Mannen min blir ikke likt

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med mannen min i 10 + år og vi er begge i førtiårene. Han kan fremstå skarp, kverulerende og egentlig litt ufyselig. Jeg kjenner at det er vondt å skrive dette, men det er sånn det er. Hjemme, sammen med meg og barnet vårt er han stort sett hyggelig og snill, men kan fort bli sur. 
 

Jeg ser det tydeligere og tydeligere at andre reagerer på han, og at han blir dårlig likt. Han kommer lett i konflikter og det har vært mange episoder opp gjennom årene, spesielt på arbeidsplassene hans (har hatt flere). Nå er han sykemeldt pga konflikt på jobb, som jeg mener han er en stor del av. Han har vanskeligheter med å se dette selv, og mener det er «alle andre» det er noe galt med. Han synes jeg er lite støttende, men jeg kan ikke støtte han når jeg forstår at arbeidsgiver reagerer. Jeg kan til tider ha problemer med å like han selv, og det er utrolig vanskelig. 
 

Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg nok gått, men han er en god far for barnet vårt og jeg tror barnet kan få det vanskelig om vi skilles. 
 

Vi er ikke nære lenger og oppfører oss mer som venner, lite nærhet og kos. Vi krangler ikke, det er mer likegyldighet. Jeg har ymtet frempå at vi kanskje bør gå fra hverandre, men det vil han absolutt ikke. Jeg er nok den som kommer til å klare seg best etter et brudd, og jeg er redd han kommer til å gå hele i kjelleren. 
 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men følte behov for å dele tankene mine med noen. 😔

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

Hvordan kan du først beskrive ham som "stort sett hyggelig med barnet, men blir fort sur" for så å rettferdiggjøre at du blir i forholdet fordi han er en god far for barnet, og at barnet nok får den vanskelig om dere skilles?

Anonymkode: 933fd...319

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hvordan kan du først beskrive ham som "stort sett hyggelig med barnet, men blir fort sur" for så å rettferdiggjøre at du blir i forholdet fordi han er en god far for barnet, og at barnet nok får den vanskelig om dere skilles?

Anonymkode: 933fd...319

Ja, det virket kanskje litt rart og motstridende. Han er tålmodig og snill mot barnet, stiller opp og hjelper h*n når det trengs. Barnet er glad i faren sin og de finner på mye sammen. 
 

Det jeg bekymrer meg for at barnet er mest knyttet til meg, men føler seg selvfølgelig lojal mot faren. Jeg tror h*n vil synes synd på faren fordi han blir alene. Jeg er rimelig sikker på at barnet vil bo hos meg, men h*n vil føle at h*n må bo halve tiden hos faren. For all del, det kan gå veldig bra, men jeg er bekymret og synes det er vanskelig å skilles. Det kommer til å bli en veldig vond prosess. 

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hvordan kan du først beskrive ham som "stort sett hyggelig med barnet, men blir fort sur" for så å rettferdiggjøre at du blir i forholdet fordi han er en god far for barnet, og at barnet nok får den vanskelig om dere skilles?

Anonymkode: 933fd...319

Jeg har ingen problemer med å forstå det..... Det er ikke alltid så lett å forklare ting skriftlig her inne, men de fleste forstår dette - hvis de ikke vil være vanskelig da ;)

Anonymkode: 2baa3...f72

[AnonymBruker]

❤️ Man vet aldri hvordan livet blir. Hvordan har DU det midt oppi dette? Elsker du han? 

Anonymkode: ebe0a...898

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

❤️ Man vet aldri hvordan livet blir. Hvordan har DU det midt oppi dette? Elsker du han? 

Anonymkode: ebe0a...898

Nei det gjør jeg nok ikke. Jeg kan føle at jeg er glad i han, men så fort han er «frekk og ufin» mot noen blir jeg faktisk kvalm. Han kan f.eks svare en butikkansatt ufint, foreldrene mine, eller andre. Problemet er at han ser det ikke selv, mangler nok litt «sosiale antenner». 
 

Han går i terapi, og forstår at han trenger det, men om det vil forandre noe vet jeg ikke. 😔

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei det gjør jeg nok ikke. Jeg kan føle at jeg er glad i han, men så fort han er «frekk og ufin» mot noen blir jeg faktisk kvalm. Han kan f.eks svare en butikkansatt ufint, foreldrene mine, eller andre. Problemet er at han ser det ikke selv, mangler nok litt «sosiale antenner». 
 

Han går i terapi, og forstår at han trenger det, men om det vil forandre noe vet jeg ikke. 😔

Anonymkode: b7f29...84f

Kan du gi et eksempel på en situasjon eller hva han kan finne på å si til folk? 

