper i en uke allerede, forventer mensen rundt neste sving. 😑

[Gjest pycmar]

Her er et bilde av testen 9 DPO. Kjenner jeg blir litt sinna av at falske positive resultat skal være mulig å få 😑

[Gjest pycmar]

En annen ting som skjer i livet, er at vi skal få en ny hund. Hunden vi har nå begynner å bli gammel og sliten og må oftere og oftere bli igjen hjemme når vi drar på tur og trening. Etter lang venting er valpekullet endelig født og vi får en valp i mars. 

Jeg kjenner dette kan bli en god mental pause for oss - selv om både tobeinte og firbeinte familiemedlemmer er veldig kjærkomne ❤️

[Amatariel]

Velkommen hit til prøveforumet!

Det vil alltid være noen som har prøvd lenger, noen som har større problemer osv. men det tar likevel ikke bort at dette ER et problem for deg og at ventetiden føles uhordelig lang. I det virkelig liv er ikke 6 måneder så lenge, men vi som er prøvere forstår  For oss føles en dag som en uke, en uke som en måned osv. Så et halvt år er faktisk veldig lenge. Det er mange dager med venting, drømmer og håp. Forhåpentligvis slipper du å vente så mye lenger nå, og da blir all ventetiden verdt det. Jeg lover!

Så kjedelig at du nå har opplevd falske tester. Enig i at det ikke burde vært lov..! Jeg har vært borti maange tester, og kan sterkt anbefale Babyplans stimler. De bruker jeg hver syklus, og kun hvis jeg ser noe spennende på den går jeg over til Clearblue og andre dyre tester.

Jeg kjenner meg også igjen det du skriver om venninnen din som er gravid. Min bestevenninne fortalte meg plutselig en dag at hun hadde litt lyst å bli gravid, og bare noen dager (!) senere kunne hun fortelle at oi, nå var hun visst allerede gravid. Og da hadde vi prøvd intenst i 6 måneder. Dette visste hun ikke da, men det var likevel helt sykt vondt for meg. Og i månedene som fulgte så slet jeg med hormonforstyrrelser og prøving, samtidig som jeg stadig mottok magebilder fra henne. To måneder før hennes termin ble jeg gravid, og ting ble lettere. Men da jeg skulle prøve på neste barn var det på'n igjen med det samme. Jeg var meget aktiv prøver og endte med å oppleve tre aborter på ett år. Det var bare noen uker etter at jeg hadde en senabort da hun annonserte at hun var blitt gravid, i pp1. Jeg klarte nesten ikke forholde meg til henne i hele svangerskapet hennes, men heldigvis tror jeg hun forsto det (hun visste jo om den sene aborten). Også denne gangen ble jeg gravid et par måneder før hun hadde termin, så jeg anser meg nok som heldig. Hadde vært veldig vanskelig å forholde seg til denne babyen hvis jeg ikke hadde en egen spire. Så jeg ville bare si at jeg FORSTÅR. Det er helt menneskelig å være sjalu når man ønsker seg noe så sterkt. Jeg har innsett at det var ikke det at jeg ikke unnet venninnen min barn, men det var bare det at jeg så gjerne ønsket meg det selv også... Nå er disse prøveårene veldig fjerne for meg, jeg husker det bare som et vondt minne. Nå er jeg glad for at det ble sånn, for vi har jo to barn hver som er veldig tette i alder! Tross alt. Nei vi fikk ikke så mye barselpermisjon sammen (som føltes viktig da), men sannheten er jo at det bare et et blaff av livet. Årene fremover er jo mye viktigere. Det er 6-9 måneder mellom barna våre, og jo eldre de blir jo mindre merkes dette. I dag merkes det ikke i det hele tatt, og hver gang vi møtes så har barna lekekamerater og er veldig gode venner. Var selvfølgelig irriterende at hun ble gravid så lett og jeg måtte prøve, og at hun fikk før meg hver gang. Men det endte godt. Og det vil det gjøre for deg også! Prøv å gled deg på venninnen din sine vegne og TRO at  du også blir gravid snart.