Blitt gravid, og nå "hater" jeg mannen min ​😤​

[AnonymBruker]

Okei. Jeg hater han ikke, men han irriterer meg så sykt.

Etter at jeg ble gravid og hormonene kicket inn (regner jeg med), er ALT feil med mannen min. Han lukter vondt. Han lager så mange irriterende lyder. Jeg synes han er dum og uintelligent. Han skjønner ingenting. Han er uattraktiv. Det er som om "on" bryteren ble skrudd til "off". 

Jeg prøver å skjerpe meg. Er veldig unnvikende. I stedet for å rette irritasjonen min mot han, låser jeg meg inn på badet og "klikker i stillhet". Han irriterer meg så mye at jeg slår meg selv, og ødelegger ting inne på badet. Han får meg til å ville skrike, for han irriterer meg så jævlig. Så irriterende at det er tortur.

Vi har hatt et fint forhold og ekteskap, og det er egentlig ikke noe galt med han. Det er derfor jeg ikke retter irritasjonen mot han, stakkar. Det er bare en flamme av "hat" og irritasjon som ble tent i meg pga. graviditeten, og jeg må finne måter å takle det på. Har flere opplevd dette? Noen som har konstruktive råd? Jeg vurderer å komme meg bort litt, og være en stund alene. Mulig at det hjelper.

Anonymkode: 194f9...9d9

[AnonymBruker]

Må ikke bli gravid da vettu, da slipper du det problemet  

Anonymkode: af5a3...cd5

[AnonymBruker]

Dere bør snakke sammen om dette. Fortell at graviditeten gjør deg irritabel og at tålmodigheten din ikke strekker til. Tror det er lurt at dere finner ut av hva dere kan gjøre når irritasjonen blir litt overveldende. Ellers så er det nok sunt at dere får litt avstand slik at dere ikke går oppå hverandre. 

Dette går over. Men viktig med god kommunikasjon så forholdet deres ikke rakner på grunn av dette. 

Anonymkode: cba42...615

[AnonymBruker]

Ta en samtale med ham. Hormoner er vanskelig å overstyre,men det blir bedre ❤ Gjør en aktiv innsats,- fordi negativt stress er ikke bra for babyen . 

Anonymkode: 89418...aa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg vurderer å komme meg bort litt, og være en stund alene. Mulig at det hjelper.

Høres lurt ut. 

Anonymkode: b7c22...c2f

[AnonymBruker]

Gravid eller ei, det at du driver med selvskading bør du oppsøke hjelp for. Det vil ikke bli mindre frustrasjon med tiden, når du ikke får sove fordi baby skriker, og du føler mannen ikke bidrar nok. 

Så søk hjelp nå, før det går utover barnet. 

Anonymkode: 4f326...fbc

[AnonymBruker]

Når det går så langt at du skader deg selv så trenger du hjelp. Du må snakke med mannen din om at hormonene gjør deg veldig irritabel og sint, og at du føler at du trenger noen å snakke med for å håndtere det. Gå turer når du trenger pusterom, ta inn på hotell en natt eller to. Det er mye du kan gjøre, men å låse deg inn på badet og ødelegge ting og slå deg selv er IKKE løsningen. 

Anonymkode: b503e...402

[lillevill]

Ta vare på deg selv ts, også din psykiske helse.  Ikke ta det ut over egen kropp og mannen din når hormonene lager kaos! Snakk med legen din. Kansje du kan snakke med en helsesøster jevnlig slik at du får innsikt i de rare forandringene som skjer i kroppen og hode. Du om mannen er ikke alene om det her. Det finnes støtte å få.

Endret 22. januar 2021 av lillevill

[AnonymBruker]

Abort?

Anonymkode: 1a3c9...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Okei. Jeg hater han ikke, men han irriterer meg så sykt.

Etter at jeg ble gravid og hormonene kicket inn (regner jeg med), er ALT feil med mannen min. Han lukter vondt. Han lager så mange irriterende lyder. Jeg synes han er dum og uintelligent. Han skjønner ingenting. Han er uattraktiv. Det er som om "on" bryteren ble skrudd til "off". 

Jeg prøver å skjerpe meg. Er veldig unnvikende. I stedet for å rette irritasjonen min mot han, låser jeg meg inn på badet og "klikker i stillhet". Han irriterer meg så mye at jeg slår meg selv, og ødelegger ting inne på badet. Han får meg til å ville skrike, for han irriterer meg så jævlig. Så irriterende at det er tortur.

Vi har hatt et fint forhold og ekteskap, og det er egentlig ikke noe galt med han. Det er derfor jeg ikke retter irritasjonen mot han, stakkar. Det er bare en flamme av "hat" og irritasjon som ble tent i meg pga. graviditeten, og jeg må finne måter å takle det på. Har flere opplevd dette? Noen som har konstruktive råd? Jeg vurderer å komme meg bort litt, og være en stund alene. Mulig at det hjelper.

Anonymkode: 194f9...9d9

Hormoner. Det går over. Ganske vanlig - men rimelig slitsomt. 

Anonymkode: 16330...f32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Abort?

