Mødre er noe for seg selv- i hvert fall min mamma

[gmail]

Okay, jeg sitter her og kjenner på at tårene mine har lett for å tyte frem ii kveld. Min mamma er en dame som helt fra jeg var liten, eller egentlig fra hun var gravid med meg hatt psykiske problemer og tydd mye til rus. Jeg har prøvd å skjule det, ikke ovenfor andre men ovenfor meg selv, kall det en fornektelse. Så flyttet jeg 650 km unna å har holdt henne på avstand, vi har vært der på besøk men  likevel ikke så mye som jeg hadde den gangen, når jeg bodde i området rundt henne så kunne hun fint stikke innom og gjerne litt " høy" men når jeg flyttet så ja da ble det naturligvis lettere å holde avstand. Og så da..... nå skulle vi dit men lure meg har klart å glemme en oppgave som skulle inn, eller å se over den å hente inn mer informasjon og gjøre et par små intervjer som var planlagt på mandag men jeg hadde sett feil på datoen. Jeg gjør avtale med mannen min om at han kan reise dit alene. Han setter seg i bilen og mamma ringer og jeg tar ikke tlf da jeg var i dusjen. Men hu hadde ringt mannen min og når hun fikk høre at kun han kom så var det  et helvete og det går da en haug sinte sms til meg om at jeg var en dritt osv.......... Så da sitter jeg nå 450 km unna mannen min som bare sa til henne at han kom likevel og så fikk de ta det fra der, men hun ba han om å reise dit pepperen gror eller til helvete, kall det hva du vil. Men jeg vet at mannen min ikke bryr seg, han bare overhører det mens jeg blir satt tl veggs her og hun kjører på med alle de ordene hun kunne finne. Altså jeg vet at hun er skuffet men skal jeg ikke få lov til å gjøre det jeg kan for å bli ferdig? Jeg har sldri brutt en avtale om besøk.  Jeg hadde fremskyndet besøket hos henne siden jeg nest uke skulle levere inn oppgaven og så jobbe men det var tydeligvis ikke bra nok.

 

Ville bare blåse ut litt frustrasjon.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Zienna]

Tror det finnes mange foreldre der ute som synes de mister kontakt med barna sine når de flytter hjemmefra og etablerer seg.  De færreste reagerer så sterkt som din mor, og tier heller.  

Kanskje reaksjonen hennes bunner i en kombinasjon av at hun synes du lenge har unngått henne og at hun har dårlig samvittighet fordi hun vet hvordan ting var da du vokste opp?  Så topper det seg for henne når hun venter deg og ikke kommer likevel.  Det er ikke sikkert at hun synes grunnene dine er like viktige som du synes, vet du.    

Jeg forstår at du blir frustrert.  Men jeg forstår også at din mor kan føle seg hjelpeløs og frustrert over å se at hun "mister" deg. 

Kan det være en måte dere kan holde kontakten på som beroliger både henne og deg?  Hva om du foreslår overfor henne at dere  snakker sammen på telefonen hver mandag kl. 10 (eller lignende).  Mitt poeng er at det kan være greit for dere begge å være forberedt slik at dere har satt av en halvtime for hverandre.  

Min mor og jeg gjorde det slik.  Hun var så redd for å forstyrre meg, så vi fant ut at det var det beste for oss.  Så kan du jo fortelle henne om studier, jobb osv.  Etter hvert vil hun få større forståelse for hvordan du har det i livet, men likevel føle at hun deltar litt.  

[AnonymBruker]

At du gidder. Jeg hverken snakker med eller treffer mora mi. Beste avgjørelsen jeg har tatt.

Anonymkode: 7e28b...953

[gmail]

Zienna skrev (1 time siden):

Tror det finnes mange foreldre der ute som synes de mister kontakt med barna sine når de flytter hjemmefra og etablerer seg.  De færreste reagerer så sterkt som din mor, og tier heller.  

Kanskje reaksjonen hennes bunner i en kombinasjon av at hun synes du lenge har unngått henne og at hun har dårlig samvittighet fordi hun vet hvordan ting var da du vokste opp?  Så topper det seg for henne når hun venter deg og ikke kommer likevel.  Det er ikke sikkert at hun synes grunnene dine er like viktige som du synes, vet du.    

Jeg forstår at du blir frustrert.  Men jeg forstår også at din mor kan føle seg hjelpeløs og frustrert over å se at hun "mister" deg. 

Kan det være en måte dere kan holde kontakten på som beroliger både henne og deg?  Hva om du foreslår overfor henne at dere  snakker sammen på telefonen hver mandag kl. 10 (eller lignende).  Mitt poeng er at det kan være greit for dere begge å være forberedt slik at dere har satt av en halvtime for hverandre.  

Min mor og jeg gjorde det slik.  Hun var så redd for å forstyrre meg, så vi fant ut at det var det beste for oss.  Så kan du jo fortelle henne om studier, jobb osv.  Etter hvert vil hun få større forståelse for hvordan du har det i livet, men likevel føle at hun deltar litt.  

Vi snakker sammen hver dag, både på FB og tlf