Kastet ut «hjemmefra»

[AnonymBruker]

Hei, 

jeg har hatt en vanskelig og ekstrem barndom. Jeg er 20 år. 
flyttet inn til en familie i fjor på denne tiden og fikk plutselig hele mine 20 år over meg og det vanskelige over meg nå som jeg hadde det trygt. Har egentlig alt her hjemme hos denne familien, men nå har jeg klart å fucke det opp.. har trengt bekreftelse hver dag fra mine foresatte og gjentatte ganger i løpet av dagen spurt om mye småting og om de kommer til å forlate meg osv.. 

Har nå blitt kastet ut 3. Mars og er usikker på om jeg noen gang kan flytte hjem hit igjen om jeg skulle trengt det. Jeg har slitt de ut uten og  ville det og forholdet vårt er så tynt nå at det er skremmende. 
har heller ikke hatt jobb her, men hatt skole. Men også blitt psykisk syk og fått traumene over meg..

 noen tanker? Vet jeg er 20, men trenger å være her hjemme og i denne familien og få tryggheten jeg ikke har fått før. 
 

men nå er jeg kasta ut så ikke noe mer å gjøre med det. Men noen tips til hva jeg kan gjøre for å bedre forholdet ? 
og kanskje få mulighet til å flytte inn igjen om jeg hadde trengt det? (Langt frem i tid) 

trenger virkelig tanker, råd, hjelp og tips.. så alene i dette.. 

Anonymkode: a2e42...b06

[mlifjeld]

Skjønner dem godt egentlig. Virker jo utrolig slitsomt å bo med en pykisk syk person som hele tiden trenger bekreftelser og støtte. Siden du har fått traumene over deg nå reger jeg med at du er ganske følelsesmessig ustabil også, kanskje mye gråting eller sinneutbrudd som de må håndtere? De er ikke pålagt å gi deg behandling og trygghet desverre. Dette er jo heller ikke familien din og som du sier er du voksen. De kan ikke være psykologer og omsorgspersoner for et voksent menneske i sitt eget hjem om de ikke ønsker det.. 

Det du trenger er nok profesjonell hjelp, eller evt få plass i en omsorgsbolig med ansatte spesialister.

Jeg ville tatt kontakt med fastlegen min og kanskje fått meg selv innlagt på psykiatrisk avd for en periode for å få hjelp med de traumene du tydeligvis sliter veldig med.. 

Endret 21. januar 2021 av mlifjeld

[AnonymBruker]

Takk.. men tror du jeg har mulighet for å flytte «hjem» igjen hvis jeg er frisk?

skjønner de godt også, men de ordnet rom til meg som kun var til meg og brukte masse penger på det. Så det var egentlig tenkt jeg skulle være her lenge så lenge jeg selv ville..

 

Anonymkode: a2e42...b06

[AnonymBruker]

❤️ Sender en klem. Kanskje du blir nødt til å akseptere denne situasjonen akkurat nå og prøve å fokusere på å finne tryggheten i deg selv.. selv om det kan være vanskelig. Har du venner? Du kan prøve å tenke på å finne deg en jobb. Du blir nødt til å se fremover og stole på at det kommer du til å klare. 

Anonymkode: 1fd0e...d6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk.. men tror du jeg har mulighet for å flytte «hjem» igjen hvis jeg er frisk?

skjønner de godt også, men de ordnet rom til meg som kun var til meg og brukte masse penger på det. Så det var egentlig tenkt jeg skulle være her lenge så lenge jeg selv ville..

 

Anonymkode: a2e42...b06

Du har det ikke så ille. Hvordan kan du tro at du skal flytte hjem igjen? Du er tross alt 20 år.. jeg sliter psykisk selv men flytta ut når jeg ble 18 og sleit enda mer da, men jeg må godta det som det er.

Anonymkode: 98659...848

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk.. men tror du jeg har mulighet for å flytte «hjem» igjen hvis jeg er frisk?

skjønner de godt også, men de ordnet rom til meg som kun var til meg og brukte masse penger på det. Så det var egentlig tenkt jeg skulle være her lenge så lenge jeg selv ville..

 

Anonymkode: a2e42...b06

De har lov til å kaste deg ut når du er så gammel som 20 år.

Anonymkode: 98659...848

[AnonymBruker]

Du er voksen, og du har slitt dem ut. Det er en brutal lærdom, men du må begynne å stå på egne ben, ikke tro at andre skal fikse livet ditt for deg. Folk kan være støtte for andre gjennom nye, men som voksen kan du ikke forvente at noen skal tåle for mye dritt fra deg. Ingen kan bære noen gjennom livet. 

Anonymkode: 6ae20...d86

[AnonymBruker]

Jeg tror du har behov for psykolog eller psykiater. Du må bruke profesjonelle til å bearbeide gørra di, ikke familie. Familie skal ikke være terapeuter.