Anonymkode: f956a...15e

[AnonymBruker]

Er det egokamper og narsisissme det handler om? Siden han ikke ser noen feil ved seg selv?

Hvordan er han når dere har forskjellige meninger da, blir det en god samtale å ha? Type ; forstår du mener det / forstår du føler det. Du har et poeng med x og x. 

Anonymkode: b2dab...1fb

[AnonymBruker]

Har han alltid vært sånn? Hva falt du for?

Anonymkode: 1f6ae...09a

[AnonymBruker]

Hei! Han minner meg veldig om eksen min. Vi har et barn med ADHD og Asperger. Jeg tenkte i løpet av forholdet at han sikkert hadde ADHD, og det tror jeg forsåvidt fortsatt. Men etter bruddet leste jeg en del om narcissisme, så tenker at han har en del slike trekk i tillegg. Det ble slutt for noen år siden. Det ble en befrielse selv om jeg ble dumpet og i sjokk der og da! Nå er det ny dame og konflikter der og med familien hennes...

Anonymkode: c8370...4b4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en slik mann som din, ts. Jeg vet ikke hva det er men likern ikke. Han virker litt flat og rar i sin personlighet, og er litt kjip sosialt. Raser forbi meg i køa på butikken og rakker ned på meg og opp seg selv med små stikk. Ego og kjip og uempatisk væremåte, og se har også et uempatisk barn som hakker og mobber min sønn. Feks barnet må stadig poengtere at vi er skilt med et lumsk smil om munnen. Kan godt tenkes faren har en diagnose.

Anonymkode: b2dab...1fb

[AnonymBruker]

Dater du kjæresten min? 😄

Han kommer etter eget sigende fort opp i konflikter med folk på jobben. Egentlig mener han at de har skylda. Men når han forteller historiene blir det klart at det til dels er han sjøl som er problemet, og det har jeg sagt til ham. Jeg har bedt ham se seg om etter andre jobber eller ligge lavt om han skal fortsette der han er og feks ikke prøve seg på humor som andre kan ta ille opp. Egentlig tror jeg det er best han tar videreutdanning og får en mer sjølstendig jobb. Han er ikke sosial nok til å jobbe så tett på mange andre. 

Han kan være brå, skarp og lite smidig her hjemme òg. Men jeg har til dels vent meg til hans måte å være på, dels kritiserer jeg ham og sier han får prøve å være mer generøs og mindre sur (eller akseptere at andre gjør minimum tilbake mot ham). Jeg liker min kjæres hode. Jeg skjønner hvordan han tenker og hvordan det ikke alltid rimer med hvordan alle andre tenker. Ikke minst er han skarp og god motivator for meg og jeg vil tro for våre kommende barn. Han er en sånn som gir lite til mange, og alt til få personer. 

Min er riktignok ikke ufin mot folk i butikken eller broren min og slikt, det ville jeg ikke akseptert. Han sier riktignok at han gjorde sånt før... Han sier også at han var bråere i jobb da han var yngre. Jeg tror hans type personlighet har lang modningstid. Og så tror jeg det er noe med min personlighet som "treffer" ham og gjør ham åpen for at han kan forandre seg eller ihvertfall se på seg sjøl med nye øyne. Det hjelper at jeg liker ham og fortsetter å like ham sjøl om han åpenbart har en del problemer med sosialt samspill 

Vi har vært sammen i to år nå, og jeg gruer meg litt til vi eventuelt skal ta steget til å flytte sammen, gifte oss og få barn, fordi jeg da vet at jeg vil få de sidene ved ham mye tettere inn på livet. Da vet jeg at jeg må kunne sparre ham stadig bedre. Men jeg liker ham stadig bedre òg. Jeg er ikke flau over ham. Men han ser altså egne feil, ihvertfall delvis. Han sier selv at han er "vanskelig". Men hans ærlighet er betryggende for meg. 

Jeg er ikke i tvil om at dersom det blir slutt mellom oss, vil min kjære ta det hardt og trolig ikke få kjæreste igjen på lenge, kanskje aldri. Han ønsker virkelig forholdet. Det at han er så lojal er blant hans store fortrinn. 

Anonymkode: 50880...03c

[President Chimp]

Min ekskone er veldig slik trådstarter beskriver mannen sin. Kort oppsummert er hun nihilist og antar folk er kjipe inntil det motsatte er bevist. Hun har opplevd mye kjipt i livet sitt og er blitt såret og skuffet av folk hun trodde var sine nærmeste venner i tenårene. Er ufin mot folk, spesielt familien min, oppfører seg en trassig 12-åring når hun føler hun blir tvunget til noe. Som feks å delta på familiesammenkomster.

