Usikkerhet i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år og sammen med han jeg håper å tilbringe fremtiden min sammen med.
Vi har vært sammen i 2 og et halvt år nå og var forlova i nesten 1 år før ting begynte å skjære seg for oss.
Skal nevnes at han jeg er sammen med blir 32 år og har barn som bor hos oss 50% av tiden.

Det første året bodde vi på min hjemplass og hadde det egentlig veldig fint sammen helt frem til vi en dag bestemte oss for å flytte nærmere barnemor pga problemer med tidligere bosted. Problemene begynte vel egentlig først med hans x (mammaen til barna) som jeg følte at på mange måter krysset grenser som ikke burde krysses som feks å ringe min samboer å prate om ting hun laget til han fordi hun ikke var sikker på om han visste hvor mye hun elsket han (mens vi var sammen). Da vi flyttet ville hun komme innom å hilse på meg for første gang og prate med oss, men i det hun kom inn i leiligheten våres ble min samboer sparket ut av egen stue av henne. For meg var det helt greit at hun skulle hilse på meg og prate med oss, men synes ikke det var helt greit å sparke ut min samboer da vi tidligere hadde tatt en prat om at det beste ville være at han var til stede fordi det gir meg en trygghet i en elles så klein situasjon. Skal også sies at mitt forhold til barnemor har blitt bedre med tiden.

Uken før hans x sitt første besøk hos oss hadde han invitert sin bestekompis som kom langveisfra på overnatting en uke vi ikke hadde barna, i forkant av dette besøket så klarer han å få sagt til meg at han er redd for at jeg skal være utro med hans bestekompis og at han helst ikke vil at jeg skal være alene med denne kompisen mens han er på jobb. Jeg ville selvsagt aldri gjort noe slikt fordi jeg er trofast og elsker min samboer såpass at det ikke engang ville falt meg inn å i det hele tatt begå noe slikt. 

Utover dette så har han alltid hatt en stor vennekrets som jeg ikke egentlig har hatt noe særlig imot ettersom flesteparten virker som hyggelig mennesker. I denne vennekretsen var det ei som jeg tidligere har kjent og vært venninne med som åpenbart ikke liker meg og ringte han for å prate om et event hun aldri ville invitert meg i og kun han. dette ble ikke så godt mottatt av min samboer naturlig nok og de kuttet kontakten (dette var tidlig i forholdet våres) Men da vi møter henne igjen i det offentlige rom tok jeg en prat med han om hva slags følelser og tanker jeg gjør meg om henne og hvorfor jeg ikke egentlig har noe ønske om at de skal ha kontakt og han svarer at han forstår, kort tid etterpå så går han bak ryggen min å oppretter kontakt med henne likevel... og etter noen timer i parterapi så kutter han kontakten med henne igjen.

I senere tid har det også skjedd ting som gjør at jeg nå ikke egentlig føler at jeg vet hvor i alle dager jeg har han hen fordi han ser ut til å begå handlinger som skaper stor usikkerhet i meg som gjør at jeg oppfører meg på en litt annen måte med han enn tidligere. Han skjønner ikke helt hvorfor og påstår selv at han aldri ville gjort noe for å såre meg, men glemmer helt å se at det gjerne henger litt sammen med ting han gjør og sier.

Senest forrige sommer fikk en av hans kompiser lov å sende meg melding som han via hans telefon til meg mens de var ute på guttetur en helg bare fordi min samboer måtte avslutte helgen tidligere til fordel for en familie bursdag. 

Og han har tildligere pratet en hel masse om ting som ville gjort han ukonvertabel med hvis jeg gjorde, som feks det å sitte på noen andres fang på en fest (noe jeg ikke har gjort siden jeg var i start fasen av fest og fyll). Men plutselig var vi bedt i en fest der han plutselig skal ha venninna mi på fanget sitt og det da skal være helt ok ? Og heller ikke si noe på at man flasher pupper foran han når han tidligere har sagt til meg at han er anti stripping og ikke synes noe om det....