Vanskelig for oss å si om du kan flytte hjem senere, vi kjenner jo hverken dem eller arrangementet dere har. Er de slekt, eller fosterfamilie kanskje?

Det du kan gjøre, er å si til dem at du innser at du har lagt mer på dem enn hva som er rettferdig, og du er lei for det. Og at du skal ta kontakt med fastlegen imorgen den dag for å skaffe skikkelig hjelp til å håndtere det du strever med. Og du vil jobbe hardt med deg selv for å bli bedre. Så håper du at dere kan holde kontakten etter 3.mars, fordi du bryr deg om dem og har for første gang funnet et trygt hjem.

Da viser du at du er reflektert. Så gjør du jobben som ligger foran deg, så venter du til etterpå med å høre om det er mulig å ta opp tråden igjen. Når du kan vise dem at du har vokst. 

Anonymkode: 6584d...516

[AnonymBruker]

Takk. Det var et ordentlig svar. Takk.

ja, foster

Anonymkode: a2e42...b06

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skal de la deg flytte inn igjen? Du har oppført deg dritt og da får du dritt tilbake

Anonymkode: 8e19f...5c6

[AnonymBruker]

Søk deg til profesjonell hjelp asap! Jeg skjønner behovet ditt veldig godt, du har lyst på den omsorgen, tryggheten og ivaretakelsen du ikke fikk som barn. Dessverre er det ikke mange som er gode på dette eller orker når man er blitt ung voksen. Det finnes god hjelp i det offentlige, men du trenger fastlegens hjelp til å finne ut av det. Lykke til!

Anonymkode: fd90b...25d

[mlifjeld]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk.. men tror du jeg har mulighet for å flytte «hjem» igjen hvis jeg er frisk?

skjønner de godt også, men de ordnet rom til meg som kun var til meg og brukte masse penger på det. Så det var egentlig tenkt jeg skulle være her lenge så lenge jeg selv ville..

 

Anonymkode: a2e42...b06

Om du får hjelp til det du sliter med kan jo forholdet forbedres mye. Kan jo hende at du kan ha et hjem som andre unge voksene, altså et sted å være iblandt som i ferier og noen helger. Kanskje komme hjem på middag iblandt.

Tror ikke du burde forvente å kunne flytte tilbake på heltid. Men heller prøve å finne deg et eget sted. Kan jo være i nærheten av dem, da kan dere fortsatt ha mye kontakt. Og det er mye trygghet i å vite at du har noen i nærheten som bryr seg. 

Håper det ordner seg for deg og du får hjelp til å holdere traumene dine. Sender deg en klem❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk.. men tror du jeg har mulighet for å flytte «hjem» igjen hvis jeg er frisk?

skjønner de godt også, men de ordnet rom til meg som kun var til meg og brukte masse penger på det. Så det var egentlig tenkt jeg skulle være her lenge så lenge jeg selv ville..

 

Anonymkode: a2e42...b06

Men hadde de avtalt med deg at du kunne bo der som voksen?

Det er ganske tøft å være fosterhjem, og de er bare helt vanlige mennesker.

Jeg tenker du kommer lengre med å akseptere at sånn ble det nå, kanskje skrive et kort brev hvor du ber om unnskyldning og forklarer at dette ikke handlet om dem. 

Jeg tror du trenger å få hjelp til å bli mer selvstendig, finne ut av livet fremover som voksen.

Be om all hjelp du kan få mtp traumene dine. 

Ikke klandre deg selv for at det ble sånn, men kanskje prøv å bruke erfaringen til å komme igang med å få på plass alle puslebitene til å leve et godt nok liv ❤️

Anonymkode: b1928...2b4

[minister-mio]

Du er 20 og stor nok til å bo for deg selv. Dersom de psykiske utfordringene dine gjør livet vanskelig håper jeg du kan få hjelp hos f. Eks dps. Et hjem med foreldre er dessverre forbi, selv om du ikke hadde det som barn er det for sent nå.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Mange kalde svar her.. Håper alt ordner seg ts.

Anonymkode: c257d...787

[AnonymBruker]

Det er vondt å ikke ha noen i livet sitt. Dessverre så kan ikke fosterforeldre ( de lever på penger fra barnevernet) erstatte biologiske foreldre og deres kjærlighet til sine voksne barn.

Anonymkode: c4049...40c

[AnonymBruker]

Jeg må vel egentlig si at det er dårlig gjort at de kastet deg ut. De hadde tydeligvis en avtale og en plan om at du skulle hente deg inn igjen hos dem, er det ettervern det er snakk om?
De loven på sin side, men når de inngår en sånn avtale burde de faktisk ha tenkt igjennom hva de går med på. De burde visst at du har utfordringer, det ligger i sakens natur. At du gjentatte ganger spør om de vil forlate dem, og så svarer de med å kaste deg ut, er hjerterått, og de burde aldri ha få lov til å bli fosterforeldre i utgangspunktet.