Interessant nok har hun derfor bodd for seg selv i mange år før hun traff meg, og har et ekstremt kontrollbehov for hvordan ting er hjemme. Rydder og vasker konstant og har støv på hjernen. Folk får ikke komme på besøk, og om noen kommer så føler de at de tråkker på eggeskall.

Opplevde ganske fort at så lenge jeg danset etter hennes pipe så var hun «grei» å forholde seg til. Men så fort jeg hadde en mening om noe, eller hadde en tidsplan som ikke matchet hennes så ble det et kjempeproblem. «Middagen står klar kl 15», ja men jeg er ikke ferdig på jobb før kl 16. «ja da får du spise kald mat alene!» Vi var gift i nesten 8 år. Hun var utro også flere ganger, men sånt plager meg ikke så mye. Hun truet også med å ta livet sitt, noe som er direkte årsak til at det varte i 8 år. 

Nå er vi skilt, men jeg har ikke droppet kontakt med henne. Fordi hun har ingen andre, og skyver folk fra seg. Slik havner hun i dårlige situasjoner og har også hatt flere konflikter på jobb.

Selv er jeg flink med mennesker og har mange nære venner og bred omgangskrets. Mange spør meg hvorfor jeg fortsatt har kontakt med henne, og kort sagt føler rett og slett et ansvar. Jeg ser på henne som et såret menneske som behøver omsorg. Eller som en løve med en flis i poten, som snerrer mot alle som forsøker hjelpe henne.

Og tror kanskje det er poenget. Folk som oppfører seg sånn tror jeg rett og slett er såret av mennesker og har mistet troen. Og evner ikke se når noen forsøker hjelpe dem.

Uansett, å være kjip tilbake er ingen løsning. 

Endret 22. januar 2021 av President Chimp

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Kan du gi et eksempel på en situasjon eller hva han kan finne på å si til folk? 

Anonymkode: f956a...15e

Det er egentlig litt mer måten han sier ting på. Er veldig direkte og konfronterende i stilen. Folk blir litt satt ut. 
 

Hvis noen sier noe, kan han svært direkte spørre; hva mener du med det? Han setter liksom folk til veggs og blir kverulerende. 

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Er det egokamper og narsisissme det handler om? Siden han ikke ser noen feil ved seg selv?

Hvordan er han når dere har forskjellige meninger da, blir det en god samtale å ha? Type ; forstår du mener det / forstår du føler det. Du har et poeng med x og x. 

Anonymkode: b2dab...1fb

Vi har gode samtaler når vi først har det. Han kan be om unnskyldning og se at han har tråkket over en grense. Han har selvinnsikt og det er det som gjør dette så vanskelig. Han har vært direkte og til tider litt ufin med mine foreldre (under diskusjoner) men han kan be om unnskyldning. Det er ikke sånn at de misliker han, men det er sider de reagerer på. De tar han liksom for den han er. 

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dater du kjæresten min? 😄

Han kommer etter eget sigende fort opp i konflikter med folk på jobben. Egentlig mener han at de har skylda. Men når han forteller historiene blir det klart at det til dels er han sjøl som er problemet, og det har jeg sagt til ham. Jeg har bedt ham se seg om etter andre jobber eller ligge lavt om han skal fortsette der han er og feks ikke prøve seg på humor som andre kan ta ille opp. Egentlig tror jeg det er best han tar videreutdanning og får en mer sjølstendig jobb. Han er ikke sosial nok til å jobbe så tett på mange andre. 

Han kan være brå, skarp og lite smidig her hjemme òg. Men jeg har til dels vent meg til hans måte å være på, dels kritiserer jeg ham og sier han får prøve å være mer generøs og mindre sur (eller akseptere at andre gjør minimum tilbake mot ham). Jeg liker min kjæres hode. Jeg skjønner hvordan han tenker og hvordan det ikke alltid rimer med hvordan alle andre tenker. Ikke minst er han skarp og god motivator for meg og jeg vil tro for våre kommende barn. Han er en sånn som gir lite til mange, og alt til få personer. 

Min er riktignok ikke ufin mot folk i butikken eller broren min og slikt, det ville jeg ikke akseptert. Han sier riktignok at han gjorde sånt før... Han sier også at han var bråere i jobb da han var yngre. Jeg tror hans type personlighet har lang modningstid. Og så tror jeg det er noe med min personlighet som "treffer" ham og gjør ham åpen for at han kan forandre seg eller ihvertfall se på seg sjøl med nye øyne. Det hjelper at jeg liker ham og fortsetter å like ham sjøl om han åpenbart har en del problemer med sosialt samspill 

Vi har vært sammen i to år nå, og jeg gruer meg litt til vi eventuelt skal ta steget til å flytte sammen, gifte oss og få barn, fordi jeg da vet at jeg vil få de sidene ved ham mye tettere inn på livet. Da vet jeg at jeg må kunne sparre ham stadig bedre. Men jeg liker ham stadig bedre òg. Jeg er ikke flau over ham. Men han ser altså egne feil, ihvertfall delvis. Han sier selv at han er "vanskelig". Men hans ærlighet er betryggende for meg. 