Anonymkode: 1a3c9...e61

Fy skam deg. Man tar ikke abort fordi hormonene gjør at man er irritabel 

Anonymkode: b503e...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fy skam deg. Man tar ikke abort fordi hormonene gjør at man er irritabel 

Anonymkode: b503e...402

Nå er ikke TS bare irritabel heller da, hun skader seg selv.

Anonymkode: 4f326...fbc

[draug 75]

Det er merkelig det der, at naturen bringer en til å bli p så mange måter når man blir gravid. Humørsvingninger, at alt plutselig er feil ved (eg. man gjør sitt beste for å bli kvitt) mannen sin/ kjæresten - altså barnets far.

Det er så man kan begynne å lure på om det er en mekanisme som krever at kvinner skal modnes til å holde kontroll på seg sjøl over hormonene under graviditeten.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn da jeg var gravid, jeg syntes mannen min stinket noe helt jævlig, det var så ille at jeg ikke orket å være i samme rom som ham mer. Jeg ble på en måte helt "gal" da jeg ble gravid og begynte å hate at jeg var gravid. Jeg måtte reise bort og det ble slutt mellom oss. Straks etter at jeg hadde født ble jeg fullstendig normal igjen, lykkelig over mitt vidunderlige barn, og mannen og jeg ble heldigvis sammen igjen.

Jeg opplevde mye uforstand og uvitenhet fra helsepersonell. Heldigvis kom jeg i kontakt med en god psykolog som kjente til slike problemer. Graviditet er en ekstrem situasjon, noen gravide blir til og med psykotiske. Selv ble jeg ikke psykotisk, men jeg vil likevel si at jeg ble gal og psykisk syk. Jeg har ikke vært syk siden, så det handlet kun om graviditeten.

Du må skaffe deg hjelp fra noen som har kunnskap om sånne svangerskapsproblemer. Og hvis du har opplevd overgrep eller vold tidligere i livet, kan reaksjonene dine nå ha sammenheng med det. Kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller vold kan oppleve svangerskapet som en ny invadering av kroppen og dermed bli psykisk syke under graviditeten. 

Anonymkode: bf5a1...994

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Okei. Jeg hater han ikke, men han irriterer meg så sykt.

Etter at jeg ble gravid og hormonene kicket inn (regner jeg med), er ALT feil med mannen min. Han lukter vondt. Han lager så mange irriterende lyder. Jeg synes han er dum og uintelligent. Han skjønner ingenting. Han er uattraktiv. Det er som om "on" bryteren ble skrudd til "off". 

Jeg prøver å skjerpe meg. Er veldig unnvikende. I stedet for å rette irritasjonen min mot han, låser jeg meg inn på badet og "klikker i stillhet". Han irriterer meg så mye at jeg slår meg selv, og ødelegger ting inne på badet. Han får meg til å ville skrike, for han irriterer meg så jævlig. Så irriterende at det er tortur.

Vi har hatt et fint forhold og ekteskap, og det er egentlig ikke noe galt med han. Det er derfor jeg ikke retter irritasjonen mot han, stakkar. Det er bare en flamme av "hat" og irritasjon som ble tent i meg pga. graviditeten, og jeg må finne måter å takle det på. Har flere opplevd dette? Noen som har konstruktive råd? Jeg vurderer å komme meg bort litt, og være en stund alene. Mulig at det hjelper.

Anonymkode: 194f9...9d9

Og det er mannen sitt problem på hvordan måte!!!

Sjerp deg.

Anonymkode: 2a47e...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og det er mannen sitt problem på hvordan måte!!!

Sjerp deg.

Anonymkode: 2a47e...1d6

Les litt bedre. Sitat: "det er egentlig ikke noe galt med han. Det er derfor jeg ikke retter irritasjonen mot han, stakkar".

Anonymkode: 194f9...9d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Nå er ikke TS bare irritabel heller da, hun skader seg selv.

Anonymkode: 4f326...fbc

Å det kan hun få hjelp til å takle. Men tar ikke abort sånn helt uten videre vettu. 

Anonymkode: b503e...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Og det er mannen sitt problem på hvordan måte!!!

Sjerp deg.

Anonymkode: 2a47e...1d6

Ts har aldri lagt skylden på samboeren sin. Skjerp deg 

Anonymkode: b503e...402

[AnonymBruker]

Yes, men takk for mange gode forslag. Jeg skal ta kontakt med helsevesenet. - Og så synes jeg det var et godt poeng over her, om at det kanskje er en slags survival mekanisme. Uansett, jeg ser at det er lurt å få litt støtte fra noen, og ikke prøve å takle det alene bak en låst dør. Og også snakke med mannen min.

Anonymkode: 194f9...9d9

[AnonymBruker]

Har opplevd lignende. Jeg ble kjempeirritert på mannen fordi han ville kysse meg. Hver gang vi sa ha det om morgenen, og hver gang vi møttes igjen etter jobb. Dette var jo noe vi alltid hadde gjort, men plutselig ble jeg helt sinnsykt irritert av det (bare første gang jeg var gravid - ikke de to andre gangene).

Anonymkode: 7a76f...6ed