Alt dette her kombinert har gått å gnagd meg en stund og endt opp med å skape stor usikkerhet i meg ettersom det virker litt som at han forventer at jeg skal godta en hel masse ting han aldri ville godtatt hvis jeg hadde gjort det samme mot han ? Er det flere som har opplevd noe lignende og hvordan ville dere grepet fatt i noe sånt ? 

Anonymkode: aed7d...1fe

[AnonymBruker]

Dobbeltmoral, ja. 

Eksen min begynte å reagere på at jeg hadde guttevenner, var vennlig mot hans kamerater osv. Selv har han jentevenner... 

Anonymkode: 8aa00...739

[Hippogriff]

Det er ikke så lett å kjenne på slik usikkerhet i forholdet. Nå stusser jeg litt på de tingene du beskriver her og at de skaper så voldsom usikkerhet. Er det mulig at det egentlig er andre ting som ligger til grunn for usikkerheten din, og som kan medføre det jeg sant å si vurderer som en smule overtenking fra din side? 

[McMary]

Her var det en del ting som jeg ikke ville akseptert i hvert fall. Skjønner veldig godt at du er usikker! Antar det er andre små og store ting også. Det er vondt å være usikker og miste seg selv, bli en person man ikke trives med. En kjæreste skal få deg til å føle deg trygg og slappe av, det kommer ikke han her til å gjøre. Han ser ikke selv at de tingene han har gjort sårer deg eller skaper forvirring, det lover ekstremt dårlig for fremtiden. Følg magefølelsen, ikke gift deg. Ta det opp med han i alvor at du tviler, si hvorfor og gi han en sjans til å gå i seg selv. Hvis han ikke skjerper seg, er det bedre å være singel enn med en slik mann. Det er også veldig mange menn med bedre karakter enn dette som du kan bli sammen senere om du ønsker det. Lykke til!

Endret 22. januar 2021 av McMary

[PM75]

Stol på magefølelsen din & bruk den til å se på forholdet deres med et utenfra-blikk. Er dette mannen du vil ha som far til dine barn?

[Gjest Nala79]

Ofte har jeg hørt mennesker si ting de ikke liker partneren skal gjøre, og som de vet de er kapabel til å gjøre selv. Er det litt sånn " på seg selv kjenner man andre" kanskje? Jeg vet ikke altså. Men jeg forstår din usikkerhet. Dobbeltmoral er hyklersk. Dere har vært i parterapi forstår jeg. Var disse sakene fremme dengang? Sånn at dere har snakket virkelig gjennom dem? 

Mitt råd er vel bare å ta dette opp ettersom de kommer opp hos deg. Kommunikasjon er vel det viktigste. Men også såklart at man kanskje ikke graver seg ned i disse tingene etterpå. Overtenking kan skade. 

Det er også viktig tror jeg, at når man har snakket om tingene, kommet til en slags enighet eller forståelse, at man da " stryker det fra regnskapet" om du skjønner? 

At det ikke blir med i beregningen når "nye ting skjer".. for da er man jo ikke helt ferdig med det og kanskje heller ikke har snakket nok om det? Mulig jeg er på bærtur altså. 

Btw, den eksen og den starten der.. at hun lagde ting til ham.. hæ?! Hvem gjør vel sånn liksom? Forstår du syns DET var sært og ekkelt da.. ( var hun utro med kompisen hans siden han var redd for at du skulle være alene med ham?) 

Har visst ikke så mange råd. Kanskje hjelper det litt å få litt bekreftelse her og forståelse. Håper det! For det var jo ikke graverende skillsmisse-grunner kanskje, men allikevel nok til å skape usikkerhet. Håper det får fint for deg.  Sender deg en vr-klem 🥰

[AnonymBruker]

TS: om dere trenger parterapi etter kun å ha vært sammen i 2 år, og det ikke har hjulpet, tror du det noen gang vil bli bedre?  Magefølelsen din skal du stole på. Den sier deg jo at dette er feil. Avslutt før dere blir gift og det kommer barn i bildet. Her vil du ikke bli lykkelig med så mye problemer så tidlig.

Anonymkode: 18606...a87