Jeg er ikke i tvil om at dersom det blir slutt mellom oss, vil min kjære ta det hardt og trolig ikke få kjæreste igjen på lenge, kanskje aldri. Han ønsker virkelig forholdet. Det at han er så lojal er blant hans store fortrinn. 

Anonymkode: 50880...03c

Her var det mye kjent! Det er litt som å få mannen min beskrevet. 
Ts

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

President Chimp skrev (10 timer siden):

Min ekskone er veldig slik trådstarter beskriver mannen sin. Kort oppsummert er hun nihilist og antar folk er kjipe inntil det motsatte er bevist. Hun har opplevd mye kjipt i livet sitt og er blitt såret og skuffet av folk hun trodde var sine nærmeste venner i tenårene. Er ufin mot folk, spesielt familien min, oppfører seg en trassig 12-åring når hun føler hun blir tvunget til noe. Som feks å delta på familiesammenkomster.

Interessant nok har hun derfor bodd for seg selv i mange år før hun traff meg, og har et ekstremt kontrollbehov for hvordan ting er hjemme. Rydder og vasker konstant og har støv på hjernen. Folk får ikke komme på besøk, og om noen kommer så føler de at de tråkker på eggeskall.

Opplevde ganske fort at så lenge jeg danset etter hennes pipe så var hun «grei» å forholde seg til. Men så fort jeg hadde en mening om noe, eller hadde en tidsplan som ikke matchet hennes så ble det et kjempeproblem. «Middagen står klar kl 15», ja men jeg er ikke ferdig på jobb før kl 16. «ja da får du spise kald mat alene!» Vi var gift i nesten 8 år. Hun var utro også flere ganger, men sånt plager meg ikke så mye. Hun truet også med å ta livet sitt, noe som er direkte årsak til at det varte i 8 år. 

Nå er vi skilt, men jeg har ikke droppet kontakt med henne. Fordi hun har ingen andre, og skyver folk fra seg. Slik havner hun i dårlige situasjoner og har også hatt flere konflikter på jobb.

Selv er jeg flink med mennesker og har mange nære venner og bred omgangskrets. Mange spør meg hvorfor jeg fortsatt har kontakt med henne, og kort sagt føler rett og slett et ansvar. Jeg ser på henne som et såret menneske som behøver omsorg. Eller som en løve med en flis i poten, som snerrer mot alle som forsøker hjelpe henne.

Og tror kanskje det er poenget. Folk som oppfører seg sånn tror jeg rett og slett er såret av mennesker og har mistet troen. Og evner ikke se når noen forsøker hjelpe dem.

Uansett, å være kjip tilbake er ingen løsning. 

Jeg tror du har mye rett i det du skriver. Min mann har hatt en belastende oppvekst. Far som var alkoholiker og som utsatte han for (til tider) grov vold.

Ts

Anonymkode: b7f29...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har han alltid vært sånn? Hva falt du for?

Anonymkode: 1f6ae...09a

Ja han har alltid vært sånn, har vel egentlig blitt mer smidig med årene. Jeg falt for hans selvsikkerhet og at han turte å være så direkte. Hvis han mener noe så sier han det, samme hva. Han er ingen «pleaser». Nå ser jeg jo at han er lite smidig og lite sosial smart, spesielt i jobbsammenheng. Han er den som sier i fra og ikke klarer å holde kjeft. 
Ts

Anonymkode: b7f29...84f

[Gjest Smeltemann]

Tenk på deg og barna i dette, et hjem skal være trygt og godt,ikke uforutsigbar.

Ta et valg etter det.

[semperflorens]

Det viktigste her er om du liker han eller ikke? Det kommer ikke så godt frem om du bare ikke er forelsket lenger eller faktisk ikke liker han. Det er også irrelevant om andre liker han eller ikke, så lenge du gjør det.

 

Hvis du virkelig ikke vil skille deg, bør dere dra til parterapi eller gjøre noe annet aktivt for å finne tilbake til hverandre. Å skulle leve sammen resten av livet uten å være kjærester tror jeg blir veldig vanskelig. Hvis det ikke er et alternativ å være kjærester igjen ville jeg revurdert beslutningen om ikke å skilles. Mange barn vokser opp med skilte foreldre og klarer seg helt fint, så å ikke skille seg pga barn er dumt. Samtidig tror jeg mange gir opp for tidlig og at det å prøve å få forholdet tilbake der det engang var er verdt strevet og ikke tyngre enn det å gå gjennom en skillsmisse.