Hva forventet de egentlig? En ungdom som har hatt en tøff barndom, men som kan stues lydløst inn på det nyoppussede rommet og sørge for penger inn i kassa, men som skal synes, men ikke høres?
Nei, du skal ikke måtte trygle om å få lov til å bo der, for disse menneskene kan ikke, og vil ikke, gi deg den omsorgen du trenger. 
Det er ikke alle som har edle motiver for å bli fosterhjem. Tråden din minner meg om en annen tråd som ble opprettet for en tid tilbake her på KG. Hun ønsket å bli fosterhjem fordi hun ønsket en inntekt uten å måtte jobbe for det, og hun mente at hun kunne bare velge seg en unge som var enkel, så hun slapp å engasjere seg så mye. Hun fikk så hatten passet, og hun er neppe alene om å ha slike meninger. 
 

Jeg vet ikke om det jeg skriver får deg til å føle deg trist og motløs når jeg mener du skal gi opp drømmen om å flytte inn der igjen. I så fall beklager jeg, men jeg mener det er den beste løsningen.
Ettervern varer frem til du er 23 år, jeg går som sagt ut fra at det er den ordningen som gjelder for deg? Har du diskutert hvilke valg du har for fremtiden med noen?

Anonymkode: 1127c...7ab

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vondt å ikke ha noen i livet sitt. Dessverre så kan ikke fosterforeldre ( de lever på penger fra barnevernet) erstatte biologiske foreldre og deres kjærlighet til sine voksne barn.

Anonymkode: c4049...40c

Dette er tull, kjenner flere som har bodd i fantastiske fosterhjem der de har blitt behandlet som deres egne barn, både med tanke på omsorg og alt annet. Er en grunn for at barna er i fosterhjem og det er sjelden de er der fordi de biologiske foreldrene bugner over av omsorg og kjærlighet til sine barn verken når de er små eller store. 

Når det er sagt så har alle en smertegrense til og med biologiske foreldre må av og til sette foten ned for de må tenke på resten av familien og ikke bare på den som sliter, den de har prøvd å få inn på rett spor i mangfoldige år. Man skal ha respekt for at folk faktisk får nok, selvsagt er det ikke lett for den som sliter men når ingenting hjelper og alt går til helvete så må man til slutt tenke på seg selv og resten av familien og. 

Har en bekjent som har måttet kutte ut barnet sitt. Hen er blitt rundstjålet flere ganger, blitt slått ned, spyttet på, drapstruet. Har fulgt "barnet" til innleggelser, terapi og oppfølging, hobbyer og reiser, alt som kan får "barnet" på rett kjøl men ingenting hjelper. Til slutt så holdt de på å  miste de andre barna sine så de måtte ta et valg, og da måtte de gi slipp.

 

[AnonymBruker]

Utrolig at folk kan skrive så kalde svar til ei ung jente på 20 år som har det vondt i livet sitt. 
kjøre ts. 
du må nok godta situasjonen som den er, men har de mulighet til å hjelpe deg med overgangen til å bo for deg selv? Ka skje du kan ha en avtale om at du kan bo der en helg i mnd i en overgangsperiode? 
snakk med barnevernet og spør om videre plan. 
får du hjelp av psykolog etc? Det tror jeg er viktig for deg nå, slik at du får bearbeidet alt det vonde du har opplevd. Reaksjonene dine er normale utifra hva du har opplevd tidligere. Tror nok fosterforeldrene dine er veldig glad i deg, men at de tenker at det ville vært bra for deg å stå på egne bein. I tillegg kan det hende de ikke klarer å stå i dette. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men at de ikke klarer det 

Anonymkode: 425ad...0c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Utrolig at folk kan skrive så kalde svar til ei ung jente på 20 år som har det vondt i livet sitt. 
kjøre ts. 
du må nok godta situasjonen som den er, men har de mulighet til å hjelpe deg med overgangen til å bo for deg selv? Ka skje du kan ha en avtale om at du kan bo der en helg i mnd i en overgangsperiode? 
snakk med barnevernet og spør om videre plan. 
får du hjelp av psykolog etc? Det tror jeg er viktig for deg nå, slik at du får bearbeidet alt det vonde du har opplevd. Reaksjonene dine er normale utifra hva du har opplevd tidligere. Tror nok fosterforeldrene dine er veldig glad i deg, men at de tenker at det ville vært bra for deg å stå på egne bein. I tillegg kan det hende de ikke klarer å stå i dette. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men at de ikke klarer det 

Anonymkode: 425ad...0c9

Barnevernet er vrl ikke involvrrt etter fylte 20 år?!

Anonymkode: 5f588...cd3